Jobbe litt mindre, leve litt mer
Her er essayet jeg har skrevet i siste nummer av tidsskriftet Prosa:
Hvorfor føler vi oss ikke frie som fuglen etter 40 år med kvinnefrigjøring? Det er på tide å vende blikket mot hjemmet igjen, mener de nye omsorgsfeministene.
Gudrun har alltid liten tid. Hun styrter av sted – for hun vil ikke komme for sent på jobben. Og først må hun bringe Jason til dagmamma Julia.
– Det er nesten som å fly! tenker Jason.
Jeg blar i en av mine favorittbøker fra barndommen, bildeboka Jason fra 1975, tegnet og skrevet av finske Camilla Mickwitz. Det slår meg at dette må være min aller første bok om tidsklemma.
I år blir det prinsessesommer!
Herregud, så lei jeg er av produsentenes evinnelige mas om pirater og prinsesser!
Nå er det vårt lokale kjøpesenter på Manglerud som prøver å fortelle dattera mi at hun skal sitte stille i en pen kjole og blåse såpebobler hele sommeren, mens nabogutten fyker rundt på sparkesykkel og gjør akkurat som han vil.
De har til og med laget små dikt av budskapet:
«Rosa såpeskum, strikk, kjole og sko,
i år blir det prinsessesommer, det kan du tro!
Skyggelue, sparkesykkel og sommerspill,
det er sommer og små pirater gjør som de vil!
Har noen vekket Margrethe Munthe fra graven, mon tro?
Selvkritiske kvinner
”6 av 10 kvinner er misfornøyd med kroppen” kan Norges største kvinneblad, KK, fortelle oss. De viser til en britisk undersøkelse.
”Dette er jo trist å lese, for hvordan kroppen ser ut har svært lite å si i forhold til hvor godt likt vi er av andre mennesker”, skriver journalisten medfølende, før hun ramser opp hvilke kroppsdeler kvinnene er mest kritiske til – og deretter gir oss råd om hva vi kan gjøre for å forbedre nettopp disse.
Etter en liten rundtur på KKs nettsider kan jeg ikke si meg forundret over hvordan det selvkritiske fokuset på kroppsdeler forplanter seg:
F-ordet
Hva skjer når likestillingen gjør språket vårt kjønnsløst?
Denne våren har det svenske debattklimaet fått på pukkelen for å være altfor politisk korrekt – senest da Karl Ove Knausgård gikk ut og fortalte Klassekampen at det var en prøvelse å bo i landet, fordi den svenske intelligentsiaen bare tenker i svart-hvitt.
Jobbe litt mindre, leve litt mer
– Ofrer vi barna på likestillingens alter? spør de nye omsorgsfeministene.
– Nei. mener jeg.
I siste nummer av tidsskriftet Prosa forsøker jeg å oppsummere vårens store tidsklemmedebatt og ser nærmere på siste års bokutgivelser om temaet.