Tid for machomat

mannekjøttOgså matjournalistikken må løfte blikket fra tallerkenen iblant.

”Kjøttet hiver du på grillen, la gjerne mannen ta seg av dette, han vet når det er ferdig og hvordan dere vil ha det…”

Det er grilltid, og den populære bloggeren Caroline Berg Eriksen – alias Fotballfrue – er like opptatt av dette som oss andre. Eller, selve grillingen passer altså best for menn, etter hennes syn.

Det er hun ikke alene om. En undersøkelse gjennomført av butikkjeden Meny bekrefter at nordmenn anser grillen – og ikke minst kjøttet – som mannens domene. Og når det gjelder mannfolk og kjøtt er visst regelen: jo større, dess bedre. Jeg la merke til en plakat utenfor restauranten på Københavnferja tidligere i sommer. De spurte: ”Liker du store biffer? Vi serverer i riktige herrestørrelser, helt opp til 1000 gram.”

TUSEN gram! Ett kilo biff? Ikke akkurat min oppfatning av starten på en romantisk kveld.

Ifølge den svenske etnologen Richard Tellström kan menns dominans rundt grillen forklares med deres fjerne fortid som jegere: ”Det kan vi spore langt tilbake til når jaktlaget lagde middag sammen i skogen etter å ha felt et bytte, eller når spanske fiskere lagde paella på stranda etter fisketuren,” forteller han Aftonbladet.

Kjøttindustrien har bidratt til å forsterke machoimaget. Grillreklamene har stort sett en mann i hovedrollen, og vi kan alle se for oss en småsvett Sven Nordin som rir omkring på den argentinske pampasen på jakt etter mer kjøtt. De mange grillbøkene i bokhandelen er ofte utpreget maskuline. Barske menn med store never håndterer enda større kjøttstykker, og i blant: helstekte dyreskrotter på stang. Og selvsagt de evinnelige ”ølboks i hønerompe”-oppskriftene, det er visst først slik kylling blir tøft nok for enkelte.

Grillbokforfatter Hans-Erik Dyvik Husby, bedre kjent som Hank Von Helvete, sa det rett ut i et intervju med Matmagasinet Nord denne våren: «Du må ha baller for å grille» og: «Grilling skjer foran et publikum, i motsetning til damematlaging, som skjer i det skjulte, inne på kjøkkenet.»

Jeg spurte en bekjent som er engasjert i Norsk vegetarforening om han hadde registrert den stadige koblingen mellom mandighet og kjøtt, noe han kunne bekrefte. Enkelte menn opplever et reelt kjøttpress, hevdet han. Ved ett tilfelle deltok han i et radiointervju der journalisten trakk linjen mellom vegetarisme og homofili.

Med tanke på den helseskadelige effekten av vår stadig økende kjøttspising – samt at produksjonen av animalske produkter står for rundt 20 prosent av de globale klimagassutslippene – kan det trygt sies å være en dårlig idé å knytte kjøtt til den maskuline identiteten.

Andreas Viestad skrev også om mat i et kjønnsperspektiv i Morgenbladet nylig: ”Hva er det med alle kvinnene som blir provosert av maten andre lager?” spurte han, og viste blant annet til mitt harselas mot kakemanien som har rullet over landet de senere år. Andre eksempler var debatten rundt matpakkeboka til Susanne Kaluza, der flere kvinnelige journalister og debattanter hevdet at de forseggjorte matpakkene bidro til økt press på mødre, samt Morgenbladet-kollega Maria Berg Reinertsen, som nylig skrev om sitt ”kraftkompleks.” Hun surner nemlig over ”kokkekarer” som ber oss om å alltid ha noen liter hjemmelaget kraft i fryseren.

Kokkene hevder at dette er superenkelt å få til – du bare hiver noen beinrester og sellerirøtter oppi gryta, og lar det putre i vei. Men Reinertsen lar seg ikke lure: ”… jeg har sett mamma vaske kjøtt og kutte og skumme og passe koken og sile og smake til. De glade kokkene lurer ikke meg. Kraft tar en lørdag.”

Jeg forstår Viestads poeng, som matinspiratør ønsker du deg selvsagt en positiv nysgjerrighet rundt kokkelering og nye mattrender. Men jeg innrømmer gladelig at jeg foretrekker å lese om Reinertsens gjenkjennelige følelse av tilkortkommenhet, framfor nok en artikkel om hjemmebrygget øl og ramsløkspesto. Og jeg humret høylytt over Simen Tveitereids velskrevne utbrudd mot matsnobberi, på nettstedet Harvest for noen uker siden: ”Øl er ikke bra for helsa, men hvis det er kokt i hop innerst i Atnadalen, med en einerkvist og en sjelden lokal humle, stiller det seg annerledes.”

Vi trenger å blåse ut litt iblant. Det kan bli for mye håndkjernet smør. Og kanskje trenger vi å le litt av gourmetkokkene på Maaemo. Av våre egne pretensiøse forsøk på å henge med, og muligens også av Andreas Viestad. Det betyr ikke at vi ikke tester ut oppskriftene hans i ny og ne.

Det skal selvsagt være rom for å skrive om mat med et annet blikk enn kokkenes lidenskap for råvaren og prosessen. Mat er jo alt dette andre også: forventningspresset, ønsket om å imponere, arbeidsfordelingen i hjemmet, køen på Rimi. Mat handler om hverdag, sure unger og brent saus, om økologi, kjønn, penger og politikk.

Selv synes jeg det er befriende når noen snakker trendkokkene midt i mot. Som matforsker Trygve Eklund. Han har doktorgrad i konserveringsmidler, og mener medier og gormetkokker har gitt industrimaten har et ufortjent dårlig rykte. De har skapt et inntrykk av at tilsetningsstoffer og halvfabrikata er store helsemessige trusler, men ifølge Eklund har industrimaten tvert imot vært med på å gi jevnere kvalitet og bedre folkehelse. Matsikkerheten er bedre enn noensinne, hevder han: ”Prosessering er ikke nytt. Det er ikke mye brød, vin eller ost ute i naturen. Vi har alltid gjort det så industrielt og effektivt som vi kunne. Også bestemor brukte hemningsløst de tilsetningsstoffene som var tilgjengelige,” sier Eklund til Aftenposten (14.04.13).

Viestad skriver om det som foregår på selve grillen, selv synes jeg det er interessant med det som er rundt. Når man løfter blikket fra tallerkenen. Hvorfor har mor ansvar for fiskeboller og tomatsuppe i november, mens far tar seg av den mer showpregede grillingen i juli? Hvordan kan det ha seg at Toro-produkter har gått fra å bli sett på som moderne og frigjørende, til nærmest å bli et symbol på barnemishandling? Og hvorfor tror Fotballfrue at menn vet hvordan jeg vil ha kjøttet mitt? Slike spørsmål. Det er matjournalistikk på sitt beste.

 

(Artikkelen sto på trykk i Dagsavisen 18.07.)

5 svar

  1. «Hvordan kan det ha seg at Toro-produkter har gått fra å bli sett på som moderne og frigjørende, til nærmest å bli et symbol på barnemishandling?»

    Jeg er ei 23 år gammel jente som har slitt med diffuse, men alvorlige helseproblemer fra jeg var 14 til jeg var 21. Først da jeg flyttet for meg selv og begynte å lage min egen mat, begynte jeg å bli skikkelig frisk. Det tok meg to år med prøving og feiling av mirakelkurer og trendkosthold før jeg fant kostholdet som har redusert plagene mine nok til at jeg kan leve normalt igjen. Jeg har slitt hele videregående og de første to studieårene med ekstreme magesmerter, menssmerter, utmattelse og besviming.

    Det første steget i riktig retning var da jeg lærte å koke kraft; kraft kokt på bein inneholder mengder med gelatin og næringsstoffer som reduserte magesmertene og hjalp fordøyelsen tilbake til normalen. Etter dette innførte jeg stadig flere tradisjonelle måter å tilberede maten på, og helsa bedret seg for hvert tradisjonelle matemne jeg tilførte. Spiser jeg typisk industrimat fra butikken over lengre tid kommer symptomene tilbake. Ved å lage mat fra grunnen av har jeg klart å overvinne en helt jævlig helsetilstand som jeg etter utallige legebesøk, fikk høre at det ikke fantes kur for.

    Jeg er ikke alene om denne erfaringen. Jeg har kontakt mange kvinner og menn som har erfart det samme som meg, og som også velger å bruke mye tid på å lage mat fra bunnen av. Industrimaten har ikke gitt meg bedre folkehelse, den var det som holdt på å ødelegge meg. Med den erfaringen innabords blir det vanskelig for meg å se på TORO-poser som kvinnefrigjørende, for meg er de kun helseødeleggende. Det er selvsagt interessant med journalistikk som belyser de forutinntatte holdningene til hvem det er som lager fiskeboller om vinteren, og hvem det er som står og griller om sommeren. Men det er ikke mer interessant enn spørsmål som: Hvorfor tilsetter vi ekstra gluten i brødene, når stadig flere av oss sliter mageproblemer og glutenintolleranse? Hvorfor bruker vi buljong over en lav sko, når den ikke er i nærheten av å gi den samme næringsmessige kvaliteten som ekte kraft kokt på bein? Hvorfor snakker vi om at vi må spise mindre kjøtt, når vi heller burde spise mer av det kjøttet vi faktisk produserer? (Spiser man fettranden på kotelettene blir man mett av 1 hel kotelett, i stedet for 2 fettløse, man kaster mindre mat og man får i seg fettløselige vitaminer fra fettet.) Hvorfor sees det på som kvinnefiendtlig at en sivilingeniørstudent ønsker å finne sin indre husmor i matlagingen, når hun gjør det for sin egen helses skyld?

    Jeg anser meg selv som feminist. Men når jeg ser mødre gi barna sine halvfabrikata i det ene øyeblikket, for så å klage på at barna har vondt i magen, er hyperaktive og sutrete, så må jeg innrømme at jeg tenker på industrimaten som barnemishandling. Hadde bare min egen mor ikke vært så fiendtlig innstilt til å koke kraft, kunne jeg ha sluppet unna magesmertene enda tidligere. For det mest tragikomiske med min historie er at min mor kjente til de legende egenskapene tradisjonell kjøttkraft kan ha på fordøyelsen, men hun syntes det var for mye styr å lage.

    Basert på mine egne erfaringer ser jeg på det som en skummel tendens når næringsrik hjemmelaget mat ansees som et angrep på feminismen. Å hylle industrimat som kvinnefrigjørende er å fjerne symptomet, heller enn årsaken. Problemet er jo ikke at vi lager for lite halvfabrikata til barna våre, men at vi lar TORO gjøre den jobben far burde gjøre; avlaste mor på kjøkkenet.

    Angående kjøttkraft og dens egenskaper: http://www.vof.no/ny/artikler/28-ernaering/591-kraft-i-bein-og-armer (scroll ned et godt stykke for å se selve artikkelen)

  2. Man skjønner at maskulinitet er ekstremt skjørbart konsept når matlaging, tradisjonelt en kvinneoppgave, ikke bare må rettferdiggjøres med macho karakteristikker hvis mannen er involvert, men også bli forherliget… Matlaging blir generelt også devaluert (hjemmelaget = «superlett, damer!») & angrepet (posemat = «latskap og utilstrekkelighet!») på grunn av dets feminine assosiasjoner. Lager man hjemmelaget, er man regressiv, bruker man ferdiglaget, er man uansvarlig. Paradoksale krav, huh.

  3. Hei Marta,

    Jeg har nettopp kjøpt og lest boken din, og er så takknemlig for at den fant veien til meg. Engasjerende og inspirerende, burde vært en del av pensum på videregående skole.
    Og en liten kommentar til dette innlegget: min samboer er veganer OG macho. Gleder meg til å følge bloggen din videre!

    Fortsatt god sommer (skriv flere bøker!)
    Hilsen Kristine

    1. Tusen takk for veldig hyggelig tilbakemelding, Kristine!
      🙂 Marta

  4. Veldig godt skrevet! I tillegg til kjønnsperspektivet, irriterer jeg meg over klimakonsekvensene. Rema 1000 skal samarbeide med Gunnhild Stordalen om sunnere, mer bærekraftig mat, men reklamene dundrer på med Nordin som griller kjøtt. Det er for all del ikke en grønnsak å spore! Ingen kvinne heller, som du skriver.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: