Glem aroma, årgang og bouquet. De fleste av oss drikker for å bli fulle.

”Jeg tror jeg har vært beruset tre ganger i livet, jeg har ingen sans for overdreven alkoholbruk. Doktoren sier det er sunt å drikke ett glass vin om dagen, så det gjør jeg. Av og til halvannet, men ikke noe mer.”
Det var en kvinnelig kulturtopp (66) som nylig uttalte dette i Dagbladet. Og det låter så kjent. For hvor mange ganger har vi ikke hørt lignende linjer? ”Det hender jo at jeg tar meg et glass vin til maten”. Eller: ”I blant skeier jeg ut med ett lite glass på kveldstid.”

ETT glass! Kom igjen, folkens! Dersom du bare skal drikke ett glass, kan det vel nesten være det samme? Om du hadde invitert meg hjem på middag og kun servert ett glass, ville jeg neppe kommet tilbake. Hvor er flaska? Sparer du den til en bedre anledning, kanskje?

Det var egentlig Vigdis Hjorth som skulle ha skrevet denne teksten. Om det å gå på fylla. Og hvorfor så mange av oss drikker alkohol. Vigdis hadde lyst, men fikk dessverre ikke tid. Dermed gikk forespørselen videre til meg.

”Jeg regner med at du både har observert og erfart en del på området”, skrev teaterts informasjonsarbeider i e-posten til meg. Jeg ble umiddelbart lettere paranoid: Hva har du hørt? Hvem har du snakket med? Går det rykter?

Ingen ønsker å være kjent som ”hun som drikker.” Til tross for at de fleste av oss driver med dette både jevnt og trutt. Derfor juger vi. Later som vi drikker fordi vinen komplimenterer maten på perfekt vis. Og på samme måte som vi kvinner ofte underdriver hvor mange sexpartnere vi har hatt i livet, slår vi gjerne av litt når vi skal fortelle hvor mye vi har drukket. ”Ett glass” betyr gjerne tre. ”Vi delte en flaske vin” betyr ”vi delte en treliters kartong”, og så videre.

Den eneste som ikke juger er Vigdis. Da Dagbladet for et drøyt tiår siden spurte om hennes alkoholvaner, fortalte hun at hun drakk flere ganger i uka:

”Vigdis: Et lite glass er ikke min greie.

Dagbladet: Alt fra to til ti glass?

Vigdis: Ja, eller 24. Ha-ha.”
Første gang jeg møtte Vigdis Hjorth var i Tønsberg i 2007, på et seminar for låtskrivere. Jeg var hyret inn for å snakke om kvinnelige artister, mens Vigdis skulle holde et foredrag om alkoholens rolle i kreative prosesser. Hennes innslag var passende nok dagens siste post før aperitifen, og jeg husker jeg ble slått av hvor ærlig hun snakket om beruselsens mange gleder. Hun dro oss gjennom festens ulike faser – fra den sitrende følelsen av forventning noen timer før du skal ut, over til den perfekte harmoni etter de to første glassene, videre til den mindre kontrollerte overstadigheten. ”Mot slutten kommer den fasen der jeg plutselig bestemmer meg for å holde en tale eller danse litt på bordet,” fortalte Vigdis.
Etter foredraget var vi begge invitert på en festmiddag sammen med låtskriverne, og utover kvelden fikk vi med egne øyne se Vigdis spille ut de mange fasene i levende live. Da jeg gikk og la meg på hotellrommet, tror jeg hun var på vei opp på bordet.

Forfattere drikker muligens mer enn normalt, så jeg skiller meg ikke nevneverdig ut blant mine kolleger. Kanskje handler det om at kreative mennesker har et større behov for rus? Antagelig dreier det seg bare om en kombinasjon av friere arbeidstid og lavere viljestyrke. Ifølge psykiater Finn Skårderud er det imidlertid helt naturlig å kjenne den daglige dragningen mot vinflaska, for han mener at vi alle er født med minus 0,5 i promille(!). Du trenger et par glass før du har drukket deg opp til null i sosial promille, først da kommer roen, overblikket og harmonien. Da faller ting på plass, hevder han.

Og her ligger selvsagt svaret på hvorfor vi drikker: Vi søker oss mot dette balansepunktet. For det er ingen som ønsker å ligge og kave i en sølepytt som min navnesøster Marta i Ivan Vyrypaevs teaterstykke «Fulle folk». Ingen vil sjangle, snøvle eller spy – slik oppførsel er bare hendelige uhell. Alt vi ønsker er å bli en litt bedre utgave av oss selv.

For min egen del er jeg overhode ikke i tvil om at Brisen-Marta er triveligere enn Edru-Marta. Når jeg er brisen er jeg mer engasjert i mennesket som sitter foran meg, jeg er varmere, smartere, ærligere og kåtere. Brisen-Marta har en langt større vilje til å ville endre på saker og ting, hun vil ta grep. At de mange planene ofte renner ut i sanden kan man ikke skylde på Brisen-Marta for. Nei, det er Bakrus-Marta som svikter. Hun har en lei tendens til å feige ut.

At overdreven alkoholbruk har mange negative sider, ser jeg ingen vits i å bruke spalteplass på her – såpass opplyste er det publikum som spaserer inn døra på Det Norske Teatret. Og vet man det ikke fra før, kan du banne på at budskapet når fram i ukene som kommer, for snart får vi de årlige advarslene mot julebordsfylla. Det er nærmest blitt en egen journalistisk sjanger: Artikler illustrert med bilder av mannfolk som danser med slipset rundt hodet. Eller en full dame med hull i strømpebuksa som sitter alene på asfalten i nattemørket, ute av stand til å komme seg hjem. Alle disse avisskriveriene gjør at folk sitter med et inntrykk av at alle andres julebord er en orgie i utroskap, slåssing og fyll, mens de fleste selvfølgelig har kolleger som drikker et glass pils før de blir trøtte og går hjem til bikkja. Nå har noen begynt å rope etter alkoholfrie julebord – slik at alle skal føle seg inkludert. Men da må det være lov å spørre: Inkludering for hvem? Jeg ville slett ikke ha følt meg inkludert hvis jeg måtte spise en hel juletallerken uten en eneste pils. Nei, da foretrekker jeg min egen sofa.

Hvordan ville livet mitt ha vært uten alkohol – det vil jeg aldri få vite. Jeg ville sikkert ha vært litt sprekere. Men jeg ville hatt langt færre morsomme historier å fortelle i godt lag. Jeg ville ikke ha knekt den ene fortanna i bakken ned mot Blå. Jeg ville aldri ha kastet en damesykkel inn gjennom vinduet i min egen ettroms, som jeg hadde mistet nøkkelen til, fordi jeg var fast bestemt på å ha nachspiel med en fyr jeg ikke lenger husker navnet på. Jeg ville aldri ha klint meg gjennom den varme sommernatta hele veien fra Frogner til Trondheimsveien. Jeg ville ikke ha turt å spille Tanita Tikaram-låter på en halvsur gitar i et forsøk på å sjekke opp min nåværende mann (viste seg altså å fungere). Det ville nok ha blitt mindre latter, færre tårer og færre eksistensielle kriser. Muligens ville jeg fremdeles ha vært jomfru.

Så for å parafrasere en finsk barndomsheltinne: Jag vil takka vinet, som gett meg så mycket! Det har gett mig skrattet, det har gett mig smärtan. Så att jag kan skilja lyckan ifrån sorgen, dom två ting som skapar alla mina sånger.

(Artikkel skrevet til Det Norske Teatrets programblad, i forbindelse med forestillingen ”Fulle folk”, som har premiere 8. oktober. Nynorsk versjon her: Ånden i flaska)

Er du både mor og leder må du fremdeles belage deg på at pressen kremter: ”Tårnfrid?”

Da presseforbundets generalsekretær Kjersti Løken Stavrum nylig ble portrettintervjuet i Klassekampen, snakket hun om de presseetiske sakene hun har fått på bordet det første året i stillingen. Men et portrett av en kvinnelig leder er selvsagt ikke fullendt uten at karrierekvinneparodien Tårnfrid også trekkes på banen. Avisen kunne fortelle at selv om Stavrum liker å jobbe, ”har hun gjentatte ganger slått fast at hun ikke er noen Tårnfrid.”

Et søk i norske avisdatabaser viser at Klassekampen har rett: Tårnfrid-karakteren har fulgt pressegeneralen gjennom karrieren. I portrettintervjuer havner hun iblant på defensiven, når hun med et tydelig ubehag svarer på spørsmål om arbeidstempo, ambisjoner eller joggerutiner, vel vitende om at utsagnene kan bli brukt til å plassere henne i den fryktede Tårnfrid-båsen. Dette kom fram i en samtale med Dagbladet under tittelen ”Forbanna flink”:

Kjersti Løken Stavrum: Jeg er veldig redd for at dette skal bli et hysterisk intervju.

Dagbladet: Hva mener du?

Stavrum: Intervju med damer som jobber og har barn, havner ofte i samme støpeform og kommer ut som små Gro Harlem Brundtland-er.

(…) Dagbladet: Unnskylder du deg nå?

Stavrum: Ja, jeg gjør det. Fordi det er så lett å bli sett på som en Tårnfrid.

For yngre lesere bør jeg kanskje spandere en oppfriskning av fenomenet: Komiker Otto Jespersen fikk ideen til Tårnfrid-figuren etter å ha sett en TV 2-dokumentar om sjefredaktør Ellen Arnstad og SV-leder Kristin Halvorsen, der alle rolige øyeblikk var klippet vekk, slik at det framsto som om begge løp omkring ustanselig. Så Tårnfrid springer. På høye hæler med mobiltelefon i hånda og sønnen (”hva er det nå han heter igjen?”) under armen.

”Å være både mor og toppleder, det er et sant helvete, og der ligger jo mye av sjarmen også,” sa Tårnfrid selv i et avisintervju med Aftenposten i 1999. Hun sørget samtidig for å sparke litt mot kvinnelige ledere som tillater seg å være borte i dagevis etter en fødsel:

”Som høygravid var jeg i et viktig møte med en delegasjon japanere, det gjaldt en milliardkontrakt. Da kjente jeg veene komme. Jeg grep resolutt håndvesken, satte meg oppå håndtaket og kjente hvordan hodet ble presset tilbake igjen. Lenge nok til å at vi rakk å forhandle ferdig. Så gikk jeg diskret inn på røykerommet og fødte der.”

Det har gått 15 år siden Jespersens hysterisk morsomme figur inntok bevisstheten vår, og siden den gang har hun jevnlig dukket opp i artikler om yrkesaktive kvinner. Jeg fant hele 430 treff i avisarkivet Retriever. Noen intervjuobjekter bekrefter med et selvironisk glimt at de kjenner seg igjen i parodien. Som når Trønder-Avisa spurte næringslivsleder Nina Udnes Tronstad om hvilket forhold hun har til Tårnfrid: ”Haha, jo jeg kjenner meg vel litt igjen! Det er noen som har kalt meg det, óg, når jeg farter rundt med mobiltelefon og høyhæla sko.”

Mange velger på lignende vis å ta tyren ved hornene:

«Jeg følte meg litt Tårnfrid der jeg gikk rundt med babyen på magen». Statssekretær Mette Gundersen til Fædrelandsvennen.

”Selv føler jeg meg noen ganger litt som Tårnfrid med instrukser over mobiltelefonen.” Redaktør Tone Skårdal Tobiasson til Klassekampen.

”Jeg blir kalt Tårnfrid blant venner, og det er nok ikke så langt fra sannheten.” Ordførerkandidat Tone Liljeroth (Romerikes Blad)

”Jeg kan føle meg litt Tårnfrid, men langt fra så ekstrem.” Likestillingsombud Kristin Mile (Dagbladet)

På motsatt side har vi kvinnene som avkrefter myten, og uttrykker en irritasjon eller fortvilelse over stempelet:

”Jeg er ingen Tårnfrid og vil heller ikke være det.” Forfatter Kristine S. Henningsen. (VG)

”Jeg har ekstremt lav Tårnfrid-faktor.” Journalist Elin Sørsdahl. (VG)

”Ikke fremstill meg som en sånn super-Tårnfrid da. Jeg gjør bare jobben min.” Kommuneplanlegger Inger Christensen til Jarlsberg.

”Altså, den sammenligningen med Tårnfrid er jeg veldig lei av. Det syntes jeg var morsomt i begynnelsen, men ikke nå lenger.” Økonomiprofessor Karen Helene Midelfart Knarvik til Dagens Næringsliv.

”Jeg får jo sånne Tårnfrid-kommentarer. På fleip, selvsagt, men en vits har jo alltid et alvor i seg.” Næringslivsleder Live Haukvik Aker til Dagbladet.

Vel så ofte er det journalisten som trekker fram Tårnfrid-navnet. Som da Dagbladet spurte programleder Solveig Kloppen: ”Er du redd for å bli oppfattet som en superkvinne i Tårnfrid-kategorien, som ofrer barnet for karrieren?” Kloppen avkreftet en slik redsel og overskriften ble selvsagt: ”Vil ikke være Tårnfrid.”

Enkelte medier går langt i forsøket på å tvinge motvillige tårnfrider ut av skapet. Journalisten i Bergens Tidende for eksempel, som må sies å ha vist liten tiltro til medieviter Siren Sundlands simultankapasitet, da han spurte henne: ”No er du mor til to og dagleg leiar. Du er ikkje redd for å bli som Otto Jespersens Tårnfrid?”

Avisa Budstikka prøvde seg overfor programleder Margrethe Røed:

– Du kjenner deg ikke bitte litt som Tårnfrid?

Røed: Nei, jeg gjør ikke det.

Sortlandsavisa spurte den lokale ordførerkandidaten Grete Ellingsen: – Jobb, politikk og familie, du får tid til alt. Er du litt «Tårnfrid»?

Ellingsen: Nei, det er jeg ikke.

Økonomisk Rapport viste større standhaftighet overfor frisørgründer Inger Ellen Nicolaisen, da de spurte:

”Hvordan ordnet du deg da? Var du en sånn Tårnfrid?”

Nicolaisen: ”Nei da, jeg hadde jo dagmamma.”

(…)Økonomisk Rapport: ”Har du tatt svangerskapspermisjon noen gang?”

Nicolaisen: ”Nei.

Økonomisk Rapport: ”Ha, Tårnfrid! Der har jeg deg.”

Den offentlige moren må hele tiden være oppmerksom på signalene hun sender ut, for ingen liker en dame som overdriver. Balansen må være perfekt, slik som hos NRK-leder Hege Duckert: ”Hun er jobbfantom, ja, men ingen Tårnfrid. Glad i Chablis, men aldri dritings.” (VG).

En Facebook-oppdatering fra en jobbkonferanse bør etterfølges av et barnebilde eller to. Dette vet programleder Guri Solberg, men hun gir faen: ”Jeg har vel hørt ’supermamma’ og ’Tårnfrid’ og sånn, men det er nok fordi jeg ikke deler snørra og gråten med alle”, sa hun, også i VG.

Magasinredaktør Mona Grudt er helt innafor, ifølge Dagbladet som skriver: ”Grudt er ei slik mor som man merker virkelig er genuint og rørende opptatt av barna sine. Hun framstår overhodet ikke som Tårnfrid.” Verre står det til med Kristin Skogen Lund, den gang Telenor-direktør: ”Lunds tempo, travelhet og aktivitetsnivå kan få Tårnfrid til å fortone seg som en omsorgsfull husmor,” mente Adresseavisen.

Jeg tror ikke det var Otto Jespersens intensjon at kvinnelige intervjuobjekter i all framtid skulle tvinges til å ta stilling til Tårnfrid. Men det hadde ikke gjort noe om Tårnfred snart dukket opp. Og jeg må si jeg ser fram til den dagen generalsekretærens ektemann, Nettavisen-redaktør Gunnar Stavrum, avkreves forklaring på hvor mange timer i døgnet han bruker på ungene kontra jobben. Gjerne under overskriften ”Forbanna flink.”

– Hvorfor er du feminist?

Det spørsmålet har jeg fått noen ganger det siste året. Kanskje ikke så rart, når man gir ut en bok med tittelen ”Født feminist.”

Jeg pleier å svare noe sånt som at for meg handler feminisme om å sette fingeren på strukturer som gjør rammene trangere for oss som mennesker. Alt som utvider disse rammene ønsker jeg velkomment. Alt som innsnevrer dem, opprører meg.

Eller kanskje jeg sier noe slikt: ”Ethvert kommentarfelt under en artikkel om feminisme er et soleklart bevis på at feminismen fremdeles er nødvendig”.

Men jeg opplever ofte at budskapet ikke går helt inn. Ikke alle ser verden med de samme øynene, og derfor legger vi heller ikke merke til de samme tingene.

Denne gangen tenkte jeg derfor å gjøre svaret mitt mer tydelig – og visuelt. So here goes – 55 grunner til at jeg er feminist.

Jeg er feminist fordi

1. …gutter og jenter ikke lenger kan lese de samme bøkene

2. …fordi en sykkelbutikk i Fredrikstad synes dette er en fin vindusutstilling:

3. …fordi kleskjeden Carlings synes kvinnemishandling er litt artig

 

Jeg er feminist fordi

4. …Marie Simonsen får slike meldinger på Twitter:

5. …fordi Sjøhuset Skagen synes dette er en god burgerreklame:

6. …fordi Kappahl reklamerer for kvinnejeans med dette bildet:

og herrejeans med dette:

Jeg er feminist fordi

 7. …dette skjer:

8. …og dette:

9. …fordi noen sier slikt:

10. Og fordi det fremdeles er en utbredt holdning at det er jenters ansvar å hindre voldtekt:

 

Jeg er feminist fordi

11. …dette bildet brukes for å selge bukser til MENN:

12. …og dette for å selge parfyme til MENN:

13. …fordi dette er en annonse for… sko? Undertøy? En nattklubb? Nei, organdonasjon.

Jeg er feminist fordi

14. …noen kakeoppskrifter er så enkle ”at selv far kan bake dem”

15. …noen busser ser slik ut:

16. …Dagbladet synes dette er et ålreit nyhetsoppslag:

Jeg er feminist fordi

17. …dette skal være en romantisk Valentines-annonse:

18. …noen tar paparazzibilder av 69 år gamle Debbie Harry på stranda og skriver at hun har ”forfalt”.

19. …mens David Bowie får høre at han ikke har forandret seg overhodet.

Jeg er feminist fordi

20. … VG ser seg nødt til å kle av denne dama på førstesiden for å skrive om trakassering på arbeidsplassen:

21. …et fotoblad råder leserne til å fotografere menn slik at de ”får litt mer pondus”, og kvinner i vinkler som gir et ”mykere inntrykk.”

22. …Romerikes blad synes dette var en festlig måte å skrive om tre unge jenter som deltok i en fiskekonkurranse:

 

Jeg er feminist fordi

 23. …småjenter fremdeles læres opp til å innta en søt og passiv rolle

 

24. …mitt lokale kjøpesenter reklamerer for barneklær på denne måten:

25. …noen lager slike bodies

Jeg er feminist fordi

 26. …norske aviser bruker dette illustrasjonsbildet hver bidige gang de skal fortelle oss at det er på tide å stille klokka en time fram eller tilbake.

27. …magasinet Henne har lansert et antiage-blad

28. …bladet ”I form” synes det er et godt slanketips å be oss sitte ved siden av en mann, ettersom ”studier viser at vi kvinner spiser mindre i selskap med menn”.

 

Jeg er feminist fordi

29. …det er en essensiell forskjell mellom forsidene til mammablader og pappablader

30. … slike oppslag gjør livet som nybakt mor litt kjipere:

31. …et kjøpesenter i Bergen synes påkledde gutter og avkledde jenter er en helt naturlig setting.

 

Jeg er feminist fordi

 32. … Nettavisen mener at østeuropeiske strippere er en essensiell del av en vellykket guttetur.

33. …den samme nettavis mener at dette er en sportsnyhet:

34. …og at dette er en finfin nyhetssak:

 

Jeg er feminist fordi

36. …noen tror vi kvinner trenger spesielle kulepenner

37. …og våre egne egg

38. …fordi dette er en reklame for bruktbiler:

Jeg er feminist fordi

 39. …Onlinemagasinet skriver slike saker:

 

40. …den fantastiske komikeren Nour El Refais får slike tweets fra svenske politikere etter å ha opptrådt på tv:

 

41. …noen kontakter avisa med slike utspill:

Jeg er feminist fordi

42. …dette skjer:

43. …og dette:

44. …og dette:

 

Jeg er feminist fordi

 45. …norske dameblader ønsker å fortelle kvinner at det å være slank er det viktigste du kan oppnå i livet

46. …kjendispressen forfølger kvinners kropper

47. …det i det hele tatt eksisterer et begrep som ”thigh gap”

48. …og fordi dette er resultatet av et slikt mediefokus:

Jeg er feminist fordi

 49. …dette er virkeligheten for mange i Afghanistan:

51. … og dette i Norge:

Jeg er feminist fordi

52. …noen reklamer ser slik ut:

53. …mens ingen reklamer ser slik ut:

54. …fordi annonsører bruker Photoshop til å skape umennesklige idealer for unge jenter

 

55. …og fordi dette er vår likestillingsminister:

Kanskje på tide å bli feminist, du også?

 

 

 

Hersketeknikkene har gått under jorda og viser seg fram i form av ørsmå, hverdagslige ydmykelser.

 Som tolvåring deltok jeg i et såkalt ”bøllekurs” på en politisk sommerleir. Hensikten med disse kursene var å lære unge jenter å ta ordet like ofte som gutta, og samtidig gi oss et redskap til å avsløre og parere hersketeknikker. Fram til hersketeknikkbegrepet ble allemannseie på 1970-tallet, var denne formen for diskriminering vanskelig å få øye på. Nå ble den trukket fram i lyset.

Hva gjorde sexismen da? Den gikk undercover. Ble mer kodet. Diffus. Den har blitt til ”mikroaggresjon”, ifølge Randi Gressgård, forsker ved Universitetet i Bergen. I artikkelen ”Mikroaggresjon i akademia”, i siste nummer av Nytt norsk tidsskrift, beskriver hun de små, hverdagslige ydmykelsene som faller utenfor lovgivning og de mer bevisste hersketeknikkene. Avsenderen har kanskje ingen intensjon om å krenke, men det er noe med ordlegging, blikk eller tonefall som gjør at det likevel oppfattes slik.

Det går opp for meg, mens jeg leser Gressgårds gode artikkel, at hun beskriver noe jeg har jobbet med gjennom det meste av min karriere som journalist: De små ubehagelighetene. Ordene og frasene som på en diskret måte setter deg på plass, uten at det kommer klart og tydelig fram hva som egentlig foregår.

Da jeg skrev boka ”Piker, vin og sang” (2006) om kvinner i norsk musikkhistorie fikk jeg høre utallige eksempler. Artister som stadig ble påminnet om at i denne verdenen er det menn som er normalen. I musikkjournalistikken har det vært mye snakk om ”jentebølger”, ”kvinnekupp” og enda verre: ”Jentekrig”. Sistnevnte uttrykk ble blant annet brukt da Marit Larsen og Elvira Nikolaisen slapp plate samme dag. I begrepsbruken ligger det en forestilling om at kvinner er det evige unntaket, og samtidig får man en følelse av at det raskt blir ”for mange” kvinner. Deres rom er trangere. Ta plateanmelderen på musikknettstedet Hissig.no, som i fjor skrev: ”La oss være ærlige, jenter som spiller kickass rockemusikk er noe av det kuleste som er. Men med så mange dyktige jenteband der ute, synes jeg det er flaut at Dark Times har klart å få så mye oppmerksomhet.” Hvem ville ha skrevet i en plateslakt av bandet Skambankt, at de tok plassen fra andre gutteband?

Jenny Hval kommenterte tematikken i Bergens Tidende for noen år tilbake: ”Det virker som om det hele tiden er for mange jenter som gir ut plater, og at alle egentlig er den samme jenta med forskjellig sveis. Har kvinner mindre personlighet?”

Mikroaggresjon. Det kan være når anmeldere trekker inn artistens graviditet som en viktig faktor i anmeldelsen av plata. Når en journalist overfokuserer på en kvinnes utseende, snarere enn hennes faglige tyngde. Eller når jeg blir kontaktet av nettaviser for å uttale meg i feministiske spørsmål – og pliktskyldig svarer dem på epost – for deretter å se at mine uttalelser avrundes slik: … raser Marta Breen.”

Her kunne man selvsagt ha valgt en rekke andre vendinger som ”…sier Marta Breen”. Eller: ”…skriver hun i en epost.” Hva med ”mener”, ”hevder”, ”påstår” eller ”synes”? Men neida, de velger gjerne ”raser”. Eller ”frådende forfatter” som jeg faktisk også er blitt kalt.

Se der, nå fikk vi plassert feministen i rett bås!

Ofte er det selve gjentagelsen som skaper det største ubehaget. Det er ikke diskriminering å be en kvinne om å skrive møtereferat. Men det kan oppleves slik, dersom du er en av få kvinner på kontoret og får tildelt denne oppgaven hver eneste gang. Det er ikke diskriminering når politiet stopper en mann av utenlandsk opprinnelse på gata for rutinekontroll. Men hvis det er fjerde gang han blir stoppet den uka, vil han antagelig oppleve det slik. Det handler om at den rådende kulturen, majoriteten, markerer visse grupper som annerledes.

Og det skumleste med disse mekanismene er at dersom du velger å si fra, vil det trolig slå tilbake på deg selv. Han som roper opp om rasisme når han blir stoppet av politiet vil avskrives som en paranoid tulling. Hun som nekter å skrive referat fordi det er mennenes tur, blir sett på som en overfølsom rødstrømpe. Du vil stort sett bli møtt med benektelse. De som selv sjelden rammes, ser gjerne problematisering av mikroaggresjon som politisk korrekthet.

Den britiske feministen Caitlin Moran beskriver den subtile formen for sexisme presist i boka ”Kunsten å være kvinne”: ”Å slåss mot den er som å forsøke å bekjempe en rå, muggen lukt i entreen uten annet redskap enn en brødkniv.”

Jeg besto bøllekurset, nå gjelder det bare å slipe brødkniven.

 

(Artikkelen sto på trykk i Dagsavisen 23.05.)

 

Er det å dra ego-kortet en ny form for ”slut shaming”?

– Jævla ego!

Det var noe av det verste vi kunne si til hverandre i gymtimen. Hver gang vi spilte fotball, var det noen gutter som skulle leke Maradona. De dribla og dribla, helt til ballen forsvant ut over sidelinja.

– Du må SENTRE! ropte vi.

– Ikke vær så ego!

Å bli beskyldt for å være ego var kanskje enda verre for oss jentene. Ja, det kunne være det reneste dødsstøtet i venninnegjengen. Egoisme er på et vis det motsatte av mer feminine dyder som omsorg, empati og raushet – for øvrig et av ukas mest debatterte ord.

Den siste tida har egobeskyldningene haglet i norsk offentlighet. Anklagene er nærmest utelukkende blitt rettet mot kvinner, og feminister spesielt – de mest egoistiske av alle vesener.

Først ut var den amerikanske kunstprofessoren Camille Paglia, som i Klassekampen i slutten av februar nok en gang tok et oppgjør med sine medfeminister: ”De er egosentriske og bortskjemte. Det er meg-meg-meg-feminisme som dominerer dagens kvinnesak,” sa hun. (Og presterte i samme åndedrag å beskrive den amerikanske ”Girls”-skuespilleren Lena Dunham som ”fysisk frastøtende.”)

”Fra feminisme til egoisme” var tittel og budskap i en 8. mars-kronikk på Verdidebatt.no. Samme beskjed fikk vi fra KrFs Dagrun Eriksen, som mente det var ”egoistisk og pinlig” av så mange kvinner å bruke dagen til å demonstrere mot reservasjonsretten:

”Jeg vil ikke kalle det misbruk, men det er nok snakk om egoisme. Blir vi oss selv litt nok? (…) Det er de fattige kvinnene ute i verden som trenger vår hjelp, ikke misforståtte paroler i vår egen, lille andedam,” sa hun til VG.

Enda mer forarget var politisk journalist Anne Grenersen, som i Avisa Nordland hevdet at norske feminister er en gjeng navlebeskuende og nærsynte egotrippere. Nå må alle rette blikket mot det kvinneundertrykkende innvandrermiljøet, mente hun:

”Ja, til og med at kvinner ikke får gå inn samme dør som menn, er noe norsk kvinnebevegelse ikke finner grunn til å protestere mot.”

Som debattstrategi kan det å kaste ut ego-kortet sammenlignes med såkalt ”slut shaming,” et begrep som brukes om forsøk på å ramme kvinner ved å fremstille dem som løsaktige. Fordi egoisme i så sterk grad bryter med idealet for kvinnerollen, blir dette nok en måte å påføre skam der det svir mest. Taktikken har en rekke umiddelbare fortrinn: Du fjerner fokus fra et standpunkt du er uenig i, eller et tema du ikke ønsker å prate om. Og viktigere: Du havner selv i et positivt lys. For hvis din meningsmotstander er ego, da kan vi jo anta at du selv er solidarisk og levende engasjert i dine medsøstres situasjon over hele kloden.

Strategien er så effektiv at det nesten er underlig at den bare tas i bruk i diskusjoner omkring likestilling og 8. mars-paroler. Sammenligner vi med det kjønnsnøytrale 1. mai-toget, ser vi at det her er langt mer akseptert å ta opp utfordringer i norsk arbeidsliv uten nødvendigvis å si noe om arbeidsforholdene i Bangladesh i samme setning.

Kvinnedagen har de senere år utviklet seg til å bli noe nærmere en kvinnemåned: Kronikkene florerer og alle landets medier kjører sine vinklinger. Det er bra. Det feministiske engasjementet er bredt og stadig nye stemmer kommer til, enten det er snakk om næringslivsledere, prostituerte eller forkle-entusiaster.

Samtidig må jeg innrømme at det er litt deilig at kvinnemåneden snart er over. For det er en krevende øvelse å delta i det kjønnsrelaterte ordskiftet, ikke minst når debattene blir for overfladiske og beskyldningene for grove.

Sist jeg skrev denne spalten var temaet den eskalerende ”kroppsjournalistikken”, som i spesielt sterk grad rammer jenter og kvinner. Teksten brakte meg inn i flere debattstudioer i radio og fjernsyn, der jeg møtte diskusjonspartnere som avfeide kroppspress og strenge skjønnhetsideal som uviktig og navlebeskuende tematikk. Det finnes langt større utfordringer her i verden, sa de. Som om jeg ikke skulle være klar over det.

”Et konstruert I-landsproblem” hevdet en innskriver i et tilsvar her i avisa. Hun mente jeg var altfor streng med reklamebransjen og skjønnhetsindustrien. Tilhengere av laissez faire-politikk kjenner ryggmargsrefleksen slå inn når folk angriper næringsinteresser. Markedet må få operere i fred, kvinner som ikke takler presset får ta seg sammen, er holdningen.

Å være kritisk til at markedet fritt skal få herje fritt med våre selvbilder, eller å kjempe for et offentlig rom der våre døtre skal slippe å daglig bli fortalt at de ikke holder mål – det er naivt. Og kanskje litt ego?

Retorikken begynner å bli så forutsigbar at dersom noen hadde arrangert en ordbingo under neste store likestillingsdebatt, vet jeg akkurat hvilken bong jeg hadde gått for: ”Egosentrisk”, ”andedam”, ”navlebeskuende”, ”selvsentrert” og ”Kvinner i Syria.”

Bingo! Full pott og fruktkurv til meg.

Den kvinnelige anatomi – anno 2014

Bli kjent med dine nye kroppsdeler! 
Eller kanskje ikke.

– Har du muffinmage?

Hva det betyr? Jeg er usikker, men fenomenet blir heftig annonsert i aviser og på nett for tida, av et firma som selger testosteronpiller. Som altså skal hjelpe kvinner mot muffinmage.

Det er gjerne slik med nyord: De bare dukker opp, og det forventes at vi skal forstå dem. Iblant får du en svak mistanke om at det nye språket ikke vil deg vel. Som når markedsliberalister klarer å omdøpe ord som passasjerer, elever og pasienter til kunder, brukere eller enda verre; biomasse. Man kan føle seg fremmedgjort av mindre.

Det samme skjer når ubehagelige nyord kastes etter kroppene våre. Når kvinnelige kroppsdeler plutselig får dyrenavn. Som kalkunhals. Eller kameltå. Søker du etter «camel toe» på nettet, får du tusenvis av treff. Fenomenet dreier seg om at noen har klart å fotografere en kvinne slik at det er mulig å skimte kjønnsleppene hennes gjennom tøyet, og dette er visst veldig stygt og pinlig.

Flaggermus kan vi også få. Det var en legebekjent av meg som nylig fortalte meg om dette. Flere unge pasienter har kommet inn på kontoret hennes med bekymringer over sine kjønnsleppers utseende. Én hadde fått høre av kjæresten sin at hun hadde «flaggermus», men min venn – som har jobbet som gynekolog i flere tiår – kunne raskt konstatere at pasienten var helt normal. «Denne kjæresten din, hva slags erfaringsgrunnlag har han egentlig på området?» spurte hun pasienten. Og la til: «Dersom han har sett flere kvinnelige underliv enn meg, er han nok ikke noe å samle på.»

Før jul skrev den dyktige svenske økonomijournalisten Kathrine Kielos en spalte i Aftonbladet om kjendismedienes tendens til å redusere kvinnen til hennes enkelte kroppsdeler – kroppsdeler som alle har rett til å bedømme. «Dette er skolegårdsmobbing opphøyd til bildejournalistikk», hevdet hun.

For pressen har i flere år jaktet på kvinnelige kroppsdeler, ofte områder vi knapt visste eksisterte. «Sidepuppen» for eksempel, som har fått mye omtale det siste året. Mediene er nærmest besatt av fotografier som viser kjente kvinners bryster fra siden – sideboobs – når de har på seg løstsittende kjoler. For noen år siden var rynkeknærne i fokus, etter at Demi Moore ble avslørt med et par av disse. Grevinneheng er noe ekkelt man finner på undersiden av modne kvinners overarmer, mens tykke ankler – også kalt «cancles» – er et annet utbredt kvinneproblem ifølge tabloidpressen. Hillary Clinton lider visstnok av dette.

I fjor snakket man om «thigh gap» (et ettertraktet mellomrom mellom lårene), men dette er allerede gammelt nytt. I 2014 er det «bikini bridge» som gjelder. Jeg tror ikke jeg orker å forklare leserne hva dette går ut på, annet enn å si at det handler om utstikkende hoftebein og selvportrett i bikini.

Jeg husker da Anne Lindmo, den gangen Sandvik, skrev om sin altfor høye «komplekskompetanse» i antologien «Råtekst» (1999). Det var en tristmorsom tekst om frustrasjonen hun kjente over at hun og venninnene hadde brukt altfor mye tid og hjernekapasitet på å bekymre seg for ulike kroppsdeler. Hun lanserte nyordet «knefett», som jeg husker vi andre Råtekst-jentene lo mye av. Nå ler vi ikke lenger.

Vi har alle fått utvidet ordforrådet vårt på de femten åra som har gått. Ridebukselår, bollemus, kråketær, appelsinhud, hengelokk og sinnarynke. Alt sammen: Ord vi ikke trengte, ord vi ikke ønsket oss, men som likevel insisterer på å være en del av vårt felles vokabular.

Jeg vil påstå at kampen mot skjønnhetsindustrien er det slaget der 70-åras kvinnebevegelse tapte med størst margin. Stiller du i et 8. mars-tog med bannere om slike temaer i dag, peker folk og ler. I beste fall blir du sett på som naiv. Til og med en selvutnevnt maskulinist som Bjørgulv Braanen, redaktør i Klassekampen, har uttrykt bekymring for denne utviklingen: «Jeg trodde da jeg var ung på 70-tallet at frigjøringen for kvinnene ville komme når det gjaldt det kroppslige. Jeg tenkte at menn hadde en fordel fordi de ikke ble bedømt på utseendet. Du kunne se ut som en dass og bli professor liksom. Det er en veldig stor frihet å ikke bli dømt på utseendet. Jeg trodde at kvinner skulle komme dit også.» (Fett, 2/12)

I mine mørkeste stunder får bikinibruer, cancles og muffinmager meg til å undre: Kan det være sånn at kvinners frihet og handlingsrom er en konstant størrelse? At hver gang vi vinner terreng gjennom nye rettigheter og politiske bestemmelser, snevres rommet inn fra en annen kant?

Kanskje det berømte glasstaket i realiteten er en boks. Med speil på alle kanter.

(Artikkelen sto på trykk i Dagsavisen 21.02.2013)

En ettermiddag i 1999 satt jeg i redaksjonslokalet til jentemagasinet Mag og surfet på svenske nettaviser, på jakt etter ideer til neste redaksjonsmøte. Da kom jeg tilfeldigvis over nyheten om en helt fersk bokutgivelse ved navn «Fittstim». Jeg kan fremdeles huske at en sitrende følelse spredte seg i kroppen mens jeg ventet på at den treige nettleseren lastet ned bokomslaget piksel for piksel.

Vi bør slutte å sammenligne skilsmisser med dødsfall og krig. Det vi trenger er flere fortellinger om livet utenfor kjernefamilien.

Fortsett lesing →

Hvorfor er det så vanskelig å diskutere morsrollen uten å fremstå som en dårlig mor?

– Hvis det er så viktig for deg å dra til Thailand, så burde du kanskje ikke ha fått unger? sa han.

Jeg var på valgvake i et forlagshus, og hadde beklaget meg over osloskolens nye og strenge fraværsregler. De fører nemlig til at det ikke ligger an til å bli flere Asia-turer på meg før både seks- og toåringen er ferdig med russetida. Min mannlige bekjente hadde ingen sympati. Kanskje sa han det halvveis på fleip, men jeg kjente likevel stikket.

Å stille spørsmål ved en samtalepartners moderskap, må vel nesten kunne karakteriseres som ureint spill? Et skittent triks? Episoden fikk meg til å tenke på den svenske feministen Maria Sveland og hennes bok ”Bitterfitte” (2007), som handler om vanskelighetene med å leve opp til egne idealer om likestilling etter at barna kommer til verden. Hun skriver om spriket mellom forventningene som stilles til fedre og mødre. Boka skapte mye debatt, og flere kritikere mente Sveland hadde seg selv å takke. ”Slutt å klag! Kan du ikke bare skille deg, da?” var gjennomgangstonen.

Fortsett lesing →

Midt på treet vil ingen henge

Jeg har vokst opp i et venstreekstremistisk hjem.

Det ble klart denne uka, da jeg bladde meg gjennom avisbunken som hadde hopet seg opp i ferien. Da fikk jeg nemlig oppdatert meg på debatten omkring boka ”Venstreekstremisme. Ideer og bevegelser”, skrevet av en gruppe forskere innen totalitarisme og demokrati.

Jeg skal innrømme at jeg ikke tok beskyldningen så tungt, vi AKP (ml)-unger har tross alt vært vitner til noen runder med oppgjør og avlat. Dessuten ble jeg kalt verre ting da jeg vokste opp i Larvik på det mørkeblå åttitallet. ”Kommunistsvin” og ”feministfitte”, for eksempel.

Barn av ml-ere kan fortelle historier som virker absurde – i beste fall eksotiske – for yngre generasjoner. Vi gikk i demonstrasjonstog og ropte slagord vi ikke forsto. Gjerne på spansk. Om sommeren dro vi på pionerleir, der flere av ungene var blitt utstyrt med falske navn hjemmefra. De voksne hadde nemlig en paranoid forestilling om at de ble overvåket av PST.

Fortsett lesing →