Jeg har fått et par forespørsler etter spillelista på dagens Sommer i P2. Her er den:

High as a Kite: Since Last Wednesday

Marie Bergman: Mjuka linser

Patti Smith: Because the Night

Marina & The Diamonds: I Am Not A Robot

Bjørk: Human Behaviour

Lily Allen: Fuck You

Weld: Crown Imperial Song

Blondie: One Way or Another

Blondie: Heart of Glass

Programmet kan lyttes til her.

Fagbladet Journalisten har regnet på hvor mange bøker en frilanskritiker må anmelde for å komme opp i samme lønn som en fast ansatt journalist i samme avis. Og det var snakk om voldsomt høye tall!

Honorarene er gjennomgående lave – tidspresset tilsvarende høyt.
Det er demprimerende å tenke på at en forfatter kan bruke flere år på en bok, som en kritiker bare kan bruke noen få timer på å lese og anmelde.

Les hele saken i Journalisten.

For ti år siden var Gudrun Schyman en skandalisert politiker. Nå blir hun mottatt som en popstjerne av unge feminister.

Jeg har vært med på noe stort. Forrige helg tilbrakte jeg i kompani med over 15.000 feminister i Malmö, på den største kvinnekonferansen i nordisk historie. Det tar nok fortsatt et par uker før jeg lander skikkelig.

I dagene før avreise fikk jeg servert noen fleipete kommentarer fra et par mannlige bekjente, som så for seg dette treffet med gru: Et folkehav av flagrende gevanter i taktfast marsj. Et aggressivt Grete Waitz-løp med plakater og krav. Av en eller annen grunn påkaller store kvinneforsamlinger gjerne slik vitsing. Enkelte kvinner jeg møter virker også litt engstelige for å la seg smitte av kvinnefellesskapets klamme eim. De synes liksom det er noe pinlig over det å befinne seg i et rom fylt av andre kvinner. Selv må jeg innrømme at jeg var langt mer redd for antifeministiske terrorister. En bombe i Malmö Arena sist lørdag ville ha utradert store deler av den nordiske kvinnebevegelsen.

For de var her alle sammen: 200 ulike kvinneorganisasjoner fra Sanitetskvinnene til det syriske kvinnenettverket. Her var Ottar og de kvinnelige teologene. Her var Islands tidligere president Vigdís Finnbogadóttir og feministforfatter Gerd Brantenberg. Og så den svenske politikeren Gudrun Schyman, selvfølgelig, den største stjernen av alle. Det gikk et sus gjennom hallen når hun kom inn, og folk flokket seg rundt henne hvor enn hun gikk.

Dersom du ikke er fast leser av Dagsavisen, Klassekampen eller Ny Tid, kan det hende du ikke fikk med deg begivenheten forrige helg i det hele tatt. For mens de store svenske avisene skrev side opp og ned om Nordisk Forum, viste ikke norske medier overvettes stor interesse. Heller ikke den norske regjeringen kan ha forstått viktigheten av konferansen. Der den svenske regjeringen satte av ti millioner kroner i støtte, nøyde likestillingsminister Solveig Horne & co seg med 250.000 kroner. Resultatet var at Norge virket unaturlig lavt representert – våre bunnskrapte kvinneorganisasjoner hadde rett og slett ikke råd til å markere seg sterkere.

Hvem vet, kanskje media og myndigheter synes arrangementet var noe smalt? Det var i hvertfall det Gudrun Schyman fikk høre da hun som riksdagsrepresentant for ti år siden gikk ut i brevs form og sa til velgerne at hun ønsket å bruke sin plass i forsamlingen til å jobbe med kvinners rettigheter. Hun ble angrepet av folk som mente at hun nå ville bli en ”énsakspolitiker” med et begrenset perspektiv. En talsmann for Moderaterna uttalte: ”Som parlamentariker har man ett större ansvar, tycker jag, att ägna sig åt annet än bara en mycket smal fräga.”

Hva da, smalt? Spørsmål som gjelder halve jordas befolkning er vel for pokker ikke ”et perspektiv”, mente Schyman.

Siden den gang har det blitt flere brev til velgerne, hundre i tallet faktisk. De ble nylig utgitt i boka ”100 brev som inte ?!? förandrade världen”, som jeg fikk signert av Schyman selv, på hennes stand for partiet Feministisk Initiativ (FI). Boka følger partiet fra den spede start i 2005, gjennom mye hets og motstand, til de inntok Europaparlamentet for bare noen uker siden. Schymans egen karriere har også hatt motbakker nok, med alt fra skatterot og alkoholisme, til beskyldninger om kommunistsympatier og mannehat. Men det preller liksom av henne, og hun reiser seg igjen og igjen.

En annen populær dame på konferansen var den britiske sosiologiprofessoren Gail Dines, som også besøkte Oslo og Stavanger denne uka. Hun har forsket på pornokultur i 25 år, og det var nedslående å høre hennes beskrivelse av medievirkeligheten dagens barn og unge vokser opp i. På den ene side: En stadig råere pornobransje, der filmene ofte minner mer om overgrep enn om likeverdig sex. Porno tar i dag opp 36 prosent av hele internett, og norske barn ligger på europatoppen i porno-nettsurfing.

Parallelt med dette: Det som tidligere ble betraktet som mykporno har sneket seg inn i populærkulturen gjennom musikkvideoer, moteserier og kleskampanjer. Her blir unge kvinner opplært til at deres viktigste rolle er å være sexy i absolutt alle sammenhenger. ”Kom og ta meg!”-posering er blitt det visuelle idealet. Unge gutter blir på sin side oppfordret til å være sterke, tøffe og ta for seg. Dines kaller det hele et vanvittig sosialt eksperiment med den oppvoksende generasjons seksualitet og identitet.

Det var inspirerende å høre erfarne damer som Dines, Schyman og den norske kvinnesaksveteranen Toril Skard, men det som likevel gjorde sterkest inntrykk på meg var å møte så mange representanter for den nye unge feminismen.

Noen av dem sto på stand for kvinneorganisasjoner som nå vokser for første gang på mange år: Kvinnefronten har doblet sine medlemstall siden i fjor og de fleste nye medlemmene er i tjueåra. Andre var skribenter i feministiske bloggkollektiv, studenter eller videregående elever. Jeg tror neppe så mange unge jenter hadde brukt egne penger på å komme seg på en feministkonferanse i Skåne for bare fem år siden. Noe er utvilsomt på gang.

Den nye generasjonen feminister har vokst opp i en flerkulturell virkelighet, og gjennom internett har de dessuten sett og opplevd de tette båndene mellom rasisme og kvinnehat. Mange har tatt til seg FIs slagord ”Ut med rasistene, inn med feministene.” For Schyman og hennes medsammensvorne har bedre enn de fleste klart å tegne opp sammenhengen mellom ulike former for diskriminering.

Det handler om at noen framholder seg selv som normen, mens resten er ”noe annet”: ”Den bærende ideen i den patriarkalske maktordningen er å separere. Den bærende ideen i rasismen er å separere. Grunntanken i konstruksjonen av et ’vi’ og et ’de ’ er denne separasjonen. Kvinnehat, homofobi, rasisme, fascisme og nasjonalisme går hånd i hånd”, skriver Schyman i boka.

Dette er ikke et kvinneperspektiv, det er kanskje det viktigste samfunnsspørsmålet i vår tid.

(artikkelen sto på trykk i Dagsavisen 20.06.)

Klokka 10 i morgen tidlig sendes min utgave av «Sommer i P2».

Her snakker jeg blant annet om 70-tallsnostalgi, porno, mine kvinnelige favorittartister og dagens barnedyrking.

Jeg er i svært godt selskap i årets runde av programserien og anbefaler gjerne også sommerpraten til Hilde Østby, Audun Vinger, Peder Kjøs, Sigrid og Guri Botheim og Ingvild Tennfjord.

Noen ganger må jeg prise meg lykkelig fordi jeg ikke er fotomodell.

For ikke bare er de usedvanlig pinglete, men de ser ofte så fordømt ulykkelige ut!

Selv når de – som denne plagede kvinnen i det danske bladet Cover – får bære et minimalistisk lite antrekk til hele 43 745 kroner (!).

Christine Koht beskrev fenomenet treffende i Aftenposten for et par år siden: Idealet er å se ut som en sur, livstrøtt arving:

«- Åååå, sier hun, – livet er så kjedelig! Ingen finner på noe gøy. Jeg orker ikke mer cava, jeg. Æsj, er det sushi igjen.”

Faksimile Bok365

Jeg har tidligere skrevet på bloggen om sakprosaforfatternes kamp for å få slippe inn i Norsk Forfattersentrum («Åpent brev til mine forfatterkolleger»). Nylig ble det klart at foreningens medlemmer ønsker oss velkommen, og det er jeg umåtelig glad for!

Nå er alle fire hovedsjangre av litteratur inne i foreningen, og dermed kan norske forfatterne stå enda mer samlet i en ny politisk virkelighet der vi stadig settes under press. Takk, medlemmer av Forfattersentrum!

I morgen reiser jeg til Malmø, og jeg gleder meg stort!

Jeg skal holde foredrag på megakonferansen ”Nordiskt Forum – New Action on Women’s Rights”, der store deler av den nordiske kvinnebevegelsen samles.

Arrangementet er en videreføring av de nordiske kvinnekonferansene som ble holdt i Oslo 1988 og i Turku, Finland i 1994, og ambisjonene er store. Målet er at man skal ende opp i et sluttdokument som skal fremme og sikre et mer likestilt samfunn i Norden, Europa og resten av verden.

Det er lagt opp til et hundretalls programposter, og arrangørene håper på at minst 15 000 deltakere – aktivister, organisasjoner, politikere og andre aktører fra hele Norden – skal delta. Blant de mange som opptrer er Ane Brun, Sofi Oksanen, Vigdís Finnbogadóttir, Berit Ås, Gerd Kristiansen, Queendom, Ritt Bjerregaard, Gail Dines, Marte Michelet, Tiina Rosenberg, Gudrun Schyman og Maria Sveland. Og meg. Hurra!

I dag har jeg vært på NRK og spilt inn programmet «Sommer i P2». Én time der jeg fikk bestemme både innhold og musikk. Moro!

Jeg snakka blant annet om 70-tallsnostalgi, porno, mine kvinnelige favorittartister og samtidas barnedyrking.
Resultatet blir sendt fredag 27. juni.