Også matjournalistikken må løfte blikket fra tallerkenen iblant.

”Kjøttet hiver du på grillen, la gjerne mannen ta seg av dette, han vet når det er ferdig og hvordan dere vil ha det…”

Det er grilltid, og den populære bloggeren Caroline Berg Eriksen – alias Fotballfrue – er like opptatt av dette som oss andre. Eller, selve grillingen passer altså best for menn, etter hennes syn.

Det er hun ikke alene om. En undersøkelse gjennomført av butikkjeden Meny bekrefter at nordmenn anser grillen – og ikke minst kjøttet – som mannens domene. Og når det gjelder mannfolk og kjøtt er visst regelen: jo større, dess bedre. Jeg la merke til en plakat utenfor restauranten på Københavnferja tidligere i sommer. De spurte: ”Liker du store biffer? Vi serverer i riktige herrestørrelser, helt opp til 1000 gram.”

TUSEN gram! Ett kilo biff? Ikke akkurat min oppfatning av starten på en romantisk kveld.

Ifølge den svenske etnologen Richard Tellström kan menns dominans rundt grillen forklares med deres fjerne fortid som jegere: ”Det kan vi spore langt tilbake til når jaktlaget lagde middag sammen i skogen etter å ha felt et bytte, eller når spanske fiskere lagde paella på stranda etter fisketuren,” forteller han Aftonbladet.

Kjøttindustrien har bidratt til å forsterke machoimaget. Grillreklamene har stort sett en mann i hovedrollen, og vi kan alle se for oss en småsvett Sven Nordin som rir omkring på den argentinske pampasen på jakt etter mer kjøtt. De mange grillbøkene i bokhandelen er ofte utpreget maskuline. Barske menn med store never håndterer enda større kjøttstykker, og i blant: helstekte dyreskrotter på stang. Og selvsagt de evinnelige ”ølboks i hønerompe”-oppskriftene, det er visst først slik kylling blir tøft nok for enkelte.

Grillbokforfatter Hans-Erik Dyvik Husby, bedre kjent som Hank Von Helvete, sa det rett ut i et intervju med Matmagasinet Nord denne våren: «Du må ha baller for å grille» og: «Grilling skjer foran et publikum, i motsetning til damematlaging, som skjer i det skjulte, inne på kjøkkenet.»

Jeg spurte en bekjent som er engasjert i Norsk vegetarforening om han hadde registrert den stadige koblingen mellom mandighet og kjøtt, noe han kunne bekrefte. Enkelte menn opplever et reelt kjøttpress, hevdet han. Ved ett tilfelle deltok han i et radiointervju der journalisten trakk linjen mellom vegetarisme og homofili.

Med tanke på den helseskadelige effekten av vår stadig økende kjøttspising – samt at produksjonen av animalske produkter står for rundt 20 prosent av de globale klimagassutslippene – kan det trygt sies å være en dårlig idé å knytte kjøtt til den maskuline identiteten.

Andreas Viestad skrev også om mat i et kjønnsperspektiv i Morgenbladet nylig: ”Hva er det med alle kvinnene som blir provosert av maten andre lager?” spurte han, og viste blant annet til mitt harselas mot kakemanien som har rullet over landet de senere år. Andre eksempler var debatten rundt matpakkeboka til Susanne Kaluza, der flere kvinnelige journalister og debattanter hevdet at de forseggjorte matpakkene bidro til økt press på mødre, samt Morgenbladet-kollega Maria Berg Reinertsen, som nylig skrev om sitt ”kraftkompleks.” Hun surner nemlig over ”kokkekarer” som ber oss om å alltid ha noen liter hjemmelaget kraft i fryseren.

Kokkene hevder at dette er superenkelt å få til – du bare hiver noen beinrester og sellerirøtter oppi gryta, og lar det putre i vei. Men Reinertsen lar seg ikke lure: ”… jeg har sett mamma vaske kjøtt og kutte og skumme og passe koken og sile og smake til. De glade kokkene lurer ikke meg. Kraft tar en lørdag.”

Jeg forstår Viestads poeng, som matinspiratør ønsker du deg selvsagt en positiv nysgjerrighet rundt kokkelering og nye mattrender. Men jeg innrømmer gladelig at jeg foretrekker å lese om Reinertsens gjenkjennelige følelse av tilkortkommenhet, framfor nok en artikkel om hjemmebrygget øl og ramsløkspesto. Og jeg humret høylytt over Simen Tveitereids velskrevne utbrudd mot matsnobberi, på nettstedet Harvest for noen uker siden: ”Øl er ikke bra for helsa, men hvis det er kokt i hop innerst i Atnadalen, med en einerkvist og en sjelden lokal humle, stiller det seg annerledes.”

Vi trenger å blåse ut litt iblant. Det kan bli for mye håndkjernet smør. Og kanskje trenger vi å le litt av gourmetkokkene på Maaemo. Av våre egne pretensiøse forsøk på å henge med, og muligens også av Andreas Viestad. Det betyr ikke at vi ikke tester ut oppskriftene hans i ny og ne.

Det skal selvsagt være rom for å skrive om mat med et annet blikk enn kokkenes lidenskap for råvaren og prosessen. Mat er jo alt dette andre også: forventningspresset, ønsket om å imponere, arbeidsfordelingen i hjemmet, køen på Rimi. Mat handler om hverdag, sure unger og brent saus, om økologi, kjønn, penger og politikk.

Selv synes jeg det er befriende når noen snakker trendkokkene midt i mot. Som matforsker Trygve Eklund. Han har doktorgrad i konserveringsmidler, og mener medier og gormetkokker har gitt industrimaten har et ufortjent dårlig rykte. De har skapt et inntrykk av at tilsetningsstoffer og halvfabrikata er store helsemessige trusler, men ifølge Eklund har industrimaten tvert imot vært med på å gi jevnere kvalitet og bedre folkehelse. Matsikkerheten er bedre enn noensinne, hevder han: ”Prosessering er ikke nytt. Det er ikke mye brød, vin eller ost ute i naturen. Vi har alltid gjort det så industrielt og effektivt som vi kunne. Også bestemor brukte hemningsløst de tilsetningsstoffene som var tilgjengelige,” sier Eklund til Aftenposten (14.04.13).

Viestad skriver om det som foregår på selve grillen, selv synes jeg det er interessant med det som er rundt. Når man løfter blikket fra tallerkenen. Hvorfor har mor ansvar for fiskeboller og tomatsuppe i november, mens far tar seg av den mer showpregede grillingen i juli? Hvordan kan det ha seg at Toro-produkter har gått fra å bli sett på som moderne og frigjørende, til nærmest å bli et symbol på barnemishandling? Og hvorfor tror Fotballfrue at menn vet hvordan jeg vil ha kjøttet mitt? Slike spørsmål. Det er matjournalistikk på sitt beste.

(Artikkelen sto på trykk i Dagsavisen 18.07.)

Nei, har du sett på maken…
Den kristlige avisa Dagen likte boka mi.

Jeg tok en liten prat med Nrk.no om «Født feminist», Lena Sundstrøm, Maria Sveland, Liv Strømquist og Maria Berg Reinertsen.

Jaha, och vem fan tycker NI skal vara den mest föraktade och förföldja folkgruppen i Europa då???

Signert den svenske serieskaperen Sara Graner