Månedlige arkiver: juli, 2015

Sommer i Vårt land

Jeg ble nylig intervjuet til Vårt Lands daglige sommerspalte:

vårt landJeg registerer at avisa redigerte bort et av de faste spørsmålene som lyder: «Hva er din mest religiøse opplevelse det siste året?»
Jeg svarte at jeg aldri har hatt noen religiøse opplevelser, men at jeg jevnlig kjenner på små åpenbaringer som oppstår når jeg leser virkelig gode bøker. Det svaret var antagelig ikke åndelig nok.

Historien om oss

df8a2c_56a4c44ddea04edab0c26d58b3adca85På engelsk kan historiefaget leses som ”his story”. Nå har Sverige fått et eget blad for ”herstory”.

Jeg var nylig en tur innom Värmlands største by Karlstad. Som vanlig når jeg besøker svenske byer oppsøker jeg deres svar på Narvesen – Pressbyrån – ettersom svenskene har et langt større utvalg interessante tidsskrifter å velge i, enn vi her hjemme.

Fra seksjonen for historieblader plukket jeg med meg det nylanserte magasinet ”Historiskan” – Sveriges første kvinnehistoriske tidsskrift. På forsiden møtes leseren av blikket til den 17 år gamle Marina Ginestá, som poserer stolt og selvsikkert med vind i håret og et gevær på ryggen. Hun var en av mange aktive kvinner på sosialistenes side i den spanske borgerkrigen. Blant flere andre interessante artikler i bladet er historien om de britiske suffragettenes kamp for stemmerett, hushjelpyrket gjennom tidene, kvinnelige skateboardpionerer og singellivet i svenske storbyer på 1800-tallet.

Jeg har aldri reflektert over hvorfor, men hylla med historieblader har ikke riktig fanget min interesse tidligere. Med ”Historiskan” i hendene slo det meg: Alle de andre historiebladene hadde menn på omslaget, og etter å ha bladd meg gjennom et knippe av dem, kunne jeg slå fast at majoriteten av tekstene handler om krig. Spesielt andre verdenskrig.

Uten navnBeskrivelsene fra slagfeltene er hyppige og detaljrike. Bladene inneholder i tillegg mye stoff om vikinger, gladiatorer, korstog og romfart. Blant personene som går igjen er Hitler, Churchill, Kennedy, Stalin og Djengis Khan, samt diverse amerikanske generaler. Jeg påstår ikke at dette er uinteressant stoff, men det er likevel tydelig at de fleste artiklene er skrevet av menn – for menn. Og som i store deler av annen historieskriving fremstilles kvinner i passive roller og behandles som bifigurer. Om de i det hele tatt nevnes.

Og dette er selvsagt begrunnelsen for utgivelsen av det kvinnehistoriske bladet. De to redaktørene, Jennie Lindholm og Eva Bonde, skriver i sin leder at de i tillegg lot seg motivere av den nedslående nyheten om at svenske lærebøker inneholder skremmende få kvinner. Ifølge en fersk undersøkelse gjennomført av Dagens Nyheter utgjør menn 87 prosent av alle omtalte personer i de vanligste lærebøkene – og andelen minsker faktisk i kapitlene om 1900-tallet. I visse historiebøker er det flere navngivne nazister enn navngivne kvinner.

histRundt 1970 dukket begrepet ”herstory” opp i det amerikanske feministmiljøet. Nyordet var selvsagt et spill på ordet ”history”, som mange mente handlet om nettopp dette: ”his story.» En del lingvister har vært ute og kritisert ordspillet ettersom ordet ”history» stammer fra gammelgresk, og slett ikke har noe med pronomenet ”his” å gjøre. Men dette endrer ikke det faktum at herstory-bevegelsen var et etterlengtet tilskudd. Nå begynte historikere og andre akademikere å se på historien med et nytt perspektiv: Kvinnenes rolle ble tillagt større vekt, og flere historier ble fortalt fra kvinnenes synsvinkel.his

Det er imidlertid ikke bare språknerder som har vært kritiske til herstory-begrepet, også blant historikere er meningene delte om prosjektet. Flere har opp gjennom årene uttrykt en skepsis mot sine kollegaers vilje til å skrive om historien av ideologiske eller politiske grunner. Det å behandle historie med et kjønnsperspektiv blir en måte å forfalske den på, mener kritikerne. En slik holdning tyder imidlertid på en misoppfatning om at historien vi kjenner i dag er objektiv. At det som er nedskrevet er en korrekt gjengivelse av tidligere tiders samfunn. Slik er det selvsagt ikke, historieskrivingen er – som all annen forskning og nedarvet kunnskap – preget av hvem som har skrevet den ned. Vår felles forståelse av historien bygger på tolkninger, og den har da også blitt både gransket og revidert med jevne mellomrom.

En mer relevant innvending mot kvinnehistoriske tidsskrift og bøker er at det selvsagt ikke finnes en avskilt ”kvinnehistorie”, slik det heller ikke finnes en egen ”mannshistorie”. Ved å dele opp fortellingene på denne måten, risikerer vi at kvinner oppfattes som en underkategori eller subkultur til den ”egentlige” historien.

Men alternativet er likevel verre, nemlig at disse historiene aldri blir fortalt. Generasjoner av jenter vokser stadig opp i den tro at det har vært menn og bare menn som har brakt verden dit den er i dag. For å komme et skritt nærmere en mer likestilt historieskriving trenger vi forfattere og historikere som slår i hjel denne myten og fokuserer på alle de glemte kvinnene. Det burde ikke være nødvendig, men sånn er det dessverre.

Forfatteren Johan Falkberget forsto dette allerede i 1960, da han skulle holde tale til Nanna With (1874 -1965) på hennes 80-årsdag. Han lovpriste hennes store gjerning i norsk kulturliv og la bedrøvet til: ”I dag er det imidlertid ikke mange som kjenner til denne energiske kvinnen fra Stokmarknes. Leter man i leksika og oppslagsverk, vil man sjelden se henne nevnt. Nevnt blir derimot hennes samtidige, mannlige kolleger, selv om deres innsats kan være atskillig mer beskjeden. Det er en skjebne Nanna With deler med de fleste av våre markante formødre.”

Til deg som nå klør deg i hodet over hvem denne Nanna egentlig var, kan jeg fortelle at hun var Norges første kvinnelige redaktør i nyhetspressen. Hun var stemmerettsaktivist, hun drev flere tidsskrifter, og i 1912 skrev og ga hun ut Norges første skikkelige tegneserie. With etablerte Nordnorsk Studenthjem, hun var en aktiv sanitetskvinne og oppfant deres inntektsbringende ”Maiblomst”. Hun var dessuten initiativtaker til Norges første politiske kvinneparti – i fall noen trodde dette var en 2015-oppfinnelse. Oslo Kvinneparti ble etablert i 1927 med Nanna som leder, og partiet hadde sunne boligforhold og bedre folkehelse som sine hovedsaker.

Er det én ting man lærer av å fordype seg i historien, så er det at det meste har skjedd før. Det finnes uendelig mange ufortalte historier – ikke minst når det kommer til kvinners hverdagsliv, og dersom ”Historiskan” kommer i norsk utgave blir jeg gjerne den første abonnenten.

1 2 4 5 6