Månedlige arkiver: februar, 2015

Boka er her!

Nå har boka «F-ordet – 155 grunner til å være feminist» kommet fra trykken, og i dag fikk jeg og de andre to forfatterne – Madeleine Schultz og Jenny Jordahl – holde den i hånda for første gang.

Vi synes den er kjempefin og gleder oss til slippfest i neste uke!
10361321_10155241363575257_802704135284753415_n

Følg meg på twitter

tweet2tweettweet9 tweet5tweet7twitter12tweet8tweet@martabreen

På Furuset

bibliotekstlønsjMer info her.

Obs: De er kvinner!

Dagsavisen skriver i dag om kampen for å bli andre nestleder i Arbeiderpartiet. Slaget står mellom Anniken Huitfeldt, Hadia Tajik og Jette Christensen. At disse tre personene er kvinner, er et faktum de fleste leserne visste fra før, men avisa synes likevel det er verdt å poengtere – sju ganger.7514362Dersom det hadde vært snakk om en nestlederkamp mellom Trond Giske, Torgeir Michaelsen og Martin Henriksen, tviler jeg på at desken ville ha understreket gjentatte ganger at det var en «mannekamp» om å bli ny «mannlig nestleder.»

Men selvsagt: Kvinner er jo først og fremst sitt kjønn.

Ny bok: «F-ordet»!

Om noen få uker er jeg klar med en ny bok om feminisme – sammen med Madeleine Schultz og Jenny Jordahl.

10527767_931959513482141_5598208038715301943_nI boka «F-ordet. 155 grunner til å være feminist» gir vi deg forslag til hva du kan svare når du møter klisjefulle argument i debatten om likestilling. Samtidig som vi prøver å peke ut en retning for den nye femimistiske bølgen.

Det blir lanseringsfest lørdag 7. mars kl 16. på Dattera til Hagen. Håper vi ses!

Journalistikkens brødhoder

hocqHer er de kvinnelige journalistene som bryter vær varsom-plakaten på daglig basis.

Hvorfor klarer ikke Hollywood å skildre kvinnelige journalister? Spørsmålet ble nylig stilt av Marin Cogan i New York Magazine, og det var særlig framstillingen i tv-serien ”House of Cards” som ble trukket fram. I første sesong møter vi den svært ambisiøse unge journalisten Zoe Barnes, som til stadighet bytter sex mot opplysninger fra politikkens innerste sirkler.

Nå kan man selvsagt innvende at det er typisk at en kvinnelig journalist bruker spalteplass på nettopp framstillingen av kvinnelige journalister i fiksjon. For alle som har kjennskap til et yrke eller et samfunnsområde som portretteres på film – det være seg hverdagslivet på et sykehus eller norske krigshelter – vil være de første til å kritisere en manusforfatters dramaturgiske valg.

I fjor på denne tida satt horder av journalister og vred seg da det viste seg at forfatterne bak NRKs krimserie ”Mammon” tok noen snarveier da det norske pressemiljøet skulle skildres. Men etter at den obligatoriske twitterstormen hadde lagt seg, snudde tonen i sosiale medier og det kom flere meldinger à la denne: ”Journalister som ikke kjenner seg igjen i framstillingen, kunne jo sende en vennlig tanke til de mange som har opplevd å bli skildret av en journalist.”

Fiksjon er fiksjon – det kan man selvsagt fastslå. Likevel er det vanskelig å motstå fristelsen i å hviske verdens manusforfattere ett og annet i øret. For ”House of Cards” er langt fra alene: Kvinnelige journalister på film og tv er svært ofte utstyrt med lav yrkesetikk, og de har til stadighet sex med kilder, sjefer og konkurrenter.

Ta for eksempel driftige Katrine Fønsmark i den populære danske serien ”Borgen”. Hadde historien utspilt seg i den virkelige verden ville hun havnet i medias søkelys. For hør bare: Idet serien begynner jobber Fønsmark som politisk journalist og ankerkvinne i tv-kanalen TV1. Samtidig har hun et hemmelig forhold til statsministerens kommunikasjonssjef. Mens de to har sex, får han et hjerteinfarkt og dør. I stedet for å ringe ambulanse, ringer hun sin ekskjæreste – som er spindoktor i et opposisjonsparti – og får hans hjelp til å skjule sporene av hennes tilstedeværelse i rommet. Senere innleder hun et forhold til denne spindoktoren, som nå jobber på statsministerens kontor. Deretter tar hun selv jobb som kommunikasjonssjef for den forrige statsministeren – som hun er fullstendig uenig med politisk – før hun forlater journalistikken for å starte et nytt parti sammen med hovedmotstanderen til mannen hun tidligere var rådgiver for.

First House, go home!

Jeg kan på stående fot ramse opp en rekke andre ambisiøse kvinnelige journalister som ligger med feil folk. Gravejournalisten Anne (Kaia Varjord) i den norske tv-serien ”Taxi” for eksempel. Hun jobber med en sak lenge etter at det kommer fram at kjæresten Javar (Adil Khan) er dypt involvert. Mange husker også den kyniske Gale Weathers (Courtney Cox) i ”Skrik”-filmene, som blir sammen med politimannen som etterforsker drapene hun rapporterer om, eller Sabrina Peterson (Julia Roberts) i filmen ”I Love Trouble” som går til sengs med sin fremste konkurrent i nyhetskrigen, Peter Brackett (Nick Nolte).

Men den andre kategorien kvinnelige journalister i fiksjonen er om mulig enda mer graverende. Jeg snakker om de ambisjonsløse brødhodene. Alle vet at opptakskravene på journalisthøyskolen er temmelig høye, men dette hindret ikke den noe enfoldige ”Selma” i den norske filmen ”37 ½” å innta yrket. Når vi blir kjent med henne befinner hun seg i en litt slapp livskrise, etter at hun har nedjustert drømmen om å bli kronprinsesse til å bli en litt slapp spaltist i Dagbladet.

Da er det mer futt i musikkjournalisten ”Ingunn” i Anne B. Ragdes roman ”Nattønske”. Hun jobber som anmelder i Adresseavisa, er singel og kaller seg selv en ”famefucker”. Ingunn mener imidlertid at hun har integriteten i behold, etter som hun aldri anmelder platene til artister hun har planer om å ligge med. Romankarakteren fikk kritikk av norske musikkjournalister for å mangle troverdighet. Det var ikke det utsvevende sexlivet de ikke gjenkjente, men musikksmaken. Geir Rakvaag i herværende avis kommenterte for eksempel: ”Som om noen musikkjournalister, kvinnelige eller mannlige, noen gang vil finne på å spille Maroon 5 i bilen, frivillig!”

latestMen prisen for historiens dummeste kvinnelige journalist går utvilsomt til Lois Lane i avisa Daily Planet. Her har vi altså en såkalt ”stjernereporter”, som er forelsket i Supermann samtidig som hun avviser sin kollega Clark Kent, men aldri klarer å legge sammen to og to. Bare på grunn av et par hornbriller!

Andreplassen tildeles fenomenet Bridget Jones, som i bok nummer to – av uvisse grunner – får seg jobb som nyhetsreporter i en lokal tv-stasjon. Det ender selvsagt med lavpannede spørsmål, rompe i kamera og masse pinligheter.

Skup-pris blir det heller ikke på Bridget Jones-kopien Nynne fra Danmark, som gjorde suksess på tv for noen år siden. Hun er journalist i en av Danmarks største aviser, men virker ikke overvettes interessert i avisas stoffområder. Hun både snakker og skriver helst om slanking, shopping og menn. Jeg husker spesielt én scene, der hun skuler irritert mot en mannlig kollega som jobber med seriøse artikler om krig og politikk. For en besserwisser, liksom – tror han er så viktig!

Problemstillingen med at mannlige journalister tildeles tyngre nyhetsstoff, mens kvinner skriver om mykere temaer, er ikke hentet helt ut av lufta. Går vi noen tiår tilbake var det mange redaktører i norske riksmedier som mente at det klarte seg godt med én kvinnelig medarbeider, som kunne dekke husmorlaget, sanitetsforeningen og kanskje litt sosialstoff som inkluderte enkeltskjebner.

Det var slike holdninger de gjorde opprør mot, kvinnene i Engebretbevegelsen som oppsto i Oslo høsten 1974. Disse kvinnelige journalistene krevde å få jobbe med samme type saker som sine mannlige kollegaer: krim, nyheter, politikk – ikke bare feature og siste nytt fra Paris. Bevegelsens opprør fikk stor gjennomslagskraft og de har bidratt til vi etterfølgere slipper å lete i fiksjonen etter gode forbilder.

Mensen – månedtlig aktualitet

Det siste året har stått i mensens tegn, gjennom både tegneserier, kunstutstillinger og teateroppsetninger, fortrinnsvis i Sverige. Det svenske kulturprogrammet «Kobra» viet en hel sending til de månedtlige blødningene, og den norske humortrioen Furuseth/Steenstrup/Bonde Tusvik tok mensen til scenen her hjemme.

judy chicagoJeg er intervjuet i helgas Aftenposten-artikkel «Vi må snakke om mensen», der jeg trekker linjer tilbake til kunstneren Judy Chicago, som vakte stor oppstandelse og avsky med sitt kunstfotografi «Red flag» (bildet) for mer enn 40 år siden.

Gode forslag fra Vigdis og co.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

faksimile: nffo.no

Antallet statlige sakprosastipend bør økes og ebøker bør få momsfritak.
Dette er to av flere gode forslag som ble lansert i rapporten «Kunstens autonomi og kunstens økonomi», som nylig ble overlevert kulturministeren. Utredningen var ledet av Vigdis Moe Skarstein (bildet).

Rapporten inneholder også resultatet av en levekårsundersøkelse blant norske kunstnere, som viser at kvinnelige kunstnere jevnt over har lavere inntekter enn de mannlige.

Bombe!

Mer info på NFFs nettsider.

Litt snodig at Cappelen Damm presenterer en av vårens forfatterne med hennes sivilstand først?østlisiri

Stuepiken fjerner dem

Jeg deltok på møte på Sem gjestegård i Asker før helga. På toalettet hang disse posene:

stuepike

Kanskje på tide å bytte ut «stuepike» med «renholder» – også i Asker?