Vi kvinner vet hva som skal til for å føle oss vel. Og ikke minst hvordan vi best kan slappe av og kose oss når vi endelig har fri – enten det er i parken, i sofakroken, på stranda eller i treningsstudio.

Mote- og reklamebransjen er flinke til å gjenspeile kvinners helt egne evne til å skru av pc-en og bare være oss selv på fritida.

 1. Her ser dere Stine som henger ut i parken en lørdag formiddag.

2. Aahh. Vi vet alle hvor deilig det er å kneppe opp buksa litt når du kommer hjem etter en bedre middag.

3. Lite føles bedre enn å kjærtegne plasten på dine nye oransje pumps mens du blir massert!

4. Vi kvinner vet at dersom du nettopp har sprayet deg med selvbruningskrem er det viktig å ikke komme borti underlaget. 5. Gøril løfter vekter på fritida. På treningsstudio henter hun energi til en ny hektisk jobbuke.
   Treningstøyet bør være luftig, ellers kan du lett bli svett og klam. 6. Selvsagt kan du trene selv om du er gravid! Pass bare på at treningsjakka ikke strammer for hardt over magen. 7. Noe av det koseligste med å være gravid er å gå på bamseshopping.
   Men husk pute under knærne hvis det blir mye kryping i butikken. 8. Lite er mer avslappende enn en dag på stranda. 9. Guri skal bestandig ha med seg en haug med burgere på strandtur!10. Velaug er fra Voss og hun liker vinteren best. Her på fjellet får du ikke sand i bikinitrusa. 11. Bente kulern i sofaen. 12. Det aller beste med helga er at du kan ligge å halvsove i senga hele formiddagen.

15. Heidi sliter med kløe i underlivet, men det hjelper med litt luft. 14. Her er en venninnegjeng som chillern i Central Park etter arbeidstid.
16. Og her er forresten meg og mine venninner sist gang vi hang rundt på Youngstorvet sammen.
    Med gode venninner kan du virkelig være deg selv.

Ha en deilig ferie videre, alle sammen! Og husk hvor viktig det er å lade batteriene!

Bloggkollektivet Maddam mener boka mi er «årets julegavetips.» Veldig hyggelig!
Jeg benytter anledningen til å ønske alle mine blogglesere en deilig jul.
Gleder meg til 2015, da kommer jeg med bok igjen.

Jeg var nylig innom et knippe populære mote- og interiørblogger, og her la jeg merke til at mange legger ut gavetips og gaveønsker i disse dager. Så jeg bestemte meg for å gjøre det samme. Her kommer dermed: tretti tøffe ting som passer under juletreet:

1. Psyk humor: Nanna Johansson: ”Välkommen til din psykos”. Den svenske serieskaperen Nanna Johanssons humor er noe utenom det vanlige. Hun har for eksempel en forkjærlighet for å putte søte valper og teddybjørner i de underligste situasjoner, og en helt egen evne til å kommentere de absurde sidene av samfunnet. Nanna er bare én i en lang rekke hardtslående kvinnelige serietegnere i Sverige. Vil du oppdage flere, sjekk ut nettsiden dotterbolaget.com.

2. Nittitallsnostalgi: Karolina Ramqvist: ”Alltings början”. Jeg oppdaga den svenske forfatteren Karolina Ramqvist da hun bidro i feministiske antologien ”Fittstim” i 1999. (Det var hun som mottok det sjåvinistiske brevet fra Ulf Lundell.) Siden den gang har hun blitt en anerkjent forfatter, og jeg liker spesielt denne selvbiografiske romanen om å vokse opp i Stockholm på 1990-tallet. Det handler om vennskap, sex, café au lait og hippe klubber, men først og fremst om spranget fra jente til kvinne.

3. Kul julegenser.

4. En vass matskribent: Lotta Lundgren: ”Tio lektioner i matlagning”. Svenske Lotta Lundgren hoppet i 2007 av karrieren i reklamebransjen for å satse på sin matinteresse. Gjennom flere populære matprogram på tv fikk hun stor stjernestatus, og hennes forrige bok ”Om jag var din hemmafru” ble en suksess. Hennes nye bok er mer utradisjonell i formen, og inneholder ikke vakre matbilder eller detaljerte framgangsmåter. De ti kaptilene har titler som «Barn», «Kön» og «Pengar». Til dem som hevder at det er lite feministisk å bruke mye tid på matlaging, skriver Lotta: ”Tvert imot er det svært ubeleilig å være svak av hunger og næringsmangel når man skal ut å sparke patriarkatet i ræva.»

5. En annen kul genser. «A cat call is not a compliment.» – I tilfelle noen var i tvil.

6. Letter på trykket: Caitlin Moran: ”Moranthology”. Den britiske journalisten Caitlin Morans selvbiografiske ”Kunsten å være kvinne” ble en verdenssuksess, og boka skal nå filmatiseres. Er du Moran-fan som meg, vil antologien ”Moranthology” være godt lesestoff mens du venter på filmen. Her fokuserer hun ikke bare på kvinnerelaterte temaer, nå handler det om alt fra velferdsstaten, twitter og kongelige bryllup, til transer, koffein og døden. Tekstsamlingen, som finnes på svensk og engelsk, inneholder også historien om hvordan Caitlin som 15-åring innledet journalistkarrieren ved å ramle inn på The Observerer med en klissete sitronkake. Her er et knippe strålende møter med blant andre Lady Gaga og Paul McCartney, og det hele er skrevet med Morans skarpe penn og humor – og i blant store alvor. Hennes varme hyllester til Elizabeth Taylor og Amy Winhouse er for eksempel til å felle en tåre av. Caitlin Moran har en helt egen evne til å få kvinner til å føle seg mer normale.

7. Mot i brøsta. Letter på trykket gjør også Henriette Steenstrup, Else Kåss Furuseth og Sigrid Bonde Tusvik i den strålende forestillingen «Mot i brøsta». Bare tre forestillinger igjen på Edderkoppen! Men så reiser de heldigvis på turné.

8. «Lilla Berlin». Ellen Ekmans hipster-harselas er blant det aller beste som finnes på tegneseriefronten akkurat nå.

9. Om muser og menn. Heatley/Hopkinson: ”The Girl in the Song”: Peggy Sue, Uptown Girl, Suzanne, Lovely Rita og The girl from Ipanema – vi har nynnet med på sangene om dem alle sammen. Men hvem var de egentlig? Denne sjarmerende boka forteller om kjærestene, eksene, groupiene, mødrene, døtrene og de andre kvinnene som var inspirasjonen bak noen av historiens største hitlåter. For eksempel Pattie Boyd – hovedperson i hele tre sanger: George Harrisons ”Something”, og Eric Claptons “Layla” og “Wonderful Tonight”.

10. Burde dratt på rehab: Mick O’Shea: ”Amy Winehouse – En omöjlig kärlek”. Da Amy Winehouse døde brått, bare 27 år gammel, skjedde dette dagen etter Utøya-tragedien, og derfor fikk saken naturlig nok ikke så mye oppmerksomhet her hjemme. I denne biografien, som er oversatt til svensk, skildres Amys korte, dramatiske liv, og vi får en påminnelse om at hennes ”Back to black” var et av 2000-tallets sterkeste album.

11. Fint mobilcover.

12. Thelma & Louise. Verdens beste roadmovie.

13. Agnes Ravatn: «Operasjon sjølvdisiplin». Om kunsten å logge seg av. Denne trenger jeg.

14.  Et stormfullt jazzliv. Klas Gustafson: ”Enkel, vacker, öm. Boken om Monica Zetterlund». Den svenske jazzsangerinnen Monica Zetterlund hadde en fascinerende karriere. I denne gjennomarbeidede biografien følger vi henne fra jobben som telefonist i 1960-tallets Värmland, til bejublet stjerne i New York og fram til hennes tragiske død i en leilighetsbrann i 2005. Boktittelen sier forresten mye om hvem hun var. Boka er blitt filmatisert.

15. Grotesk mimrestund. ”Garbage Pail Kids”. Husker du disse fæle ungene? Fenomenet Garbage Pail Kids gjorde suksess verden over på 1980-tallet. Klistremerkene forestilte groteske babydukker med artige ordspillnavn, som den særdeles hårete ”Hairy Carrie” eller ”Fryin´ Bryan” i den elektriske stol. Babyene var markspiste, snørrete, kvisete, solbrente, drita fulle eller innlagt på galehus. Her er de alle samlet i bokform. Spesielt morsomt er det at en av tegnerne, Art Spiegelman, i ettertid vant Pulitzerprisen for den banebrytende serieromanen ”Maus” om jødeforfølgelsene. Han har skrevet bokas forord.

16. Hey girl! Danielle Henderson: ”Feminist Ryan Gosling”. Forfatteren av denne sjarmerende boka er en amerikansk student i kjønnsteori som står bak en tilsvarende nettside. Konseptet går helt enkelt ut på å legge småkleine sjekkelinjer med feministisk budskap i munnen på den følsomme filmstjernen, av typen: ”Hey girl. Om jeg hadde en hammer, så skulle jeg knust patriarkatet.” Her hjemme ble noen inspirert til å lage en SV-versjon der Audun Lysbakken sjekket opp kvinnelige velgere med replikker som: ”Hey girl, du er så fin med sykkelhjelm at det inspirerte meg til nasjonal transportplan.” Dette er min type humor!

17. Ottars kamp. Gunilla Thorgren: ”Ottar och kärleken, en biografi”. Det er mange som har en mening om Kvinnegruppa Ottar, men ikke like mange kjenner til Elise Ottesen Jensen som gruppa har tatt navnet sitt etter. I denne biografien får vi høre om kvinnen som ble født i Stavanger i 1886, men tidlig forlot det norske bedehusmiljøet til fordel for politisk arbeid i Sverige. ”Ottar” startet RFSU og drev med seksualunderisning i en tid da slikt var uhørt. Mange kan takke henne for et lykkeligere og mindre angstfullt sexlliv.

18. Mmmm. pepperkaker.

19. Vis fram alt! Her er trusa som ikke skjuler noenting.

(Trusa er laget av den britiske kunststudenten Eleanor Haswell.)

20. En forbannet jubilant. Ami Lönnroth: “Förbannad är jag ganske ofta:” Denne boka fikk jeg nylig av Berit Ås selv, og den skal leses i jula. Samtaleboka ble gitt ut i forbindelse med hennes 80-årsdag for noen år tilbake, og den handler om Berit Ås´ polistiske liv og selvsagt også hennes beskrivelse av hersketeknikkene.

21. Apropos forbanna: Lina Neidestam: ”Zelda”. ”Nemi”-tegner Lise Myhre har lenge vært den eneste kvinnelige serieskaperen med eget hefte i norske butikker, men for et par år siden fikk hun konkurranse av svenske Lina Neidestam. Seriens hovedperson ”Zelda” er en rappkjefta og kronisk forbanna feminist, som har store vansker med å leve opp til egne idealer. Det hele er rett og slett veldig morsomt!

22. Retrofeminisme. Nina Björk: ”Under det rosa täcket”. Du skal ikke dømme en bok på coveret, men noen ganger kan et skikkelig lekkert omslag friste til kjøp. Som denne svenske bokserien der forlaget har plukket ut et knippe klassikere – som alle handler om kvinners plass i samfunnet – og deretter har en finsk Marimekko-designer gitt bøkene et 70-tallsinspirert utseende. I tillegg til Nina Bjørks feministiske klassiker, har forfatterne Sylvia Plath, Gustave Flaubert og Kerstin Thorwall fått en makeover.

23. Samtalekunstneren. Stina Lundberg Dabrowski er et kjent ansikt for alle som har vokst opp med svenske fjernsynskanaler. Helt siden begynnelsen av åttitallet har den høyreiste blondinen intervjuet verdenskjente personligheter i tv-ruta, det være seg Margaret Thatcher, Lars Von Trier, Gaddafi eller Madonna. Hennes trygge framtoning vitner om en tilsynelatende høy selvtillit, men i boka ”Stina om Stina – och konsten att intervjua” avslører hun at sannheten ofte er en annen. På befriende ærlig vis byr hun på sine tabber og svakheter, og hun forteller om intervjuseanser så pinlige at du kjenner rødmen bre seg mens du leser. Spesielt fascinerende er scenesamtalen hun gjorde med den franske skuespilleren Catherine Denevue i 2010, et intervju som utviklet seg til den reneste maktkampen mellom de to kvinnene.

24. Fin nøkkelring.

25. Amy Pohler og Lena Dunham. Amerikanske feminister skriver også bøker.

26. Dypp fingeren. At ingen tenkte på dette før! De nye neglelakkfjernerne i bokser sparer deg for masse tid og gnikking.

27. Hjerte. Dette kjedet ønsker jeg meg.

28. Fett. Et abbonement på Fett er en strålende gaveidé. 

29. Når anatomi blir politikk. Liv Strömquist: ”Kunskapens frukt”. I denne ferske boka fordyper Liv Strömquist seg i det kvinnelige kjønnsorganets kulturhistorie, og viser at denne fortellingen i stor grad sammenfaller med historien om den såkalte kjønnsmaktsordningen. Kvinners seksualitet er stadig blitt omskrevet for å passe inn i det til enhver tid rådende synet på hennes plass i samfunnet.

30. Nytt opplag i butikken nå:

For flere gode gavetips, sjekk Under Arbeid.no:

Genserne finner du her: http://skreened.com/search/feminist%20christmas
Smykker, nøkkelringer og annet feministgull finnes her: https://www.etsy.com/no-en/search?q=pink%20feminist&ref=market
Mer om livmortruser her: http://www.independent.co.uk/life-style/fashion/news/feminist-project-artistic-underwear-gives-a-biology-lesson-on-womens-internal-anatomy-9623206.html

Dagsavisens anmeldere har i dag kåret årets 30 beste bøker, og min «Født feminist. Hele Norge baker ikke» er med!
Anmelder Gerd Elin Stava Sandve mener boka er «den perfekte julegave til kvinner og menn mellom 20 og 70» – intet mindre!

Tusen takk for det!

Vil vi fremdeles ligge øverst?

Førstkommende mandag markerer den katolske kirken Jomfru Marias ”ubesmittede unnfangelse”. Det heter seg nemlig at hun – som eneste menneske foruten Jesus – ble unnfanget uten arvesynd. Og at hun dessuten beholdt jomfrustatusen fram til sin død.

Flere av de store verdensreligionene deler et sterkt ønske om å kontrollere kvinners seksualitet, noe som igjen har bidratt til et noe usunt oppheng i jomfruer. Den fysiske siden av jomfrufenomenet er imidlertid basert på en vrangforestilling. Det finnes ingen jomfruhinne som revner ved penetrering, slik vi er blitt opplært til å tro. I dag kan medisinske eksperter fortelle oss at det vi er utstyrt med, er en slags skjedekrans. Denne hudfolden er elastisk og kan tøyes betydelig uten at det fører til verken rifter eller blødninger. Ingen kan derfor se – eller gjennom undersøkelser finne ut – om du hatt vaginalt samleie eller ei.

Det er opprørende å tenke på å tenke på hvor mye jævelskap som er blitt påført jenter og kvinner gjennom historien, på grunn av ideen om at hun er mer verdt med en – mytologisk – hinne inntakt.

At anatomi i høyeste grad kan være politisk, innså jeg da jeg nylig leste den svenske tegneserieskaperen Liv Strömquists seneste bok: ”Kunskapens frukt”. Her fordyper hun seg i det kvinnelige kjønnsorganets kulturhistorie, og viser at denne fortellingen i stor grad sammenfaller med historien om den såkalte kjønnsmaktsordningen, alias patriarkatet. Kvinners seksualitet er stadig blitt omskrevet for å passe inn i det til enhver tid rådende synet på hennes plass i samfunnet. Klitoris er for eksempel blitt skrevet inn og ut av historien alt etter som. I biologibøker har det vært en gjennomgående tendens til å beskrive det kvinnelige kjønnsorgan som ”et hull” eller utelukkende en skjede, hvis formål er å fylles opp av en penis. De ytre delene – også kalt vulva – er blitt viet langt mindre oppmerksomhet.

Strömquists bok inngår i et feministisk folkeopplysningsprosjekt med lange røtter. Den mest kjente utgivelsen i denne tradisjonen er boka ”Kvinne kjenn din kropp”, som ble et globalt fenomen da den kom i 1975. Her ble kvinner oppfordret til å ta seksualiteten sin tilbake – fra kirken, menn og medisinske eksperter. Maktbalansen på soverommet måtte endres!

Da noen kvinner i den nye bevegelsen stilte i 8. mars-tog med banneren ”Vi vil ligge øverst” ble de latterliggjort av mange. Men problemstillingen var helt reell: Kvinner som slet med å få orgasme under vanlig samleie trodde – og fikk høre – at det var dem det var noe galt med. De hadde orgasmevansker. Tekstanalyser viser at ordet ”klitoris” var svært lite nevnt i første halvdel av 1900-tallet. Det vaginale samleiet ble fremstilt som eneste mulighet til klimaks, og den offisielle fortellingen om sex var basert på mannlig ereksjon, penetrasjon og utløsning. I ”Kvinne kjenn din kropp” het det derimot:

”Det er […] de færreste kvinner som bryter jublende ut i orgasmer fordi de får en penis i skjeden. […] Det er det samme som å forlange at menn skulle få utløsning av å kysse vår klitoris.”

Kvinnebevegelsens opprør mot de mest ignorante sidene av den medisinske ekspertisen var betimelig. Det var rett og slett helt nødvendig å bringe politikken inn under dyna. Men så kom det atter nye feminister på banen: Min egen generasjon. Og der våre mødre hadde anstrengt seg for å trekke opp linjen mellom sex og politikk, ble det nå nærmest et politisk prosjekt å proklamere at sex ikke behøver å bety noe som helst. At du kan være en likestilt kvinne selv om du kler av deg i et mannfolkblad, ser på porno, flørter med underkastelse, eller til og med selger sex. I bøkene Fittstim (1999), Råtekst (1999), Rosa Prosa (2006) og Glitterfitter (2009) finner vi flere eksempler på denne viljen til å endre fokus fra sexens potensielle skyggesider til dens mange gleder.

Redaktørene av Rosa Prosa var blant dem som mente at temaet jentekåthet var underkommunisert. Gutters kåthet har derimot sin egen kulturhistorie, så å si. Alle kjenner jo til pubertetsgutten som blir fersket av foreldrene med et pornoblad. Eller ham som får ereksjon på et upassende sted. Den amerikanske filmserien ”American Pie” er bygd opp rundt slike scener. Det finnes et språk for gutters kåthet. De får bender’n. Har våte drømmer og våkner med morrabrød. De kan runke. Ja, de kan til og med si det høyt: ”Jeg tok meg en runk”. Men hva kan vi si? Jeg gikk for å masturbere? Det føles unektelig mer privat og intimt. Det kvinnelige seksualiteten forstås fremdeles ikke som en allmenngyldig erfaring.

Min egen generasjons åpenhetsprosjekt har vært en viktig utvidelse: Det er blitt mindre skamfullt for jenter å nyte sex og mer akseptert å ha et høyt antall seksualpartnere. Men på samme måte som mange følte at 70-åras kvinnebevegelse brakte med seg et ”sexnegativt” ideal, kan dagens uberørte sexideal også virke fremmedgjørende. For plutselig er det største stigmaet å ikke ha et avklart og ukomplisert forhold til sex og porno.

For noen år siden leste jeg et intervju med forfatteren Gerd Brantenberg der hun uttalte følgende: ”Hvorfor kunne jeg ikke si fitte når jeg kunne si pikk? Dette er et meget sentralt spørsmål i vår kultur.”

Da jeg leste det, tenkte jeg at det muligens var en overdrivelse å kalle spørsmålet ”meget sentralt”. I dag vet jeg bedre.

(artikkelen sto på trykk i Dagsavisen 5.12.)

Jenny (snart 8 år): – Se mamma, jeg har perlet deg! Jeg lagde litt kortere skjørt, du går jo aldri i ballkjole.

Boka «Født feminist» anbefales nå på bloggen «Kortreiste lesetips» som er et samarbeid mellom Os, Tolga, Tynset, Alvdal, Folldal, Rendalen og Stor-Elvdal bibliotek:

«Født feminist utmerker seg ved at den er godt skrevet. Den har humor, driv og et fornøyelig språk,» skriver Iren Holte ved Os bibliotek Bjørnsons minde.

Les hele anmeldelsen her.

Boka er forøvrig trykket i nytt opplag – akkurat i tide til julegavehandelen. Noe for mor? Eller kanskje far?