Vi skal glede, ikke grue oss til vi får svenske tilstander i Norge.
Det er blitt sagt at feminismen endrer karakter cirka hvert tjuende år, fordi ingen har lyst til å bli som mora si. Dagens feminisme i ferd med å fullføre et slikt hamskifte.
Da jeg begynte å skrive på boka ”Født feminist. Hele Norge baker ikke” for et par år siden, var dette delvis motivert av en skuffelse jeg bar på. Jeg var skuffa over meg selv og min egen generasjon, fordi vi i så liten grad hadde plukka opp ballen etter kvinnebevegelsen i 1970-åra.
Der foreldregenerasjonen vår sprengte seg ut av de verdikonservative rammene de vokste opp i, opplevde jeg at vi hadde blitt en mer konform generasjon – mer opptatt av å dyrke romantikk og tradisjonelle kjønnsroller. Dessuten plaget det meg at vi nærmest stilltiende aksepterte de stadig skjerpede kravene til hva som regnes som vakkert og feminint. Det virket som om vi bare la oss på rygg for enhver kommersiell aktør som rettet siktet sitt mot oss.
Jeg synes det var flaut å se hvor lett min egen generasjon svelget de antifeministiske mytene som ble spredt om våre egne mødre, om alt fra puritanisme til påstander om ufliddhet, slik at 70-åras feministiske agenda ble redusert til et spørsmål om kroppshår. Og fordi det er blitt så forbanna viktig for oss å være attraktive og deilige – hele livet – fungerer det hele som en kollektiv lammelse. Det danske feministikonet Suzanne Brøgger ville kanskje ha kalt det en nervegift, siden hun i et intervju med Bokklubben uttalte: ”I dag kan man se rødstrømpenes døtre bli til kunstige botoxkvinner. De bruker all sin tid på å være attraktive, og er helt likeglade med krig og at hjemløse sover på gaten.”
Underveis i skriveprosessen skjedde det imidlertid ett og annet, og jeg begynte å legge merke til endringer rundt meg: Feministiske bloggkollektiver som dukket opp fra det store intet. Feministfestivaler. Facebookgrupper om likestilling med flere tusen medlemmer. Unge kvinnelige komikere som skrev politiske kronikker. Snart slo det meg: Har min 70-tallsnostalgi gjort meg blind for det som foregår rett foran nesa mi? Her sørger jeg over kvinnebevegelsens død, men så stemmer det jo slett ikke! En stor del av årsaken til det nye engasjementet kan tilskrives regjeringsskiftet høsten 2013. Her fikk vi høyreliberalister i regjering, politikere som setter sin tolkning av frihet foran likestilling, blant annet ved å kutte i fedrekvota, øke kontantstøtta og forsøke å gi fastleger rett til å nekte å henvise abortsøkende kvinner.
Det er gjerne når noe står på spill, at folk begynner å røre på seg. Men også internasjonalt snakker man om feministåret 2014. Det svenske feministpartiet Feministiskt initiativ (FI) vokste fra 1000 til 22 000 medlemmer i løpet av få måneder, og i juni møttes mer enn 15 000 feminister på konferanse i Malmø for å diskutere framtidas likestillingspolitikk. Jeg var en av dem, og her fikk vi blant mye annet høre om hvordan kvinner i en rekke europeiske land har samlet seg i opprør mot konservative regjeringers forsøk på å stramme inn kvinners tilgang til prevensjon og abort. Opplevelsen av å befinne seg i en ny feministisk bølge ble ytterligere forsterket da Hollywood og musikkbransjen kastet seg på. For nå kom de ut av feministskapet en etter en: Beyoncé, Katy Perry, Taylor Swift og Emma Watson. Til og med dronning Sonja kalte seg feminist i 2014.
Begrepet ”viral feminisme” dukket opp – en betegnelse på feministisk aktivitet i sosiale medier som sprer seg som et virus. Sosiale medier har skapt en kultur der kjønnsdiskriminering og kvinnehat umiddelbart utfordres og ofte latterliggjøres. Ikke alle er like begeistret for den nye feministiske bølgen. En rekke stemmer, fortrinnsvis mannlige, har advart mot ”svenske tilstander” og bidratt til å skape et bilde av at dagens svenske feminister er fanatiske. ”Ta ikke moroa fra oss! Vi hvite privilegerte menn må få le av absurde nyheter” var overskriften på et innlegg av sosiolog og skribent Kjetil Rolness i Dagbladet tidligere i år.
Han hadde fått kritikk på kronikkplass etter at han harselerte med svensk feminisme på sin Facebook-side. Nå ramset han opp en rekke eksempler på ”svensk genushysteri”, som han altså ba om tillatelse til fortsatt å kunne gjøre narr av. Daværende redaktør i Manifest Tidsskrift, og nå nyhetssjef i Klassekampen, Mímir Kristjánsson, gikk i fjor hardt ut med det svenske feministmiljøet, som han mente var for akademisk, for opptatt av språk og generelt for dominerende. Linjen ble trukket til Pol Pots Kambodsja. Også Karl Ove Knausgård har ved flere anledninger kritisert den svenske offentligheten og feministmiljøet, for å være rigid og ”politisk korrekt”, senest i det mye omtalte podcastintervjuet med avisa Expressen – som også førte til avisoverskrifter her hjemme. Uttalelsen som ble slått opp lød som følger: «Er det lov å si at jeg alltid vurderer hvordan det er å ligge med en kvinne – med en gang jeg ser henne? Mitt inntrykk er at det ikke er lov å si i Sverige i hvert fall?
Det er synd, fordi jeg lurer på: Har ikke alle menn det slik eller om det bare er meg?» Han antyder altså at det er forskjell på hva folk reagerer på i Norge og Sverige, men måtte – muligens slukøret – konstatere at forskjellen ikke var så stor likevel. Blant de mange reaksjonene som fulgte, var det SV-politiker Kirsti Bergstøs lille Knausgård-tegneserie som fikk mest oppmerksomhet. Her parodierte hun utsagnet med vridninger som dette: ”Alle menn som henter posten lurer på hvordan det er å putte tissen inn i brevsprekken.” Og: ”Alle menn som spiser en banan lurer på hvordan det er å ha den i rompa først.” ”På seg selv kjenner man andre”, avsluttet Bergstø.
Jeg skal innrømme at jeg smilte litt av denne, ettersom feministhumor er min favorittsjanger, nest etter zombiefilmer. Andre syntes ikke det var noe morsomt overhodet, antagelig fordi det kom fra en politiker. Én kronikør gikk ut og kalte reaksjonene for ”pietistfeminisme”: Hvorfor er det et problem at folk tenker på å ligge med andre folk, var vinkelen her. Også Harald Eia rykket ut med lignende argumentasjon i Dagbladet, altså ved å tolke reaksjonene som seksualmoralisme. Han poengterte at Knausgård har et godt og viktig prosjekt gående: Han tør å snakke om de innerste tankene vi andre vanligvis ikke lufter. At Knausgård faktisk er usedvanlig god til akkurat dette, er vi mange som vil skrive under på. Men jeg mener likevel det er en feilslutning å tolke reaksjonene som pietisme.
For det var jo ikke sexen, men ordet ”alle” som skapte irritasjon. Det at Knausgård prøvde å si noe på vegne av ”alle menn”. Det er nemlig noe utdatert i dette å føle at man har en slags automatisk rett til å hevde bastante saker og ting på vegne av andre: ikke minst når det er snakk om så store grupper som kjønn. Ved å si at ”alle menn tenker på å ligge med alle damer de ser”, stenger du mange mennesker ute av ”alle”-begrepet. For det første antyder man at dette med å fantasere om sex, er noe spesielt for menn, og at kvinner er mindre seksuelt orienterte. Dette vil mange være uenige i. For det andre tar man selvsagt ikke hensyn til homofile. Og for det tredje snakker man på vegne av en stereotyp mannsfigur – han som er litt ”macho” og ”hyperseksuell”. Det finnes, tro det eller ei, en del menn som ikke er så utrolig opptatt av sex. Denne typen retorikk vitner altså om et forenklet syn på kjønn – uten at jeg med dét ønsker å overdrive betydningen av et par setninger som falt i et lengre forfatterintervju. Jeg mener denne lille debatten tydeliggjorde noen kjennetegn ved den moderne feminismen: Du blir arrestert når du generaliserer på vegne av kjønn, nasjonalitet eller annen gruppetilhørighet. Og det er blitt vanskeligere å slippe unna med sleivete utsagn.
Dette fikk Aftenposten-kommentator Joacim Lund nylig merke, etter at han forsøkte å gjøre seg morsom på transpersoners bekostning i en matspalte. Kritikken haglet fra både feminist- og transpersonmiljøet. Skyld gjerne på svenskene for denne utviklingen, men selv vil jeg skylde på det faktum at vi lever i et stadig mer mangfoldig samfunn. Verden fremstår som mindre svart/hvitt enn tidligere, og siden vi har kommet såpass langt når det gjelder lovbestemmelser og rettigheter innenfor likestillingen mellom kvinner og menn, har det åpnet seg et rom der det er mulig å få øye på marginaliserte gruppers frigjøringskamp. Interseksjonalitet har for eksempel vært et buzzord i feministiske miljøer de siste åra, og dette handler om å få øynene opp for hvordan flere maktstrukturer kan fungere samtidig. Vi vet for eksempel at det er strukturer i samfunnet som undertrykker andre seksualiteter enn den heteroseksuelle, andre etniske bakgrunner enn den hvite, andre klasseidentiteter enn middelklassen og andre kjønnsidentiteter enn det binære – det vil si folk som ikke karakteriserer seg som hundre prosent mann eller hundre prosent kvinne.
Ofte vil disse ulike diskrimineringsgrunnlagene krysse hverandre. Der en hvit kvinne kan møte kjønnsbaserte utfordringer på arbeidsmarkedet, vil en pakistansk kvinne i tillegg kunne oppleve at hennes minoritetsbakgrunn skaper stengsler. Sitter hun attpåtil i rullestol eller tilhører en seksuell minoritet, kan enda flere dører lukke seg. Å måtte ha slike mekanismer i bakhodet når man skriver, er kanskje ikke så morsomt – jeg er enig i det.Men noen ganger må man bare akseptere samfunnsutviklingen. Og når jeg hører ”hvite priveligerte menn” prise seg lykkelige over at norske feminister ennå ikke er blitt ”fundamentalister” som svenskene, begynner et gammelt Bachman-Turner Overdrive-refreng å summe i bakhodet: ”You ain´t seen nothing yet. B-b-baby, you just aint seen nothing yet!”
Feministers utspill i offentligheten blir ofte tolket som aggresjon, og jeg opplever til stadighet at mediene hevder at jeg ”raser” eller ”tordner”, når jeg har kommentert en sak på det jeg vil mene er et avbalansert vis. Dersom en nyhetssak handler om finans eller utenrikspolitikk, vil det stå at debattantene ”hevder” eller ”påstår” saker og ting. Handler det om kroppspress eller kvinners rettigheter, ja da ”raser” debattantene.
Feministers kritikk av et kulturelt fenomen – det være seg et sceneshow på festival eller en film som romantiserer vold i nære relasjoner – blir gjerne tolket som et krav om forbud. Dermed vil deres meningsmotstandere automatisk framstå som ”forsvarere av ytringsfrihet.” Å bli karakterisert som aggressiv og forbudsglad kan selvsagt være ubehagelig, ikke minst for skribenter som meg selv – som i likhet med Kjetil Rolness, Mimir Kristjánsson og Harald Eia – også forsøker å være morsomme i blant. Vi er nemlig mange som synes det å se på verden gjennom feministiske briller kan være et vel så godt utgangspunkt for humor, som det å le av ”genushysteri”. Så kjære Kjetil Rolness: Fortsett gjerne å le. Men vær forberedt på at stadig færre vil le med deg. Humor eldes som kjent dårlig, og komikeren selv er ofte den siste til å oppdage at den gode gamle vitsen er blitt platt.
Artikkelen er en bearbeidet versjon at et foredrag Marta Breen holdt i regi av Norsk Forfattersentrum, 2015.
Marta Breens blogg 