Progressive plakater
Jeg har alltid vært misunnelig på svenskenes progg-begrep. Her hjemme brukes «prog» i hovedsak om 1970-tallets kunstrockband og deres ofte ganske slitsomme konseptalbum (Emerson, Lake & Palmer, Jethro Tull, King Crimson, Pink Floyd etc). Svenskene valgte å tolke uttrykket progressiv rock mer bokstavelig, og brukte det om band med et samfunnskritisk, og gjerne venstreradikalt innhold. 
Mange av de svenske banda i den kulturelle motbevegelsen holdt høy standard og hadde sterk innflytelse på norske kolleger. For tiden foregår det en morsom utstilling med proggens plakater på Nordiska Museet i Stockholm, og den vil jeg gjerne få med meg.
Mitt favorittmuseum i min favorittby! 
Rocka rutekunst
Dagens tegneserieskapere er tatt opp i det gode selskap. Men historiene deres handler fremdeles om samfunnets outsidere.
Denne helga åpner tegneseriefestivalen Oslo Comics Expo dørene for tredje gang, og den imponerende gjestelista viser hvilket mangfold sjangeren har å by på. Hit kommer vidt ulike aktører som den hardtslående svenske feministen Liv Strömquist (bildet) , gutteromshumoristene bak det norske Pyton-bladet og den storkjefta svenske hipsteren Simon Gärdenfors.
Mere blod!
Fjernsynets innkjøpssjefer har vært på tv-messe i USA, og plukket ut nye serier som kanskje kommer på norske skjermer i løpet av høsten. En av dem TVNorge falt for var ungdomsserien «Vampire Diaries» basert på bøkene til L.J.Smith. Den ferske serien forsøker selvsagt å sko seg på den voldsomme «Twilight»-suksessen. Det forundrer meg slett ikke at 75 prosent av vampyrfilmpublikummet består av unge kvinner: Få ting er mer pirrende enn den forbudte kjærligheten til en farlig vakker vampyr. (Og Robert Pattinson kvalifiserer så det holder.)
Dette har også serieskaperen Alan Ball (”Six Feet Under”) forstått. I hans nyeste tv-serie ”True Blood” – som i Norge er blitt sendt på Canal+ – møter vi den svært tiltrekkende vampyren Bill Compton, spilt av Stephen Moyer. Han forfører servitrisen Sookie, som spilles av tidenes yngste Oscar-vinner Anna Paquin (”Piano”.) Serien tar vampyrenes eksistens på blodig alvor, og dramapotensialet druknes derfor ikke i humor og effekter. Den sexy serien har klare kvaliteter, men jeg føler likevel at den kunne gått dypere ned i mørket og persontegningene.
Heldigvis er «True Blood» noe mindre familievennlig enn «Twilight», som styrte helt unna vampyrsexen. Nå gjenstår det å se om «Vampire Diaries» kan måle seg med sine forbilder.
Gi manuset til en japaner!
Calista Flockhart som bekymret sykepleier
I denne skrekkfilmen beviser den tidligere Ally McBeal-stjernen Calista Flockhart en gang for alle at hun er en lettvekter: Skuespilleren har det samme engstelige oppsynet fra første til siste scene. Flockhart spiller sykesøsteren Amy som tar på seg en ny jobb på et øde barnesykehus under nedleggelse. (Lite er skumlere enn nedlagte sykehus, senest sett i ”Fritt Vilt 2”.) Alt er selvsagt ikke som det skal være, og snart begynner barna å brekke beina under mystiske omstendigheter. Amy tar opp kampen mot ondskapen. Historien er utvilsomt nifst, spesielt fordi barn er involvert, men noe sier meg at filmen ville vært svært mye bedre med et asiatisk filmteam. For den spanske regissøren klarer dessverre ikke å utnytte settingens enorme muligheter for ubehagelig stemning og voldsomme skvett.
Frida kommer tilbake!
Min svenske favoritt Frida Hyvönen gjorde en nydelig konsert årets Bylarm, og allerede torsdag 28. mai er hun tilbake i Oslo, nærmere bestemt på Parkteatret. (For øvrig den samme scenen som nylig presenterte en Laleh i toppform).
Frida Hyvönens siste album «Silence is Wild» anbefales varmt!
Hyllest til avdøde Kirsty
Kirsty MacColl
Jeg anbefaler alle som er nysgjerrig på den vakre rødtoppen å ta turen til Josefine Viseklubb, onsdag 20. mai! Da er det nemlig oslopremiere på folkpopkabareten ”Hjertet kan’ke ta så feil” – om Kirsty MacColl, av og med jentegruppa Halvsøstra. Disse veteranmusikerne har blant annet bakgrunn fra 1970-tallsbanda Veslefrikk og Amtmandens Døtre, som jeg har skrevet mye om i boka ”Piker, vin og sang”.
Tragedie i kule klær
DVD: ”Factory Girl”
I går fikk vi vite at Nationaltheatret setter opp det nyskrevne stykket ”Valerie Jean Solanas skal bli president i Amerika”, basert på Sara Stridsbergs roman ”Drømmefakultetet”. Til tross for sine ekstremfeministiske teorier, er Valerie Solanas definitivt mest kjent for å ha skutt Andy Warhol i 1968. Og etter å ha sett dramaet ”Factory Girl” om Warhols muse Edie Sedgwick, vil jeg nesten si: Det var synd hun ikke traff bedre. For her framstilles popkunstneren så motbydelig at det nesten er smertefullt å se på.
Andy Warhol
Filmen skapte kontrovers allerede før innpilling, blant annet fordi Bob Dylan ikke aksepterte å bli framstilt som hennes elsker. Sedgwick var med i kretsen rundt Warhols legendariske atelier The Factory, og i likhet med hovedrolleinnehaver Sienna Miller, var hun en såkalt it-girl. Filmen handler om hvor galt det kan gå når det viser seg at alle dine relasjoner er overfladiske. Den gir et greit tidsbilde, men som tilskuer får du en irriterende følelse av å være med på å gi disse kyniske og usympatiske folka mer enn sine for lengst oppbrukte femten minutter i rampelyset.
Se opp for Katharina!
Katharina Nuttall. Foto: Sara Mac Key
Norske Katharina Nuttall er født i Drammen, oppvokst i England og bosatt i Stockholm, og foreløpig er hun best kjent som Ane Bruns produsent. Denne uka slipper hun imidlertid sitt andre soloalbum ”Cherry Flavour Substitute” på eget selskap Frances Records. Plata kan være verdt å sjekke ut, for debuten ”This Is How I Feel” – og ikke minst singelen ”Staring at the Sun” – var absolutt lovende. I likhet med sin venninne og kollega fra Molde, er ikke Katharina noen gledesspreder, men liker du mørk og dekadent popmusikk à la Placebo og Eskobar, er dette midt i blinken. Legger du til Nick Caves dramatikk og Tanita Tikarams nesten maskuline stemme, nærmer du deg Katharina Nuttalls uttrykk.
En usensurert familie
DVD: ”Lucky Louie”
Tenk deg ”Kongen av Queens” og ”Alle elsker Raymond” uten det familievennlige filteret som preger slike tradisjonelle ekteskaps-sitcoms. Da får du HBOs ”Lucky Louie”, som i Norge er blitt sendt på Canal+.
Serien handler om den arbeidsløse rødtoppen Louie, hans sykepleierkone Kim og deres nebbete datter, som bor i en usedvanlig fattigslig leilighet i Boston. Ekteparet sliter både med økonomien og sexlivet, og der andre komedier stopper ved sengekanten tar Louie oss med laaangt under dyna. Showet er skrevet og produsert av hovedrolleinnehaver Louis C.K., tidligere manusforfatter for ”David Letterman” og ”Saturday Night Live”. Til tross for at serien presenterer langt flere realistiske og seriøse konflikter enn den gjengse tv-komedien, lo jeg desto mer.
Typisk nok ble serien kansellert etter bare én sesong.
Marta Breens blogg 