Månedlige arkiver: februar, 2009

Slagferdige journalister

Der fant jeg et gullkorn!

Der fant jeg et gullkorn!

De siste månedene har jeg kjørt en serie på bloggen med tittelen ”Slagferdige kjendiser.” Her har jeg presentert mange gode og noen skrekkelige sitater fra norske kjentfolk. Men kjendisene er heldigvis ikke alene om å ha det i kjeften – også vi journalister kan slå til i blant. Her er noen eksempler på det.

– Jeg tror selvgodheten til de som vet alt, er mer uutholdelig for vanlige folk enn skamløsheten til de som eier alt.
Magnus Marsdal til VG

– Det er alltid en fare for at det har vært morsdag.
Magnus Marsdal igjen

– Flytter man inn i ny leilighet, virker varmefliser på badet som en ufattelig luksus i 24 timer, hvorpå det øyeblikkelig overføres til avdelingen for grunnleggende menneskerettigheter.
DNs Bjørn Gabrielsen

– Hellas er sivilisasjonens vugge, men du må fortsatt legge brukt toalettpapir i en søppelkurv ved siden av klosettet.
Eivind Eidslott i Dagbladet

– ”Slackerhymnen ”Pes” kan fort blir en russehit til våren. På forsøksgym, vel og merke.
DNs Per Asbjørn Risnes anmelder ”Fjorden Baby!”

– Bloggerne er en stadig påminnelse om viktigheten av den godt redigerte avis.
Vetle Lid Larssen

– Fordi jeg har vært på tv, tror folk at jeg lider av Alzheimer. Folk som jeg har kjent i mange år, kommer bort til meg og presenterer seg ved navn.
Per Sundnes til KK

– Profilerte kjendiser blir til stadighet påprakket et ansvar om at de skal være ”gode eksempler”; Noe som i dette landet betyr at man skal spise havrekli til frokost, sykle på jobben, drikke urtete og spise grovt brød med norsk ost for så å slenge innom SATS på vei hjem og løpe av seg alt stress.
Nordlys´ Egon Holstad

– Det var den gang journalister hadde dårlig ånde og god penn. I dag spiser de bedre enn de skriver.
Halvard C. Hanssen mimrer om Torstrupkjellerens glansdager

– Dagbladet har alltid vært bedre før.
Arvid Bryne til Dag og Tid

– Jeg liker bedre å lese om gale mennesker, enn å være sammen med dem.
Nils-Øivind Haagensen til DN

– Livet som p2-lytter er en serie med skuffelser. Det er bare rett og rimelig, for kanalen er spesialtilpasset for den allerede misfornøyde lytter.
Andreas Viestad

– Den eneste (film-) sjangeren vi har i Norge er: ”Ung gutt vokser opp og oppdager at han har penis.”
Brita Møystad Engseth

Skal det være en pjolter?

housewifeI 2009 vil vi heller invitere venner hjem på middag, enn å gå på dyre og fancy restauranter, hevder trendanalytikerne. Så finn fram forkleet, det er på tide å innta vertinnerollen!

Hva har vi egentlig servert husgjestene våre de siste tiårene?

Fortsett lesing →

En engel fra San Francisco

Miranda Lee Richards

Miranda Lee Richards

Miranda Lee Richards: ”Light Of X”
Den amerikanske singer-songwriteren og fotomodellen Miranda Lee Richards, bør ha litt av hvert å synge om, med tanke på hennes bohemske oppvekst med to tegneserieskapende foreldre. Førsteinntrykket av hennes andre album er imidlertid at de lange og ultrafeminine folkpoplåtene blir litt for snille og stillestående. Det er ikke lett å høre at jenta har fått gitartimer fra Metallicas Kirk Hammett! Men etter hvert trer det heldigvis frem flere nydelige enkeltspor, som ”Early November.” Lee Richards luftige og nærmest sakrale stemmebruk minner sterkt om Heather Nova, og singelen ”Life Boat” låter som Nova på sitt aller beste.

Nerd, jeg?

Dagbladet har i dag en oppfølgingssak etter mitt utspill om kvinnelige musikere og mannlige anmeldere. I saken diskuteres blant annet mangelen på kvinnelige musikkjournalister, og Groove.nos redaktør Bjørn Hammershaug foreslår at årsaken kan være at jenter mangler det nerdegenet mange gutter innehar. Les hele artikkelen her:

http://www.dagbladet.no/2009/02/13/kultur/musikk/bylarm/4836312/

I min bok «Piker, vin og sang» står det mer om kvinnelige musikkjournalister, kjønnsladde anmeldelser og nerdegener.

Gnålende damedrama?

960x

Jenny Wilson

Det ligger i singer-songwriter-tradisjonens natur å være navlebeskuende. Så hvorfor får kvinnelige artister så mye kjeft for å synge om seg selv?

En bølge av dyktige kvinnelige singer-songwritere skyller over Skandinavia, men en del norske anmeldere gjør sitt ytterste for å forbli tørrskodd.

Fortsett lesing →

En orgie i intimisering?

tori_amos1Apropos min artikkel om kvinnelige singer-songwritere i Dagbladet i dag:
Jeg fikk nettopp et tips om et skrekkelig eksempel på en nedvurderende anmeldelse, hentet fra nettstedet Groove.no. I sin anmeldelse av artisten Pica Pica trekker journalisten fram verdensstjernene Joni Mitchell, Suzanne Vega, Carly Simon og Tori Amos som eksempler på hvor fryktelig kvinnelige musikere kan låte.
«…altfor ofte gjennom rockens historie har man blitt presentert for naive syngedamer med pretensiøse tekster og kunstneriske ambisjoner som vil fortelle deg om følelsene sine, kjærlighetsproblemene sine og livsanskuelsene sine. Det hele blir en orgie i intimisering, i musikalsk form presentert gjennom visesang/viserock, soft jazz, og denslags. Navn som Joni Mitchell, Suzanne Vega, Carly Simon og Tori Amos er bare noen av disse svulstige, nærhetspustende artistene som det ofte kan bli utrolig kjedelig å høre på….»

http://groove.no/html/review/48589389.html

Jeg deler ut Oscar-stautetter

Jeg har ikke rukket å se alle årets Oscar-vinnere, og har derfor hatt min egen lille utdeling.
De ti BESTE filmene jeg har sett de siste par åra:

1. Brokeback Mountain
2. Into the wild
3. Notes on a scandal
4. Den andre siden
5. The Wrestler
6. La den rette komme inn
7. Mot veggen
8. Språkets hemmelige liv
9. Den man elsker
10. Juno

og: De ti VERSTE filmene jeg har sett de siste par åra:

1. Mirakel
2. Lønsj
3. Mamma Mia
4. Silent Hill
5. Terminalen
6. En julefortelling
7. Suburban Girl
8. Margot at the wedding
9. Charlie Wilsons war
10. Att göra en pudel

Jordnære mannfolk

Tom Freund

Tom Freund

Neal Casal

Neal Casal

To ferske plater med en rekke fellestrekk, er Tom Freunds «Collapsible Plans» og Neal Casals ”Roots & Wings”. Begge artistene opererer innen americana/No Depression-sjangeren, og de har holdt på i en årrekke uten å få det store gjennombruddet. Og mens New Yorkeren Tom Freund gjerne forbindes med duosamarbeidet med den spirituelle musikeren Ben Harper, er Neal Casal fra New Jersey best kjent for sitt mangeårig samarbeid med hyperproduktive og humørsyke Ryan Adams.
«Collapsible Plans» er Tom Freunds sjette album, og det inneholder finfine låter som den luntende tittellåta og minihiten ”Copper Moon”. Han synger med en behagelig, sløy og antagelig Tom Waits-inspirert vokal, men skiller seg ikke nevneverdig ut i den overbefolkede sjangeren. Enestående er heller ikke Casals melodiøse og jordnære ”Roots & Wings”, men plata er langt ifra sjarmløs. Mannen er flink til å variere tempo og stemmebruk slik at vi ikke rekker å kjede oss. Men det er ingenting på disse platene som ikke vår egen Thom Hell gjør like godt eller bedre.

Lily tar oppgjør

lily-allen-nytt-pressebildeCD: ”It’s Not Me, It’s You”
De siste par åra har londonjenta Lily Allen figurert så mye i verdens sladrepresse, at folk nesten har glemt hvorfor hun egentlig er her. På debutplata ”Alright Still”, som solgte nærmere 2,5 millioner, var hun både frisk, morsom og tøff i trynet. På denne oppfølgeren viser hun seg igjen som en nådeløst ærlig tekstforfatter, og som tittelen antyder tar hun mange oppgjør på plata. Den slentrende snakkesyngingen fra debuten er på flere spor byttet ut med søt sang og muntre melodier, noe som tar bort litt av særpreget. Tekstene er sintere og tristere, mens kompet er hardere og mer elektronisk. En spesiell kombinasjon dette, men det funker på flere av låtene. Hvem ville for eksempel trodd at låta ”Fuck you!” var en sukkersøt gladlåt? Lily er ikke så sorgløs lenger, men hun vil nok likevel klare å få oss til å danse.

Hey Mickey!

KINO: ”The Wrestler”
the-wrestler2Det amerikanske wrestler-miljøet er et usannsynlig utgangspunkt for en storfilm, og det er derfor oppsiktsvekkende hvor vellykket resultatet har blitt. Dette kan utvilsomt kalles Mickey Rourkes store revansje i Hollywood. Han overbeviser stort i rollen som den fallerte wrestlerstjernen Randy Robinson – en sår og varm historie som har flere paralleller til hans eget turbulente liv. Marisa Tomei imponerer også i rollen som hverdagslitende stripper. Filmen handler om vanskeligheten av å bryte onde sirkler, om ensomhet, og om evnen til å se andre mennesker. Vi møter et absurd miljø, men filmen holder hele tiden fokuset på mennesket under den glitrende tightsen. Og under klærne er vi som kjent like.