Månedlige arkiver: januar, 2009

Og prisen for beste Spellemann-kommentar går til:

senkveldthomas-harald001f1

– Vi slo laks og olje!
Madcon-Yosef om å vinne trøstestatuetten ”Eksportprisen.”

SpellemannprisenTV er en gallautgave av «Senkveld» med Thomas Numme og Harald Rønneberg.
Dagsavisens Geir Rakvaag.

– Jeg har styla meg selv i dag.
En ikke-sjokkerende innrømmelse fra Erlend Bratland.

– Flere av de andre nominerte er gode venner av meg, men jeg synes det er helt fortjent at jeg vant.
Som vanlig ubeskjedent fra Thom Hell.

Gatesmart Oscar-favoritt

slumdog-millionaire2”Slumdog Millionaire” tok totalt åtte Oscar-statuetter, blant annet for beste film og beste regi!
Regissør Danny Boyle (”Trainspotting” og ”The Beach”) kan ikke kalles en minimalistisk filmskaper: Han har sprengfyllt sin nye film med store mengder melodrama, humor, action og brutalrealisme, mye Hollywood og en dæsj Bollywood. Historien er basert på boka «Q&A» (På norsk: ”Gutten som hadde svar på alt”), og handler om hvordan en indisk gategutt vinner stort i gameshowet «Vil du bli millionær», for deretter å bli anklaget for juks.
Sjelden har vel en film levd bedre opp til klisjeen om ”tårer og latter.” Den har absolutt noen klissete sider som kan plage den sindige seeren, men filmen er først og fremst svært underholdende. Britiske Dev Patel er strålende i hovedrollen, mens den indiske eks-modellen Freida Pinto, som nå omtales som Hollywoods nye it-jente, har fått langt mindre å spille på.
Oscar-favoritten ”Slumdog Millionaire” er en rørende og sjarmerende, men litt for melodramatisk film fra Indias harde virkelighet.

Et veltalende rasshøl

turboneger-1– Det er mye bedre å være et rasshøl som liker å ha det moro, enn å sutte på maktas kuk, uttaler Turbonegers Thomas Seltzer i Dagbladet.
Ja det er så sant, som det er sagt, Thomas.
Jeg ville ellers trodd at Bendik Wold og Seltzers´ eksistensielle debatt om indierock og klassetilhørighet gikk over hodet på avisleserne, men den lange debatt-tråden viser tvert i mot at dette usedvanlig sære temaet fenger folk.
At han nå har tredoblet seertallene på sitt program Trygdekontoret, er en fin-fin anledning til å kose seg med flere gullkorn fra Seltzer-munn:

– Det er alltid de med mest penger som er mest antimaterialistiske.
Thomas Seltzer til Dagsavisen

– Vi har miljøvernere som synes charterfly til Mallorca er forurensende, mens rutefly til Toscana ikke er det.
Thomas Seltzer til Dagbladet

– Kultur skal ikke være et statlig-nasjonalt prosjekt. Ellers minner man om sentraleuropeiske land på 30-tallet som man ellers ikke liker å sammenligne seg med.
Thomas Seltzer til Dagsavisen

– Vi har et tomrom i oss som vi må fylle med alkohol. Det tomrommet heter magesekken.
Thomas Seltzer til VG

Blogglisten

Arroganse og kjærlighet

smart-people”Smart People”
Dette amerikanske dramaet går inn i en slags bølge av filmer som portretterer det intellektuelle i USA som en gjeng arrogante, dypt problematiske og i blant sosialt tilbakestående vesener. (”The Squid and the Whale”, ”Margot at the wedding”, ”Junebug” m.fl.) Selv om en slik framstilling er voldsomt generaliserende, oppleves dette likevel som spennende temaer og miljøer, ettersom amerikansk film vanligvis er mer opptatt av den lokale dineren. I ”Smart People” møter vi en professor (Dennis Quaid), hans nye flamme (Sarah Jessica Parker) og hans lynende intelligente, kyniske, arrogante og svært ensomme datter, glitrende spilt av det nye stjerneskuddet Ellen Page (”Juno”). Hun er verdt filmen alene! DVD-aktuelle ”Smart People” er ikke hundre prosent vellykket, men det er en annerledes romansefilm med engasjerende karakterer.

Norsk jazz’ store ikon

Foto: Universal Music

Radka Toneffs ”Fairytales” har solgt 100 000 eksemplarer og er landets mestselgende jazzplate. Fremdeles har ingen klart å fylle tomrommet etter henne.

Den norske jazzsangerinnen Radka Toneff rakk ikke å spille inn mer enn tre plater før hun døde i 1982, bare 30 år gammel. Likevel kan hennes innflytelse på dagens generasjon jazzsangere knapt overvurderes. Svært mange kvinnelige vokalister i Norge har gått gjennom en Radka-fase i slutten av tenårene eller tidlig i karrieren. Jazzvokalist og universitetslektor ved Norges musikkhøgskole, Guro Gravem Johansen, gikk på jazzlinja i Trondheim på midten av 1990-tallet, og hun forteller at det var Radka-feber blant sangelevene den gangen. Hun mener Radka Toneffs holdninger til jazzsang har hatt stor innflytelse på utdanningen.
– Det var spesielt hennes utsagn ”jeg gjør alt galt, og vil ha det slik” som ble stående. Mange tok til seg budskapet om at du ikke behøver å synge teknisk perfekt, så lenge uttrykket er sterkt. På mange måter ble Radkas stil og holdninger integrert i undervisningen, sier Gravem Johansen.

Interessen for Radka Toneffs musikk fikk et oppsving da det prestisjetunge amerikanske platemerket Verve høsten 1990 ga ut hennes to første album på cd. Tre år etter ble ”Live in Hamburg” sluppet, en plate som besto av opptak fra Radka Toneffs konsert på klubben Onkel Pö i Hamburg, våren 1981. For denne utgivelsen ble hun tildelt Spellemannprisen post mortem.
Hva var det så med Radka Toneffs sangstil som gjorde henne til en skoledanner i Norge? Jazzsanger Live Maria Roggen forteller at Toneff har hatt enorm innflytelse på hvordan hun selv forholder seg til tekst og stemmebruk.
– Hun hadde en stil, nærmest et imperativ, som gikk ut på at hvis du må synge, la stemmen din være ærlig, ikke juks, vær deg selv, vær tilstede og gi av deg selv. Hennes sterke, og noen ganger såre og uperfekte måte å synge på, virket veldig følsom og menneskelig for meg. Ordene hennes traff meg, og jeg ønsket å treffe andre på den samme måten, sier Roggen.
Også Silje Nergaard avslører at hun har et sterkt forhold til den avdøde musikeren.
– Radka var en de første jazzsangerinnene jeg hørte mye på, og jeg ble dratt rett inn i hennes verden. Hun sang med en skjørhet i stemmen, samtidig som den var full av styrke. Man fikk lyst til å holde rundt henne, sier Nergaard.

Radka Toneffs plater har steget i anseelse i løpet av de årene som har gått, ikke minst har ”Fairytales” (Odin Records, 1982) solgt svært godt i inn- og utland. Den ligger nå i underkant av 100 000 solgte eksemplarer, noe som betyr at dette er Norges mestselgende jazzplate noensinne. Da musikknettstedet Ballade laget sin jazzkanon over tidenes 20 beste norske jazzalbum, var Toneff eneste artist med hele tre plater på lista. ”Fairytales” kom på tredjeplass, mens de to andre studioalbumene havnet på henholdsvis 8. og 13. plass. I begrunnelsen for den sterke tredjeplassen heter det: ”Et tidløst testament fra en sanger og artist som forlot oss altfor tidlig, men som fortsatt preger ’alle’ som synger.”

Toneffs repertoar besto både av selvkomponert materiale og låter skrevet av musikerne i bandet hennes, da spesielt Jon Eberson og Arild Andersen. I tillegg spilte hun enkelte standardmelodier, samt låter hentet fra amerikanske singer/songwriters som Patti Austin, Joni Mitchell, Phoebe Snow, James Taylor, Paul Simon, Carole King og Chaka Khan. Selv om hun hadde stor sans for sin samtids popartister, var forbildene tradisjonelle når det kom til det sangtekniske: Sarah Vaughan, Ella Fitzgerald og Billie Holiday. I begynnelsen av karrieren satt hun i timevis ved platespilleren og sang i kor med dem. Men hun adopterte ikke deres repertoar, fordi hun mente at standardlåtenes tekster sjelden holdt mål. Og nettopp på tekstsiden gjorde Radka Toneff et nybrottsarbeid for norsk jazz. Jazzen har alltid vært instrumentalistenes domene, og ordene har ikke blitt regnet som like viktige. Radka følte at hun ikke klarte å synge godt uten å ha et sterkt forhold til teksten – da låt det unaturlig, mente hun. Hun skrev flere av tekstene sine selv, men like ofte brukte hun tekster av amerikanske samtidspoeter som Robert Creeley og Nikki Giovanni. Begge disse oppdaget hun med hjelp fra sin venn Jan Erik Vold.

Ved siden av at hun brakte tekstfokuset sterkere inn i norsk jazz, blir Radkas voldsomme arbeidsmoral og seriøsitet, trukket fram som hennes store styrke.
– Hun var veldig tydelig på at hun ønsket å være en musiker på linje med andre musikere. Jeg tror hun på denne måten forandret rollen til norske sangere for alltid, og ledet vei for rollemodeller som Sidsel Endresen og Elin Rosseland, og mange etter dem, sier Live Maria Roggen.
Toneff hadde en nesten ekstrem måte å jobbe på, alt hun gjorde var 100 prosent, enten det gjaldt husarbeid eller komposisjon. Hennes evne til å fokusere var stor, og på scenen kunne hun i blant virke så konsentrert at det grenset til kjølighet. Men varmen i stemmen veide opp dette inntrykket.
Den danske stjernetrommeslageren Alex Riel, som spilte med Radka de siste årene av hennes karriere, har aldri møtt en jazzvokalist med en bedre følelse for timing enn henne. Han forteller at det finnes en vits blant jazztrommiser som går slik: ”How do you know it’s a female singer that’s at your door? She can’t find the key, (‘toneart’ på engelsk) and she doesn’t know how to get in.”
Med det menes at svært mange sangerinner ser ut som et spørsmålstegn etter at en av musikerne har gjort en solo fordi de sliter med å komme inn i låta igjen.
– Jeg husker jeg testet henne en gang gjennom å spille en riktig mystisk trommesolo. Hun sto med ryggen til, så vi hadde ikke blikkontakt, og jeg gjorde ingen tegn på at jeg skulle avslutte, likevel begynte hun å synge på sekundet. Etterpå snudde hun seg og geipet, hun skjønte at jeg hadde testet henne. Hun var utrolig! sier Riel.

Får hun sin tredje Spellemann?

Dagbladet og VG melder i dag at Radka Toneff er nominert for sin tredje Spellemannpris! Årsaken er den ferske plata «Butterfly», som inneholder tidligere uutgitte låter. Blant dem er opptak fra Radka Toneff Kvintetts strålende opptreden på Kongsberg jazzfestival i 1977, NRK-opptak i samspill med blant annet Jon Balke, Arild Andersen og Jon Christensen, samt låter fra dansk radio med musikere som Steve Dobrogosz og Alex Riel.

Print

Blogglisten

Unik animasjonskunst

det-magiske-landet2“Det magiske landet” (Scanbox)
Regissør Michel Ocelot regnes som en stjerne innen europeisk tegnefilm, etter perlen “Kirikou og trollkvinnen.” Dette er hans fjerde animasjonsfilm og denne gangen har han hatt 80 millioner kroner og seks år til rådighet. Og det synes: Familiefilmen “Det magiske landet” er en estetisk nytelse fra begynnelse til slutt. Historien er av det klassiske slaget, den handler om vennskapet mellom den rike hvite gutten og den fattige mørke. Her er fabeldyr, magiske nøkler og innestengte prinsesser. For det voksne publikummet havner historien i skyggen av den vakre arabiske kunsten, de maleriske scenene, de sterke fargene og de utsøkte stoffene og mosaikkflisene. Du får faktisk lyst til å henge filmen på veggen.