Jeg har tidligere skrevet om «komplimenter» som egentlig føles som en ørefik – i artikkelen «Klamme omfavnelser».

I Dagsavisen på fredag dukket det opp en annen type «kompliment» som kvinner iblant får: Nemlig å bli løftet opp som «en av gutta.» I dette tilfelle var det skuespilleren Jennifer Jason Leigh tittelen viste til.

For ikke lenge siden var det skuespiller Emily Blunt som fikk være «en av gutta» i Bergens Tidende.

Vi forstår umiddelbart at det er ment som et kompliment. For «gutta» er bra! Arbeidsomme og reale. Det er liksom ikke noe fuzz med gutta.

I Hollywood blir man gjerne «en av gutta» dersom rollefiguren din er modig, tøff i trynet og dyktig i jobben sin. Underforstått: Alt det vanlige jenter ikke er.

Det er synd at såpass mange fremdeles tror at tøffe jenter er en naturstridighet. Og at de derfor må være «guttejenter», «små mannfolk» eller «ha baller.»

Musikkskribent i BT, Eirik Kydland, kommenterte forresten musikkbransjens oppheng i testikler for noen år siden, i forbindelse med at bergensartisten Gabrielle ble lansert av sitt plateselskap som «en dame med baller.»

Kvinner kommer i alle former: myke, varme, tøffe og harde. Noen ganger alt dette i én og samme kvinnekropp. Get over it!

Hvorfor synes vi fortsatt det er verre med fulle kvinner enn fulle menn?

– Dessverre, det er stengt!

Det var beskjeden et trettitalls unge kvinner fikk da de forsøkte å besøke puben Sofus i Klingenberggata i Oslo en januardag i 1973. De visste godt at det var flere timer igjen til stengetid – de hadde møtt opp for å protestere mot pubens kvinneforbud. Begrunnelsen var visstnok at stedets mannlige stamgjester hadde en tendens til å havne i bråk i kampen om de kvinnelige gjestenes gunst. Dermed fant pubeierne ut at det enkleste var å stenge damene ute.
Feministene slapp likevel inn i puben, men de ansatte slukket alt lyset og stengte ølkranene. De unge kvinnene ble sittende et par timer uten å få servering, før de gikk stille og rolig ut igjen da klokka nærmet seg normal stengetid.
Det var en av demonstrantene – Hilde, nyfeminist på 1970-tallet – som sendte meg avisutklippet om pubaksjonen i posten, takk for det! Ved siden av skrev hun ”Vi kom ikke inn på Rosekjelleren heller.”

Nå skal det sies at det heldigvis tilhørte sjeldenhetene at kvinner ble nektet adgang i Oslos uteliv på 1970-tallet, men det eksisterte uten tvil uskrevne regler som bidro til å stigmatisere kvinner som gikk ut for å ta seg en øl eller to, uten å være i følge med en mann. I min mors generasjon er det mange som forteller at de ofte fikk det noe infantiliserende spørsmålet ”Er dere ute alene, dere da?” fra kontaktsøkende menn når de satt på bar eller kafé med venninner.

Lignende scener husker vi fra den første filmen i Anja Breiens ”Hustruer”-trilogi. Regissøren hadde opprinnelig fått ideen til sitt filmprosjekt fra John Cassavetes’ spillefilm ”Husbands” (1970), som handla om tre amerikanske kompiser i midtlivskrise. De drakk seg fulle, reiste til London og lot koner og barn seile sin egen sjø. Anja Breien lurte på hva som ville skje om det var kvinner i hovedrollene. Og da filmen hennes fikk premiere i 1975 var det fremdeles atskillig sjokkeffekt i det å se kvinner gå på fylla. Ja, bare det å ta seg et enkelt glass alene på en pub, kunne for noen tiår siden nærmest kalles et feministisk stunt.

”Jeg trenger ikke være full for å være kreativ” skrev artisten Ida Maria i en kronikk før jul, der hun tok et oppgjør med musikkbransjens drikkekultur, som hun mente hadde bidratt til hennes alkoholisme. Flere musikkjournalister kastet seg på, og vi fikk en nokså interessant og underholdende debatt om rock og rus i avisene. Turbonegersosiolog Knut Schreiner – som bør være blant de nordmenn med mest empiri på området – skrev en artikkel om rusens store og essensielle rolle i rockehistorien. Han ble deretter beskyldt for å ha et ironisk og kalkulerende forhold til både rus og musikk. Omtrent som sin bandkollega Thomas Seltzer kanskje, som uttalte følgende til VG for et drøyt tiår siden: «Vi har et tomrom i oss som vi må fylle med alkohol. Det tomrommet heter magesekken.»

Jeg kunne ha deltatt i denne diskusjonen selv, siden jeg i høst ble kontaktet av Actis – paraplyorganisasjonen for rusproblematikk, med en forespørsel om å skrive ”noe om kvinner og alkohol.” Bestillingen var lite spesifikk, men jeg antok – avsenderen tatt i betraktning – at man ønsket en problematisering rundt temaet.

De siste åra har vi sett en del eksempler på dette, for eksempel når avisene slår opp tall som viser at kvinner drikker mer enn før, eller at pappvin er blitt en ”kvinnefelle”. (Ettersom boksen ikke er gjennomsiktig slik som flaskene, aner vi rett og slett ikke hvor mye vi har drukket. – Et typisk kvinneproblem).

Men kjønnsvinklingen skurret litt for meg, og jeg takket høflig nei. I stedet satte jeg meg ned med den ferske svenske boka ”Som hon drack” av Jenny Damberg og Lisa Wiklund, en kulturhistorisk gjennomgang av synet på kvinner og alkohol gjennom tidene. Boka viser med all tydelighet hvordan kvinners drikkemønster har gått hånd i hånd med politisk, økonomisk, sosial og seksuell frigjøring. I stor grad handler det om kvinners mulighet til å ta plass i det offentlige rom.

Boka presenterer undersøkelser som viser at selv de mest liberale og likestilte kvinner og menn, synes det er verre med fulle kvinner enn med fulle menn. Dette er nedarvede holdninger som stammer fra tiden da kvinnens plass var i hjemmet. Det å drikke har alltid blitt sett på som en naturlig del av mannsrollen, ja nærmest et slags instinkt han må få utløp for en gang i blant. Når det gjelder kvinner blir alkohol sett på som mer unødvendig, og gjerne et tegn på at noe er galt eller trist i hennes liv. En full mann betraktes ofte som noe komisk, mens fulle kvinner bare er tragiske.

Statistikken viser imidlertid at høyt utdannede kvinner drikker mer enn lavutdannede, der forholdet er motsatt for menn. Som vi vet har høyt utdannede kvinner generelt sett større muligheter enn andre for å bryte normer for den tradisjonelle kvinnerollen.

Det er selvsagt verdt å overvåke utviklingen i folks alkoholkonsum og advare mot massiv drikking. Men dersom man ønsker å bruke et kjønnsperspektiv i alkoholbegrensende øyemed, burde advarselen gå motsatt vei. Det er langt større risiko knyttet til menns alkoholbruk: Menn drikker mer enn kvinner, kjører oftere i alkoholpåvirket tilstand, de utøver og utsettes for mer vold i alkoholrus, og kommer oftere ut for ulykker ved for eksempel urinering på kaia eller sovning på upassende steder.

Damene har altså fremdeles noen liter vin til gode.

Lurer på om det er mulig å bytte fargeleggingsbøkene «Den hemmelige hagen» og «Tegn et hjerte til meg» til denne?