Er det å dra ego-kortet en ny form for ”slut shaming”?

– Jævla ego!

Det var noe av det verste vi kunne si til hverandre i gymtimen. Hver gang vi spilte fotball, var det noen gutter som skulle leke Maradona. De dribla og dribla, helt til ballen forsvant ut over sidelinja.

– Du må SENTRE! ropte vi.

– Ikke vær så ego!

Å bli beskyldt for å være ego var kanskje enda verre for oss jentene. Ja, det kunne være det reneste dødsstøtet i venninnegjengen. Egoisme er på et vis det motsatte av mer feminine dyder som omsorg, empati og raushet – for øvrig et av ukas mest debatterte ord.

Den siste tida har egobeskyldningene haglet i norsk offentlighet. Anklagene er nærmest utelukkende blitt rettet mot kvinner, og feminister spesielt – de mest egoistiske av alle vesener.

Først ut var den amerikanske kunstprofessoren Camille Paglia, som i Klassekampen i slutten av februar nok en gang tok et oppgjør med sine medfeminister: ”De er egosentriske og bortskjemte. Det er meg-meg-meg-feminisme som dominerer dagens kvinnesak,” sa hun. (Og presterte i samme åndedrag å beskrive den amerikanske ”Girls”-skuespilleren Lena Dunham som ”fysisk frastøtende.”)

”Fra feminisme til egoisme” var tittel og budskap i en 8. mars-kronikk på Verdidebatt.no. Samme beskjed fikk vi fra KrFs Dagrun Eriksen, som mente det var ”egoistisk og pinlig” av så mange kvinner å bruke dagen til å demonstrere mot reservasjonsretten:

”Jeg vil ikke kalle det misbruk, men det er nok snakk om egoisme. Blir vi oss selv litt nok? (…) Det er de fattige kvinnene ute i verden som trenger vår hjelp, ikke misforståtte paroler i vår egen, lille andedam,” sa hun til VG.

Enda mer forarget var politisk journalist Anne Grenersen, som i Avisa Nordland hevdet at norske feminister er en gjeng navlebeskuende og nærsynte egotrippere. Nå må alle rette blikket mot det kvinneundertrykkende innvandrermiljøet, mente hun:

”Ja, til og med at kvinner ikke får gå inn samme dør som menn, er noe norsk kvinnebevegelse ikke finner grunn til å protestere mot.”

Som debattstrategi kan det å kaste ut ego-kortet sammenlignes med såkalt ”slut shaming,” et begrep som brukes om forsøk på å ramme kvinner ved å fremstille dem som løsaktige. Fordi egoisme i så sterk grad bryter med idealet for kvinnerollen, blir dette nok en måte å påføre skam der det svir mest. Taktikken har en rekke umiddelbare fortrinn: Du fjerner fokus fra et standpunkt du er uenig i, eller et tema du ikke ønsker å prate om. Og viktigere: Du havner selv i et positivt lys. For hvis din meningsmotstander er ego, da kan vi jo anta at du selv er solidarisk og levende engasjert i dine medsøstres situasjon over hele kloden.

Strategien er så effektiv at det nesten er underlig at den bare tas i bruk i diskusjoner omkring likestilling og 8. mars-paroler. Sammenligner vi med det kjønnsnøytrale 1. mai-toget, ser vi at det her er langt mer akseptert å ta opp utfordringer i norsk arbeidsliv uten nødvendigvis å si noe om arbeidsforholdene i Bangladesh i samme setning.

Kvinnedagen har de senere år utviklet seg til å bli noe nærmere en kvinnemåned: Kronikkene florerer og alle landets medier kjører sine vinklinger. Det er bra. Det feministiske engasjementet er bredt og stadig nye stemmer kommer til, enten det er snakk om næringslivsledere, prostituerte eller forkle-entusiaster.

Samtidig må jeg innrømme at det er litt deilig at kvinnemåneden snart er over. For det er en krevende øvelse å delta i det kjønnsrelaterte ordskiftet, ikke minst når debattene blir for overfladiske og beskyldningene for grove.

Sist jeg skrev denne spalten var temaet den eskalerende ”kroppsjournalistikken”, som i spesielt sterk grad rammer jenter og kvinner. Teksten brakte meg inn i flere debattstudioer i radio og fjernsyn, der jeg møtte diskusjonspartnere som avfeide kroppspress og strenge skjønnhetsideal som uviktig og navlebeskuende tematikk. Det finnes langt større utfordringer her i verden, sa de. Som om jeg ikke skulle være klar over det.

”Et konstruert I-landsproblem” hevdet en innskriver i et tilsvar her i avisa. Hun mente jeg var altfor streng med reklamebransjen og skjønnhetsindustrien. Tilhengere av laissez faire-politikk kjenner ryggmargsrefleksen slå inn når folk angriper næringsinteresser. Markedet må få operere i fred, kvinner som ikke takler presset får ta seg sammen, er holdningen.

Å være kritisk til at markedet fritt skal få herje fritt med våre selvbilder, eller å kjempe for et offentlig rom der våre døtre skal slippe å daglig bli fortalt at de ikke holder mål – det er naivt. Og kanskje litt ego?

Retorikken begynner å bli så forutsigbar at dersom noen hadde arrangert en ordbingo under neste store likestillingsdebatt, vet jeg akkurat hvilken bong jeg hadde gått for: ”Egosentrisk”, ”andedam”, ”navlebeskuende”, ”selvsentrert” og ”Kvinner i Syria.”

Bingo! Full pott og fruktkurv til meg.