Månedlige arkiver: august, 2014

Feminisme på Oslo bokfestival

Snart er det bokfestival i Oslo sentrum igjen, og på lørdagen skal jeg snakke om feminisme sammen med Oda Faremo Lindholm og Ingrid Eia Ryvarden.

Kanskje vi ses?

bokfestivalLørdag 13. september, Kl. 16:00, Bok på plassen: Gyldendal, Hamsunsalen.

Tegneseriekonkurranse!

Svenskene har et langt mer vitalt tegneseriemiljø enn oss, ikke minst når det kommer til kvinnelige serieskapere. Ikke bare er de frekke, morsomme og gode til å tegne, de er også politisk hardtslående og viktige samfunnsdebattanter: Sara Granér, Nina Hemmingson, Liv Strömquist, Ellen Ekman, Nanna Johansson og Lina Neidestam er bare et knippe av de mange stjernene på området.
Jeg drømmer om et tilsvarende miljø her i Norge. Kanskje denne stripekonkurransen vil være første skritt?

tegneserieutlysning

Mannesaken

meminsm21Kom ut av skapet, alle mannlige feminister!

I sommer fikk vi en morsom debatt om såkalte ”pappafeminister” i svenske og norske aviser. Bakgrunnen var et knippe svenske menn – deriblant politikeren Gustav Fridolin og musikeren Navid Modiri – som kom ut av skapet som nyfrelste feminister. Oppvåkningen skjedde da de fikk døtre. Modiri skrev et åpent brev til sin snart fem år gamle datter, etter at hun hadde uttrykt engstelse for sin egen rumpes utseende. Nå forsto Modiri hva feministene snakker om når de kritiserer samtidas kroppsfokus og de signaler spesielt unge jenter bombarderes med. ”Det var først nå mynten falt ned”, skrev han i brevet som ble likt av flere titusener på Facebook.

Men ikke alle var like imponert over etterpåklokskapen. Skribent Kristine Solvin var en av flere som mente det var betenkelig at så mange nå hyllet menn for å si akkurat det samme som kvinner har snakket om i årevis – ja, som noen til og med har blitt truet og trakassert for å si.
”Det er hyggelig at du bryr deg om datteren din, kjære Pappafeminist. Men du skal ikke tåle så inderlig vel, den kvinneundertrykkelse som rammer mennesker du ikke har laget selv,” skrev hun i et innlegg i Dagbladet.

Det ligger definitivt et poeng her. Har disse ferske fedrene levd under en stein fram til nå? Har de virkelig aldri lyttet til, eller fundert over, hvordan deres søstre, mammaer, venninner og kjærester opplever verden?
Samtidig er det en ukledelig strenghet over denne reaksjonen. For er vi ikke alle slik at vi gjerne trenger personlige erfaringer før vi engasjerer oss i en sak? Det er gjerne etter at noen du er glad i blir påkjørt, du engasjerer deg i Trygg trafikk.

Det er ikke det minste underlig at utspillene fra disse mennene får applaus i sosiale medier. Historisk sett har fenomenet ”mannlig feminist” nemlig vært sjelden vare. Ifølge den pensjonerte politikeren Torild Skard – som har skrevet et større verk om kvinnelige statsledere gjennom tidene – har det bestandig vært kvinner som har kjempet for kvinners rettigheter. ”Skal du ha noe gjort, må du gjørra det sjæl,” som det heter.

Stadig får vi høre om undersøkelser av folks kulturvaner, som viser at menn i liten grad leser det kvinner skriver – eller selv skriver om kvinner. Når så du sist en biografi om en norsk kvinne, skrevet av en mannlig forfatter? Eller ta den enorme kvinnekonferansen, som ble arrangert i Malmø i juni, som eksempel. Av de 17 artikkeltreffene om konferansen i den norske avisdatabasen Retriever, var 16 skrevet av en kvinne. Det blir kalt kvinnespørsmål. Kvinnesak. Når det egentlig handler om skadevirkninger av patriarkalske tradisjoner, som tvangsekteskap og omskjæring. Voldtekt, netthets og menns vold mot kvinner. Burde det ikke egentlig hett mannsspørsmål?

Fordi normaltilstanden er som Torild Skard beskriver, gjør det inntrykk når vi en sjelden gang ser eksempler på det motsatte. Det varmer oss simpelthen langt inn i sjela når menn bidrar til å løfte feministiske problemstillinger fram i mediene.

Sommeren 2014 har vært oppløftende i så måte. Dagbladets Andreas Wiese fikk velfortjent ros for sin junikommentar om den globale volden mot kvinner, der han trakk linjer fra kvinnehatet som ligger bak groteske drap og gjengvoldtekter i India og Pakistan til kvinneforakt og drap her hjemme. Det samme skjedde da Aftenpostens Joacim Lund på pedagogisk vis forklarte leserne hvordan glasstaket i musikkbransjen fungerer. Og mange lot seg bevege av de muslimske mennene som sto fram i filmskaper Nefise Özkal Lorentzens siste film ”Mannislam”. Her fikk vi møte et knippe menn som kjemper mot barneekteskap og kvinnemishandling, og som ønsker å bryte ut av mønstre de har blitt indoktrinert med gjennom livet.

Tegneserieskaper Øystein Runde fikk også mange godord da han kom ut av feministskapet i en underholdende kronikk i Dagbladet. Runde mente at selve ordet ”feminist” nok var bøygen for mange menn: ”Ikkje la deg skremme av fronten ’femi-’, den er misledande. Likestilling er bedre for alle,” skrev han.

Selv om den moderne feminismen – som SV-leder Audun Lysbakken nylig poengterte i Klassekampen – ikke kan kalles ”kvinnepolitikk”, men snarere fremstår som en helhetlig analyse av undertrykkende strukturer i det moderne vestlige samfunnet, så er det likevel problematisk for mange menn på venstresida å knytte seg til ordet. ”Femi” er som kjent flaut.
Problemstillingen ble presist kommentert i en stripe av den svenske serieskaperen My Gerdin: To menn står og snakker sammen. Den ene sier:
”Man burde egentlig bytte ut ordet ’feminisme’ med ’likestilling’. Da ville flere mennesker ha forstått budskapet.” Den andre svarer: ”Eller så kan vi lære barna tidlig hva feminismen står for og slutte å bli provosert fordi et ord med kvinnelig klang handler om både kvinner og menn. Folk har jo ingen problemer med å forstå at ordene menneske, allmennhet og allemannsrett handler om både menn og kvinner. Hvor jævla vanskelig kan det være?!”

Kamerater, kalte man hverandre i radikale miljøer der jeg vokste opp. Idealet var at kvinner og menn skulle kjempe side ved side. Det låter liksom litt utdatert i dag. Vi lever i et samfunn hvor medier og kommersielle aktører blir stadig mer opptatt av å dyrke femininitet og maskulinitet, der nesten alt handler om forskjellene mellom oss.

Jeg kan ta meg i å savne det ikke-seksuelle rommet. Et rom der vi ser på hverandre som like, som søstre og brødre. Der vi konsentrerer oss om alt det vi har til felles. Der kvinner og menn står sammen i kampen mot sexismen. For det er som kjent sexismen som skal bekjempes, ikke mannen.

(artikkelen sto på trykk i Dagsavisen 15.08.)

Hyggelig omtale på nett

Fra nettstedet Lesesirkelen.com:
Lesesirkelen.com

Hen-debutant

Etter at det svenske språkrådet nylig tok inn det kjønnsnøytrale pronomenet ”hen” i sine ordlister, kom den betente debatten selvsagt også hit.
For et par dager siden skrev Klassekampen at stadig flere nordmenn har oppdaget de rent praktiske sidene ved begrepet. For det er jo ikke slik som enkelte frykter: at radikale feministkrefter ønsker å bytte ut pronomenene «han» og «hun» med «hen». Det er simpelthen snakk om et alternativt ord du kan bruke, helt frivillig, i stedet for mer tungvinte formuleringer som ”vedkommende” eller: ”han eller hun.”
Og dersom noen transpersoner opplever at ordet styrker deres selvfølelse og uttrykksmulighet, så må vel det kunne kalles en hyggelig bonus?

I twitter-formatet må du som kjent veie hvert ord og hver bokstav, så dette var et naturlig sted for undertegnede å debutere som hen-bruker. Det skjedde med denne tweeten jeg sendte i mai:

hen

Da VG refererte tweeten dagen etter var den snodig nok ikke lenger kjønnsnøytral:

hen3

Men, jeg kommer garantert tilbake.

 

 

(Apropos «hen»)

Jeg trenger ikke miljøvern fordi…

I det siste har en del amerikanske jenter posert i sosiale medier med plakater som innledes med frasen «I don´t need feminism because…».

tumblr_mf8omaQPtH1rie7cho1_500

Jeg må si jeg liker illustratør Rebecca Cohens kommentar langt bedre:

Trees Against Environmentalism-2

Feminist på fest

Noen ganger kjenner jeg meg litt for godt igjen i Ellen Ekmans stripeserie «Lilla Berlin».

ekman2