Jobbe litt mindre, leve litt mer

Omslag-Prosa-2-13– Ofrer vi barna på likestillingens alter? spør de nye omsorgsfeministene.

– Nei. mener jeg.

I siste nummer av tidsskriftet Prosa forsøker jeg å oppsummere vårens store tidsklemmedebatt og ser nærmere på siste års bokutgivelser om temaet.

4 svar

  1. Hei takk for godt essay i Prosa! Jeg har skrevet en omtale av essayet på min bokblogg http://www.birgittesbok.com:

    http://birgittesbok.com/2013/05/11/prosa-nr-213-essay-av-marta-breen-jobbe-litt-mindre-leve-litt-mer/

    Ha en fin dag og lykke til i videre skriving!

    Mvh
    Birgitte Lange

  2. Hei Birgitte
    Takk for flott omtale og god blogg! Det er ikke ofte man får så grundige tilbakemeldinger på essays i tidsskrift, så dette var moro!
    Hilsen Marta

  3. Hei Marta.
    Takk for fin blogg!

    Jeg er en av de mange som vokste opp med en hjemmeværende mamma. I dag får jeg ofte høre hvor heldig jeg var. Ja, jeg hadde verdens beste mamma som jeg elsket over alt på jord, men ikke fordi hun var hjemme med oss. Jeg har ofte tenkt hvor bra det hadde vært for henne om hun ikke bare levde for oss. Men det viktigste av alt er at jeg da hadde fått gått i barnehage! Det var min største drøm. Kjenner den blusser opp når jeg leser det du skriver:

    «Jeg husker varme voksenfang, veving og Albert Åberg-bøker. Hemmeligheter på puterommet. Sovetid på feltsenger mens tante Ingrid satt i et hjørne og passet på. Smaken av svolværpostei. Perling og plastelina. Doktorlek og kjærlighet. Det var her livet mitt begynte.»

    Åh, så heldig du var. Du fikk speile ditt liv med likesinnede. Jeg husker at jeg gikk forbi den lokale barnehagen og kikket lengselsfullt inn. For ikke å snakke om da jeg fikk være med å hente mine kusiner i barnehagen. For en drømmeverden. Med masse barn og puterom. Jeg vil presisere at jeg hadde en superharmonisk barndom, men vær så snill der ute, ikke svartmal barnehagene..

    Mine barn begynte i barnehage da de var to, tre år gamle. Men aldri har jeg hatt dårlig samvittighet. Tvert i mot. I dagens Norge hadde jeg aldri klart å være nok for en 5 åring, 24 timer i døgnet. Hvem har sagt at jeg er den beste og alt for dem? De trenger egen tid, tid med pappa, familie og venner. Jeg tror vi voksne er mer avhengig av ungene våre enn de er av oss. Slipp dem fri og gjør dem selvstendige!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere liker dette: