Månedlige arkiver: april, 2014

Her er intervjuet med meg i forrige nummer av magasinet Stella.
(Dobbelklikk for større skrift)

stella

Åpent brev til mine forfatterkolleger

Stitched PanoramaLørdag kveld for to uker siden skålte jeg i champagne.
Jeg befant meg på en journalistkonferanse i Tønsberg, da jeg plutselig fikk tekstmelding fra en forfatterkollega som deltok på årsmøtet i Norsk Forfattersentrum: Forslaget om å slippe inn sakprosaforfattere i foreningen hadde gått gjennom. Endelig! Det var et stort øyeblikk for meg som frilansforfatter.

Bare noen dager senere kom kontrabeskjeden: Motstanderne av forslaget om å inkludere sakprosa ba om at saken blir tatt opp til uravstemning. I den forbindelse har jeg lyst til å skrive noen ord om dette spørsmålet sett fra en sakprosaforfatters side.

Denne uka har jeg fått fire forespørsler om å holde foredrag, delta i paneldebatt og sceneintervjuer – uka før fikk jeg tre slike henvendelser. Det er selvsagt lite som er hyggeligere for en forfatter enn å bli spurt om å lese høyt eller å snakke om prosjektet sitt for et publikum.

Det som derimot er mindre hyggelig er at svært mange av dem som ønsker å booke meg til ulike arrangementer ikke tilbyr honorar. Jeg er fulltids frilansforfatter med fire bøker bak meg, og dersom jeg skulle ha stilt opp på bare halvparten av alt det folk ønsker at jeg skal gjøre gratis, ville jeg ha gått konkurs i løpet av få uker.

I de fleste tilfellene blir ikke honorarspørsmålet nevnt overhodet i den første kontakten fra arrangøren, det er som regel jeg som selv må bringe temaet på banen. Standardsvaret mitt lyder omtrent som følger: ”Dette høres ut som et spennende opplegg, og jeg er ledig på den aktuelle datoen. Men som frilanser er jeg avhengig av at oppdraget er honorert?”

Hvorpå jeg ofte får respons som dette: ”Nei, dessverre, her forutsetter vi at alle stiller opp på idealistisk basis”. Eller et litt mer overrasket: ”Ja vel, du vil ha betaling? Da må jeg forhøre meg med noen andre her. Hvor mye må du ha, forresten – vi har et svært lite budsjett.”

Det ender ofte med at jeg sitter igjen med en sår følelse. Jeg vet godt at de samme menneskene aldri ville ha kontaktet en advokat og bedt henne om å dele litt av sin innsikt gratis. Ingen ville ha spurt en rørlegger om å jobbe gratis. Men som sakprosaforfatter forventes det at du når som helst kan sette deg ned og foreberede et foredrag, for deretter å reise til en annen by å framføre dette – uten en krone i betaling.

Hvorfor? Jeg vet ikke – kanskje antar folk at jeg drives av pur formidlingsglede? Eller kanskje de tror at jeg har fast stilling et eller annet sted og mottar full lønn herfra? Men i så fall ville jeg vel ha måtte stilt på jobb, i stedet for å reise til Bergen midt i uka for å holde foredrag?

Det er utvilsomt vanskelig å leve som frilans skribent og forfatter, også når det gjelder det rent praktiske. Mye tid går med på å sende ut – og purre på – småbeløpsfakturaer til en rekke mer og mindre profesjonelle arrangører, samt forhandling om dekning av reise og overnatting. For noen uker siden fikk jeg beskjed om at dersom jeg overnattet på sofaen til arrangøren i stedet for å bo på hotell, kunne jeg få den innsparte tusenlappen som honorar.

Og det er ikke bare blant landets mange arrangører at betalingsviljen er lav, jeg opplever til stadighet at aviser og nettsteder ber meg om å levere gratis tekster og kronikker. Flere medier har innført et prinspipp om at de ikke betaler for kronikker dersom forfatteren er aktuell med en bok – selv om teksten er bestilt av mediehuset selv. De økonomiske satsene for kritikk- og kommentarstoff er generelt svært lave, og ifølge en fersk frilansrapport har honorarene stått bom stille i tjue år.

Norsk Forfattersentrum er en strålende organisasjon som gjør det mulig for fulltids forfattere å takke ja til å møte sitt publikum, uten at det straffer seg for dem økonomisk.

Da foreningen ble etablert i 1968 var det en grunntanke at ”forfattere på jobb skulle få mer enn en flaske rødvin og en blomsterkvast for arbeidet” (Fra Norsk Forfattersentrums hjemmeside). Dessverre er vinflaskebetalingen fremdeles ganske utbredt, selv om jeg ved nylige anledninger i stedet har fått utdelt et mer hendig gavekort fra Vinmonopolet.

Vi er i grunnen ganske like, dere og jeg. Vi opptrer på de samme litteraturfestivalene, og bøkene våre står ved siden av hverandre i bokhandelen. Å bli kalt kunstner er ikke viktig for meg, jeg vil bare få betalt for oppdragene jeg gjør som forfatter. Jeg ønsker å bli sett på som deres forfatterkollega, og jeg vil ha muligheten til å treffe mine lesere. Å bli sendt ut på en skoleturné, ja, det hadde vært så flott at jeg knapt tør tenke på det.

Det er ikke så mange i det faglitterære miljøet som har sin primære yrkesidentitet som forfatter og forsøker å gjøre dette til sitt levebrød. Ifølge beregninger gjort av Norsk Faglitterær forfatter- og oversetterforening (NFF) dreier det seg om maks 200, kanskje så få som 100 personer. Det er heller ikke sikkert at alle disse kommer til å søke medlemskap i Norsk Forfattersentrum. Men det vil jeg. Så fort jeg blir ønsket velkommen.

Hilsen Marta Breen,

forfatter og nyvalgt leder i NFF.

Smittsom 
feminisme

viral rekl
Regjeringens retrett i reservasjonssaken kom etter stort folkelig press – ikke minst på nettet.
Den tredje feministiske bølgen er viral og digital
.

Det har gått tolv år siden vi ikke fikk se Margreth Olins nakne kropp på forsida av damebladet Henne. Filmskaperen hadde nettopp lansert den personlige dokumentaren «Kroppen min» da det glansede magasinet ba om et intervju. Olin ville gjerne stille opp, men bare hvis hun fikk posere naken, usminket og uretusjert på omslaget. Det fikk hun ikke, og avslaget førte til en lengre mediedebatt om bladenes kvinnesyn og kroppsfokus.

Debatten hjalp ikke et spor, det kan vi slå fast bare med å stikke nesa innenfor Narvesen. Nylig havnet Henne nok en gang i hardt vær etter at de lanserte spesialnummeret Henne Vakker, prydet av Gwyneth Paltrows forsidevennlige kropp.

Jeg vet ganske mye om akkurat denne kroppen. Skuespillerens treningsregime og kosthold har nemlig vært gjenstand for noen tusen artikler i verdenspressen. Jeg vet for eksempel at hun til lunsj gjerne velger seg «kikerter, vann og en løk – eller juice fra tre sitroner». Som snacks på kvelden unner hun seg «en håndfull blandede frø eller litt valnøtt-paté.» Nam, nam.

Men det var altså ikke Gwyneths ekstremdiett som vakte irritasjon denne gang, det var de mange teksthenvisningene om botox og fettsuging som var plassert rundt henne.

Etter en frisk bris på sosiale medier måtte Henne gå ut og beklage: Fokuset på omslaget ble litt skjevt, innrømmet redaktør Laila Madsö, som likevel påpekte at kritikerne har misforstått. Dette er ikke et blad for usikre ungjenter, men modne damer i alderen «30-50 pluss»: «Det står på forsiden at det er et anti-age-blad,» sa hun til ABC Nyheter. Ja, da så.

«Anti-age» er for øvrig et etablert begrep i den internasjonale magasinsfæren. I mine ører låter det rent ut menneskefiendtlig. Den svenske utgaven av Se og Hør løftet nylig anti-age-ideologien til nye høyder, i en artikkel om Blondie-vokalist Debbie Harry. «Det är hårt att åldras» var tittelen på saken, basert på innkjøpte paparazzibilder av den nær 70 år gamle sangeren på badeferie. I en nærmest indignert tone ble artistens rynker, vekt og fysiske framtoning beskrevet, og hun var knapt til å kjenne igjen fra de glamorøse pressebildene tatt på 1970-tallet, hevdet bladet.

Leseren Ingmarie Halling ble opprørt, og skrev en tirade på Facebook om at artikkelen bar preg av aldersfascisme og et reaksjonært kvinnesyn. Hennes innlegg ble delt noen tusen ganger, og da ble redaksjonssjef Rolf Qvale tvunget på banen: «Jeg har ikke brydd meg om innleggene på Facebook, for der bygger det meste dessverre på massepsykose», uttalte han til Nyheter24.

Nei, kjære Rolf, det handler ikke om psykoser, men om noe som kalles viral feminisme. Både viraken rundt Henne Vakker og Se og Hørs artikkel er eksempler på denne ekspansive formen for feministisk aksjonisme, som ofte består av visuelle, humoristiske – og iblant rasende – ytringer på nett, som sprer seg som et virus. Fenomenet bobler opp overalt, fra kampanjen Everyday Sexism Project, der kvinner fra hele verden deler historier om sextrakassering på gata, til såkalte genderflips, der folk parodierer kjente reklamer eller musikkvideoer gjennom å snu på kjønnsrollene. Fordi vi nærmest er blitt immune mot overseksualisering av kvinnekroppen, er det først når kjønnene byttes om at vi blir oppmerksomme på hvordan kvinner framstilles i populærkulturen.

Når vi ser et hårete mannfolk i sexy undertøy, med soveromsblikk og en pekefinger i munnviken, ja da blir stereotypene brått mer synlige. Og latterlige. Det er en enkel og uhyre effektiv teknikk.

I det siste er jeg blitt spurt av flere om hvorfor det feministiske engasjementet rundt 1990-tallets antologi Råtekst så raskt visnet hen. Først nå har jeg forstått det: Vi lanserte en bok. ÉN BOK. Som attpåtil var laget av papir. Den solgte noen tusen eksemplarer – riktignok et godt salgstall for en politisk antologi – men når jeg i dag opplever å få 30.000 treff på en bloggpost om et kjønnsdiskriminerende oppslag i Nettavisen – ja, da ser jeg at nedslagsfeltet ble noe puslete den gangen.

Viral feminisme er den tredje bølgens våpen. På denne måten kan vi presse fram beklagelser, få produsenter til å trekke kampanjer og medier til å legge om profilen. Men enda viktigere: Vi tvinger fram en bevissthet, samtidig som vi styrker oss selv og hverandre. Når vi ler av produsentene og de håpløst gammeldagse stereotypene deres, treffer vi dem der det gjør mest vondt: Kommersielle krefter er avhengige av et godt omdømme. Tiden har kommet for å slå tilbake.

(Artikkelen sto på trykk i Dagsavisen 25.04.)

Anmeldt i Prosa

Prosa-2.14_forside_72dpi_skjerm-270x323”Født feminist” er anmeldt i det nyeste nummeret av tidsskriftet Prosa. Forfatter Rita Løvseth Sandnes skriver blant annet:

«Nettopp når vi trenger det, slår Marta Breen til og gir nytt liv til kampen. Dette er rett dame på rett plass – de rette ordene til rett tid.

Breen har en frisk stil, hun blander det private og det politiske, og det funker. Hun bruker egne erfaringer fra oppveksten og livet som yrkesaktiv småbarnsmor, og blander det med oppdatert faktastoff. Et premiss for boka synes å være: «Her er hva jeg ønsker å lære mine døtre: Mammas arbeid er like viktig som pappas. Det å være mor er faktisk ikke et yrke.» Men hun skriver jo om mye mer også. Og dessuten: Marta Breen er morsom, på sin egen, ironiske måte.

(…)

«Det er gjerne når du oppdager hvor mye du har å miste, at du virkelig våkner opp.» 8. mars i år virket det som om folk endelig hadde våknet opp. Den enorme mobiliseringen landet over viser at viljen til engasjement finnes. Er det nå vi ser den tredje feministiske bølgen i Norge? I så fall er Breens bok det beste utgangspunktet.

Vi trenger denne boka, akkurat nå. Med den kommer Marta Breen til å sette fart i den norske kvinnekampen.»

Takk for gode ord, det varmet!

I den samme utgaven av Prosa kan du forøvrig lese et strålende langessay av Håvard Rem om å skrive samtidsbiografiske portrettbøker. Anbefales!

 

Veldig slank og utrolig blid

«Klar for bikini»? spør Anette Garpestad, alias bokdama, i dette velskrevne blogginnlegget om hvordan fokuset på bikinikroppen bidrar til å redusere kvinners livsglede.

Mange tror det er de typiske motebladene som leder an når det kommer til kroppspress, men jeg vil hevde at de «snille og hyggelige» familiebladene Hjemmet, Norsk Ukeblad og Allers er langt verre. Det går nemlig sjelden en uke uten av minst et av bladene har ordet «slank» på forsida.

Budskapet til landets kvinner er massivt: Det viktigste du kan oppnå her i livet er å bli slank, og du bør helst smile bredt gjennom hele slankekuren.

ny2 ny3 ny4  ny6 ny7 ny8

ny26ny25ny24ny23ny22 ny88 ny90 ny99ny5

Anmeldelse i Fedrelandsvennen

fedre

Dagens plakat

1010719_843322302349048_6840174159685527652_n

Takk twitter!

tweet tweet2 tweet4 tweet5 tweet6 tweet7 tweet9tweet12tweet21 tweet22tweet55

Dagens plakat

plakat3

Forkle som blindspor

aprons-001Jeg fikk et åpent brev fra Ellen Hageman, alias Forklefeministen, i Vårt Land 2. april, og svarte henne i samme avis 4. april. Her er mitt brev:

 

Kjære Ellen Hageman. Takk for brev i Vårt Land.

Og takk for hyggelige ord om min bok Født feminist (Vårt Land 2. april). Du skriver at boka ikke provoserte deg, men at den var underholdende. Dette var hensikten, jeg har nemlig funnet ut at det er lettere å nå fram til et bredt publikum – ikke minst yngre kvinner som er livredde for å ta i feministordet – dersom jeg klarer å underholde dem samtidig. Den svenske «Solsidan»-komikeren Mia Skäringer bruker samme strategi, og har uttalt: – Man åpner personer når man får dem til å le, så stapper man budskapet inn i åpningen. Omtrent som når man mater en baby.

Du har selvsagt helt rett i at dialog er veien å gå i likestillingsdebatten. Kvinner (og menn!) må snakke sammen, og dette er en rød tråd i boka mi. Jeg etterlyser at vi i større grad deler erfaringer, og setter disse sammen slik at strukturene trer fram.

Denne velkjente feministiske strategien sliter dessverre i motbakke, ettersom vi i vår generasjon er blitt så individualistisk orientert at vi ofte nekter å sette våre egne liv i en større sammenheng. Den enkeltes «personlige valg» blir en slags hellig ku som ikke skal kritiseres offentlig. Og fordi vi har så sterk tro på vår reelle valgfrihet, oppleves livsvalgene som en del av vår identitet, noe som igjen har gjort likestillingsdiskursen mer følelsesstyrt enn før. Hver gang det dukker opp en debatt om deltid, husmødre, barnehager eller vaskehjelper, sitter en masse mennesker tilbake og føler seg krenket og personlig såret.

Vi er enige om mye, Ellen Hageman, ikke minst når det kommer til kritikken av markedsliberalismen. Kapitalismens mål er kontinuerlig vekst – den har ikke noe tak. Men det har vi, og mange opplever i dag at de har begynt å stange hodet i dette taket. De spør seg om de virkelig trenger to fulle inntekter, to biler og et svindyrt rekkehus i byen. Var det virkelig dette de kjempet for, feministene i 70-åra?

Nei, selvfølgelig ikke. Våre mødres begrep om «kvinnefrigjøring» innebar langt mer ambisiøse visjoner enn kun et ønske om fulltidsjobb for alle.

Jeg er også enig med deg i at det er mange spennende tanker i Nina Björk siste bok Lyckliga i alla sina dagar: Et samfunn med mer plass til omsorg burde ikke være en kontroversiell drøm i seg selv. Men der du er opptatt av å heve statusen til omsorgsarbeidet som utføres i hjemmet, mener jeg at vekten bør ligge på å heve status – og lønn – for omsorgsarbeidet som foregår i helsevesenet og på norske pleiehjem. Der du er opptatt av å knytte huslige sysler og hjemmeomsorg til kvinner, drives jeg av drømmen om å gjøre dette arbeidet mindre kjønnet. Jeg ser rundt meg at menn tar stadig større del i barneomsorgen, og håper intenst at denne tendensen vil fortsette, på tross av regjeringens kutt i pappakvoten.

Det er ingen grunn til å ønske seg mer polarisering mellom husmødre og yrkesaktive kvinner. Etter å ha snakket med flere heltids hjemmeværende mødre (og det har jeg altså gjort) er mitt inntrykk at de ofte har historier som minner om din, det vil si flere barn enn de gjennomsnittlige to, og kanskje også barn med spesielle omsorgsbehov. I slike situasjoner er det fullt forståelig at mange velger å trappe ned i en periode. Klasseperspektivet er selvsagt også et viktig moment når vi diskuterer balansen mellom familie og arbeidsliv, ikke alle har fleksible og «spennende» jobber.

Men de færreste norske kvinner ønsker å være hjemmeværende, og dette kan heller ikke lanseres som en løsning på verken tidsklemma eller den økologiske krisa. Det kan derimot et forslag som seks-timersdagen. Vi vet at det i en rekke yrker er vanskelig å kombinere full dags jobb med ansvaret for små barn, og dette har ført til at svært mange kvinner føler seg «tvunget» til å jobbe deltid. Altså har de innført seks-timersdagen på egen bekostning. Kortere normalarbeidstid kan være et viktig virkemiddel i kampen for et mer likestilt samfunn, i og med at både far og mor kan stå i fulltid og samtidig bidra mer jevnt på hjemmebane.

Jeg opplever at enkelte i sin iver etter å oppgradere verdien av hjemmeomsorg, samtidig nedvurderer arbeidslivet til utelukkende å handle om noe materialistisk. I slike debatter blir yrkesliv nærmest konsekvent omtalt som «karriere», noe som klinger av selvrealisering og egotripp.

Men det finnes selvsagt langt flere grunner til at folk jobber. Behovet for å bruke seg selv. Ønsket om å bidra i samfunnet. Kolleger. Følelsen av å stå på egne bein. Når kvinner som er hjemme med barn omtales som «omsorgsvelgere», får jeg som yrkesaktiv mor indirekte beskjed om at jeg har valgt bort omsorg til fordel for materielle verdier. En kvinne som hver morgen møter opp på pleiehjemmet for å løfte, trøste, vaske og mate eldre mennesker, har ifølge den samme retorikken også valgt bort omsorg – hun gjør jo karriere.

«Det virker ikke som om det er noe som gjør vondt,» skriver du i omtalen av min bok. Kanskje likte du bedre fjorårets mange bøker der flere kvinner fortalte om det smertefulle i å rives mellom hjem og arbeid. Enkelte av dem omtalte seg som slaver og «mannsøkonomiens prostituerte».

Sannheten er at jeg ikke synes det gjør så vondt. Vår familiepolitikk er uten sidestykke i verdenssammenheng, og vi har et velferdstilbud generasjonene før oss bare kunne drømme om. Det er selvsagt rom for forbedringer, og dialog må vi fortsatt ha. Men helt like blir vi heldigvis aldri.

Vennlig hilsen Marta Breen