Da er årets strandbøker bestilt fra Haugen bok:

Jeg har ingen planer om å bli interiørblogger, men fikk lyst til å dele disse før/etter-bildene fra et av rommene på torpet vårt utenfor Årjäng. Huset er en gammel fanejunkergård fra 1800-tallet og det føles godt å redde bygget fra forfall – skritt for skritt.

Skribenten Johanne Hovland har intervjuet Bjørnar Moxnes, Cathrine Linn Kristiansen, Audun Lysbakken og undertegnede i artikkelen «Rosa revolt» om FI og venstresidas forhold til feminisme – i tidsskriftet Fett. Les artikkelen her.

I vinter kjøpte jeg boka ”Stå i bredd: 70-talets kvinnor, män och litteratur”, av den svenske litteraturprofessoren Ebba Witt-Brattström. Da var hun fremdeles et ukjent navn for nordmenn flest. Boka tar for seg 70-tallslitteraturen i Sverige, og spesielt den såkalte ”kvinnelitteraturen”, som gikk gjennom en voldsom endring når det gjaldt hva det var mulig å snakke høyt om – og hvilke erfaringer som kunne bli til litteratur.

Tidligere usynliggjorte områder som kvinners seksualitet og helse, menns vold mot kvinner, moderskapets myter, voldtekt og arbeidsdeling i hjemmet var nå på forfatternes agenda. Dette var bøker som gjorde det lettere for mange å puste. Brattström fordyper seg i 70-tallslitteraturens estetikk og språklige særegenheter, og analyserer kjente romaner som Maja Ekelöfs ”Rapport fra en skurebøtte” og Märta Tikkanens ”Menn kan ikke voldtas” og Sonja Åkessons dikt ”Vara vit mans slav.”

Motivasjonen bak boka var en erkjennelse av at denne litterære epoken i ettertid er blitt både nedvurdert og utskjelt. Litteraturhistorien insisterer nemlig på at 1970-tallet utelukkende var ideologisk korrekt, og derfor lite litterært givende. Kanskje rammet dette spesielt kvinnenes bidrag, som uavhengig av tema, stil eller sjanger gjerne er blitt avskrevet som subjektiv og banal ”bekjennelseslitteratur”. Bødlene var ofte unge mannlige, smått elitistiske litteraturvitere. Brattström kaller det ”postmodernismens kuppartede forsøk på å uthviske den kvinnelige erfaringen i litteraturen”.

Jeg synes hennes teser er interessante, ikke minst fordi det er lett å kjenne igjen vridningen fra den norske litterære offentligheten: Betydningsfulle bøker og forfattere som sprengte grenser da de kom, ble på det kvinnesakstrøtte og ironiske 1990-tallet avfeid som uinteressante, politisk korrekte eller melodramatiske. Forfatterne som hadde gitt min mor, søster og meg store leseopplevelser, for eksempel Gerd Brantenberg, Bjørg Vik og Herbjørg Wassmo, sto plutselig lavt i kurs. Engasjement og lidenskap var flaut, og voksne damer det aller pinligste. Mange vil fremdeles huske latterliggjøringen av Vigdis Hjorth – som riktignok har tatt en grusom revansj. For eksempel da komiker Kristopher Schau pløyde seg gjennom hennes forfatterskap som en del av et prosjekt der målet var å forfalle i raskt tempo.

Tendensen gjaldt ikke bare bøker, også musikken jeg vokste opp med ble brått pinliggjort: Kari Bremnes, Lynni Treekrem, Finn Kalvik. Visesang generelt. Alt ble til en sketsj. Eller hva med den berømte Natt & Dag-anmeldelsen av Anne Grete Preus, som bare lød: ”Hold kjeft, drittkjerring!”

Da Ebba Witt-Brattström besøkte litteraturfestivalen på Lillehammer for et par uker siden, så jeg fram til å diskutere denne tematikken med bekjente og likesinnede festivaldeltagere. Men plutselig var Brattström blitt kjent som Karl Ove Knausgårds fiende nummer én, og folk var nå utelukkende interessert i å diskutere kykloper, kulturmenn og litterær pedofili.

Slike diskusjoner kan selvsagt også være spennende. Ta debatten om kulturmenn for eksempel – dette er overhodet ikke et viktig politisk eller brennbart tema – men snarere en morsom analyse av et gjenkjennbart fenomen. Det kunne ha vært et interessant pusterom i kulturoffentligheten, men dessverre viser det seg gang på gang at temperaturen i debatter som omhandler kjønn, stiger altfor raskt. Frontene blir uforsonlige og skråsikkerheten regjerer. Harde ord og psykiske diagnoser deles ut før andre har fått i seg dagens første kaffeslurk. Terskelen for å snakke om mannshat eller kvinnehat er ytterst lav, og begge beskyldninger er selvsagt like ille. Kjønnsdebatten på Facebook kunne virkelig ha godt av en lang og avkjølende sommerferie.

Når feminister eller kvinnelige forfattere ønsker å diskutere kulturmannens privilegier, betyr ikke det at vi hater kulturmannen, eller fantaserer om å utrydde ham. Vi kjøper jo bøkene hans, leser alt han skriver og lytter når han snakker. Noen ganger diskuterer vi med ham, andre ganger ler vi litt av ham. Og har vi tatt et glass for mye, hender det at vi ligger med ham. Nei, vi hater ikke kulturmannen, vi vil bare være ham. Fordi kulturkvinnens rom er mye trangere.

Første gang jeg hørte om begrepet ”kulturmann” var i en artikkel i Klassekampen i 2013, skrevet av nettopp Ebba Witt-Brattström, om Lena Andersons hyllede bok ”Rettstridig forføyning”. Her påpekte artikkelforfatteren at noe av det mest fascinerende med hovedkarakteren Ester Nilsson og hennes forhold til kulturmannen Hugo Rask, er Esters insistering på retten til en relasjon mellom likestilte subjekter. Hun forventer simpelthen å bli betraktet som den interessante og likeverdige samtalepartneren hun er – der mennene hun møter hovedsaklig ser på henne med seksuell interesse, og følgelig gjør henne overflødig når de siden mister den seksuelle interessen for henne. ”Det er som om hun ikke har forstått at 1970-tallets ’side ved side’-drøm er ugjenkallelig utdatert”, skriver Brattström.

Jeg tror jeg sliter med det samme. Det er vanskelig å gi slipp på denne drømmen. Kvinner og menn bør selvsagt stå side ved side, ikke rygg mot rygg som i mange av dagens kjønnsdebatter.

Boktittelen ”Stå i bredd”, som er en linje fra Marta Tikkanens ”Århundrets kjærlighetssaga”, beskriver det samme: 70-tallsfeminismens ideal om kjønnsdialog og jevnbyrdige kjærlighetsforhold. Tanken om at samliv ikke skal handle om maktkamp, men om kameratskap. Ordet ”kamerat” har imidlertid mistet all sin appell i dag, siden det har etablert seg en forestilling om at erotikk er avhengig av diametrale motsetninger, og at maskulinitet og femininitet derfor må understrekes og dyrkes, igjen og igjen.

Jeg kjenner opptil flere små jenter som også kunne finne på å drømme om dette kule lekehuset.
Hvorfor må man kjønne alle ting?