Månedlige arkiver: mai, 2015

VG normaliserer kosmetisk kirurgi

vgJeg synes oppslag som dette – i dagens VG – er problematiske.

Norske aviser og dameblader bidrar til ytterligere å normalisere kosmetisk kirurgi gjennom slike forbrukersaker med guider til klinikker og prislister på ulike inngrep. Der du tidligere måtte lete deg fram til hva som finnes av tilbud og muligheter på egen hånd, får man i dag god drahjelp fra mediene. I tillegg til at klinikkene annonserer stadig heftigere i blader, i kollektivtransporten og på nettet. Som denne konkurransen som plutselig dukket opp i Facebookfeeden min, der jeg kunne vinne en puppeoperasjon:

puppI en årrekke har også tv-kanaler som TV3 og TVNorge utsatt oss for en kontinuerlig holdningskampanje rundt kirurgi. På ukentlig basis har vi kunnet se makeover-programmer og ”undersøkende dokumentarer” om temaet, med minst én fettsuging og et par botoxsprøyter i kvarteret.

Det hele er en holdningsløs forsøpling av det offentlige rom.

renebuss

Tid for trans

transFrykten for det tredje kjønn er ubegrunnet

Da jeg var 13 år gammel var begge mine favorittbøker skrevet av svenske menn: Ulf Starks ”Jeg tar sjansen” og Peter Pohls ”Janne, min venn”. Førstnevnte handler om ei jente ved navn Simone, som flytter til en ny by der hun velger å presentere seg som gutten Simon – med de forviklinger dette fører med seg. I den andre boka blir vi kjent med den litt mystiske gutten Janne, som mot slutten av fortellingen viser seg å være en jente.

Hvorfor traff akkurat disse to bøkene meg så sterkt? Det har jeg lurt på i ettertid. Antagelig var det fordi det hadde begynt å gå opp for meg hvilke begrensninger som ligger i kjønnsrollene vi alle blir tildelt. Det å posere som det andre kjønnet opplevde jeg som noe forbudt og litt farlig.

Det har vært mye oppmerksomhet rundt kjønnsoverskridelse av ulik karakter i det siste. Journalister har trukket fram transpersoners inntog i populærkulturen gjennom tv-serier som ”Transparent” og ”Orange is the New Black”, for ikke å glemme fjorårets Grand Prix-vinner, Conchita Wurst. Her hjemme har vi fått en mammablogger som er transkvinne: ComingOutChristine, den suksessfulle tv-serien ”Født i feil kropp” og heftige debatter omkring pronomenet ”hen”, som nylig ble tatt inn i svenske ordbøker.

Alt dette blir peanøtter sammenlignet med oppmerksomheten den tidligere olympiske friidrettsmesteren Bruce Jenner nylig fikk da hen sto fram som transperson i et amerikansk tv-intervju. Uavhengig av hva man mener om den 65-årige republikanske idrettslegenden og resten av realityfamilien The Kardashians, kan betydningen av intervjuet knapt overvurderes.

I intervjuet, som ble sett av nesten 17 millioner amerikanere, snakket Jenner ut om hvordan det har vært å holde store deler av sin personlighet skjult gjennom et helt liv. Seerne fikk også se klipp av hvordan hen stadig forfølges og mobbes av paparazzifotografer, og det kom fram triste fakta om livssituasjonen for mange transkjønnede i USA. Stikkord er hatvold, trakassering og høy selvmordsrate. Mange mennesker reagerer dessverre aggressivt når de møter på noen med uklar kjønnsidentitet i offentligheten. Man kan i grunnen hevde at mennesker med transidentitet befinner seg der homofile i Norge var for 50 år siden – den gang det å være homofil ble betraktet som en psykiatrisk diagnose.

Barn og ungdom som bryter med kjønnsnormene vil ofte oppleve at storsamfunnet går langt i å korrigere deres oppførsel og utseende. Forakten mot ”feminine” menn og ”maskuline” kvinner ligger dypt forankret i mange miljøer. Det må sies å være et paradoks at – i en tid der stort sett alle hevder å være for likestilling – ser vi ut til å fokusere mer på kjønnsforskjeller enn noen gang før. Dagens blivende foreldre betaler mer enn gjerne en ekstra ultralyd for å finne ut om de venter en jente eller en gutt, dersom dette ikke kommer fram på den ordinære undersøkelsen. En rekke nettbaserte firmaer tilbyr foreldre å kjøpe en hjemmetest som viser fosterets kjønn så tidlig som seks uker inn i svangerskapet. Det britiske selskapet DNA Worldwides – som selger slike tester for rundt 3000 kroner – opplyser på sine hjemmesider at hensikten er å gi foreldre mer tid til å planlegge barnets ankomst. Jenter og gutter skoleres dermed inn i kjønnsrollene allerede mens de ligger i mammas mage.

Når jeg en gang i blant har forsøkt å snakke om kjønnsoverskridelse i mine egne kretser slår det meg hvor mange det er som opplever temaet som ukomfortabelt. Høyt utdannede, beleste og – på andre områder – rause og åpne personer blir gjerne flakkende i blikket, og må for en gangs skyld lete etter ordene. Plutselig ble verden for komplisert, selv for dem.

Forvirringen er sjelden knyttet til de rene kjønnsskifter, altså når en kvinne egentlig vil være mann eller når en mann egentlig vil være kvinne. Da er løsningen hormoner, et par operasjoner – og vips så er verdensbalansen gjenopprettet. Problemet oppstår når temaet er transpersoner som ikke opplever at kroppen de er født med er ”feil”, men som snarere hevder at det er det rådende binære kjønnssystemet som er feil, nemlig vår tendens til å ville dele absolutt alt og alle inn i kategoriene hundre prosent kvinne/hundre prosent mann. «Likestilling er vel og bra, men en viss orden må det jo være?» er tonen fra de mumlende skjeggene da.

Nyheten om at helseminister Bent Høie nå ønsker å gjøre det enklere å bytte juridisk kjønn er blitt svært godt mottatt i det norske transpersonmiljøet. I dag stilles det nemlig krav om kjønnsskifteoperasjon og sterilisering – eller tvangskastrering om du vil – for å få tillatelse til å bytte kjønn i passet. Flere politikere og organisasjoner har også tatt til orde for å innføre et tredje juridisk kjønn. Da kan det bli mulig for folk å la boksene ”kvinne” og ”mann” stå åpne og heller krysse av for ”annet”. Et slikt grep vil føre til ”den totale kjønnsforvirring” ifølge Misjonssambandets Espen Ottosen, som har skrevet engasjerte innlegg om saken i avisene Dagen og Vårt Land.

”Som kristen er mitt utgangspunkt at Gud har skapt oss ’til mann og kvinne’”, skriver han og fortsetter på dette viset: ”I vår verden blir noen født med nyrefeil, dårlig syn, ryggmargsbrokk. Disse er på ingen måte annenrangs personer. Men vi slutter ikke å tenke at Guds plan er at mennesker kan se, selv om noen er blinde. På samme måte slutter vi ikke å benytte kategorier som ’mann’ og ’kvinne’ selv om noen fødes med doble kjønnsorganer.”

Jeg deler overhodet ikke Ottosens frykt for det tredje kjønn. Flere land har allerede innført dette, blant annet India, Australia, New Zealand og Tyskland, uten at vi har fått rapporter om kjønnskaos herfra. Mange norske transpersoner forteller at de føler seg hjemløse – i språket, i offentligheten og i samfunnet for øvrig. Tida er inne for å legge bort gamle bøker og begynne å lytte.

Hyggelig lesning i avisa Sør-Trøndelag:

sør trøndelag avis