Jobbe litt mindre, leve litt mer

Her er essayet jeg har skrevet i siste nummer av tidsskriftet Prosa:

Hvorfor føler vi oss ikke frie som fuglen etter 40 år med kvinnefrigjøring? Det er på tide å vende blikket mot hjemmet igjen, mener de nye omsorgsfeministene.

Gudrun har alltid liten tid. Hun styrter av sted – for hun vil ikke komme for sent på jobben. Og først må hun bringe Jason til dagmamma Julia.
– Det er nesten som å fly! tenker Jason.

Jeg blar i en av mine favorittbøker fra barndommen, bildeboka Jason fra 1975, tegnet og skrevet av finske Camilla Mickwitz. Det slår meg at dette må være min aller første bok om tidsklemma.

Det er en liten sosialrealistisk fortelling om den hårfagre alenemora Gudrun, som jobber ved samlebåndet på en hermetikkfabrikk. Iblant tar hun seg ekstrajobb som aktmodell på kveldstid, fordi lønna ikke strekker til. Mor og sønn bor i en høyblokk som hver morgen tømmes for folk som skal til arbeid, skole eller barnehage: «De som blir igjen i huset er syke mennesker, gamle mennesker og bitte, bitte små mennesker.»

Begrepet «tidsklemme» har snart tiårsjubileum i Norge. Ordet gikk inn i dagligtalen da psykolog Sissel Gran brukte det i sin Aftenposten-spalte i januar 2004, og er en betegnelse på følelsen av hele tiden å være på etterskudd i forhold til gjøremål og forventninger. Det er spesielt småbarnsforeldre som snakker om det å halse etter tiden. Omtrent samtidig fikk svenskene det tilsvarende nyordet «livspussel».

Debatten om balansen mellom arbeidsliv og familie har pågått siden 1970-tallet, og den intensiverer seg gjerne i forbindelse med 8. mars-feiringen. Det skjedde også i år, da vi fikk et titalls kronikker og debattinnlegg om nettopp denne livsfaseproblematikken. De fleste skrevet av kvinner, for av en eller annen grunn regnes tidsklemma fremdeles som kvinnetematikk.

Flere av utspillene var sterkt følelsesladde – enkelte preget av en moralsk indignasjon med titler og ingresser som:

«Den skandinaviske morsrollen er degradert og tømt for innhold og anerkjennelse.»(1)
«Når skal det bli stuerent å være hjemmeværende?» (2)
«Vi er i mål! Vi er så likestilt som det er mulig å bli. Nå kan vi ta tiden med barna tilbake!» (3)

Tidsklemma ble raskt en etablert problemstilling i norsk familiepolitikk, og mange snakker nå om at foreldre må ta tiden tilbake. Mammanettverket Tid for barn, for eksempel. Dette er en kvinnegruppe som mobiliserer for å «forsvare og anerkjenne morsrollen og de biologiske forskjellene». De markerte seg sterkt da et av medlemmene fikk en flammende kronikk på trykk i flere av landets store aviser, med overskriften: «Jeg er en rasende mor.»

Raseriet var rettet mot daværende likestillingsminister Audun Lysbakken (SV) samt alle kvinner som frivillig og uten protest har delt foreldrepermisjonen «sin» med barnets far.

En omsorgsbølge
Organisasjonen Tid for barn går rett inn i det jeg vil kalle en ny omsorgsfeministisk bevegelse.
Sosiolog Cathrine Holst beskriver denne feministiske retningen i boka Hva er feminisme (2009): «…feminister som mener omsorg og ansvar er viktigere dyder å kultivere enn rettferdighet.»

Omsorgsfeministene er altså skeptiske til en ensidig vektlegging av likestilling og rettigheter, og mener at samfunnets bør konsentrere seg om å yte omsorg og utvise empati og sensitivitet i møte med dem som er avhengige av oss, som barn, gamle og syke.

Mye tyder altså på at disse tankene har fått et bredere nedslagsfelt i senere tid. På internett, i mammagrupper og i deler av kvinnebevegelsen har kvinner funnet sammen i opposisjon mot det de mener er en politisk korrekt feminisme. Det vil ofte si statsfeminismen, som er en betegnelse på kjønnspolitiske bestemmelser i statlig regi. Kvotering av kvinner til styrer og de siste års utvidelser av pappapermen er eksempler på statsfeministiske tiltak som har provosert.

Spennet i bevegelsen er stort, men alle fokuserer på fulltidsarbeidets skyggesider. De ber oss kvinner om å kjenne litt på den dårlige samvittigheten vi sliter med i hverdagen – kanskje den prøver å fortelle oss noe?

Den sukkerrosa husmorbloggingen og kakebakingen – som undertegnede skrev om i Prosa ved en tidligere anledning (nr. 5/2011) – er bare visuelle og overfladiske uttrykk for en langt mer gjennomgripende mentalitetsendring: Disse kvinnene er rett og slett møkklei av at mediefeminister og rødgrønne politikere skal fortelle dem hvordan de skal leve livene sine, hvordan de skal dele permisjonstiden og hva de bør interessere seg for på fritiden.

Mange småbarnsmødre opplever at representanter for statsfeminismen framstiller barnefødsler, amming og omsorgsinstinkt som irrasjonelle blindveier. De føler at kvinner oppfordres til å leve livet som om det var en hektisk Super Mario-ferd, der vinneren er den som runder brettet med flest pensjonspoeng i ryggsekken.

Sutresøstrene
Variasjoner over denne samfunnskritikken kommer nå til syne i en rekke ferske bokutgivelser, blant annet Linn Stalsbergs Er jeg fri nå? (2013), Olaug Nilssens Kjøkenbenkrealisme. Ærlege historier om tidsklemma (2012), Karianne Gamkinns Beklager, jeg må være mamma (2013) og Kristin Briseids Likestillingslykke (2012).

Sistnevntes bokomslag er utstyrt med et fotografi av en vissen rose. Antagelig skal den symbolisere den norske likestillingspolitikken (iverksatt av Arbeiderpartiet) vi lenge har vært så stolte av, men som ifølge statsviter Briseid har skapt et dypt kvinneundertrykkende samfunn. For med fulltidsarbeid som eneste og høyeste ideal er kvinner blitt dobbeltarbeidende og utbrente, samtidig som de tvinges til å gå på akkord med egne følelser og instinkter. Situasjonen er direkte helsefarlig for mange norske småbarnsmødre, hevder forfatteren, og lener seg på uttalelser fra forskere, leger og psykologer. De kvinnene som har valgt bort yrkeslivet til fordel for heltids barneomsorg, føler seg mobbet og mistenkeliggjort: «Enkelte av de hjemmeværende kvinnene jeg har intervjuet, føler at det norske samfunnet behandler dem som verre enn prostituerte.»

Allerede her vil nok mange kjenne behov for å legge inn en protest. Det er utvilsomt noe provoserende over slike svartmalende beskrivelser av norsk kvinnehverdag. Vår familiepolitikk er uten sidestykke i verdenssammenheng, og vi har et velferdstilbud generasjonene før oss bare kunne drømme om. Ja, er det ikke noe sutrete over hele tidsklemmebegrepet? Hva er det de ønsker seg, liksom: Helg hele uka?
Tidligere redaktør i Klassekampen, Paul Bjerke, gikk nylig hardt ut mot det han kalte «sutresøstrene»: «Det fins en sær, liten gruppe hjemmearbeidende kvinner som sutrer fordi ikke alle synes deres valg er storveies og det eneste rette,» skriver han og undrer seg over de stadige utspillene fra mødre som mener at det «ikke lenger er lov» å være mor. (4)

Enhver feminist med en smule historisk hukommelse vil imidlertid fylles med ambivalens av denne bryske måten å avfeie kvinners personlige livserfaringer på. Nettopp det at vanlige kvinner (og menn) endelig begynte å sette ord på sine situasjoner, tanker og følelser, var jo selve grunnsteinen i kvinnebevegelsen på 1970-tallet.

Dette er et gjennomgående poeng i den ferske antologien Da det personlige ble politisk. Den nye kvinne- og mannsbevegelsen på 1970-tallet, redigert av forsker og kulturviter Hilde Danielsen.

Kvinnebevegelsen introduserte nye ord og begrep som hjalp mange til å se sine egne problemer som noe mer enn et privat anliggende. Som Danielsen skriver: «Flere aktivister forteller om møtet med kvinnebevegelsen som en oppdagelse, en ny erkjennelse, av å få redskaper til å se og sette ord på tidligere underkommuniserte eller språkløse erfaringer.»

I en slik sammenheng vil det være uklokt å avfeie begrepet tidsklemme, et ord som umiddelbart ble adoptert og opplevdes som relevant for en generasjon nybakte småbarnsforeldre. Altså et ord for en tidligere språkløs erfaring. Også når såpass mange kvinner går ut og forteller at de opplever at deres verdier og livsvalg blir nedvurdert og latterliggjort av storsamfunnet, er det verdt å trekke pusten og lytte.

Var det dette de kjempet for?
Flere av de nevnte forfatterne, især Linn Stalsberg og Kristin Briseid, er sterkt kritiske til markedsliberalismen. For hvorfor jobber vi egentlig så lange dager at vi knapt ser ungene våre i dagslys? Jo, fordi vi skal opprettholde en av verdens høyeste levestandarder. Kapitalismens mål er kontinuerlig vekst ­- alt kan bli større, mer inntektsbringende og mer effektivt.

Kapitalismen har ikke noe tak. Men det har menneskene, og mange opplever at de har begynt å stange hodet i dette taket. De spør seg om de virkelig trenger to fulle inntekter, to biler og et svindyrt rekkehus i byen. Var det virkelig dette de kjempet for, feministene på 70-tallet?

Nei, selvfølgelig ikke. Begge forfattere trekker fram det i dag halvveis kasserte begrepet «kvinnefrigjøring», og slår fast at våre mødres visjoner var langt mer ambisiøse enn et ønske om fulltidsjobb for alle. At man de siste årene har vært så opptatt av å få flere kvinner inn i styrer og næringsliv, står dessuten fjernt fra grunnverdiene i 70-tallets frigjøringskamp, påpeker de.

For kan det egentlig kalles feminisme å drive kapitalismen til nye seire? Har ikke kvinnene på toppen av næringslivet bare overtatt stafettpinnen der mannen foran dem slapp den? Her er målet å vinne markedsandeler for bedriften snarere enn arbeidsrettigheter for medkvinner lenger ned i hierarkiet. Og det å finne nye måter for en bedrift å produsere raskere, billigere og mer effektivt på vil sjelden bidra til å skape et mer kvinne- eller familievennlig samfunn, for å bruke Stalsbergs ord.

Tårene i porten
Mens supertravle Gudrun sitter på fabrikken og flytter på hermetikkbokser, tenker hun på hvordan det går med sønnen Jason. Hva driver han med akkurat nå? Har han det bra?

Jo, Jason har det aldeles strålende, ifølge barnebokforfatteren. Han leker gjemsel, går tur i parken og tegner, hele tiden med et stort smil om munnen. Det står ikke et pip om det faktum at den flygende gutten sannsynligvis har et skyhøyt kortisolnivå.

Som mor til to barnehagebarn må jeg innrømme at jeg blir rent ut svimmel av å lese Simen Tveitereids utgreiinger om stresshormonet kortisol i boka Hva skal vi med barn? (2008), og hvilke skader tidlig barnehagestart visstnok kan ha. Her snakker vi om amygdala, dopamin, serotonin og annen jævelskap.

Tveitereids bok var utvilsomt med på å reise en viktig debatt: Er ettåringen egentlig klar for barnehagen? Og ikke minst: Er barnehagene klare for ettåringen? Dette er et felt som trenger mer omfattende forskning, og vi må være beredt på å høre resultatene.

Dessverre er det som kunne ha blitt en faktabasert og sober debatt om tidlig barnehagestart, i ferd med å oppløses i et hav av tårer. For aldri har det blitt grått så mye i norske barnehageporter som akkurat nå. Og det er ikke bare barna som gråter, det er deres mødre. De gråter i smug, i bilen og på kontortoalettet. De sitter foran PC-ene sine i byen og lengter hjem. Dette er et gjennomgående narrativ i bøkene om tidsklemma. I Karianne Gamkinns Beklager, jeg må være mamma renner tårene allerede på tredje linje:

«Det var før jeg visste hvor jævlig det er når ettåringen din gråter hver morgen når du leverer ham i barnehagen, at sannheten er at du er en elendig arbeidstaker etter å ha brukt natta på å trøste en som får tenner, og at det er forferdelig trist å sitte i jobbmøte akkurat når ungen tar sitt første skritt.»

Barnehageskepsisen er i mange tilfeller påfallende. Eller: Etter VGs fryktframkallende «barnehagegranskning» denne våren er det ikke lenger like underlig at ferske foreldre gruer seg til å levere fra seg ungene. Mens vi ventet på t-banen på vei til jobb, kunne vi flere dager i mars feste det morgentrøtte blikket vårt på avisas reklameboards: «Mamma og pappa tror jeg er trygg i barnehagen. Men er det sant?»

For mange av de nye omsorgsfeministene handler det ikke bare om det nokså ukontroversielle valget om å utsette barnehagestart et halvt års tid. Flere snakker om at de ønsker å holde barna hjemme i «småbarnsårene», men det er ikke lett å vite om debattantene snakker om ettåringer eller treåringer, noe som selvsagt er svært essensielt. Det sås tvil om pedagogikkens verdi for barn under tre år, og en psykolog i Briseids bok uttaler blant annet at kvinner tvinges til å levere fra seg barna «til noen som ikke bryr seg». Enkelte tegner opp et orwellsk bilde av barnehagen som sosialt eksperiment og oppbevaringsanstalt:»Barnas kvardag blir institusjonalisert. Det er sanneleg ikkje for barna si skuld at vi har fått barnehagar,» sier en trebarnsmor i Kjøkenbenkrealisme. Selv får jeg lyst til å spørre: Har ingen av dere gått i barnehage selv? Eller husker dere kanskje ingenting av det?

I likhet med Jason vokste jeg opp i blokk med en fulltidsarbeidende alenemor. Hun var med på å kjempe fram barnehageutbyggingen gjennom daghjemsaksjonen på 1970-tallet. Jeg var heldig å få plass og krabbet over dørstokken som ettåring. Minnene fra disse årene er mange og gode. Jeg husker varme voksenfang, veving og Albert Åberg-bøker. Hemmeligheter på puterommet. Sovetid på feltsenger mens tante Ingrid satt i et hjørne og passet på. Smaken av svolværpostei. Perling og plastelina. Doktorlek og kjærlighet. Det var her livet mitt begynte.

«Folk som ikke bryr seg?» Hvem er det dere snakker om? Er det Mette, Lisbeth, Øyvind og Hanne, som tar imot dattera mi med et stort smil og en god klem hver morgen? Er det dem dere mener?

Ja, det personlige er politisk. Men følelser, det har alle, og mine trigges altså når noen forsøker å redusere livet i barnehagen til et spørsmål om oppbevaring og kortisolverdier.

Hjernevasket av statsfeminismen
Selv om de nevnte bøkene til dels har sammenfallende budskap, er de svært ulike når det kommer til form og retoriske grep.

Stalsbergs bok er det nærmeste vi kommer en offisiell fortelling om tidsklemma: Hun gir oss en grundig gjennomgang av alt som noen gang er skrevet, sagt og tenkt om tematikken. Hun tar høyde for og imøtegår enhver motforestilling, og slipper heller aldri tak i det svært viktige klasseperspektivet. Mange feminister og politikere som går ut og advarer mot deltidsfella, ser nemlig ut til å glemme hvor ulike arbeidssituasjoner folk egentlig har. En fulltidsstilling er selvsagt mest fristende for folk med myk kontorstol, fleksitid og mulighet for å påvirke arbeidsdagens forløp.

I lengden kan tonen i boka oppleves noe monoton – som en eneste lang argumentasjonsrekke for 6-timers dagen – men det reises som sagt noen helt essensielle debatter.

I sin intervjubaserte bok slipper Olaug Nilssen til elleve kvinner og én mann, som alle har gjort ulike livsvalg i småbarnsårene. Dette gjør den nyansert og lettlest, men også mindre analytisk og «viktig» som debattinnlegg. Folk lever forskjellig. Men det visste vi jo.

Mammablogger Gamkinn slipper bare til én stemme, sin egen, i det som er en nokså udramatisk fortelling om å trappe ned litt i arbeidslivet av hensyn til familien. Hun konkluderer med at den amerikanske toppbyråkraten Anne-Marie Slaughter hadde rett i sitt mye omtalte essay «Why women still can’t have it all».

Kristin Briseids bok er den mest polemiske og er kanskje mest som et kampskrift å regne. Her hamres budskapet inn med alle tilgjengelige midler. Jeg har til tider problemer med argumentasjonsteknikken i boka. For eksempel opplever jeg at hun i sin iver etter å oppgradere verdien av omsorg, samtidig nedgraderer arbeidslivet til utelukkende å handle om noe økonomisk. Yrkesliv omtales nærmest konsekvent som «karriere», noe som selvsagt klinger av selvrealisering og egotripp. Å jobbe fulltid er å velge «et penge- og karrieresentrert verdisett».

Man får lyst til å minne forfatteren om at det jo er langt flere grunner til at folk jobber. Behovet for å bruke seg selv. Ønsket om å bidra i samfunnet. Følelsen av å stå på egne bein. Kolleger.

Kvinner som er hjemme med barn, omtales som «omsorgsvelgere». Slik får jeg som yrkesaktiv mor indirekte beskjed om at jeg har valgt bort omsorg til fordel for materielle verdier.

En kvinne som hver morgen møter opp på pleiehjemmet for å løfte, trøste, vaske og mate eldre mennesker, har ifølge den samme retorikken også valgt bort omsorg – hun gjør jo karriere.

Begrepet «hjernevask» er også dypt problematisk, og denne gangen snakker vi ikke om Harald Eia.

Briseid spør om hvorvidt yrkesaktive kvinner er blitt «hjernevasket til å utslette viktige sider av seg selv». Et medlem av Tid for barn beskrev nylig den norske likestillingsdebatten som «en uangrepet 30 år gammel monolog styrt av elitekvinner i hovedstaden, hjernevasket av statsfeminismen». Og gruppas mest kjente medlem, veterinær Trude Mostue, har tidligere uttalt: «Nå har vi en gjeng med hjernevaskede mødre som ikke tør annet enn å sette barna i barnehage fordi de trenger to lønninger.» (5)

Når du må ty til beskyldninger om hjernevasking for å forstå hvordan andre kan være uenig med deg, har du allerede tapt.

Å underordne seg menns verdier
Omsorgsfeminister identifiseres gjerne som forkjempere for en sterkere anerkjennelse av det kvinnetypiske, ulønnede omsorgsarbeidet. Innebygd i dette tankegodset ligger en oppfatning om at disse omsorgsverdiene er noe vi kvinner bærer med oss, men som i dagens samfunn ofte må vike for mer «maskuline» verdier. Les: kapitalisme og egosentrisme.

I Likestillingslykke heter det for eksempel at arbeidslinja i norsk politikk dømmer kvinner til å «underordne seg menns verdier», mens en av de intervjuede kvinnene i Kjøkenbenkrealisme helt eksplisitt greier ut om sitt kjønnssegregerte verdenssyn:

«Det er absolutt ikkje likegyldig for meg at samfunnet berre honorerer arbeid utanfor heimen – det vil seie mannfolkarbeid, men eg vil ikkje la meg styre av det. Då har jo mennenes rasjonalitet verkeleg overtatt livet mitt, og det er utoleleg. Då heller leve litt spartansk enn å vere mannsøkonomiens prostituerte.»

På 1970-tallet var det ikke spesielt kontroversielt å snakke om kvinnelige og mannlige verdier på denne måten. I dag vil nok flere med meg oppleve dette som en baktung og nærmest sjåvinistisk insistering som man ikke nødvendigvis kjenner seg igjen i. Man kan undre seg over at ikke flere moderne menn protesterer mot et slikt mannssyn. Det er i hvert fall ingen god strategi dersom målet er å trekke flere menn til omsorgsarbeid ute og hjemme.

En kamp om sannheten
Et samfunn med mer plass til omsorg burde ikke være en kontroversiell drøm i seg selv. Det er mange store, fine og viktige tanker i disse bøkene, ikke minst når det kommer til det økologiske perspektivet og troen på at en annen, mer human og bærekraftig utvikling er mulig.

Dette er også hovedbudskapet i den svenske feministen Nina Björks siste bok, Lyckliga i alla sina dagar (2012), som blir løftet fram av flere omsorgsfeminister. Hun snakker varmt om at vi må slippe tak i våre individualistiske og forbruksrelaterte drømmer, og våge å strekke oss etter utopiene – de kollektive drømmene. «Jeg får lov til å drømme om rosa solbriller, Thailandsreiser og egentid i badekaret med duftlys. Men å drømme om mer tid og mindre lønnsarbeid, en annen politisk og økonomisk ordning, det går ikke,» sier hun. (6)

Polariseringen av debatten begynner først når noen skaffer seg et moralsk overtak på sine meningsmotstandere ved å påberope seg å snakke på barnas vegne. For eksempel når det argumenteres for deltidsarbeid fordi «barna ikke skal ofres på likestillingens alter» – en formulering som har blitt en gjenganger. Eller når Karianne Gamkinn skriver: «Barna har blitt salderingsposten i en tid da lite har verdi før det kan måles i kroner.» (7)

Det er selvsagt vanskelig å argumentere mot at barnas velferd må settes først. Men er det virkelig et behov for denne alarmen på vegne av norske barn? Er det riktig at vi forsømmer ungene i jaget etter å realisere oss selv? Man kan med vel så stort belegg påstå det motsatte, nemlig at vi bruker mer tid på barna våre enn noen gang. At barnefokuset i det norske samfunnet har inntatt abnorme proporsjoner, og at vi kanskje har skapt verdenshistoriens hittil mest barnevennlige samfunn. Videre kan man selvsagt spørre seg om hvor barnevennlig dagens curlingoppdragelse egentlig er. Om vi med vår serviceinnstilte barnedyrking er i stand til å ruste ungene mot virkeligheten utenfor vårt eget hus? Hvordan skal de utvikle selvstendighet når både formiddager, ettermiddager og kvelder er gjennomorganisert? Barn og unge blir sett av det voksne blikket fra de står opp til de legger seg. Og som om ikke det var nok: Vi ser barna kontinuerlig – også når de ikke er til stede. De titter ned på oss fra sin hedersplass på veggen: store fotografier i svart-hvitt fra Allkopi. Kanskje har de fått en hel fondvegg i stua? Norske barnefamiliers hjem ligner iblant små templer for avgudsdyrkelse. Hva slags selvbilder vil dette skape?

For hver omsorgsfeminist som hevder at morsrollen er svekket og at det er tabu å snakke om morsinstinkt, kan kvinnen ved siden av henne finne på å hevde det motsatte: at det knapt er tillatt å være noe annet enn mor, og at vi drukner i mammablogger, mammablader og annen «familieonani», som den svenske feministen Maria Sveland så ubehagelig uttrykte det.

Hvem skal sette standarden?
Selv om de hjemmeværende husmødrene på papiret er en utdøende rase, har klassiske motsetninger mellom husmorverdier og karrierekvinner overlevd i det feministiske ordskiftet. Og de siste årene har den noe kunstige konflikten blomstret opp i forbindelse med at huslige sysler er blitt så trendy.

Jeg har spurt meg selv om hvorfor jeg nærmest instinktivt kjenner meg plaget av artikler om cupcakes, hekling og kunstferdige matpakker. Hvorfor kan jeg ikke bare omfavne argumentene om at vi bør heve statusen til de tradisjonelle kvinneoppgavene i hjemmet?

Antagelig dreier det seg om redsel. Jeg er livredd for at kravene til kvaliteten på husarbeidet vil heves i samme slengen. Hva om nivået øker ytterligere for hva som regnes som bra nok, pent nok og sunt nok? Hvor skal standarden egentlig ligge for hva som er en bra nok matpakke, en fin nok barnebursdag, en god nok mor?

Hilde Danielsen sier det treffende i Kjøkenbenkrealisme:

«Mange blir også provoserte av husmorlivets oppsving. Eg er sikker på at det er vondt og vanskelig for mange å bli tvinga inn i ei «kvinneligheit» som dei ikkje ønskjer seg. Når det kjem ein lapp frå speidaren om at dei treng førti bollar til 17. mai, og at dei skal vere heimebakte, så er det temmeleg innvaderande. … Viss det er dei som har tatt tida si tilbake som skal bestemme over andre si tid, då kan det bli ganske dårleg stemning på klassemøta i tida framover.»

Den grunnleggende usikkerheten vår foreldregenerasjon bærer med seg, er antagelig et resultat av at vi har langt flere valg å ta stilling til enn tidligere generasjoner, men også at kunnskapsnivået om foreldreskap stiger. Danielsen forteller at 1950-tallets husmødre – som hun tidligere har skrevet bok om – ikke hadde tid til å leke med barna sine, og at de dessuten manglet et språk for barneoppdragelse: «… dei gjorde det som var nødvendig av stell og hjelp og tenkte ikkje på noko ekstra, som dei sa. Foreldra eg intervjua på 2000-talet kunne snakke i timevis om korleis dei oppdrog barna.»

Redselen for å krenke
For å oppnå en konstruktiv og fruktbar familiedebatt bør vi kanskje legge både tårer, redsel og raseri til side. Vi må slutte å snakke om norske småbarnsmødre som «slavebundne», «hjernevaskede» og «prostituerte». Ellers kan vi risikere at viktige innspill forsvinner fra debatten, rett og slett fordi folk er redde for å krenke andres følelser.

Et eksempel på dette er den massive overreaksjonen mot barne- og likestillingsminister Inga Marte Thorkildsen på årets kvinnedag. «- Man kan si det er like verdifullt å gå hjemme med barn som å jobbe – men det er det ikke,» var utspillet som ble slått opp på forsiden av Aftenposten. Ministeren var opptatt av hva som skjer med privatøkonomien og pensjonen til hjemmeværende og skilte kvinner, men mange ønsket selvsagt å misforstå henne.

Heldigvis kommer flere av debattantene med løsningsorienterte innspill, og det er her – i det konkrete – at diskusjonen må tas videre. 6-timersdagen er nevnt. Noen har trukket fram et forsøksprosjekt fra første halvdel av 1970-tallet, med «ektefelledelt arbeidstid». Her fulgte man en gruppe gifte kvinner og menn som begge jobbet deltid, og som delte likt på barneomsorg og stell av hus og hjem. Målet var å fremme likestillingen og samtidig få bedre tid til familien. Når vi i dag, førti år senere, ser at det i all hovedsak er kvinner som tar på seg ansvaret med å tette tidsklemma, skjønner vi hvor radikalt og spennende dette forskningsprosjektet egentlig var. Det er ingen tvil om at det fremdeles er hos menn vi finner de største ubrukte omsorgsressursene. Interessante er også tankene til Line Konstali, redaktør i medlemsbladet til Norges kvinne- og familieforbund, som i Kjøkenbenkrealisme etterlyser en tredje vei: en mer livsfaseorientert personalpolitikk der småbarnsforeldre kan jobbe mindre i en periode, og der seniorer blir tilbudt et roligere tempo dersom de ønsker det. Et mer inkluderende arbeidsliv, rett og slett.

Det finnes i det hele tatt mye varm og radikal venstrepolitikk i den nye «omsorgsbølgen».

Hjemme hos Gudrun og Jason er det slett ingen motsetning mellom fulltidsarbeid og bakekos. Der tar de bare helga i bruk.

Når Gudrun har fri fra jobben, trenger de ikke å styrte av sted om morgenen. Da kan de sove lenge og være sammen hele dagen. Noen ganger baker Jason og Gudrun. Jason liker ikke å bake vanlige runde boller. Han baker en stor figur med mange ben, og den tar han med seg til Julia neste dag, når han igjen flyr av sted med Gudrun.

Noter:
(1) Medlem i Tid for barn, Lill May Vestly, i avisa Dagen 05.03.2013.
(2) Prest, feminist og tobarnsmor Gunhild Maria Hugdal Marchen, nrk.no/ytring 26.02.2013.
(3) Husmor og lærer Anne Hilde Bermingrud i Aftenposten 02.03.2013.
(4) Spalten «Pauli ord», Klassekampen 21.03.2013.
(5) Dagbladet 20.10.2012.
(6) Dagens Nyheter 16.09.2012.
(7) «Beklager, jeg må være mamma», kronikk i Dagbladet 07.03.2013.