kan du bruke´n som spisebord

kan du dekke på kopper og fat

og servere den fineste mat…

Det er visst ikke bare Øystein Sunde som vet hvordan du kan gjøre «din bakdel til din fordel.»

Det har blåst friskt rundt språkbruken til et par mannlige musikkjournalister de siste ukene. Først dreide det seg om Arild Rønsens insistering på sin rett til å kalle folk ”svartinger”, og nå senest Anders Grønnebergs omtale av en kvinnelig Grand Prix-deltager fra Aserbajdsjan:

”Mine vellystige hormoner løper løpsk, men ser man forbi en veldreid lekkerbisken, er dette nok en uhyre solid MGP-låt fra langtvekkistanlandet.”

Heller ikke Grønneberg så ut til å ta kritikken til etterretning – det var som vanlig bare sure feminister som hadde misforstått humoren.

I dag iler Rønsen ut i Klassekampen til Grønnebergs forsvar. De to journalistene er skjønt enige om at feministene (er det Tom Egeland man sikter til?) er ute å kjøre i debatter som dette.

Grand Prix handler ikke om musikk og låtskrivere, hevder Rønsen, som mener dette ble tydelig bevist i 2014 da ”en veldreid mann utkledd som kvinne med skjegg” vant finalen.

For det kan jo umulig handle om musikk, når låta blir framført av en transperson. Eller?

Selv om det fremdeles er enkelte som tror at de skriver i Puls årgang 1984 – så er norsk musikkjournalistikk blitt langt bedre når det gjelder generell folkeskikk de siste tretti åra. I min bok ”Piker, vin og sang” (2006) skriver jeg mye om denne utviklingen.

Et eksempel er omtalen av bandet The Tuesday Girls som hadde et par hitlåter på midten av 1990-tallet. I to anmeldelser i Bergens Tidende presterte journalisten å ta i bruk disse betegnelsene: ”Skreppeteamet”, ”tirsdagsskrepper”, ”fem skrepper”, ”førsteblondine” og ”fem snacksy ungjenter”.

Se for deg avisa bruke de samme ordene om Razika…

På nittitallet gikk denne typen journalistikk imidlertid under radaren og ingen – verken feminister, musikkjournalister eller krimforfattere – kom jentegruppa til unnsetning. Men i dag sier folk i fra, og det er svært viktig.

Kanskje fører dette til at rommet blir litt mindre for bransjedinosaurene – men det blir langt større for artistene.

Noen eksempler på norsk musikkjournalistikk gjennom årenes løp:

«The Tuesdays» mangler kort og godt karisma og nerve, og appellerer nok helst til smårips og hormon-tortuerte tenåringsgutter som synes at 170 spenn for fem skrepper er kjempebillig.” Bergens Tidende om Tuesday Girls i 1998.

”Begge er forresten dydig ikledd trange bukser, men med utfordrende overdeler. Ingen av dem har spesielt store pupper, men er ubeskrivelig sexy.” Beat om Dollie de Luxe i 1985.

 ”Sahara Hotnights skårer høyt på to områder: De har et kurant bandnavn, og de er over gjennomsnittlig pene jenter. Hva med å heller starte en klubb, eller noe? Så kan andre stå for musikken. Face it, det blir likevel cash og pulings på gitarvenninnene, og fred fra noviserocken på oss andre.” Dagsavisen om Sahara Hotnights i 2004.

 ”Hun framsto som en sur og gretten feminist fra 70-tallet.” Dagbladet om Susanne Sundfør etter Spellemannprisen i 2008.