Månedlige arkiver: november, 2015

Klamme omfavnelser


Uten navnKomplimenter skal ikke gjøre vondt

Det har vært mye snakk om menn som elsker menn denne høsten. Ikke minst etter at Harald Eia tok bladet fra munnen og innrømmet at han aldri har vært spesielt opptatt av hva kvinner sier og gjør. Det er selvsagt brutalt å lese det svart på hvitt – hvordan den såkalte ”homososialiteten” fungerer i praksis. Men vi visste det jo egentlig fra før.

Begrepet homososialitet handler altså ikke om seksuell legning – selv om Karl Ove Knausgård så ut til å tolke det slik, da den svenske litteraturprofessoren Ebba Witt-Brattstrøm på vårparten beskyldte ham for å inngå i slike forhold. Begrepet beskriver et utbredt fenomen som går ut på at menn gjerne prioriterer sine relasjoner til andre menn, framfor platoniske relasjoner til kvinner. Menn beundrer og respekterer hverandre, og foretrekker hverandres selskap. Én manns prestasjon imponerer vanligvis en annen mann mer enn en kvinnes prestasjon. Og når Klassekampen denne uka kunne fortelle at åtte av ti norske biografier er bøker om menn skrevet av menn, kan dette kalles et symptom på det samme: Menn er mest opptatt av andre menns historier.

Midt i denne debatten slo det meg imidlertid at jeg nok foretrekker å bli ignorert av det homososiale broderskapet framfor å bli omfavnet av menn som forsikrer meg om at ”de elsker kvinner.”

For noen måneder siden var jeg på restaurant med en mannlig venn og kollega. Vi snakket om kvinnehat på nettet, noe han naturlig nok mente var forferdelig. Faktisk synes han det var direkte uforståelig at menn kunne få seg til å skrive så fryktelige ting om kvinner fordi – og nå kommer det: ”Kvinner er jo så vakre!”

– Vi menn elsker jo kvinner, hevdet han.
Vi hadde begge drukket et par glass vin, og han mente jo bare godt, så jeg burde sikkert latt det fare. Men det klarte jeg som vanlig ikke, jeg måtte påpeke det tomme i hans uttalelser, som jeg dessuten kjente igjen fra tidligere samtaler med menn:

– Hva mener du med at ”kvinner er vakre?” Snakker du om alle kvinner på jorda? Blir ikke det litt generaliserende? Har du vitenskaplig grunnlag for å hevde at kvinner er vakrere enn menn?
Han så uforstående ut, og synes jeg var litt streng. Kunne jeg ikke bare ta komplimenten liksom?

trumpMen det er langt fra alle komplimenter som varmer like godt. Ta den uspiselige milliardæren Donald Trump for eksempel. Etter at han i august antydet at en programleder må ha hatt mensen siden hun var så kritisk mot ham, ble han nok en gang angrepet for sitt ulne kvinnesyn. Men Trump kunne forsikre verden om at han har hatt ”utrolige relasjoner med kvinner i forretningslivet:”
”Kvinner er fantastiske ledere. De er morderiske. De er fenomenale!” sa Trump.
Å hevde at ”kvinner er fantastiske ledere” er selvsagt like dumt som å påstå at ”menn er fantastiske ledere.” Likevel er det ganske vanlig å høre utsagn av den typen.

I høstens pågående debatt om homososialitet i det litterære miljøet har flere kvinnelige forfattere snakket om fortvilelsen rundt det å bli redusert til et kjønn eller en kropp, når fokuset burde være på kunsten eller din intellektuelle prestasjon. Lanseringen av Synnøve Macody Lunds debutroman ”Personar du kanskje kjenner” ble i så måte diskutert av feminister på nettet, ettersom det i et par artikler – blant annet her i Dagsavisen – ble framstilt som et overraskende poeng at en så pen kvinne også kunne være både smart og dyp. Og det er langt fra et nytt fenomen at journalister og anmeldere føler behov for å gi kvinnelige forfattere komplimenter for utseendet. Da jeg snakket med forfatteren Tove Nilsen i forbindelse med et litterært arrangement tidligere i år, kunne hun huske flere tilfeller der hennes utseende ble trukket inn i omtalen av forfatterskapet. Blant annet hadde en mannlig VG-anmelder prestert å skrive at Nilsen egentlig var ”for pen til å være forfatter”.

Når det gjelder usaklig fokus på en forfatters utseende, er det imidlertid vanskelig å komme utenom poeten Marie Takvam (1926-2008). Hun var aktiv i en svært mannsdominert og til tider sjåvinistisk kulturoffentlighet, og ble sjeldent intervjuet uten at hennes utseende ble beskrevet. Da hun debuterte i bokform i 1952 valgte Aftenposten å anmelde fotografiet av Takvam:

”Hun har myke, runde og litt butte trekk. Underansiktet er et barns og overansiktet en klok og moden kvinne. Tyngden i kjevepartiet er balansert av en følsom, halvsmilende munn og et par usedvanlig uttrykksfulle og intelligente øyne. Holdningen er god: Hun har en hals som kan bære et hode og skuldre som kan bære et silkesjal. Det er et vakkert og levende bilde. Dette kan umulig være noen Bergthoa som har begynt å skrive dikt fordi hun har vært benkepryd på dansemoro. Forfatterinnen er pen – allerede det lover godt.”

Au!

Å kommentere en forfatters utseende i forbindelse med en bokutgivelse er selvsagt like lite relevant som å kommentere en politikers hårfrisyre i forbindelse med framleggingen av statsbudsjettet. Når begge deler likevel skjer, er dette med på å opprettholde forestillingen om at når det gjelder kvinner, er hvordan hun ser ut vel så viktig som det hun sier eller foretar seg.

Heldigvis virker det som om opprøret mot disse forestillingene er kommet for fullt. Stadig flere diskuterer slike framstillinger av kvinner i media og protesterer mot dem. Du slipper ikke så lett unna med sexisme lenger. Mange kvinner har satt roperten til munnen og sagt i fra: Vi vil ha din oppmerksomhet, ikke dine komplimenter!

jeg elsker kvinner

synnøve macody lund

Uten navn

8 av 10 biografier handler om menn

Hvis du fordyper deg i historiehylla på biblioteket, kan du ende opp med inntrykket av at kvinner er en nokså ny oppfinnelse.

Av 150 nye norske biografier tar 124 for seg menn, skriver Klassekampen i dag, i en artikkel der forfatter Mari Jonassen og jeg kommenterer.

Biografier som handler om kvinner er nesten alltid skrevet av andre kvinner. Kvinner har også skrevet bøker om kvinner i sjøfarten, kvinnelige prester, kvinnelige motstandshelter, kvinnelige kunstmalere og så videre. Begrunnelsen for disse utgivelsene er gjerne at kvinnene er blitt utelatt fra andre historiebøker.

Historieskrivingen er – som all annen nedarvet kunnskap – preget av hvem som har skrevet den ned. Hva som får lov til å telle som viktig og universelt i offentligheten, er knyttet til hvem som sitter på definisjonsmakta. Og siden menn fremdeles regnes som det allmenngyldige kjønn, blir stoff om kvinner ofte betraktet som noe for oss spesielt interesserte…

Jeg er glad for at vi har fått en debatt om dette nå – i kjølvannet av Harald Eias innrømmelser om det homososiale broderskapet. Det er jo først når vi har stadfestet problemet, at vi kan komme oss videre i samtalen om dette.

3

Dagens plakat

12279190_910381162345119_7757373076030854330_n.jpg

Radka – aktuell igjen

Uten navn

Sju sider om Radka i dagens utgave av D2

Den strålende norske jazzmusikeren Radka Toneff er aktuell igjen denne høsten. Hennes bestselgende album «Fairytales» kommer nemlig ut på vinyl og CD i remastret utgave, og i dag trykker magasinet D2 en lengre reportasje om innspillingen av «Fairytales.» I desember skal Radka Toneffs minnepris deles ut og NRK forbereder en helaften på radio.

Min bok om Radka Toneff fra 2008 er utsolgt fra forlaget, men jeg sitter på restopplaget og tar gjerne imot bestillinger. Boka koster 200 kroner.

Reisebrev fra et purungt demokrati

Marta i Kosovo

Forrige gang jeg var på Balkan: En uke i FN-leire i Kosovo og Macedonia i 2001. Utrolig hva et lite skjerf kan gjøre for å piffe opp antrekket.

– Er du vegetarianer?

– Nei. Dessverre, svarer jeg.

Det lille unnskyldende tillegget har begynt å snike seg med de siste par åra, for som så mange andre nordmenn i disse dager, har jeg ambisjoner om å spise mindre kjøtt.

– Bra! svarer hun. – For hadde du vært vegetarianer ville det blitt litt vanskelig. Kjøtt er en essensiell del av det serbiske kjøkken.

Jeg har nettopp landet på flyplassen i Beograd, hovedstaden i Serbia, der jeg ble møtt av Milica, en av mine verter denne uka. Jeg er blitt invitert hit av Scandinavian Corner, en organisasjon for serbere som er interessert i, eller studerer nordiske språk. De arrangerer språkkurs, forfatterkvelder, filmvisninger og foredrag. Ettersom Serbias kulturbudsjett er stusselige saker, eksisterer den aktive foreningen kun takket være bidrag fra Norden.

Før avreise slo jeg av en prat med en bosnisk mor i mitt eget nabolag. Da hun fikk høre at jeg var på vei til Balkan, kikket hun betraktende på meg og sa: ”Du bør nok pynte deg litt”. Jeg forklarte at det ikke var nødvendig, fordi jeg skulle dit for å holde foredrag om skjønnhetstyranni og likestilling, men da så hun bare på meg med medlidenhet i blikket.

– Vi ligger 30 år bak Skandinavia på disse områdene. Mange har et veldig tradisjonelt kvinnesyn, og utenfor Beograd er det fremdeles vanlig at kvinner er hjemmeværende, forteller Milica på klingende svensk. Hun har nettopp sendt ut en pressemelding om mitt kommende foredrag, men innrømmer at de så seg nødt til å endre litt på originalteksten jeg sendte dem på mail.

– Ordet ”feminist” blir sett på som veldig provoserende her, skjønner du.
Hun holder to fingre i kryss foran seg, for å illustrere hvor betent temaet er.

Beograd er blant Europas eldste byer, og en av få millionbyer på kontinentet uten t-bane. Ødeleggelsene fra flere kriger preger fremdeles byen på den måten at mange husfasader framstår som falleferdige. Men på innsiden av de slitte husveggene finner du ofte leiligheter av overraskende høy standard. Byens mange barer, kafeer og restauranter er dessuten utpreget trendy.

– Men hvor er syklene? Jeg har ikke sett en eneste? spør jeg.

– Nei, syklister er ikke særlig populære. Jeg prøvde faktisk å sykle selv en stund, men det virker som om bilistene prøver å ta deg med døra når du passerer dem, forteller min vertinne, mens vi sitter og spiser kjøtt på en svært røykfull kafé.
Fotgjengere bør nok også kjenne sin plass i hierarkiet, slår jeg fast for meg selv, etter å ha opplevd to nestenulykker midt i fotgjengerfeltet allerede den første dagen.

Men om feminister, vegetarianere og syklister står lavt i kurs, er dette ingenting sammenlignet med de homofiles stilling. En av mine guider er selv åpen lesbisk, noe som er nokså uvanlig i Serbia. Hun har flere ganger vært med i den årlige homoparaden i Beograd – et arrangement som har nådd verdenspressen. De to første forsøkene på å arrangere slike tog endte nemlig i rene blodbad, da nasjonalister og ultrakonservative fotballsupportere gikk til angrep på de homofile. Steiner, flasker og molotovcocktails ble kastet mot deltagerne og mot politiet som skulle beskytte dem, og svært mange ble skadet. Myndighetene bestemte seg derfor for å forby homoparader i byen, og gjorde slik sett et knefall for byens høyreekstreme krefter.

Men ettersom Serbia har et sterkt ønske om å få bli EU-medlem, har det gått storpolitikk i saken. Myndighetene ønsker nå å bevise at landet respekterer ytringsfrihet og demokratiske rettigheter, og de siste par åra har paraden blitt gjennomført med enorme politistyrker tilstede – opptil 5000 politifolk. Deler av byen stenges da for biltrafikk, mens helikoptre sirkler over det som egentlig skulle ha vært en gledens fest. Til tross for denne militære og nedslående stemningen, er min vertinne forsiktig optimist:

– I år var det ingen alvorlige voldstilfeller. Og fra et vindu vi passerte var det noen som hadde hengt fram et stort regnbueflagg. Det var et sterkt øyeblikk!

serbia

På skandinavisk kveld i Beograd med oversetter Sofija Vukovic.

Så kom dagen for mitt hovedforedrag, som var et åpent kveldsarrangement. Én time før start begynte det å styrtregne. Vannet lagde strie elver i de dårlige drenerte sentrumsgatene. Vertskapet mitt var svært bekymret: – I Norge sier dere at det ikke finnes dårlig vær, bare dårlige klær. Sånn er det ikke i Beograd – her går ingen ut når det regner. Da blir byen helt stille.
Men da klokka nærmet seg 19 begynte folk likevel å strømme inn i lokalet, flest unge kvinner, men også en del menn. Snart måtte vi lete fram flere stoler. En – for serberne fullstendig ukjent – feminist fra Norge som skal snakke om likestilling, førte altså til besøksrekord for Scandinavian Corner, som trakk et lettelsens sukk.
Etter foredrag og en engasjert spørsmålsrunde ble jeg med en gjeng fra publikum på en bar i nærheten. Blant dem var medlemmer i en kvinneorganisasjon som blant annet engasjerer seg i abortspørsmål. De var svært interessert i å få vite hvordan vi nordmenn fikk regjeringen til å snu i reservasjonsrettsaken, ettersom det er sterke krefter i Serbia som ønsker å stramme inn abortlovgivningen på langt mer drastisk vis enn vi opplevde forsøk på her hjemme.

Serbia er fremdeles et purungt demokrati. For en utenforstående er det lett å tenke at dette er årsaken til at det fremdeles er den sterkestes rett som regjerer på mange områder. Men i Beograd traff jeg altså mange som jobber med å endre landets dominerende machokultur.

Det tar tid å bygge et åpent, trygt og sivilisert demokrati, og for å lykkes er man avhengig av at noen orker å stå i stormen, ta i mot dritten og kjempe ufortrødent videre.

Jeg møtte noen av disse menneskene i Serbia.