«Kvinnekupp» er kjent begrep i norsk politikk og jeg får rundt 1500 treff på ordet i Google. I dag har vi visstnok opplevd nok et «kvinnekupp» i følge avisene, ettersom fem av åtte byrådsmedlemmer i Oslo er kvinner. Nylig hadde vi også et «kvinnekupp» i Nobelkomiteen.

I Wikipedias beskrivelse av ordet «kupp» heter det: «Kupp skuldast vanlegvis at delar av makteliten (militære eller politikarar) gjer opprør: militærkupp, statskupp. Kuppmakarar er ofte ei lita gruppe og har ikkje nødvendigvis medhald frå folket, slik opprørarane i ein revolusjon har.»

Kupp er altså et nokså sterk ord å bruke i politisk sammenheng, og jeg er redd overskrifter som «Kvinnekupp i byrådet» kan gi folk en følelse av at demokratiske spilleregler er blitt satt til side til fordel for et hemmelig spill i kulissene. 

Hvorfor kalles det ikke et mannekupp hver gang et kommunestyre ender opp med 60-70 prosent menn?

Ordet «mannekupp» gjorde forresten at Google ble forvirret og spurte: Mente du «mannequin»?

Photo by Ljiljana Božović

Det ble fullt hus da jeg holdt foredrag om feminisme og likestilling i Serbia i helgen.

Tusen takk Skandinavski kutak – Scandinavian corner, Milica Nikolic og Sofija Vukovic for flotte og lærerike dager i Beograd!

Jeg kommer tilbake senere med en litt lengre rapport om dette oppholdet.

Jeg gleder meg til lørdag! Da arrangeres Norsk Sakprosafestival for tredje gang på Litteraturhuset i Oslo. Her skal jeg blant annet intervjue den svenske feministen og forfatteren Maria Sveland på scenen.

Fra programmet:

Jeg kommer også til å delta i en samtale om kjønn og litteratur sammen med forfatter Caterina Cattaneo.
Dessuten blir det essayprat med Geir Gulliksen og Marit Eikemo, historikeren Robert Beachy skal prate om det skeive Berlin med Torgrim Eggen, Harald Eia holder skrivekurs og homoheltinnen Kim Friele kommer. Blant mye annet! Håper vi ses.

«Når så du deg sist i speilet og tenkte: så FIN jeg er ! Og sa: jeg er mer enn BRA NOK!»

Slik reklameres det for VIP Jentekvelder på Facebook. Kveldene består av Bli Ny-kurs med moteveiledning, makeovers og styling, og det hele avsluttes med en profesjonell fotosession av deltakerne: «Bildene er perfekte å bruke som profilbilder i jobb eller sosiale medier.»

Hvordan i all verden makeovers og profesjonelt stylede profilbilder på Facebook skal hjelpe folk til å forstå at de er mer enn bra nok, er en gåte for meg.

Dette irriterende fenomenet brer dessverre om seg, nemlig at kommersielle aktører i mote- og skjønnhetsbransjen stjeler språk og begreper fra dem som forsøker å kjempe i mot skjønnhetstyrraniet.

Jeg har skrevet om noe lignende her: I 2010 utfordrer en supersexy og naken Freja kjønnsstereotyper.

I neste uke drar jeg til Serbia for å holde foredrag om feminisme og likestilling.Jeg skal også møte serbiske kvinneorganisasjoner og få lære litt om hvilke utfordringer som finnes på Balkan. Det blir nok spennende.

 Må vi være stolte av kroppen vår?

Jeg reiser for tida rundt på skoler, der jeg snakker med ungdom om kropp og selvbilde. Interessen for tematikken er økende, så foredragsforespørslene er flere enn jeg har mulighet til å ta i mot. En av grunnene til det store engasjementet fra skoler og organisasjonsliv er trolig at vi får stadig mer forskning som viser at det sterke krysspresset unge mennesker lever under har utviklet seg til å bli et helseproblem. Mange føler at de forventes å være vellykket på en rekke ulike arenaer samtidig, blant annet når det kommer til utseende. En fersk Nova-undersøkelse viser at ungdom sliter mer psykisk enn noen gang, og i fjorårets Sifo-rapport ”Retusjert reklame og kroppspress” oppgir 85 prosent av jentene og 30 prosent av guttene, at de opplever kroppspress.

Når jeg viser fram eksempler på hvordan unge kvinner overseksualiseres og objektiveres i media og populærkultur, opplever jeg at de unge nikker gjenkjennende, mens foreldre- og besteforeldregenerasjonen får hakeslipp. De eldre forholder seg til en annen medievirkelighet enn ungdommen, og blir ofte rent ut fortvilet over å se hvilke tilbakeskritt som har skjedd på dette området.

Heldigvis ser vi at mange kaster seg inn i opprøret mot det såkalte skjønnhetstyranniet. Folk viser fram gjennomsnittskroppen sin i avisenes helgemagasiner, i fotokunstprosjekter og humorprogrammer på tv. i En av dem er standupkomikeren Dora Thorhallsdottir, som har lånt ut kroppen sin til kampanjevideoen ”Lei av å bli lurt.” Målet er å få kommersielle aktører til å merke retusjert reklame. Tabloidavisene følger ivrig opp trenden, ettersom de simpelthen elsker bilder av kropper uten klær, perfekte eller ei. Her ledsages bildene gjerne av tittelen ”Jeg er stolt av kroppen min” eller ”Stolt og tjukk”, som var Dagbladets forsidetittel for et par uker siden.

Som en naturlig konsekvens av denne utviklingen har mange begynt å spørre seg om hvorvidt det å bruke mer kropp i kampen mot kroppshysteri virkelig er veien å gå. Harald Eia for eksempel. Etter at kunstneren Unni Askeland oppfordret Erna Solberg til å følge hennes eksempel, og kle av seg i VG, skrev komikeren en lettere oppgitt facebookstatus der han ba landets største avis om å holde seg for god til å belemre landets statsminister med den slags tull. Noe det er lett å si seg enig i. La nå Solberg for guds skyld få slippe å være en kropp!

Samtidig forstår jeg at mange føler et presserende behov for å være med å vise fram et større kroppsmangfold. Seertallet på videosnutten med Thorhallsdottir er skyhøyt – antagelig fordi folk er sultefôret på normalitet. Enn så lenge er det fremdeles 99 avkledde idealkropper per avkledd normalkropp.

Jeg er mer skeptisk til de stadige oppfordringene om å være stolt. Frasen «stolt av kroppen min» gir over 17.000 treff i Google. Bruken av uttrykket er todelt: Enten dreier det seg om kjente kvinner som Tone Damli og Caroline Berg Eriksen, som vil forklare hvorfor de har valgt å stille opp lettkledd i media. Eller så handler det om kvinner med en såkalt uperfekt kropp, som vil fortelle verden at de elsker seg selv slik de er. Det er selvsagt fint å ville fjerne skamfølelser omkring kropp, men må alternativet til selvhat være stolthet?

Verst er imidlertid alle som ber deg om å være ”stolt av å være kvinne.” Det er en naturlig impuls å oppfordre grupper som tradisjonelt har vært underordnet eller diskriminert, til å gå med rak rygg – en tankegang som ligger bak uttrykkene ”black pride” og ”gay pride”. Men når frasen ”stolt av å være kvinne” med jevne mellomrom dukker opp i media, så kommer den stort sett fra folk som mener at likestillingen har gått for langt. Som når religionshistoriker Hanne Nabintu Herland eller psykolog Kristin Spitznogle ber norske kvinner om å kle seg mer sexy for sin ektemann eller at vi må dyrke forskjellene mellom kjønnene, snarere enn å kreve likebehandling. Billedkunstner Marianne Aulie er også stolt av sitt kjønn, og forklarte seg slik da Dagbladet spurte henne om hvorfor hun stadig avbildes med rompa bar: ”Det handler om å være stolt av kroppen sin, og stolt av å være kvinne”.

Det har gått inflasjon i stolthetsbegrepet. Tidligere var ordet knyttet til en form for prestasjon, mens du i dag forventes å gå omkring å være stolt av medfødte egenskaper. Det er ingen prestasjon å ha en kropp eller å være en kvinne, dette er et tomt og importert selvhjelpsspråk. Det betyr ingenting.

Og det tror jeg også ungdommen gjennomskuer. I stedet for å be dem være stolte av kroppen sin, burde budskapet gå i retning av at vi må slutte å legge vårt egenverd i kropp og utseende. Løft blikket og fokuser på andre verdier, egenskaper og talenter. Le litt mer, les en bok, ta deg en bolle. Drit i kroppen! Det tror jeg flere trenger å få høre.

For ett år siden skrev jeg en spalte i Dagsavisen med tittelen «Det forpulte kjønnet!» Artikkelen handlet om den frustrasjonen mange kvinnelige forfattere føler når de opplever at kjønnet deres til stadighet blir en inngangsport til lesningen og omtalen av deres bøker og forfatterskap. Der menn får representere mennesket, må kvinner representere kvinnen.

Forfatter Caterina Cattaneo har også engasjert seg i tematikken og snart reiser hun og jeg på en liten biblioteksturné i Akershus for å samtale om kvinner og litteratur. Det ser jeg fram til!

Vi skal også snakke om temaet under Norsk Sakprosafestival på Litteraturhuset i Oslo, lørdag 24. oktober.