Redd Barnas ungdsomsgruppe Press gjør en viktig jobb med å vise fram hvordan enkelte kommersielle aktører bidrar til å skade unge menneskers helse og selvbilde. Ikke minst gjennom kampanjen Årets Gullbarbie der de kårer hvilke reklameaktører som er best på å få ungdom til å føle seg verst.

Gå inn på Gullbarbie.no og stem på din antifavoritt!
(Jeg stemte på skoledagboka. Herregud, for en latterlig forside!

Når Se & Hør legger ut et bilde av en naturlig armhule under overskriften «Årest mest sjokkerende Instagram-bilder», føler jeg at Madonna fikk fram sitt poeng.

Motebladet Femina vil ha meg til å kjøpe nye øredobber fra designer Ida Sjöstedt. Men magefølelsen min ber meg om å la det være.

Siri Martinsen, du tar matlysten fra meg. Takk for det.

Hvis jeg skal trekke fram ett bilde som sitter spikret på netthinna etter juleferiens avislesning, må det være fotografiet av Fredriksen-tvillingene som poserer utenfor Theatercafeen i forbindelse med sin fars julebord. Det var ikke først og fremst de rådyre kjolene fra henholdsvis Roland Mouret og Valentino jeg la merke til. Blikkfanget var den prangende pelsjakka som hang over skuldrene på den laveste av søstrene. Dette skjedde nemlig samme uke som vi nok en gang gjennomgikk en stor debatt om pelsindustriens brutalitet i kjølvannet av en dokumentar på NRK. Kanskje hadde ikke Fredriksens døtre fått med seg den ferske disputten? De bor så vidt jeg vet i London. Kanskje vet de heller ikke at rundt 70 prosent av den norske befolkningen synes klesplagget er uetisk? Mer sannsynlig er det nok at de ikke kunne ha brydd seg mindre, enkelte gjør dette med å være ute av takt med opinionen til en livsstil.

Rikingenes manglende fingerspissfølelse fikk meg til å tenke på forfatter Ragnar Hovlands kommentar i Bergens Tidende for et par år siden. Her tok han milliardærene litt i forsvar, ettersom det ikke alltid er like lett å være steinrik heller: ”Dei får gjerne søner som ingen liker, som tar seg til rette og oppfører seg generelt skamlaust, og dei får gjerne døtre som ser ut som pornomodellar.”

Ja, det var altså Hovland som skrev dette, ikke jeg.

faksimile nrk.no

Dersom jeg fikk i oppdrag å komme opp med den absolutte motsatsen til de to skipsrederarvingene, ville jeg nok påstå at hun heter Siri Martinsen og er veterinær. Og ikke bare på grunn av et åpenbart ulikt syn på pelsbruk. Martinsen har frontet dyrevernsorganisasjonen NOAH i 25 strake år, og i likhet med tvillingene har hun emigrert til utlandet, snarere bestemt til et småbruk nær Arvika i Värmland. Ikke for å spare skatt, men fordi lavere bokostnader frigjør mer tid til kampen for dyra. Hun er selvsagt veganer, og var den første i landet som fullførte veterinærutdannelsen uten dyreforsøk.

Jeg intervjuet henne en formiddag på Café Sara for 12 år siden, da jeg jobbet som journalist for et dameblad. Artikkelen handlet om NOAHs lange kamp for å gjøre norsk motebransje pelsfri – noe den i stor grad er i dag.

Servitøren kom til bordet og spurte oss hva vi ville ha, og Martinsen bestilte en grønn salat, som var det eneste vegetaralternativet på menyen.

”Jeg tar en kyllingsalat, sa jeg,” og henvendte meg spøkefullt til mitt intervjuobjekt:

”Hvis det ikke er plagsomt for deg altså?”
Siri Martinsen satte sine store brune øyne i meg og sa: ”Det er nok den kyllingen som er blitt mest plaget her.”

Det ble to grønne salater på regningen den dagen.

Å være pelsmotstander er ikke så kontroversielt i 2015, dette er en kamp jeg tror norske dyrevernere med stor sannsynlighet vil vinne. Men når noen omtaler maten på tallerkenen vår som individer, blir stemningen raskt mer ubehagelig. I motsetning til Siri Martinsen forsøker de fleste av oss å komme seg gjennom livet på en mest mulig komfortabel måte. Det krever en sterk evne til fornektelse og ønsketenkning.

Det er så fristende å tro på det man blir fortalt. Som at hønene som har lagt eggene i kartongen merket frittgående, faktisk har spankulert fritt omkring. Ja kanskje var de rent ut lykkelige? På samme måte som det er behagelig å tro at vi ikke behøver å bekymre oss for romkvinnen ved t-banestasjonen, fordi hun egentlig tilhører et stort nettverk av organisert kriminalitet, og sender store summer hjem til familiens palass i Bucuresti. Det behagelig å være klimaskeptiker, eller å gå rundt i den tro at klærne du har på deg er sydd av voksne arbeidstagere i trygge omgivelser og under gode betingelser.

Vår stadig økende appetitt på kjøtt er på samme vis avhengig av at vi lukker øynene for bilder av kyllingfabrikker og griser som stues sammen i betongbinger og aldri ser dagslys. Jeg har selv vært blant dem som griper etter fjernkontrollen så fort slike reportasjer dukker opp. Jeg holder meg for ørene når det kommer nyheter om kyllinger som fôres opp med så mye antibiotika at det finnes resistente bakterier i hver tredje filet.

Men det blir stadig vanskeligere å holde disse bildene på avstand. Ikke minst når dyrevernerne får støtte i kampen mot kjøttspising av klimaforskere som utpeker det industrielle dyreholdet til en av verdens største miljøsyndere. Det føles som om oppgjørets time rykker nærmere. Vi må våge å ta debatten – som det gjerne heter i innvandringsspørsmål – om hvordan vi skal klare å redusere produksjonen og inntaket av kjøtt.

Enkelte små grep synes soleklare og overmodne: Staten må slutte å styre folks konsum i retning stadig mer kjøtt gjennom direkte og indirekte subsidiering av animalske matprodukter. Vi må få nye statlige kostholdsråd og mer vegetarmat i offentlige kantiner og institusjoner. Vi trenger dessuten å øke folks kunnskap om kjøttfri matlaging betraktelig. Folkeopplysning, rett og slett. Hva med en frisk programserie på NRK?

NOAH mottar ikke en krone i statstøtte og Siri Martinsen har ofte stått temmelig alene. Men vi er mange som innerst inne vet at du har rett. Takk Siri, for at du er så tålmodig med oss.

Nytt år, nye muligheter til å pynte avisa med avkledde kvinnekropper.

Fra dagens VG, Dagbladet og Nettavisen.