Et jævla vektmas…

Svanger og sprek i Dagbladet

VG skriver i dag om viktigheten av at gravide kvinner ikke legger på seg et gram mer enn hva staten anbefaler.

Tidligere ble de svangre fortalt at de skulle hvile flere timer om dagen, men i dag er graviditet ingen unnskyldning for å legge seg på sofaen. For som avisa skriver: «En NIH-professor har tidligere sagt til VG Nett at det er veldig viktig at alle gravide er aktive.»

For alle skal trene. Alltid! Er du syk, skal du trene deg frisk. Er du deppa, skal du trene deg glad. Er du gravid, skal du trene til vannet går.

I denne muntre anledning legger jeg her ut noen korte utdrag fra min siste bok «Rosa streker, røde tall. Jakten på hva som feiler verdens beste helsevesen.» De er hentet fra kapittel 13: «Gravide blir bedt om å kjøpe kodelås til kjøleskapet, og jeg mimrer om ungdomsskolens gruppearbeid.»

(artikkelen fortsetter)


«Gravide blir bedt om å kjøpe kodelås til kjøleskapet, og jeg mimrer om ungdomsskolens gruppearbeid.»

Så var det veinga!
Legesekretæren ser på meg, og peker på en moderne digital glassvekt nede på gulvet. Vi har kommet til den kijpeste delen av svangerskapsundersøkelsen.

Jeg får flashbacks til den fryktede vekten hos helsesøster i skoleårene. Jentene snakket ikke om annet i flere dager.

– Hvor mye veier du?

– Hørte du hva Hilde veide eller? Nesten like mye som mora mi!

Hånlig latter.

Nå skal jeg veies på hvert eneste legebesøk. Bare for at legesekretæren skal konstantere det jeg allerede vet, nemlig at jeg veier et par kilo mer enn ved forrige besøk.

Jeg har ingen viljestyrke når jeg er gravid. Eller, det er ikke sant, jeg bruker opp all viljestyrken min på å holde meg borte fra alt det som er forbudt for gravide, som spekemat, softis, rosastekt kjøtt, brie og sushi. For ikke å snakke om vin, øl, Irish Coffee og Mojito. Dermed er det ingen styrke igjen når jeg kommer til sjokoladehylla.

Denne gangen hadde jeg mannet meg opp på forhånd. Jeg skulle ikke veie meg! Jeg visste jo selv hvor mye jeg hadde lagt på meg siden sist, så hvorfor gni det inn?

– Eh, du, jeg lurte på om jeg kunne slippe å veie meg i dag? Jeg veide meg nemlig hjemme, og jeg har gått opp én kilo. Vi kan bare skrive det rett på helsekortet, sa jeg.

– Nei, du må nok veie deg likevel, sa legesekretæren og smilte.

Og dermed var siste ord sagt. Hvem snakket om «patient empowering»?

På mitt nye favorittnettsted «Barn i magen» – som jeg altså burde holde meg unna – er det flere som sliter med veiingen i svangerskapet. Én overvektig kvinne skriver:

I dag var jeg hos legen, første gang i dette svangerskapet, og ble møtt av en lege som ba meg slanke meg umiddelbart og under svangerskapet. (…)Hun mente tykke damer ikke burde bli gravide. Hun spurte rett ut to ganger om hun ikke skulle henvise meg til fedmeoperasjon – noe jeg takket nei til, begge gangene. Da jeg sa at jeg var mye kvalm og kastet opp en del, var kommentaren: «Da blir det nok lettere å holde vekten.»

Andre brukere forteller følgende fra sine svangerskapskontroller hos leger og jordmødre:

Det første hun begynte å mase om, var størrelsen min. Ja, jeg VET jeg er stor, men det er veldig sårt for meg, og jeg har ikke behov for å bli minnet på det hele tiden. Så målte hun blodtrykket, og kommenterte at hun måtte bruke den STORE mansjetten. Hun ringte sykehuset for å konferere med en gynekolog der inne. Minst fire ganger i løpet av samtalen hørte jeg henne understreke at jeg er svært stor. (…) Jeg er stor og jeg tåler å høre det. Men det holder med EN gang. Jeg trenger ikke høre det tjue ganger på et kvarter. Det sårer.

Har rett og slett slutta å bry meg om alt maset til jordmor. Hver bidige gang jeg er der, så skal hu fortelle meg hva jeg skal spise, og prakke på meg oppskrifter med bare vegetarmat.. Og dette skal hu kaste bort HELE timen på.

(…) det verste var vel at hun sa til min mann at han fikk sette kodelås på kjøleskapet slik at jeg ikke kom inn i det.

(…)

Ok, så kan det kanskje bli litt mye vektmas på legekontoret. Men hvis legens formaninger ikke hjelper – hvordan skal myndighetenes forebygging da skje? Pisk eller gulrot – det er spørsmålet når et folk skal oppdras.

Pisk!

Det mener helsedirektør Bjørn-Inge Larsen, som høsten 2010 lanserte et forslag om ytterligere avgiftsøkning på røyk, alkohol, sukker og andre usunne saker.

– Vi må hjelpe folk, slik at den enkeltes valg blir enklere, sa han.

Han møtte imidlertid motstand fra politikere som var bekymret for at høyere priser skulle føre til mer smugling, grensehandel og organisert kriminalitet. Noen hevdet også at forslaget ville slå usosialt ut, siden de som blir hardest rammet av et slikt avgiftshopp er de som har det dårligst fra før. Statistikk viser nemlig at forbruket av sukker, fett, alkohol og røyk er høyest blant dem med lavest inntekt.

Helsedirektørens forslag ble dermed ikke vedtatt. Det må være vanskelig for Bjørn-Inge å forstå hvorfor folk ikke bare kan gjøre som han sier. For han har jo rett! Vi bør trene og spise sunt! Det er ikke bra å være feit. Selv trener Bjørn-Inge i snitt fem til sju timer i uken. Ofte skjer det på ergometersykkelen i helsedirektoratets kjeller, midt i arbeidstiden.

Bjørn-Inge har forresten aldri røyket, ikke engang på fest. Gufne snusklyser holder han seg også langt unna. Og han spiser etter direktoratets anbefalinger.

– Jeg spiser salat nesten hver dag, og har et tradisjonelt sunt og variert kosthold, fortalte han VG.

Er det ikke egentlig noe Supermann-aktig over fyren? Det er nesten så du lurer på når han skal rive av seg den nystrøkne skjorta og avsløre et alter ego. Hør bare: Han avtjente militærtjenesten som lege ved Hærens fallskjermjegerskole, og han hoppet selvsagt selv. I tillegg til legeutdannelsen har han økonomifag fra USA. Egentlig kom han inn på Harvard, men valgte Berkeley fordi han ville bo i solfylte California. Her føk han igjennom to mastergrader på den tiden normale studenter klarer én. Han går Birkebeineren hvert år, og rekorden hans er på under tre timer. Det ga ham en plass blant de 20 beste i herrenes eliteklasse.

Ifølge Dagens Næringsliv er det for øvrig ingen grunn til å bekymre seg for skader i Birkebeineren, ettersom det prosentvis er stor sannsynlighet for at det kommer en lege bak deg i sporet.

Bjørn-Inge er også styremedlem i verdens helseorganisasjon, leder i Nasjonalt råd for kvalitet og prioritering i helsetjenesten, og leder i tillegg Pandemikomiteen og Helseberedskapsrådet. Han er gjentatte ganger blitt kåret til Helse-Norges mektigste person.

Og alt dette til tross: Han klarer simpelthen ikke å få nordmenn opp av sofaen! Det må jo være fryktelig frustrerende.

Selv om det er svært langt mellom helsedirektørens merittliste og min slunkne cv, vil jeg likevel våge meg på et lite tips om strategiendring:

Jeg tror nemlig ikke at folk bryr seg så veldig om melkerullen koster 14 eller 19 kroner. Det er ikke her det svir. Hvis helsedirektoratet virkelig ønsker å øke den fysiske aktiviteten bør de i stedet sørge for å åpne landets mange treningshaller for folket. Fylle svømmebassengene og slippe oss inn! Sponse folks medlemskap på treningssentre. I dag flyr jo tusenlappene unna bare du kikker i retning av en håndballbane, et basseng eller et treningslokale.

Trener du én gang i uken på et senter – for la oss være ærlige, det ble ikke noe av det «fire ganger i uka»-opplegget du planla i januar – vil det raskt koste deg 110 til 160 kroner per økt, avhengig av hvilket abonnement du velger å tegne.

Her på Manglerud er vi velsignet med et kommunalt bad. Det er riktignok både gammelt og slitt, og taket i garderoben drysser ned mens vi skifter. Men pytt, det viktigste er at det er vann i bassenget – så heldige er man jo ikke over hele landet. Problemet er bare at svømmehallen kun er åpen for allmennheten hver fredag mellom klokka 17 og 19. Og da må vi betale for å svømme i kø. Resten av tiden er bassenget forbeholdt utvalgte grupper og dyre kurs. I Oslo er det i dag 65 000 mennesker per svømmeanlegg.

Jeg hadde hørt rykter om at bydelen arrangerte trening for barselmødre, for å hjelpe oss tilbake i form etter fødselen. Da jeg spurte fysioterapeuten på helsestasjonen om dette, fikk jeg høre:

– Ja, dette var noe vi drev med for noen år siden. Men det tilbudet er lagt ned nå.

Det er kanskje lett å glemme, men de fleste av oss har ikke treningsrom på arbeidsplassen, slik som Bjørn-Inge. Vi kan ikke si opp jobben for å trene på fulltid, slik Dagens Næringsliv hevder er en ”trend blant ressurssterke.”  Vi kan heller ikke spasere ned i kjelleren på Stortinget og bruke det velutstyrte treningsrommet der. Og vi kan i hvert fall ikke gjøre som Siv Jensen: Fakturere Stortinget for utgifter til vår personlige trener.

(…)

Siste nytt fra den statlige slankekampanjen er at vi nå skal gjeninnføre veing av alle skolebarn. På den måten skal man kunne «oppdage» overvekt hos de unge. Som om overvektige barn ikke selv vet hvordan det er fatt. Helsesøstrene har imidlertid protestert, siden det som vanlig ikke følger økonomiske midler med de nye oppgavene. De mener det er uetisk å avdekke fedme hos barn og unge når man ikke har ressurser til å hjelpe dem. Denne helsetjenesten er nemlig allerede skrapt til beinet, og mange skoler ser knapt snurten av helsesøster i løpet av året. I den videregående skolen i Oslo, for eksempel, må 16 helsesøstre betjene så mange som 18 000 elever. Blir veiingen innført vil ikke helsesøster framstå som en voksenperson barna kan åpne seg for, det vil bare være hun som sier: Opp på vekta!

Alle skriveriene om «ansvar for egen helse» minner meg om et lignende begrep, nemlig «Ansvar for egen læring». Dette var et slags mantra da jeg gikk på skolen, og jeg husker at mang en lærer skrev disse ordene på tavla ved timens begynnelse. Pedagogene bak Reform 94 hadde en idé om at dersom eleven bare fikk frihet og tillit nok, så ville han eller hun styre seg selv, og lære det han skulle. Læreren skulle bare være en tilrettelegger. Gruppearbeid var det helt store, for da kunne vi også ta ansvar for hverandre.

Jeg husker godt disse gruppearbeidene på ungdomsskolen i Larvik. For eksempel da vi hadde et samfunnsfagsprosjekt i niende klasse, og gruppa mi fikk sitte alene på skolebiblioteket.

– Kan’ke dere skrive ned svarene, mens jeg går og tar meg en ronk? sa Ole til oss tre jentene, før han forsvant ut på gangen.

Og vi skrev ned svarene. Hva Ole gjorde på gangen, vet jeg ikke. Men jeg vet at han ikke ble med oss andre over på gymnaset året etter.

Slagordet «Ansvar for egen læring» står ikke lenger like høyt i kurs. Noe av grunnen er kanskje undersøkelsene som viste at norske 15-åringers kunnskaper var raskt nedadgående. Dessuten kom det fram at de sosiale ulikhetene i skolen i større grad enn tidligere ble reprodusert fra en generasjon til den neste.

Det samme er som kjent i ferd med å skje i norsk helsevesen.

3 svar

  1. Jeg ble frustrert da jeg leste i Helsedirektoratets brosjyre at man ikke bør ta av seg for mye under ammingen, fordi fettcellene frigjør giftstoffer og går over i melken. Etter å endelig ha lært meg hva jeg skal holde meg unna og hvordan leve rimelig greit under svangerskapet, så hadde jeg gått opp ganske mange flere kilo enn det man blir anbefalt, ja. Og så viser det seg at man ikke bør slanke seg etterpå, heller … Hva med en smule realisme? Det er bare ikke mulig å være et normalt menneske og samtidig følge myndighetenes råd. Noe burde gjøres med retorikken, sånn at man ikke føler seg som en dritt hele tiden fordi man stadig feiler.

  2. Er gravid i 8.måned og har heldigvis en jordmor som ser på veksten på livmoren og «driter» i vekta. Alle kan jo se at jeg vokser…. spiser det jeg har lyst på og med bekkenløsning og bekkenlåsninger så har kiropraktoren gitt meg treningsforbud! Ingen bør få beskjed om å slanke seg mens man er gravid, det kan da umulig være sunt for utviklingen av fosteret, og det er da virkelig det som er det viktigste når man går gravid. Å holde seg unna alkohol er en selvfølge, men alt det andre?

  3. Det er sliltsomt å være ung eller eldre rundt at dette vektmaset. Det er jo søren meg slanketips uansett hvor du ser.. Hva har skjedd med at man skal være fornøyd med den kroppen man har? Da tenker jeg selvfølgelig på de som ikke har behov for å slanke seg fordi de har en normal BMI, og hva som om det er noen som har litt ekstra fett her og der…

    Det er helt klart viktig å holde seg i form, men det er mange av venninnene mine som overtrener. Først 1 time på mølla, så gruppetime og til slutt en time på mølla igjen..

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: