Gnålende damedrama?

960x

Jenny Wilson

Det ligger i singer-songwriter-tradisjonens natur å være navlebeskuende. Så hvorfor får kvinnelige artister så mye kjeft for å synge om seg selv?

En bølge av dyktige kvinnelige singer-songwritere skyller over Skandinavia, men en del norske anmeldere gjør sitt ytterste for å forbli tørrskodd.

Da svenske Lisa Ekdahl slo gjennom med kjempehiten «Vem vet» for 15 år siden, ble hun tatt imot med åpne armer i Norge. På dette tidspunktet kunne vi telle våre egne kvinnelige singer-songwritere på én hånd. I dag er vi selvforsynte på området. Kanskje er det derfor de fleste nordmenn i dag ikke har kjennskap til spennende svenske artister som Anna Ternheim, Nina Kinert, Annika Norlin, Jenny Wilson, Nina Ramsby, Maia Hirasawa og Frida Hyvönen. Har vi nok med våre egne?

Både for nordmenn og svensker er det hardere enn noen gang å slå gjennom i nabolandet, og det hjelper lite at den norske anmelderstanden ikke løfter fram stortalentene, men i stedet finner de snodigste ting å kritisere. Som når det iransksvenske stjerneskuddet Laleh — hvis debut fikk sju nominasjoner på svenskenes Grammisgalla — får høre av norske journalister at platene hennes er «sprikende» (BT), «vinglete» (Fædrelandsvennen) og «litt rotete» (Avisa Nordland).

«Hun har mye å melde, men henfaller ofte til regelrett gnåling — som en pretensiøs Björk krysset med en humørløs Nina Persson.» skrev VGs Thomas Talseth, og fikk samtidig sendt av gårde et umotivert sleivspark mot to av Nordens aller største internasjonale musikere. Det som av noen oppfattes som sprikende og gnålete, vil jeg hevde er lekent og usedvanlig spennende. Eller som den svenske anmelderen Mindy Lara skriver om Lalehs rykende ferske plate «Me and Simon» på nettstedet Dagensskiva.com: «Nesten som slike små russiske dokker som gjemmer seg i hverandre. På tretten spor rekker hun over flere sinnsstemninger enn et episk drama med Oscar-ambisjoner.»

For å bedre utvekslingen av gode artister i Norden, begynte bransjetreffet Bylarm i 2007 å booke svenske og danske artister, og i år vil blant annet svenskene Frida Hyvönen, Jenny Wilson og Maia Hirasawa stå på scenen i Oslo neste helg. Dette blir en unik mulighet til å oppleve tre av Skandinavias mest spennende artister for tida. Frida Hyvönen slapp et av fjorårets beste skandinaviske album, «Silence Is Wild», men plata fikk overraskende lite oppmerksomhet i Norge, selv om den pianospillende svensken har mange likheter med vår egen Susanne Sundfør: De lager begge intense, hjerteskjærende og dramatiske låter.

Flere av Fridas tekster traff undertegnende som et lynnedslag. Blant dem den musikalske novellen «Dirty Dancing», som handler om en ung jentes seksuelle oppvåkning til lydsporet av tidenes jentefilm. En annen sterk tekst handler om en tur til abortklinikken.
Og kanskje er det nettopp her problemet ligger for norske musikkjournalister, som i hovedsak er menn mellom 30 og 60 år: Artister som skriver dønn ærlige tekster om kvinneliv blir oppfattet som klamme.

Anmelder Tor Hernan Floor fra nettstedet Groove.no var blant dem som skrev om Frida Hyvönens plate. I anmeldelsen beklaget han seg over at dagens singer-songwritere har det så godt at de skriver tekster om ingenting: «Svenskene er unike på området. De fortsetter å spytte ut plater med låtskrivere som synger om å skrelle en avokado, føde barn, og ta bussen fra A til B.»
At man omtaler prosessen med å føde barn som en like hverdagslig og uinteressant opplevelse som å ta bussen, forteller kanskje at kjønnsperspektivet er relevant i en tekstopplevelse. Den samme tanken slår meg når Thomas Talseth i VG beskriver det ellers så lovpriste debutalbumet til Jenny Wilson som «lummer damepop» og «damedrama av typen du har hørt før.»
Tor Hernan Floor anmeldte også albumet til det ellers hyllede og Øya-klare svenske bandprosjektet Hello Saferide, hvor vokalisten Annika Norlin er i front. Her dukker det opp en annen innvending som går igjen i anmeldelser av kvinnelige soloartister: De er for selvopptatte. «Annika Norlins viktigste ingrediens er hun selv. Derfor kan platene virke nesten naivt selvopptatte og påfallende lite interessante», skriver Floor, og legger til: «Så ofte står hun foran speilet på sin nye plate at det i svært liten grad kan sies å handle om noe annet enn henne.» Vår egen Kari Bremnes fikk nylig samme tilbakemelding av VGs Stein Østbø: «Kari Bremnes har en nesten overdreven evne til å skrive tekster ut fra sitt eget ståsted. Denne gangen blir hennes nordnorske pronomenbruk i første person entall (med andre ord «æ») nærmest påtrengende».
Disse utsagnene levner liten tvil om at en mannlig anmelder kan ha problemer med å føle identifikasjon når han lytter til en kvinnelig tekstforfatter. Dermed oppfatter han artisten som påtrengende, og i forlengelsen, mindre relevant. Noe som i grunnen er en snodig innvending, med tanke på at singer-songwriter-sjangeren alltid har hatt en innadvendt side. Da begrepet dukket opp ved inngangen til 1970-tallet, var de nye artistenes kjennetegn nettopp at de skrev tekster som var selvransakende og handlet om mellommenneskelige forhold. Hippienes «vi» ble byttet ut med «jeg».

Et moteksempel til den mannlige kritikken finner man i den kvinnelige journalistens Susanna Huldts anmeldelse av Anna Ternheims plate «Separation Road», igjen hentet fra dagensskiva.com: «Allerede i de innledende linjene på skiva oppleves det som om den er rettet direkte mot meg. Det ligger en følelse her som jeg kjenner så godt igjen.»

Bylarms bookingsjef Runar Eggesvik mener eksemplene over er talende for hvordan mange mannlige journalister omtaler kvinnelige artister.
— Dette er en merkelig form for kritikk, som mannlige musikere ikke utsettes for. Det skal så lite til før en kvinnelig artist beskrives som «anmassende» eller «for mye av det gode», sier Eggesvik.
— Jeg kan ikke se noen annen grunn enn at anmelderen må føle seg truet på en eller annen måte.

Artikkelen sto på trykk i Dagbladet 12. februar 2009

2 svar

  1. […] anledningen legger jeg ut kommentaren “Gnålete damadrama?” som jeg skrev i Dagbladet i 2009, om blant andre Frida og […]

  2. mektige matryoshka | Svar

    Puh. Takk!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: