Kåthet og vrede

kunskapensfrukt_framsida_1Vil vi fremdeles ligge øverst?

Førstkommende mandag markerer den katolske kirken Jomfru Marias ”ubesmittede unnfangelse”. Det heter seg nemlig at hun – som eneste menneske foruten Jesus – ble unnfanget uten arvesynd. Og at hun dessuten beholdt jomfrustatusen fram til sin død.

Flere av de store verdensreligionene deler et sterkt ønske om å kontrollere kvinners seksualitet, noe som igjen har bidratt til et noe usunt oppheng i jomfruer. Den fysiske siden av jomfrufenomenet er imidlertid basert på en vrangforestilling. Det finnes ingen jomfruhinne som revner ved penetrering, slik vi er blitt opplært til å tro. I dag kan medisinske eksperter fortelle oss at det vi er utstyrt med, er en slags skjedekrans. Denne hudfolden er elastisk og kan tøyes betydelig uten at det fører til verken rifter eller blødninger. Ingen kan derfor se – eller gjennom undersøkelser finne ut – om du hatt vaginalt samleie eller ei.

Det er opprørende å tenke på å tenke på hvor mye jævelskap som er blitt påført jenter og kvinner gjennom historien, på grunn av ideen om at hun er mer verdt med en – mytologisk – hinne inntakt.

At anatomi i høyeste grad kan være politisk, innså jeg da jeg nylig leste den svenske tegneserieskaperen Liv Strömquists seneste bok: ”Kunskapens frukt”. Her fordyper hun seg i det kvinnelige kjønnsorganets kulturhistorie, og viser at denne fortellingen i stor grad sammenfaller med historien om den såkalte kjønnsmaktsordningen, alias patriarkatet. Kvinners seksualitet er stadig blitt omskrevet for å passe inn i det til enhver tid rådende synet på hennes plass i samfunnet. Klitoris er for eksempel blitt skrevet inn og ut av historien alt etter som. I biologibøker har det vært en gjennomgående tendens til å beskrive det kvinnelige kjønnsorgan som ”et hull” eller utelukkende en skjede, hvis formål er å fylles opp av en penis. De ytre delene – også kalt vulva – er blitt viet langt mindre oppmerksomhet.

Strömquists bok inngår i et feministisk folkeopplysningsprosjekt med lange røtter. Den mest kjente utgivelsen i denne tradisjonen er boka ”Kvinne kjenn din kropp”, som ble et globalt fenomen da den kom i 1975. Her ble kvinner oppfordret til å ta seksualiteten sin tilbake – fra kirken, menn og medisinske eksperter. Maktbalansen på soverommet måtte endres!

189650f4eee8a2da46a63f729c00ee9ea7bf4520284804454fd8f3f8Da noen kvinner i den nye bevegelsen stilte i 8. mars-tog med banneren ”Vi vil ligge øverst” ble de latterliggjort av mange. Men problemstillingen var helt reell: Kvinner som slet med å få orgasme under vanlig samleie trodde – og fikk høre – at det var dem det var noe galt med. De hadde orgasmevansker. Tekstanalyser viser at ordet ”klitoris” var svært lite nevnt i første halvdel av 1900-tallet. Det vaginale samleiet ble fremstilt som eneste mulighet til klimaks, og den offisielle fortellingen om sex var basert på mannlig ereksjon, penetrasjon og utløsning. I ”Kvinne kjenn din kropp” het det derimot:

”Det er […] de færreste kvinner som bryter jublende ut i orgasmer fordi de får en penis i skjeden. […] Det er det samme som å forlange at menn skulle få utløsning av å kysse vår klitoris.”

Kvinnebevegelsens opprør mot de mest ignorante sidene av den medisinske ekspertisen var betimelig. Det var rett og slett helt nødvendig å bringe politikken inn under dyna. Men så kom det atter nye feminister på banen: Min egen generasjon. Og der våre mødre hadde anstrengt seg for å trekke opp linjen mellom sex og politikk, ble det nå nærmest et politisk prosjekt å proklamere at sex ikke behøver å bety noe som helst. At du kan være en likestilt kvinne selv om du kler av deg i et mannfolkblad, ser på porno, flørter med underkastelse, eller til og med selger sex. I bøkene Fittstim (1999), Råtekst (1999), Rosa Prosa (2006) og Glitterfitter (2009) finner vi flere eksempler på denne viljen til å endre fokus fra sexens potensielle skyggesider til dens mange gleder.

Redaktørene av Rosa Prosa var blant dem som mente at temaet jentekåthet var underkommunisert. Gutters kåthet har derimot sin egen kulturhistorie, så å si. Alle kjenner jo til pubertetsgutten som blir fersket av foreldrene med et pornoblad. Eller ham som får ereksjon på et upassende sted. Den amerikanske filmserien ”American Pie” er bygd opp rundt slike scener. Det finnes et språk for gutters kåthet. De får bender’n. Har våte drømmer og våkner med morrabrød. De kan runke. Ja, de kan til og med si det høyt: ”Jeg tok meg en runk”. Men hva kan vi si? Jeg gikk for å masturbere? Det føles unektelig mer privat og intimt. Det kvinnelige seksualiteten forstås fremdeles ikke som en allmenngyldig erfaring.

Min egen generasjons åpenhetsprosjekt har vært en viktig utvidelse: Det er blitt mindre skamfullt for jenter å nyte sex og mer akseptert å ha et høyt antall seksualpartnere. Men på samme måte som mange følte at 70-åras kvinnebevegelse brakte med seg et ”sexnegativt” ideal, kan dagens uberørte sexideal også virke fremmedgjørende. For plutselig er det største stigmaet å ikke ha et avklart og ukomplisert forhold til sex og porno.

For noen år siden leste jeg et intervju med forfatteren Gerd Brantenberg der hun uttalte følgende: ”Hvorfor kunne jeg ikke si fitte når jeg kunne si pikk? Dette er et meget sentralt spørsmål i vår kultur.”

Da jeg leste det, tenkte jeg at det muligens var en overdrivelse å kalle spørsmålet ”meget sentralt”. I dag vet jeg bedre.

(artikkelen sto på trykk i Dagsavisen 5.12.)

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

<span>%d</span> bloggere like this: