Mitt liv som ateist

6287240997_53ff1460da_b

Kommer religion fra hjertet og atesime fra hodet? Ikke alltid.

Nå som påskebudskapet er forkynnet ferdig for i år, kan det passe å minne om at også ateismen gir et verdifullt blikk på verden.

”Har du aldri savnet å tro på noe?” spurte journalisten fra Vårt Land. Jeg satt på en kafé i Oslo sentrum og ble intervjuet av den kristne avisa. Vi hadde nettopp snakket om min ungdomstid som politisk engasjert i Natur & Ungdom, SOS Rasisme og et par andre organisasjoner på venstresida. Journalisten la kanskje merke til et mørkt drag over øynene mine, for hun skyndte seg å legge til: ”Noe overnaturlig, mener jeg?”

Svaret er nei. Jeg har aldri savnet å tro på noe overnaturlig – eller guddommelig, som var det hun egentlig siktet til. At jeg er ateist er noe jeg har visst siden jeg hørte ordet for første gang på barneskolen. Oppveksten i en antireligiøs familie har sikkert mye med saken å gjøre: Jeg er ikke døpt, mine foreldre var ikke gift og ingen av oss sto i statskirka. Opp gjennom skoleårene vokste min ateisme seg stadig sterkere. Jeg husker at det irriterte meg at vi måtte stå ved siden av pulten og synge kristne sanger før vi fikk spise matpakka vår. Og jeg kjente på trassen da jeg forsto at det ikke var meningen at vi skulle stille kritiske spørsmål om Bibelen i kristendomstimene. Ihvertfall ikke i hver time.

Da vi nådde fjerde klasse fikk jeg høre at elever som ønsket det hadde krav på et alternativ til den tradisjonelle kristendomsundervisningen. Dermed ble jeg med på å dra i gang den første livssynsgruppa på skolen. Mens de andre pugget Fadervår i klasserommet, satt vi i en liten gruppe på sju og samtalte om alt fra islam, hinduisme og kristendom til menneskerettigheter, alkohol og ulike etiske dilemmaer. Dette var hyggelige timer jeg så fram til, selv om ordningen også bidro til å skape et unaturlig skille mellom ”dem” og ”oss.”

Jeg husker det gjorde sterkt inntrykk på meg da jeg i åttende klasse kom over et eksemplar av boka ”En annen historie” (1981) av Else Michelet. Her samlet hun blant annet et knippe bibelsitater som minner sterkt om islamsk sharialov. De handlet i stor grad om at kvinner skal tie og underordne seg mannen. Michelet skrev også følgende: ”I våre historiebøker, i hele vår kultur, framstilles religion som det som hevet oss over barbariet; men sett fra et kvinnesynspunkt kan det virke helt motsatt. Det er jo ikke slik at kirken har stått på sidelinjen og toet sine hender mens menneskene turet ukristelig fram mot hverandre med vold og barbari. Nei! Kirken har gått i spissen, den har kastet den første sten og alle de andre også, den har brent og pint og myrdet, først og fremst kvinner, i sin herres navn; og med navnet til mildhetsprofeten personlig på sine lepper, har den løftet velsignende hender over bødler, torturister og mordere.”

På dette tidspunktet i livet mitt hadde religion virkelig begynt å provosere meg. Jeg husker min irritasjon overfor prosten som flyttet inn like borti gata vår, da han gikk ut i lokalavisa og sa at han ikke tolererte kvinnelige prester. Jeg husker hvor provosert jeg ble da jeg leste i avisa om behandlingen av folk som KrFU-leder Anders Gåsland, presten Siri Sunde og KrF-eren Kristin Aase. Jeg husker da jeg så et bilde i Dagbladet av småjenter på en lekeplass i Oslo, som satt der fullstendig tildekket av sjal og lange kjortler. Et sørgelig syn, mente jeg: Små barn skal jo få leke fritt og kjenne vinden i håret! Jeg husker første gang jeg tenkte over all den jævelskapen som stammer fra religiøse ideer om at menneskers kropper og seksualitet kan være ”urene” eller ”syndige”. Omskjæring provoserte meg selvfølgelig, både når det gjaldt kvinnelige og mannlige kjønnsorganer. Og at den norske kirken fremdeles ikke klarer å anerkjenne alle menneskers kjærlighet som likeverdig, kan fremdeles fylle hele kroppen min med aggresjon.

Da russedressen endelig kom i posten ga jeg min tegneflinke kompis Bulle en sprittusj, og fikk ham til å tegne en jesusfigur på ryggen min, som viste langfingeren under overskriften ”Religion er roten til alt vondt.” Det var ingen sofistikert religionskritikk, det skal jeg ærlig innrømme, men hei – jeg var 18 år. ”Slendrian-ateist” ville antagelig ateismekritiker Håvard Nyhus ha kalt meg.

I kjølvannet av Charlie Hebdo-tragedien har flere ulike stemmer angrepet religionskritikere og blasfemiske ytringer. Noen mener ateister bør ha mer kunnskap om teologi hvis de skal uttale seg, eller vise større følsomhet overfor det religiøse. Når kristne mennesker spør meg om jeg savner ”å tro på noe”, eller om jeg ikke lurer på ”hvor vi kommer fra”, virker det som om de baserer seg på en forståelse av at det kun er religiøse mennesker som befatter seg med slike spørsmål. Ateisten ses på som en overfladisk kyniker.

Man kan også få inntrykk av at det eksisterer en oppfatning om at ateismen er viljestyrt, mens religiøse mennesker henter sin tro fra et varmere og mer autentisk sted i kroppen. Og at de nettopp derfor er lettere å krenke. Nå er det selvsagt ingen grunn til å melde seg på i en krenkekonkurranse, men jeg kan i grunnen ikke komme på et bedre ord for å beskrive den følelsen som fylte meg da jeg for noen år siden tilfeldigvis oppdaget at både dattera mi og jeg var blitt tvangsinnmeldt i Statskirken. Jeg kjente at det knøt seg i hele kroppen. Følelsen kan antagelig sammenlignes med hvordan en dypt kristen person hadde reagert på oppdagelsen av at hen var blitt innmeldt i en moské.

Min kritiske holdning til religion har alltid vært rettet mot det jeg anser som patriarkalske og konservative tradisjoner, og ikke mot religiøse mennesker generelt. Hvem vet om dette ville ha vært annerledes dersom jeg ikke hadde blitt tilbudt et alternativ til kristendomsundersvisninga? Eller – dersom jeg var noen år yngre – opplevde at noen plutselig la til en ”K” i ”religion, livssyn og etikk”-faget, for å markere at kristendommen tross alt var viktigst. For ikke å snakke om dersom skoleledelsen hadde sagt at jeg måtte ta av meg russedressen for å ikke såre de religiøse. Ja, da kan det hende jeg hadde blitt sint på alvor.

 

5 svar

  1. Kari Morthensen | Svar

    Nei, det ville IKKE vært annerledes hvis du ikke hadde fått noe alternativ til kristendomsundervisningen! Jeg fikk ikke noe alternativ, for livssynsundervisningen var ikke oppfunnet da jeg gikk på skolen, men du beskriver mine holdninger til både religion og ateisme godt! Og det var vel sånne som meg som fikk drevet gjennom den ikke-religiøse livssynsundervisningen. Den kom jo ikke av seg selv. (Og den forsvant ikke av seg selv heller…)

  2. Tusen takk for en treffende og god kommentar. Kjenner igjen følelsen, jeg fant også ut at jeg var tvangsinnmeldt i Statskirken, på tross av at ingen av mine foreldre var medlem og jeg heller ikke var døpt. Livssynsundervisningen var god, og en bonus var at vi hadde «kosetime» mens de andre var i kirken til jul og påske. Samtidig en underlig todeling.

  3. Godt skrevet.

  4. Jeg tror nok at Jesus ville ha vært enig i det meste av kritikken du retter mot en patriarkalsk og moralistisk kristen tradisjon. Han ble jo i sin tid dømt til døden og henrettet på grunn av sitt opprør mot sin egen religions åndelige lederskap.
    Noe jeg ikke helt forstår er din irritasjon over at kirken har hatt og til dels fremdeles har tungt for å akseptere for eksempel at homofil kjærlighet er likeverdig med heterofil kjærlighet. Kirkens motstand her burde jo styrke din argumentasjon for ateismen. Jeg ville nok heller spørre hvorfor mennesker som ikke passer inn i kirkens tradisjonelle syn på hva som er rett og galt ønsker å bli omfavnet og velsignet av denne kirken. Eller mener du at kirken har muligheten til å reformere seg så mye at den etter hvert kan bli fusjonert med Humanetisk Forbund?
    Det fins jo en verdensreligion som ikke har noen gud også: Buddhismen. Og så har vi jo eksempler på samfunn som har hatt ateismen som ”religion”: Sovjetunionen og Maos Kina. Nord-Korea.
    ”Jeg spørger kun”. Selv skulle jeg nok ønske at både kristne (og for den del muslimer) og ateister ville ta sitt livssyn mer på alvor. Kjør debatt!

    Mvh Harry

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: