Månedlige arkiver: mars, 2015

Livet blant dyrene!!

livetJeg har ventet så lenge, så lenge på at det skulle dukke opp en skikkelig kul, feministisk serieskaper her i Norge. Og endelig er hun her, Jenny Jordal!

Bloggen hennes Livet blant dyrene blir bedre nærmest for hver dag som går. Her kommenterer hun på underfundig vis dagsaktuelle saker som vaksinedebatten, Per Sandbergs kokoangrep på Krf og den ferske kronikken om Hegnar kvinner.

Jeg har vært så heldig å samarbeide med Jenny i år, da vi ga ut boka «F-ordet», og forhåpentligvis skal vi jobbe sammen igjen.
I forbindelse med boklanseringen sørget hun også for at jeg fikk min debut som tegneseriefigur.
(Jeg er henne med de gode medierådene)

martabreen_jennyjordahl3

Hva skulle Paradise hotell ha gjort uten Nettavisen?

Og hva skulle Nettavisen ha gjort uten Paradise hotell?

Det er vakkert når medier finner sammen på denne måten basert på felles verdier og varme for hverandre.

paradise nettavisen

Det heter faktisk mensen

480xVi er mange som har himlet med øynene av den infantile reklamekampanjen som omtaler mensen som «tante Rød» og «jordbæruka.» Man skulle tro dette var ordvalg hentet fra 1930-tallet.

Men da jeg nylig bladde i et nummer av Alle Kvinners Blad fra 1939 viste det seg at man allerede den gang våget å ta i bruk ordet «menstruasjon» i annonser for smertestillende:

20150309_181826_resizedTo skritt fram og et tilbake…

I morgen på Jessheim:

jessheim

På topp!

Hurra! Vår nye bok «F-ordet – 155 grunner til å være feminist» ligger nå øverst på salgslista til Norges beste bokhandel, Tronsmo.11057305_951555654855860_5997383463884675267_n

Blir vi lykkeligere i et vakkert hjem?

retroI kveld skal jeg på premierevisning av forestillinga «Bu betre» på Det Norske Teatret. Det gleder jeg meg til!
Blir vi lykkeligere av å bo i et vakkert hjem? er (det noe ledende) hovedspørsmålet i forestillinga.

Jeg har skrevet om temaet i vårens programhefte fra Det Norske Teatret. Se her.

Retro med en moderne twist

1artichokeHvem spiser egentlig alle artisjokkene på norske kjøkkenbenker?

(Skrevet for Det Norske Teatrets vårprogramhefte)

Mitt barndomshjem var fullt av bøker. Etter skoletid satt jeg ofte foran bokhylla på stuegulvet og studerte bokryggene. I den nederste hylla sto det slitte krimromaner og billigbøker med en politisk slagside, mens høyere opp sto de pent innbundne bøkene fra Bokklubben Nye Bøker. I blant holdt jeg hånda over forfatternavna og konkurrerte med meg selv om å huske hvem som hadde skrevet hvilken bok. Snart kunne jeg alle utenat.

Når jeg besøkte klassevenninner pleide jeg å sniktitte i deres foreldres bokhyller. Noen hadde skinninnbundne bøker av Hamsun og Dostovjeski, mens andre hadde nesten akkurat de samme titlene som hos oss. Antagelig var de med i samme bokklubb som mamma. Hjemme hos én venninne fantes det ingen andre bøker enn et ti binds konversasjonsleksikon som moren hennes hadde kjøpt av en dørselger. Jeg husker en knirkende lyd fra den limfreste ryggen da vi slo opp ordet ”vagina”. Da forsto jeg at disse bøkene aldri var blitt åpnet før.

Uten at jeg var bevisst på det selv, brukte jeg bokhyllene til å plassere andre, i forhold til meg selv og min egen familie. Hvem er de, hvem er vi?

Heretter blir det vanskeligere å kategorisere folk på denne måten, for nå er det blitt umoderne med bokhyller i stua. Det kunne vi lese i norsk presse før jul.

– Å ha ei bokhylle var tidligere et statussymbol. Det fortalte noe om at du tilhørte den utdannede middelklassen. Men når flertallet av nordmenn er en godt utdannet middelklasse, så blir ikke det så viktig lenger, uttalte fremtidsforsker Eirik Newth til nrk.no i den forbindelse.

Trendanalytikerne hadde også andre forklaringer på hvorfor vi ikke lenger ønsker å ha bøkene synlig plasser stua. Veksten i ebok-markedet var selvsagt ett poeng, men vel så viktig: Den minimalistiske interiørtrenden og vår higen etter ”rene flater”. Fra før har vi kvittet oss med LP-plater og CD-er og nå er det altså bøkenes tur. De samler støv og ser rotete ut. Dessuten har mange av oss mindre veggplass enn tidligere, ettersom alle vil ha ”åpen løsning” og derfor slår ut enhver vegg som ikke holder taket på plass.

Fra særinteresse til folkelesning

Vi er alle individualister som ønsker å uttrykke vår unike personlighet gjennom stua. Men hvordan skal vi klare dette, når platene er sendt til Fretex og bøkene står i kjelleren?

Med hjelp fra interiørbladene, så klart. Markedet for slike magasiner har eksplodert det siste tiåret, og Narvesen fører i dag 85 ulike titler i kategorien ”Hus og interiør.” Man kunne dermed bli ledet til å tro at mangfoldet i stilarter er enormt. Men underlig nok framstår bladkjedens portefølje som 85 variasjoner over temaet ”lys nordisk design med innslag av industri- og naturelementer.” Eller 85 shades of grey, om du vil.

innredningssitat7Mens interiør tidligere ble sett på som en særinteresse, er interiørbladene det siste tiåret blitt folkelesning. I dag lever vi i et land der statsministerens største medieskandale var da hun stilte opp i en hjemmereportasje som avslørte et hus fullt av rot og klumpete furumøbler. Vi har alle fått utvidet ordforrådet vårt på veien, og fullstendig ubesværet legger vi ut om industripendler, tolixstoler, fondsvegger og ”skitne pasteller”.

Stuene våre, som stort sett er hvite eller grå, blir ofte brukt til å uttrykke vår kjærlighet til familien. Her henger romantiske bryllupsbilder i svart-hvitt på fotolerret uten ramme og enorme fotografier av barn med lyse linklær og rufsete hår – gjerne tatt i motlys på stranda i Thailand. På barnerommene kjører vi alle den samme retrostilen med hvitmalte barnesenger fra 1950-tallet, treleker fra samme periode og den obligatoriske tallerkenhylla med barnebøker. Tro ikke at det er likegyldig hvilke bøker du plasserer i denne hylla, nei, det være de koselige Elsa Beskow-bøkene om ”Tante Grønn, tante Brun og tante Fiolett”, et par av Torbjørn Egner og kanskje en Alf Prøysen-bok. Våre barn blir alle tvunget til å bo i små femtitallsmuseum.

Plattingen har Jarek snekret

I den svenske boka ”Ljust & fräscht – jakten på det perfekta boende” (2011) tar forfatterne Fredrik Lindström og Henrik Schyffert vår tids maniske interiørinteresse på kornet. De mener at toppen – eller bunnen – ble nådd i en reportasje om loftsleiligheter i avisa Dagens Nyheter, der en rekke beboere på fullt alvor hadde hengt opp ordet ”NYT” i metallbokstaver overfor sin nye Nespressomaskin.

De undrer seg over alle disse sakene som finnes i de fleste interiørblader, men som vi nesten aldri ser i ekte stuer, som bjørkestubbepaller og tomme bilderammer på veggen. Spesialstøpte sofaer i betong. Håndklær rullet sammen som på spa, utstoppede fugler, og traller med brunt brennevin i karafler á la Mad Men. For ikke å snakke om de mange glasskålene fulle av artisjokker! Dersom våre etterkommere hadde gravd fram et interiørblad fra 2014 ville de ha trodd at artisjokker var vår hovednæringskilde.

Boka kommer også inn på den eneste interiørtrenden vi ikke snakker om, nemlig at det faktum stadig mer av oppussingen settes bort til arbeidsinnvandrere fra Øst-Europa. For når vi skrytende viser våre gjester rundt i det nyoppussede huset er det nok de færreste som sier: ”Og denne flisleggingen var det Andrezej som sto for!” Eller: ”Den nye plattingen har Jarek snekret for oss, ganske så billig.”

Lindström og Schyffert bærer på en frykt for det motsatte scenarioet, altså dersom svensk økonomi gikk fullstendig dukken og det plutselig var dem som måtte reise til Polen for å søke jobb:

– Hva kan dere da, kan dere snekre, kan dere legge rørledninger?

– Nei, absolutt ikke, vi er svensker, vi kan ingenting praktisk! Vi kan sånt som å utforme kommunikative plattformer for webdesignere. Trenger dere folk til det? Ikke? Hva med noen som bare sitter der og kommer med politisk korrekte synspunkter da?

Å avansere til et metanivå

innredningssitatDet er en kjent mekanisme at opinionslederne beveger seg videre når massene har oppdaget trenden. Så hvordan kan de virkelige individualistene markere avstand fra alle de andre individualistene på interiørfronten? Jo, ved å ta i bruk et metaperspektiv i interiøret. For eksempel kan du i dag bestille plakater på internett med klassiske innredningsklisjeer som: ”Vi har valgt en blanding av designklassikere, Ikea og loppisfunn.” Og: ”Vi har renovert varsomt og bevart originaldetaljene”. Eller hva med denne: ”Vi liker retro med en moderne twist.” Med slike utsagn i glass og ramme på veggen viser du en distanse til egen interiørinteresse, og samtidig sender du en kode til andre som også har avslørt klisjeene.

Jeg er faktisk avansert til dette metanivået selv. På stueveggen har jeg et bildecollage der jeg også har plassert et hvitmalt treskilt hvor det står ”Kärlek”. Min mann stusset da jeg hang det opp: ”Har ikke du drevet og harselert over folk som skriver sånne klisjéfulle kjærlighetserklæringer på veggen?” spurte han.

– Jo, men dette skiltet er på svensk og burde derfor gi folk assosiasjoner til klissete dansband-tekster. Og dermed forstår man jo at det er ironisk ment, sa jeg.

Men det forsto han ikke, det enkle mannfolket.

kärlek

Svenske tilstander

dagens6Vi skal glede, ikke grue oss til vi får svenske tilstander i Norge.

Det er blitt sagt at feminismen endrer karakter cirka hvert tjuende år, fordi ingen har lyst til å bli som mora si. Dagens feminisme i ferd med å fullføre et slikt hamskifte.

Da jeg begynte å skrive på boka ”Født feminist. Hele Norge baker ikke” for et par år siden, var dette delvis motivert av en skuffelse jeg bar på. Jeg var skuffa over meg selv og min egen generasjon, fordi vi i så liten grad hadde plukka opp ballen etter kvinnebevegelsen i 1970-åra.

Der foreldregenerasjonen vår sprengte seg ut av de verdikonservative rammene de vokste opp i, opplevde jeg at vi hadde blitt en mer konform generasjon – mer opptatt av å dyrke romantikk og tradisjonelle kjønnsroller. Dessuten plaget det meg at vi nærmest stilltiende aksepterte de stadig skjerpede kravene til hva som regnes som vakkert og feminint. Det virket som om vi bare la oss på rygg for enhver kommersiell aktør som rettet siktet sitt mot oss.

Jeg synes det var flaut å se hvor lett min egen generasjon svelget de antifeministiske mytene som ble spredt om våre egne mødre, om alt fra puritanisme til påstander om ufliddhet, slik at 70-åras feministiske agenda ble redusert til et spørsmål om kroppshår. Og fordi det er blitt så forbanna viktig for oss å være attraktive og deilige – hele livet – fungerer det hele som en kollektiv lammelse. Det danske feministikonet Suzanne Brøgger ville kanskje ha kalt det en nervegift, siden hun i et intervju med Bokklubben uttalte: ”I dag kan man se rødstrømpenes døtre bli til kunstige botoxkvinner. De bruker all sin tid på å være attraktive, og er helt likeglade med krig og at hjemløse sover på gaten.”

Underveis i skriveprosessen skjedde det imidlertid ett og annet, og jeg begynte å legge merke til endringer rundt meg: Feministiske bloggkollektiver som dukket opp fra det store intet. Feministfestivaler. Facebookgrupper om likestilling med flere tusen medlemmer. Unge kvinnelige komikere som skrev politiske kronikker. Snart slo det meg: Har min 70-tallsnostalgi gjort meg blind for det som foregår rett foran nesa mi? Her sørger jeg over kvinnebevegelsens død, men så stemmer det jo slett ikke! En stor del av årsaken til det nye engasjementet kan tilskrives regjeringsskiftet høsten 2013. Her fikk vi høyreliberalister i regjering, politikere som setter sin tolkning av frihet foran likestilling, blant annet ved å kutte i fedrekvota, øke kontantstøtta og forsøke å gi fastleger rett til å nekte å henvise abortsøkende kvinner.

Det er gjerne når noe står på spill, at folk begynner å røre på seg. Men også internasjonalt snakker man om feministåret 2014. Det svenske feministpartiet Feministiskt initiativ (FI) vokste fra 1000 til 22 000 medlemmer i løpet av få måneder, og i juni møttes mer enn 15 000 feminister på konferanse i Malmø for å diskutere framtidas likestillingspolitikk. Jeg var en av dem, og her fikk vi blant mye annet høre om hvordan kvinner i en rekke europeiske land har samlet seg i opprør mot konservative regjeringers forsøk på å stramme inn kvinners tilgang til prevensjon og abort. Opplevelsen av å befinne seg i en ny feministisk bølge ble ytterligere forsterket da Hollywood og musikkbransjen kastet seg på. For nå kom de ut av feministskapet en etter en: Beyoncé, Katy Perry, Taylor Swift og Emma Watson. Til og med dronning Sonja kalte seg feminist i 2014.

Begrepet ”viral feminisme” dukket opp – en betegnelse på feministisk aktivitet i sosiale medier som sprer seg som et virus. Sosiale medier har skapt en kultur der kjønnsdiskriminering og kvinnehat umiddelbart utfordres og ofte latterliggjøres. Ikke alle er like begeistret for den nye feministiske bølgen. En rekke stemmer, fortrinnsvis mannlige, har advart mot ”svenske tilstander” og bidratt til å skape et bilde av at dagens svenske feminister er fanatiske. ”Ta ikke moroa fra oss! Vi hvite privilegerte menn må få le av absurde nyheter” var overskriften på et innlegg av sosiolog og skribent Kjetil Rolness i Dagbladet tidligere i år.

Han hadde fått kritikk på kronikkplass etter at han harselerte med svensk feminisme på sin Facebook-side. Nå ramset han opp en rekke eksempler på ”svensk genushysteri”, som han altså ba om tillatelse til fortsatt å kunne gjøre narr av. Daværende redaktør i Manifest Tidsskrift, og nå nyhetssjef i Klassekampen, Mímir Kristjánsson, gikk i fjor hardt ut med det svenske feministmiljøet, som han mente var for akademisk, for opptatt av språk og generelt for dominerende. Linjen ble trukket til Pol Pots Kambodsja. Også Karl Ove Knausgård har ved flere anledninger kritisert den svenske offentligheten og feministmiljøet, for å være rigid og ”politisk korrekt”, senest i det mye omtalte podcastintervjuet med avisa Expressen – som også førte til avisoverskrifter her hjemme. Uttalelsen som ble slått opp lød som følger: «Er det lov å si at jeg alltid vurderer hvordan det er å ligge med en kvinne – med en gang jeg ser henne? Mitt inntrykk er at det ikke er lov å si i Sverige i hvert fall?

Det er synd, fordi jeg lurer på: Har ikke alle menn det slik eller om det bare er meg?» Han antyder altså at det er forskjell på hva folk reagerer på i Norge og Sverige, men måtte – muligens slukøret – konstatere at forskjellen ikke var så stor likevel. Blant de mange reaksjonene som fulgte, var det SV-politiker Kirsti Bergstøs lille Knausgård-tegneserie som fikk mest oppmerksomhet. Her parodierte hun utsagnet med vridninger som dette: ”Alle menn som henter posten lurer på hvordan det er å putte tissen inn i brevsprekken.” Og: ”Alle menn som spiser en banan lurer på hvordan det er å ha den i rompa først.” ”På seg selv kjenner man andre”, avsluttet Bergstø.

Jeg skal innrømme at jeg smilte litt av denne, ettersom feministhumor er min favorittsjanger, nest etter zombiefilmer. Andre syntes ikke det var noe morsomt overhodet, antagelig fordi det kom fra en politiker. Én kronikør gikk ut og kalte reaksjonene for ”pietistfeminisme”: Hvorfor er det et problem at folk tenker på å ligge med andre folk, var vinkelen her. Også Harald Eia rykket ut med lignende argumentasjon i Dagbladet, altså ved å tolke reaksjonene som seksualmoralisme. Han poengterte at Knausgård har et godt og viktig prosjekt gående: Han tør å snakke om de innerste tankene vi andre vanligvis ikke lufter. At Knausgård faktisk er usedvanlig god til akkurat dette, er vi mange som vil skrive under på. Men jeg mener likevel det er en feilslutning å tolke reaksjonene som pietisme.

For det var jo ikke sexen, men ordet ”alle” som skapte irritasjon. Det at Knausgård prøvde å si noe på vegne av ”alle menn”. Det er nemlig noe utdatert i dette å føle at man har en slags automatisk rett til å hevde bastante saker og ting på vegne av andre: ikke minst når det er snakk om så store grupper som kjønn. Ved å si at ”alle menn tenker på å ligge med alle damer de ser”, stenger du mange mennesker ute av ”alle”-begrepet. For det første antyder man at dette med å fantasere om sex, er noe spesielt for menn, og at kvinner er mindre seksuelt orienterte. Dette vil mange være uenige i. For det andre tar man selvsagt ikke hensyn til homofile. Og for det tredje snakker man på vegne av en stereotyp mannsfigur – han som er litt ”macho” og ”hyperseksuell”. Det finnes, tro det eller ei, en del menn som ikke er så utrolig opptatt av sex. Denne typen retorikk vitner altså om et forenklet syn på kjønn – uten at jeg med dét ønsker å overdrive betydningen av et par setninger som falt i et lengre forfatterintervju. Jeg mener denne lille debatten tydeliggjorde noen kjennetegn ved den moderne feminismen: Du blir arrestert når du generaliserer på vegne av kjønn, nasjonalitet eller annen gruppetilhørighet. Og det er blitt vanskeligere å slippe unna med sleivete utsagn.

Dette fikk Aftenposten-kommentator Joacim Lund nylig merke, etter at han forsøkte å gjøre seg morsom på transpersoners bekostning i en matspalte. Kritikken haglet fra både feminist- og transpersonmiljøet. Skyld gjerne på svenskene for denne utviklingen, men selv vil jeg skylde på det faktum at vi lever i et stadig mer mangfoldig samfunn. Verden fremstår som mindre svart/hvitt enn tidligere, og siden vi har kommet såpass langt når det gjelder lovbestemmelser og rettigheter innenfor likestillingen mellom kvinner og menn, har det åpnet seg et rom der det er mulig å få øye på marginaliserte gruppers frigjøringskamp. Interseksjonalitet har for eksempel vært et buzzord i feministiske miljøer de siste åra, og dette handler om å få øynene opp for hvordan flere maktstrukturer kan fungere samtidig. Vi vet for eksempel at det er strukturer i samfunnet som undertrykker andre seksualiteter enn den heteroseksuelle, andre etniske bakgrunner enn den hvite, andre klasseidentiteter enn middelklassen og andre kjønnsidentiteter enn det binære – det vil si folk som ikke karakteriserer seg som hundre prosent mann eller hundre prosent kvinne.

Ofte vil disse ulike diskrimineringsgrunnlagene krysse hverandre. Der en hvit kvinne kan møte kjønnsbaserte utfordringer på arbeidsmarkedet, vil en pakistansk kvinne i tillegg kunne oppleve at hennes minoritetsbakgrunn skaper stengsler. Sitter hun attpåtil i rullestol eller tilhører en seksuell minoritet, kan enda flere dører lukke seg. Å måtte ha slike mekanismer i bakhodet når man skriver, er kanskje ikke så morsomt – jeg er enig i det.Men noen ganger må man bare akseptere samfunnsutviklingen. Og når jeg hører ”hvite priveligerte menn” prise seg lykkelige over at norske feminister ennå ikke er blitt ”fundamentalister” som svenskene, begynner et gammelt Bachman-Turner Overdrive-refreng å summe i bakhodet: ”You ain´t seen nothing yet. B-b-baby, you just aint seen nothing yet!”

Feministers utspill i offentligheten blir ofte tolket som aggresjon, og jeg opplever til stadighet at mediene hevder at jeg ”raser” eller ”tordner”, når jeg har kommentert en sak på det jeg vil mene er et avbalansert vis. Dersom en nyhetssak handler om finans eller utenrikspolitikk, vil det stå at debattantene ”hevder” eller ”påstår” saker og ting. Handler det om kroppspress eller kvinners rettigheter, ja da ”raser” debattantene.

Feministers kritikk av et kulturelt fenomen – det være seg et sceneshow på festival eller en film som romantiserer vold i nære relasjoner – blir gjerne tolket som et krav om forbud. Dermed vil deres meningsmotstandere automatisk framstå som ”forsvarere av ytringsfrihet.” Å bli karakterisert som aggressiv og forbudsglad kan selvsagt være ubehagelig, ikke minst for skribenter som meg selv – som i likhet med Kjetil Rolness, Mimir Kristjánsson og Harald Eia – også forsøker å være morsomme i blant. Vi er nemlig mange som synes det å se på verden gjennom feministiske briller kan være et vel så godt utgangspunkt for humor, som det å le av ”genushysteri”. Så kjære Kjetil Rolness: Fortsett gjerne å le. Men vær forberedt på at stadig færre vil le med deg. Humor eldes som kjent dårlig, og komikeren selv er ofte den siste til å oppdage at den gode gamle vitsen er blitt platt.

Artikkelen er en bearbeidet versjon at et foredrag Marta Breen holdt i regi av Norsk Forfattersentrum, 2015.

Lanseringen er overstått!

11024716_10153153471174634_4089032298292066734_n

Forrige uke lanserte vi boka «F-ordet» for fulle hus i Bergen og Oslo. Faktisk var det så fullt at mange publikummere måtte snu i døra begge steder. Dette kan bare bety at likestilling og feminisme er i vinden som aldri før. 11000594_10153153471294634_7268193459169741519_n

Nå ligger boka på en hederlig andreplass på bestselgerlista til landets beste bokhandel, Tronsmo.

(Bildene er tatt av Lyubava Malysheva og Elisabeth Skarsbø Moen)

 0164 0233 11046480_10153153471414634_6225928395891674945_n 
10511231_10153030221516187_32109213009169548_n

40 år siden kvinneåret 1975

hustruer2

Filmen «Hustruer» fra 1975

I 1975 ble Kvinnedagen feiret et helt år i strekk. Ringvirkningene er fortsatt synlige i idretten, kulturen og arbeidslivet.

Det har lenge vært FN-tradisjon å markere viktige problemstillinger gjennom et helt år. Visste du for eksempel at 2015 er FNs internasjonale år for matjord? For to år siden markerte vi det internasjonale quinoa-året – du vet disse små matgrynene som ligner litt på ris? Før dette igjen kunne både poteter, ungdom og flaggermus feire sitt eget FN-år.

Ikke alle disse markeringene gjør like stort inntrykk på oss, men ett år som fremdeles huskes av mange er det internasjonale kvinneåret 1975.

Dette var en politisk begivenhet, både ute og hjemme. Høydepunktet var den viktige kvinnekonferansen i Mexico City på sommeren, der 1200 delegater fra 133 land stilte. Konferansen vedtok den såkalte Mexico-erklæringen, som skulle bli den første i en serie viktige handlingsplaner for å bedre kvinners stilling i verden.

Det var selvsagt ikke alle som umiddelbart forsto viktigheten av kvinneåret: Den norske regjeringen bevilget fattige 45 000 kroner til markeringen, mens Det europeiske arkitekturvernåret, som ble arrangert samtidig, fikk nær to millioner kroner. I media ble kvinneåret attpåtil omtalt med morsomheter som ”lemenåret”, ”tispeåret” og ”museåret”.

Men dette prellet av den entusiastiske kvinnebevegelsen, som var på høyden av sin styrke og vitalitet, og året satte dype spor i norsk kultur, idrett og arbeidsliv.

La oss ta idretten først: Når årets holmenkollstafett går av stabelen om knappe to måneder, kan vi feire at det er 40 år siden løpet for første gang ble åpnet for kvinner. Forhistorien er en klassiker i norsk kvinnebevegelse. De to unge friidrettsutøverne Gerd von der Lippe og Ingrid Ellingsen fant seg ikke i stafettens kvinneforbud, og i 1972 stilte de til start under pseudonymene «I. Ellingsen» og ”Ø. Foss”. Andre på stafettlaget deres løp med politiske slagord – som heller ikke var tillatt. Arrangørene – Aftenposten og idrettsklubben Tjalve – var sterkt mot kvinnelig deltagelse, og allerede på andre veksling brøt politiet inn for å frata laget stafettpinnen. Da plukket løperne med seg en blomsterkvast, som ble brukt som pinne på resten av stafetten.

amtmanden-e1392283912573-687x350

Amtmandens Døtre, 1975

Etter løpet ble de to kvinnene kalt inn på teppet i Friidrettsforbundet, som straffet dem med å ta fra dem muligheten til å kvalifisere seg til landslaget. Tre år etter ble kampen imidlertid kronet med suksess: 11. mai 1975 stilte 30 kvinnelag, med til sammen 450 løpere, til lovlig start, og deltakerne ble hjulpet fram med jubelbrus fra begeistrede tilhørere.

Også i kulturlivet skapte kvinnene seg større rom i løpet av 1970-åra. Det vokste fram en særegen kvinnekultur, og feminisme ble et tema i kunsten. I kvinneåret ga tidsskriftet Profil og Kvinnefronten ut boka ”Kvinneviser”, der man hadde samlet gamle folkeviser og nyskrevne kampsanger fra flere land. Snart ble disse visene sunget på festivaler, viseklubber, politiske møter og sommerleire over hele landet.

Det lå i tidsånden at alle skulle være delaktige – og ikke bare passive konsumenter. ”Kvinner, spill sjøl!” ble slagordet for den musikalske delen av kvinnebevegelsen. I dette miljøet oppsto oslogruppa Amtmandens Døtre. De sju jentene, som var i alderen 19 til 26 år, ga i 1975 ut plata ”Reis kjerringa” på plateselskapet Mai. Visepoplåtene handla om kvinners rett til lønnet arbeid, rett til selvbestemt abort og undertrykking av kvinner generelt. Den nystarta gruppa fikk svært mange oppdrag, så samme høst valgte de å si opp jobbene sine for å reise på en landsdekkende turné i samarbeid med Kvinnefrontens lokalavdelinger. Konsertene ble gjerne kombinert med diskusjoner om ”saken”. Et annet viktig mål var å inspirere andre jenter til å slå seg sammen og starte band.

”Vi satte som krav at vi skulle ha et jenteband som oppvarming, og det klarte arrangørene å få til nesten overalt. Ofte ble det satt sammen et band for anledningen, og de fleste sto på scenen for første gang,” har felespiller Hege Rimestad fortalt.
Gruppa var senere med på å danne grunnlaget for AKKS, som i flere tiår har rekruttert jenter til musikklivet.

Til slutt en historie om synet på kvinner som reservearbeidskraft: En vårdag i 1975, altså for nøyaktig 40 år siden, skjedde noe ganske spesielt på et lite sted i Norge: 13 kvinner i en bygd utenfor Kongsvinger fikk plutselig sparken på jobben – fordi de var kvinner! De jobbet på Våler Skurlag, en av Norske Skogs fabrikker og bygdas største arbeidsplass.

Bedriftsledelsen og den lokale fagforeninga fant sammen ut at behovet for nedskjæringer best kunne løses ved å se bort fra ansiennitetsprinsippet og rett og slett bare kvitte seg med alle damene. Argumentasjonen var at de fleste kvinner hadde ektemenn som kunne forsørge dem. Kvinnene protesterte umiddelbart etter å ha mottatt oppsigelsesbrevene i posten. og ved hjelp av kvinnebevegelsen ble saken spredt over det ganske land. Støtteerklæringene strømmet inn, og etter å ha blitt utsatt for et voldsomt press måtte bedriftledelsen snu. Halvparten av kvinnene ble tilbudt jobben tilbake.

Dette var langt fra første gang kvinner ble sparket fordi de var kvinner: I norsk arbeiderhistorie finnes det en rekke eksempler på at gifte kvinner er blitt tvunget til å vike plassen i perioder med høy arbeidsløshet. Men i Norge skulle saken i Våler bli siste gang dette ble oppgitt som offisiell oppsigelsesgrunn.

20 år etter Mexico ble det avholdt en svært viktig FN-konferanse om kvinners rettigheter i Beijing. Dessverre er det mange land som ikke har holdt seg til handlingsplanen som ble underskrevet her. Og fordi konservative krefter og religiøse fundamentalister igjen har festet grepet i flere land, har det spredt seg en engstelse for at en ny konferanse vil gi disse regjeringene muligheten til å reversere den viktige Beijing-plattformen.

Kanskje er det rett og slett på tide med et nytt kvinneår?