Månedlige arkiver: april, 2016

Å skrive bøker i bikini

Facebook vil at jeg skal begynne på skrivekurs.
Det kunne sikkert ha vært fornuftig. Men hvorfor i bikini?

skrive i bikini.png

Kanskje er dette et genialt kreativitetstips som jeg har gått glipp av? Blir tekstene mer nakne og ærlige når du ikke har en bukse og genser å gjemme deg bak?

Jeg merker at dette gjør meg litt usikker. Har jeg pakket inn kreativiten min i for mye klær??

Kråketær, kalkunhals og annen jævelskap

Magasinet Tara retter seg mot kvinner over 40 år.
Ettersom det fremdeles kan eksistere enkelte kvinner i denne aldersgruppen som befinner seg i fullstendig uvitenhet om det horible forfallet deres ansikt er i ferd med å gå gjennom, har Tara vært så hjelpsomme og gi oss en liten guide. Her er hva leserne sliter med:

«Kråketær, slapp hud, bekymringsrynker, pannerynker, pigmentflekker, kråketær, sprengte blodkar, lepperynker og kalkunhals.»

hudpleie.png

Ingen sak å fylle 40 når man har så gode venner som denne redaksjonen!

Narvesen flyter over av kvinnehat

kameltå.png

På Narvesen denne uka. Kjære familien Reitan: Er det virkelig nødvendsig å importere denne dritten til Norge?

Den norske Narvesenkjeden har begynt å kjøpe inn de aller nedrigste søpplebladene fra Sverige, som «Veckans -nu» og «Hänt Bild». Dette er blader der selve forretningsideen går ut på å trakassere kvinnekroppen.

Denne uka er det kvinners underliv som settes under lupen, forrige uke handlet det om «rumpekrigen».

Kvinner er i grunnen ganske ekle, synes å være grunntanken i disse redaksjonene. Ihvertfall hvis man zoomer inn på dem. Loddne lepper, hårete armhuler, stygge tær, synlige kjønnslepper, cellulitter – you name it.

 

stjartkriget.pngekle angelina.jpgbeyonce er ekkel .pnglodden dame.pngrynkete knær.pngmadonna har bart og stygge tær.pngskjeggedame.pngekkelt med ørevoks.pngr.pngfor tjukke for hollywood.png

Mitt gamle blogginnlegg «Ord som hater kvinner» føles dessverre sørgelig aktuelt…

 

Ordene som gjør det lettere å se seg selv utenfra

simone-free-to-use.jpgDenne våren er det tretti år siden Simone de Beauvoir døde. Alle gode feminister bør naturligvis ha lest sin Beauvoir – det vet man. Nettopp derfor har den franske forfatteren lenge vært en kilde til dårlig samvittighet for meg. For jeg sliter skikkelig med tjukke bøker om filosofi. Ja – med tjukke bøker generelt. Og mitt eksemplar av ”Det annet kjønn” er på 826 tettskrevne sider. Det er professor Toril Moi som har skrevet forordet, og her forteller hun at hun leste boka som 16-åring. At den endret livet hennes. Som 16-åring! Da satt altså den kommende litteraturviteren på sin lille hybel et sted på Bryne og lot seg bergta av utlegninger om transcendens og immunens. Folk modnes på ulike tidspunkt, det er sikkert og visst.

Enkelte bevisstgjøringsprosesser er langsomme og tidkrevende – andre ganger oppleves det mer som et slag i bakhue. For eksempel det øyeblikket da det går opp for en kvinne hva det egentlig betyr å være ”det annet kjønn.” Og du behøver ikke engang å ha hørt om Beauvoir – brikkene faller plutselig bare på plass. Du ser mønsteret.

Patriarkatet er et ord som blir ofte brukt for å beskrive dette mønsteret. Noen har kalt det mannssamfunnet eller kjønnsmaktsordningen. Når folk bruker begreper som disse, er det sjelden meningen å antyde at alle menn har makt over alle kvinner. Eller at menn er vinnerne og kvinner taperne i samfunnet. Begrepene peker derimot på at det eksisterer samfunnsstrukturer som innebærer at gruppen menn har mer innflytelse og større definisjonsmakt i samfunnet, enn gruppen kvinner.

Da disse ordene ble en del av manges vokabular en gang på 1970-tallet, fungerte de som viktige øyeåpnere. De hjalp oss til å se at vi ofte ikke har med enkelttilfeller å gjøre, men med en systematisk forskjellsbehandling av kvinner og menn. Brått ble det enklere for mange å snakke om grunnleggende skjevheter i det norske samfunnet, ettersom de slapp å starte alle samtaler på bar bakke.

Stadig vekk dukker det opp nye ord og begrep som har en tilsvarende funksjon: Å avdekke maktstrukturer og beskrive nye tanker og holdninger i samfunnet. Enkelte av disse ferske ordene føles nok fremmede for mange. Eller kanskje ”latterlig politisk korrekte”. Men jeg tror de fleste av disse ordene har kommet for å bli, nettopp fordi de åpner opp for nye innsikter og kan være nyttige verktøy til å tenke med.

Å snakke om «det binære kjønnssystemet” er et eksempel på det. Uttrykket beskriver den tradisjonelle tokjønnsmodellen de fleste orienterer seg etter. Men – som vi har fått med oss etter hvert – så er det ganske mange som definerer seg utenfor tokjønnsmodellen. Det er ikke alle som opplever at de er ”ett hundre prosent mann” eller ”ett hundre prosent kvinne”. Noen føler at kjønnet i liten grad definerer dem som mennesker, enkelte opplever at de er født i ”feil kropp”, mens andre igjen opplever kjønn som noe mer flytende. Med et uttrykk som ”det binære kjønnssystemet” har vi altså fått et begrep på noe vi tidligere ikke trodde at vi trengte et ord for, nemlig ideen om at det kun finnes to tydelig avgrensede kjønn.

Og nettopp dette er fellestrekket for mange av nyordene på området: De peker på dem som tilhører normen. Tidligere har det alltid vært normbryterne som er blitt kategorisert med egne ord eller fått utdelt navn: Homsen. Lesba. Transen. Innvandreren. Den fremmedspråklige. Den funksjonshemmede. Den kvinnelige legen. Ordene markerer tydelig hvem som er ”den andre” og sørger for at de bryter normen blir minnet om dette, kanskje flere ganger daglig gjennom hele livet. De nye begrepene bidrar til å snu bordet, ved at vi også kan peke på dem som befinner seg innenfor normen.

I fjor lærte jeg for eksempel at jeg er en cis-kvinne. Det betyr rett og slett at jeg ikke er trans. Hvorfor i all verden trenger vi et eget ord for det? vil noen selvsagt spørre – enkelte i en mer aggressiv tone enn andre. For som jeg var inne på, så ser mange på denne språklige utviklingen som en overdreven form for politisk korrekthet. Kanskje ønsker de slett ikke å bli pekt på? Tankene mine trekker av en eller annen grunn til Alf Prøysens eventyr om geitekillingen som hadde lært seg å telle til ti. Alle dyrene han møter på veien synes det er noe skummelt med dette nye opplegget og blir sinte når geita teller dem. Slik er det kanskje med denne navngivningen også: Når noen peker på deg og sier at du lever et ”heteronormativt” liv, blir det som om noen teller deg mot din vilje. Noen har satt et ord på en del av din identitet som du ikke har reflektert over tidligere.

– Å! Nå telte han deg også! rautet kalven.

Kommer jeg heretter til å presentere meg selv som ”cis-kvinne”? Nei. Har jeg planer om å gjøre min 88 år gamle svigerfar oppmerksom på at han har levd hele livet som ”cis-mann”? Selvfølgelig ikke. Men cis-begrepet kan være et nyttig språklig verktøy dersom du tilhører et transmiljø eller jobber med problemstillinger som transpersoner møter i hverdagen. Det at jeg innehar visse ”cis-privilegier”, har jeg for eksempel ingen vanskeligheter med å forstå. Jeg får aldri rare blikk når jeg går inn på kvinnetoalettet, jeg blir aldri trakassert fordi jeg sminker meg og har heller aldri opplevd å få invaderende spørsmål om min kjønnsidentitet. De som opplever alt dette til stadighet, trenger et språk for å snakke om det.

Noe av det som kjennetegner en samfunnsnorm er nettopp dette at vi sliter med å få øye på den. De fleste normer er så godt innarbeidet i kulturen – og i oss selv – at de blir usynlige for oss. Hvithetsnormen i det norske samfunnet, for eksempel. I kulturlivet befinner vi oss titt og ofte i helhvite forsamlinger uten at vi engang legger merke til det. Da trenger vi hjelp utenfra. Høsten 2015 gikk et tjuetalls aktivister sammen i kampanjen ”allwhitepanel” for å gjøre noe med underrepresentasjonen av minoritetsstemmer i offentligheten. De tok kontakt med arrangører som bare slapp til blekansikter i sine seminarprogram, paneldebatter og kulturarrangement.

”Norge blir stadig mer mangfoldig. Over 30 prosent av hovedstadens befolkning har innvandrerbakgrunn. Likevel er mangfoldet vanskelig å få øye på i offentlige debatter,” skrev Nina Bahar, som er involvert i kampanjen, i et leserinnlegg i Klassekampen. Hun fortalte også at mange av arrangørene snudde på hælen når de ble kontaktet av aksjonistene, og at de sporenstreks sørget for å hente inn en paneldeltager med minoritetsbakgrunn. Dette handler ikke om å være ”grei med innvandrerne”, men om at samfunnet har masse å vinne på å lytte til flere. Derfor må vi endre på våre vaner, kikke utenfor vårt vanlige nettverk og vår egen sfære, skriver Bahar.

Og det er jo som å høre et ekko fra feministene som i årtier har reagert på ”allmenpanels”. Menn trenger fremdeles hjelp til å se at det mangler kvinner i rommet, i avisa, i panelet eller i styret. Feminister må stadig minne dem om den eksisterende mannsnormen – slik vi alle sammen trenger å bli minnet om den norske hvithetsnormen.

Iblant opplever jeg at velmenende skribentkollegaer råder meg til å ”gå videre” – og med det mener de å slippe litt tak i de feministiske perspektivene:

9788203284007-270x378.jpg– Du har jo gjort den ”kjønnsgreia” en stund nå. Kan du ikke skrive om noe annet? Noe mer allment?
Det er nemlig ganske mange der ute som er lei av kjønn. Forfatteren Agnes Ravatn for eksempel – hun er drittlei. Faktisk skrev en hel bok om akkurat det, i forbindelse med stemmerettsjubileet i 2013. ”Ikkje” het boka, som egentlig var et langt protestdikt om det ambivalente forholdet du som kvinnelig skribent eller samfunnsdebattant får til det å hele tiden bli bedt om å mene ”noe om å være kvinne.” Boka åpner slik: ”Dette diktet handlar ikkje om glastak, eller om kvinners manglande sans for humor. Dette diktet bør absolutt ikkje lesast som eit innlegg i ”voldtektsdebatten”. Det handlar ikkje om internasjonal feminisme. Det har knapt noko med seksualitet å gjere. Det dreier seg ikkje om den smertefulle kombinasjonen mor og karrierekvinne.” Og slik fortsetter det. Lenge. Kanskje oppfattes humoren som litt internt for noen, men boka er uhyre treffende og morsom for oss som jevnlig kjenner denne ambivalensen på kroppen.

Beauvoir kjente også på dette. Allerede på 1940-tallet var hun lei av kjønn og i innledningen til «Det annet kjønn» skriver hun: «Jeg har nølt lenge med å skrive en bok om kvinnen. Emnet er irriterende, særlig for kvinnene».

Noen forfattere føler at de har gjort seg ferdige med saken. ”Been there, done that” liksom, som forfatter Liv Køltzow ga uttrykk for da VG ville snakke med henne om likestilling:

”Da jeg ga ut kvinnefrigjøringsromanen «Hvem bestemmer over Bjørg og Unni?» i 1972, følte jeg at jeg hadde gjort min militærtjeneste. Jeg ønsket å komme i en posisjon hvor jeg kunne skrive om store, allmennmenneskelige tema uten å bli satt i bås med all verdens kvinnelige forfattere.”

Det er jo litt snodig dette, at temaer som andre verdenskrig, kvantefysikk eller laksefiske, blir sett på som mer en brede nok til å fylle både et helt forfatterskap og en akademisk karriere, mens det å interessere seg for kjønn og likestilling, av en eller annen grunn ansett for å være litt smalt. Noe du burde bli ferdig med – etter å ha utført ”verneplikten.”

Men slik fungerer det ikke for meg. Mitt engasjement for kjønnstematikk blir bare sterkere jo mer skriver om det og snakker om det. Og ikke minst jo mer kunnskap jeg tilegner meg om all den urett som er blitt – og fremdeles blir – begått mot kvinner i kjønnets navn. Det burde ikke forundre noen at mange kvinner skriver om sin frustrasjon over patriarkatet. Selv er jeg mer forundret over at såpass mange klarer å skrive om noe annet.

Feministers kritikk gjør mediene bedre  

Menn har fremdeles fire ganger så stor sjanse til å komme i avisa som kvinner.

 For noen år siden ble jeg intervjuet av NRK i forbindelse med en bokutgivelse. Radiojournalisten kom hjem til meg for å skape litt reportasjestemning, og jeg serverte henne suppe til lunsj. Mens jeg sto ved komfyren kom mikrofonen fram, og reporteren ville at jeg skulle si noe om hvordan det å bli mor har forandret meg som menneske.

3.pngJeg husker at jeg nølte. Lite er mer irriterende enn å høre folk proklamere ting som: «Det å få barn har virkelig forandret meg», «nå forstår jeg endelig hva som er viktig i livet» og så videre. Så jeg vred svaret over mot noe mer generelt om foreldreskap i dagens samfunn, noe som neppe hørtes varmt nok ut for journalisten som nå lot blikket gli over kjøleskapsdøra. Der hang en av åtteåringens tegninger med påskriften ”Jeg er glad i deg mamma.” NRK-reporteren leste setningen i et ”åh, så søtt”-tonefall, og plasserte igjen mikrofonen foran munnen min. Jeg bare nikket og smilte stivt, mens jeg rørte manisk i gryta foran meg. ”Vil ikke, vil ikke, vil ikke!” sto i hodet mitt.

Det er ikke alltid lett å møte mediene på egne premisser. Mange har opplevd å våkne til avisoppslag der fragmenter av gårsdagens samtale er blitt til en fjollete eller ubehagelig overskrift. Kanskje er essensen i budskapet ditt klippet bort. Journalisten misforsto. Eller overdrev. Kanskje framstår artikkelen som pinlig privat.1.png

Ifølge medieforskere er kvinner spesielt utsatt for dette siste – for mye av det intime og personlige. Kvinner får ofte spørsmål om moderskap eller barnløshet. De blir i større grad enn menn bedt om å snakke om kropp og utseende, og opplever oftere såkalt infantilisering. Solveig Østrem, professor i pedagogikk ved Høgskolen i Lillehammer, skrev nylig om dette fenomenet i Klassekampen. Hun brukte eksempler der mediene tar i bruk fornavn på kvinner i sammenhenger det er mer naturlig å bruke etternavn, og på at voksne kvinner kalles ”jenter” eller ”flinke piker”.4.png

I det siste har flere kritiske røster tatt til orde mot det de mener er kjønnsstereotype vinklinger i media. Vi så det etter at høyesterettsjustitiarius Toril Marie Øie i et portrettintervju med Dagens Næringsliv ble spurt om sine ”maskuline egenskaper”, og om hvorvidt hun skrev dikt og kjærlighetsbrev på fritida. Enkelte reagerte også på KKs påskeintervju med programleder Anne Rimmen, der hun ble spurt om hun er «litt guttete i hodet» (i ukebladsammenheng betyr det å være ”guttete”, ”en av gutta” eller ”guttejente” at du er tøffere, modigere og mer real enn andre jenter).

Selv har jeg blitt spurt av journalister om jeg barberer meg på leggene og om jeg lever i et åpent forhold. Jeg har også blitt bedt om å posere foran naboens sandkasse, fordi: ”Det er jo fint med noen leker i bakgrunnen siden du er mor.” Som sakprosaforfatter blir jeg likevel stort sett møtt med saklige spørsmål og henvendelser. For en del popstjerner, skuespillere og idrettskjendiser er saken en helt annen.

2.pngHekkeløper Christina Vukicevic har fortalt at hun i en periode druknet i utenomsportslige medieforespørsler. Hun måtte takke nei til tilbud om å kle av seg i blader som Mann og Alfa, hun avslo å teste biler for Vi menn, spille i skrekkfilm og løpe for fotografer i ballkjole og høyhælte sko. For noen år siden ble hun plassert på forsida av Dagbladet med tittelen ”Derfor sier hun nei til nakenbilder.” Selv om en idrettsutøver gjør noe så naturlig som å ikke stille opp naken på trykk, må hun likevel se ansiktet sitt i avisa ved siden av ordet ”nakenbilder” i versaler.

Da håndballspiller Camilla Herrem stilte opp i et intervju på sportssidene i samme avis, ble hun stilt spørsmål som: ”Hvem er ditt livs store kjærlighet?”, ”Hva gjør en person sexy i dine øyne?” og ”Hvem er Norges mest sexy person?”. Det hele minnet til forveksling om intervjusidene vi hadde i Pusur-skoledagboka.

For noen måneder siden ga Elisabeth Eide og Kristin Skare Orgeret, begge professorer ved journalistutdanningen i Oslo, ut den svært interessante antologien ”Etter beste kjønn”. Boka tar for seg oppdaterte undersøkelser og tall om norske mediers forhold til kjønn, om alt fra minoritetskvinners plass i mediene til mannsidealet som presenteres i friluftsbloggen Harvest.

Noe går framover, mye står stille. Mest nedslående er det at prosentandelen kvinnelige kilder i norske medier fremdeles er slående lav. Dersom jorda gikk under i morgen og framtidas historikere skulle lese seg fram til et bilde av den norske befolkningen anno 2016, ville sannsynligheten vært stor for at de antok at vi besto av 80 prosent menn. For hvordan skulle man ellers ha konkludert med de mange funnene som peker i den retning:

* 7 av 10 kilder i mediene er menn.
* 8 av 10 biografier handler om menn.
* 2 av 3 nekrologer handler om menn.
* 3 av 4 filmer har mannlige hovedroller.
* Menn dominerer i leserbrevspalter, på debattsider og i Dagsnytt 18.

Og når mediene snakker med kvinner blir de gjerne spurt om hvordan det er å være kvinne. Ergo: Historikerne vil anta at vi tilhørte en minoritet.

«Du er ikke så lett å intervjue, du,» sa NRK-journalisten etter at suppen var fortært og jeg hadde avvist premissene bak noen av spørsmålene hennes. Det stakk litt da hun sa det, for jeg husket jo selv hvor intenst jeg mislikte motvillige intervjuobjekter den gang jeg jobbet i avis. Nå hadde erfaringer av å sitte på motsatt side av bordet gjort meg likedan.

Men jeg vil likevel anbefale flere å være litt vanskelige. Bygg opp en refleksfunksjon som sier fra når noe blir for dumt. For du faktisk ikke svare på et idiotisk spørsmål, bare fordi det kommer fra en journalist. Du behøver ikke smile på kommando eller posere med en baby på armen, om du ikke føler for det. Du ikke legge hodet på skakke mens du holder armen rundt en trestamme, selv om fotografen ber deg om det. (Hadde bare noen fortalt meg det før…)

Egentlig bør journalister og redaktører være takknemlige overfor sure og erfarne intervjuobjekter som kritiserer vinkling og spørsmålsstilling. Og feminister som henger dere ut i sosiale medier. Se på det som en form for etterutdannelse! For sammen beveger vi oss sakte fremover.