Månedlige arkiver: april, 2015

Mannesokker og kvinnesokker

Stakk en tur innom den store kleskjeden American Apparel forleden.

Ved sokkestativet fikk jeg en tydelig påminnelse om rollefordelingen mellom kvinner og menn i moteindustrien:sokker mennsokker2sokker

Jeg kjøpte forøvrig ikke med meg et par av butikkens nylanserte rumpeløse strømpebukser:

strømpebukse

Dilla på Dymo

Jeg har ikke for vane å interiørblogge. Men jeg synes absolutt at lamper og speil blir litt finere med små Dymo-beskjeder.

lampespeil

På Prøysenhuset i morra:

Uten navnFaksimile: Ringsaker Blad

Costume møter markedsavdelingen til Hugo Boss

costumeDen 27 år gamle danske modellen Freja Beha Erichsen er en av verdens største moteikoner, kan jeg lese i siste nummer av Costume. Bladet har viet fem sider til det de kaller «et sjelden innblikk i supermodellens liv.»
Leseren kan dermed ledes til å tro at journalisten faktisk har møtt modellen og hatt en samtale med henne under fire øyne, men så er ikke tilfelle. Midtveis i artikkelen leser vi følgende:

costume2Under så håpløse betingelser må det være lov til å spørre: Hvorfor i all verden velger bladet å gjennomføre intervjuet i det hele tatt? Vi snakker altså om en dansk fotomodell, ikke dronning Elizabeth.

Jeg må si jeg også stusset over bildeteksten til dette bildet:
costume3costume4
På hvilken måte utfordres egentlig kjønsstereotypiene her?

Jeg drar til Iveland i dag:

10999_823742067672641_8509696660184120354_n

Mitt liv som ateist

6287240997_53ff1460da_b

Kommer religion fra hjertet og atesime fra hodet? Ikke alltid.

Nå som påskebudskapet er forkynnet ferdig for i år, kan det passe å minne om at også ateismen gir et verdifullt blikk på verden.

”Har du aldri savnet å tro på noe?” spurte journalisten fra Vårt Land. Jeg satt på en kafé i Oslo sentrum og ble intervjuet av den kristne avisa. Vi hadde nettopp snakket om min ungdomstid som politisk engasjert i Natur & Ungdom, SOS Rasisme og et par andre organisasjoner på venstresida. Journalisten la kanskje merke til et mørkt drag over øynene mine, for hun skyndte seg å legge til: ”Noe overnaturlig, mener jeg?”

Svaret er nei. Jeg har aldri savnet å tro på noe overnaturlig – eller guddommelig, som var det hun egentlig siktet til. At jeg er ateist er noe jeg har visst siden jeg hørte ordet for første gang på barneskolen. Oppveksten i en antireligiøs familie har sikkert mye med saken å gjøre: Jeg er ikke døpt, mine foreldre var ikke gift og ingen av oss sto i statskirka. Opp gjennom skoleårene vokste min ateisme seg stadig sterkere. Jeg husker at det irriterte meg at vi måtte stå ved siden av pulten og synge kristne sanger før vi fikk spise matpakka vår. Og jeg kjente på trassen da jeg forsto at det ikke var meningen at vi skulle stille kritiske spørsmål om Bibelen i kristendomstimene. Ihvertfall ikke i hver time.

Da vi nådde fjerde klasse fikk jeg høre at elever som ønsket det hadde krav på et alternativ til den tradisjonelle kristendomsundervisningen. Dermed ble jeg med på å dra i gang den første livssynsgruppa på skolen. Mens de andre pugget Fadervår i klasserommet, satt vi i en liten gruppe på sju og samtalte om alt fra islam, hinduisme og kristendom til menneskerettigheter, alkohol og ulike etiske dilemmaer. Dette var hyggelige timer jeg så fram til, selv om ordningen også bidro til å skape et unaturlig skille mellom ”dem” og ”oss.”

Jeg husker det gjorde sterkt inntrykk på meg da jeg i åttende klasse kom over et eksemplar av boka ”En annen historie” (1981) av Else Michelet. Her samlet hun blant annet et knippe bibelsitater som minner sterkt om islamsk sharialov. De handlet i stor grad om at kvinner skal tie og underordne seg mannen. Michelet skrev også følgende: ”I våre historiebøker, i hele vår kultur, framstilles religion som det som hevet oss over barbariet; men sett fra et kvinnesynspunkt kan det virke helt motsatt. Det er jo ikke slik at kirken har stått på sidelinjen og toet sine hender mens menneskene turet ukristelig fram mot hverandre med vold og barbari. Nei! Kirken har gått i spissen, den har kastet den første sten og alle de andre også, den har brent og pint og myrdet, først og fremst kvinner, i sin herres navn; og med navnet til mildhetsprofeten personlig på sine lepper, har den løftet velsignende hender over bødler, torturister og mordere.”

På dette tidspunktet i livet mitt hadde religion virkelig begynt å provosere meg. Jeg husker min irritasjon overfor prosten som flyttet inn like borti gata vår, da han gikk ut i lokalavisa og sa at han ikke tolererte kvinnelige prester. Jeg husker hvor provosert jeg ble da jeg leste i avisa om behandlingen av folk som KrFU-leder Anders Gåsland, presten Siri Sunde og KrF-eren Kristin Aase. Jeg husker da jeg så et bilde i Dagbladet av småjenter på en lekeplass i Oslo, som satt der fullstendig tildekket av sjal og lange kjortler. Et sørgelig syn, mente jeg: Små barn skal jo få leke fritt og kjenne vinden i håret! Jeg husker første gang jeg tenkte over all den jævelskapen som stammer fra religiøse ideer om at menneskers kropper og seksualitet kan være ”urene” eller ”syndige”. Omskjæring provoserte meg selvfølgelig, både når det gjaldt kvinnelige og mannlige kjønnsorganer. Og at den norske kirken fremdeles ikke klarer å anerkjenne alle menneskers kjærlighet som likeverdig, kan fremdeles fylle hele kroppen min med aggresjon.

Da russedressen endelig kom i posten ga jeg min tegneflinke kompis Bulle en sprittusj, og fikk ham til å tegne en jesusfigur på ryggen min, som viste langfingeren under overskriften ”Religion er roten til alt vondt.” Det var ingen sofistikert religionskritikk, det skal jeg ærlig innrømme, men hei – jeg var 18 år. ”Slendrian-ateist” ville antagelig ateismekritiker Håvard Nyhus ha kalt meg.

I kjølvannet av Charlie Hebdo-tragedien har flere ulike stemmer angrepet religionskritikere og blasfemiske ytringer. Noen mener ateister bør ha mer kunnskap om teologi hvis de skal uttale seg, eller vise større følsomhet overfor det religiøse. Når kristne mennesker spør meg om jeg savner ”å tro på noe”, eller om jeg ikke lurer på ”hvor vi kommer fra”, virker det som om de baserer seg på en forståelse av at det kun er religiøse mennesker som befatter seg med slike spørsmål. Ateisten ses på som en overfladisk kyniker.

Man kan også få inntrykk av at det eksisterer en oppfatning om at ateismen er viljestyrt, mens religiøse mennesker henter sin tro fra et varmere og mer autentisk sted i kroppen. Og at de nettopp derfor er lettere å krenke. Nå er det selvsagt ingen grunn til å melde seg på i en krenkekonkurranse, men jeg kan i grunnen ikke komme på et bedre ord for å beskrive den følelsen som fylte meg da jeg for noen år siden tilfeldigvis oppdaget at både dattera mi og jeg var blitt tvangsinnmeldt i Statskirken. Jeg kjente at det knøt seg i hele kroppen. Følelsen kan antagelig sammenlignes med hvordan en dypt kristen person hadde reagert på oppdagelsen av at hen var blitt innmeldt i en moské.

Min kritiske holdning til religion har alltid vært rettet mot det jeg anser som patriarkalske og konservative tradisjoner, og ikke mot religiøse mennesker generelt. Hvem vet om dette ville ha vært annerledes dersom jeg ikke hadde blitt tilbudt et alternativ til kristendomsundersvisninga? Eller – dersom jeg var noen år yngre – opplevde at noen plutselig la til en ”K” i ”religion, livssyn og etikk”-faget, for å markere at kristendommen tross alt var viktigst. For ikke å snakke om dersom skoleledelsen hadde sagt at jeg måtte ta av meg russedressen for å ikke såre de religiøse. Ja, da kan det hende jeg hadde blitt sint på alvor.