Ekstreme tilstander
Midt på treet vil ingen henge
Jeg har vokst opp i et venstreekstremistisk hjem.
Det ble klart denne uka, da jeg bladde meg gjennom avisbunken som hadde hopet seg opp i ferien. Da fikk jeg nemlig oppdatert meg på debatten omkring boka ”Venstreekstremisme. Ideer og bevegelser”, skrevet av en gruppe forskere innen totalitarisme og demokrati.
Jeg skal innrømme at jeg ikke tok beskyldningen så tungt, vi AKP (ml)-unger har tross alt vært vitner til noen runder med oppgjør og avlat. Dessuten ble jeg kalt verre ting da jeg vokste opp i Larvik på det mørkeblå åttitallet. ”Kommunistsvin” og ”feministfitte”, for eksempel.
Barn av ml-ere kan fortelle historier som virker absurde – i beste fall eksotiske – for yngre generasjoner. Vi gikk i demonstrasjonstog og ropte slagord vi ikke forsto. Gjerne på spansk. Om sommeren dro vi på pionerleir, der flere av ungene var blitt utstyrt med falske navn hjemmefra. De voksne hadde nemlig en paranoid forestilling om at de ble overvåket av PST.