Det egne rommet

15941112_10154661017751187_5967445526961348489_n

Torpet i Värmland

I disse dager er mange av oss mer alene enn vi egentlig ønsker. Samtidig har mange også familien tettere på enn man er vant med. Noen drømmer om å bruke den ufrivillige timeouten til å skrive eller skape noe nytt, men finner ut at det ikke er så lett når angstskapende nyheter stadig banker på.

Mange som skriver eller lar kreativiteten komme til uttrykk på annen måte, er opptatt av de ytre forholdene rundt prosessen, som for eksempel arbeidsværelser, skrivebord og notatbøker. Forfattere snakker ofte med hverandre om hvor man skriver best. Vi er opptatt av hva som må være på plass for at vi skal komme i rett modus. Finne flyten. Noen er som meg, og må ha det ryddig rundt seg, andre ser ut til å trives i kaos. Noen drømmer om fullstendig stillhet, andre klarer, utrolig nok, å høre på radio mens de skriver. Noen må reise bort. Noen trenger vin.

I boka «Om muser og menn» skriver jeg mye om den evige kampen for å finne dette egne rommet. Her er et utdrag fra den teksten:

«En het sommerdag i 2018, da jeg gikk en tur langs skogsveien ved torpet i Värmland, kom jeg forbi et hus som ligger et par kilometer unna vårt. På terrassen satt husets eier, som viste seg å være en norsk mann i sekstiåra. Han drakk prosecco med et par som hadde hytte i nærheten. De vinket meg opp til seg, og plutselig satt jeg der selv med et glass i hånda. Nordmannen fortalte at han hadde bodd alene i det store huset i sju år. I Norge hadde han bodd i campingvogn store deler av året mens han kjørte drosje. Han hadde levd et liv med få bindinger, og nå nøt han pensjonisttilværelsen i skogen langt fra folk. Hugget trær på den enorme tomta og solgte veden. Inntekten var lav, forbruket likeså. Han puslet rundt, som han sa, og det virket som et fint liv. Selv skulle jeg hjem allerede dagen etter og kjente at det passet meg dårlig.

For meg varer disse aleneturene i skogen sjelden lenger enn tre dager. Til det er pliktene hjemme for mange. Når vi endelig har klart å rydde i kalenderen slik at jeg kan ta meg en alenetur, får jeg skyhøye forventninger til hva jeg skal oppnå: Artikler skal skrives, bøker skal leses, manus skal fullføres. Selv om presset kan føles tyngende, lykkes jeg som oftest med å få mye ut av dagene. Jeg blir supereffektiv: Lager en stor gryterett den første dagen som jeg deretter bare varmer opp igjen. Når det nærmer seg slutten, sper jeg den ut med vann. Det er ingen som klager: ”Dette hadde vi jo i gååår!!” Jeg bruker samme asjett, kopp og glass hele tida, skyller bare av. Jeg dusjer sjelden og ser meg ikke i speilet. Sitter bare foran Macen eller med nesa i en bok.

Én gang kunne jeg banne på at jeg hadde skrevet mer på de tre dagene i skogen enn jeg vanligvis gjør på to uker hjemme. Så tenk hva jeg kunne ha fått til dersom jeg fikk være en måned i skogen?

Rett foran huset går det en sti gjennom skogen ned til innsjøen Östra Silen. Det tar meg under ti minutter å gå ned dit – med mindre det er soppsesong, da. Ved vannet har den svenske kirken bygget et leirsted med brygge, bålplass, gapahuk og utedo. Et par ganger i året blir det arrangert speiderleir her, mens resten av tida er det stort sett bare vi som bruker stedet. Jeg er selvsagt tilhenger av allemannsretten og alt det der, men må innrømme at jeg har gjort noen spede forsøk på å annektere plassen: Tatt med meg en stekepanne, litt grillutstyr og andre praktiske småting jeg har hengt på utsiden av gapahuken, bare sånn at folk som ferdes i området, skal forstå at stedet er mest mitt.

Jeg er sjelden mer avslappet enn jeg er der nede. På brygga kan jeg sole meg toppløs uten å få rare blikk fra noen andre enn mine egne unger, hvis de er med. Iblant fantaserer jeg om bare å bli værende i her skogen. Bli eremitt. Ta en Thoreau. Gjøre som Erlend Loes figur Andreas Doppler: forlate hus, jobb og familie og flytte til skogs alene. Velge elg framfor folk. ”Har man et behov for å bo i skogen, vel, da bør man bo i skogen,” mener han.

Så lenge jeg kan huske, har jeg hatt denne dragningen mot å være alene, noe som har vært vanskelig å kombinere med mitt relativt store sosiale behov. Det høres selvmotsigende ut, men sånn er det. Da jeg var singel, reiste jeg på interrail og dro til Thailand alene. Nå blir det mest med drømmen. Som når vi er på sommerferie i utlandet og jeg får øye på et hus eller et rom jeg liker, og fantaserer om at her! Her kunne jeg ha sittet alene. I dette lille murhuset bak en jernport i en trang bakgate i Kroatia. Eller der! På denne skjeve terrassen med klatreroser i Lisboa. På dette greske hotellrommet med utsikt til torget. Eller på den pittoreske lille gården vi suser forbi i bussen på vei til flyplassen. Der kunne jeg har skrevet.

Forfatter Marit Eikemo har det ikke slik. I et intervju med Bokvennen Litterære Avis forteller hun at selv om hun sliter med å finne skrivetid midt mellom jobb, fire unger, ulike verv og forfatteroppdrag, drømmer hun slett ikke om å reise bort alene. For det første tror hun ikke at bøkene hennes vil bli noe bedre av å bli skrevet på et torg i Italia, og for det andre har hun ikke lyst til å være borte fra ungene sine i mer enn én uke av gangen:

”Noen av kunstnerleilighetene har som kriterium at du bare kan låne dem i minimum én, eller til og med tre måneder. Det er tilrettelagt for kunstnermyten”, sier hun. Selv ønsker hun være til stede i hverdagslivet:

”Jeg har lyst til å være en deltagende forelder med alt det innebærer, og i det finnes det ikke rom for noen tilbaketrekning”.[i]

Jeg husker at vi diskuterte dette en sen natt på Lorry, Marit Eikemo og jeg. Jeg var brisen og i et sytete humør. Fortalte om mine halvhjertede rømningsforsøk og klaget over de stadig økende kravene til foreldreengasjement i skole og fritidsaktiviteter. Hun sa at jeg måtte skjerpe meg. Det var antagelig fortjent.

For har jeg ikke egentlig latt meg forføre av den maskuline myten rundt skriving og genialitet? Og er det ikke de samme ideene Marguerite Duras lovpriser når hun skriver om viktigheten av den absolutte ensomheten? – Man finner ikke ensomheten, man skaper den. Den er et mulighetsrom bortenfor hverdagens praktikaliteter og en idealtilstand det er spesielt nødvendig for kvinner å oppnå, mener Duras.

Dyrker også jeg den gamle forestillingen om at det bare er fra utsikten i Montaigne-tårnet du kan klare å se hvordan verden virkelig henger sammen? At store tanker først oppstår når du trekker deg bort fra hverdagen og lukker andre mennesker ute?

Ebba Witt-Brattström mener at den mannlige ensomheten er en forførerisk myte:

”Kikker man nærmere på alle de menn som har skrevet, er de omgitt av hustruer, mødre og barn. Ingen mennesker lever, eller kan leve, uten relasjoner. At det skal være fint å gi inntrykk av at man gjør det, er for meg helt ubegripelig,” sier hun til bladet Vi läser.[ii]

Også Märta Tikkanen er inne på dette i den klassiske diktromanen Århundrets kärlekssaga, der hun henvender seg til sin ektemann, kunstneren og forfatteren Henrik Tikkanen:

”Du er en ensom ulv

du stoler bare på deg selv

du tror på det geniale

i svimlende soloprestasjoner

lagspill er ikke noe for deg”

Og de har selvsagt rett, både Eikemo, Tikkanen og Witt-Brattström: Lengselen etter ensomhet er en klisjé og en patriarkalsk selviscenesettelse. Og dessuten en form for prokrastinering: Det er klart at jeg egentlig ikke behøver å reise bort, eller kutte båndene til omverdenen, for å skape noe. For som Dorothy Parker så uromantisk påpekte: ”Writing is the art of applying the ass to the seat.”

Likevel klarer jeg ikke å løsrive meg helt fra disse forestillingene jeg har båret med meg så lenge, antagelig fordi de er så dypt integrert i kulturhistorien og i vårt indre bilde av det skapende mennesket. Allerede i 1880-årene proklamerte Kristiania-bohemen nødvendigheten av å stå alene mot verden, og et av deres ni bud handlet om å kutte alle bånd til det du kommer fra, selv din egen familie.

Det handler selvsagt også om det enkle faktum at jeg synes det er så utrolig deilig å få være helt alene iblant.

Første gang jeg gjorde et seriøst forsøk på å oppsøke ensomheten i naturen, var i begynnelsen av tjueårene. Jeg hadde bestemt meg for å gå alene fra Grønland til Rondane. Altså fra Grønlandsleiret på Oslo øst. Jeg var så utrolig lei av byen akkurat da, og orka ikke tanken på én bysommer til. Jeg var lei av halvlitere, lei av grillosen i Kubaparken, lei av menn som gikk med solbrillene bak fram i nakken. Lei av å vasse i fontener med grønt slim på bunnen. Jo da, jeg visste at man bare kan ta båten ut til øyene i Oslofjorden og vips, så bader du i et naturskjønt paradis. Men dette var bare ikke noe vi drev med i min venninnegjeng. Det var så langt ned til Vippetangen, syntes vi. Og der måtte du stå i kø med en masse vellykka barnefamilier med fargerike minigriller, velfylte piknikkurver og alt på stell. Og det passa liksom ikke for oss.

På denne tida jobbet jeg som journalist på korte kontrakter. Noen ganger hadde jeg ikke engang kontrakt, jeg møtte bare opp i avisa og håpet at ingen skulle kaste meg ut. Drømmen var en fast stilling, helst i en featureredaksjon. Venninnegjengen jeg tilhørte, var også noe ustabil. Vi bevegde oss i en liten radius: fra puben Stargate på Grønland til Teddys Softbar i Brugata, videre til Mono på Youngstorget – og tilbake igjen. Dronningene av Brugata, alltid på alerten. Når som helst kunne det jo skje noe som trakk livet i en ny retning? Et spennende oppdrag, et interessant bekjentskap – eller til og med selveste kjærligheten? Den kunne jo ramle ned i fanget ditt hvilket som helst øyeblikk, på trikken, på puben eller kanskje på Rimi? Det hadde skjedd på film. Så egentlig hadde vi ikke tid til å reise bort eller dra på tur i skogen.

Men én dag fikk jeg altså nok, da ville jeg vekk fra folk, forsvinne opp i fjellet og oppleve stillheten. Og akkurat da, bare et par meter bortenfor Stargate, oppdaget jeg et skilt merket ”Rondanestien”. Maken til flaks! Det viste seg altså at denne stien – 420 kilometer lang – gikk direkte fra nabolaget mitt og opp i fjellene.

Jeg sjekka ut Turistforeningens nettsider og pakka med meg alt jeg trengte for en tre ukers vandring: telt, sovepose, liggeunderlag, vintertøy, sommertøy, proviant, kart og nøkkel til foreningens hytter.

Fjellvettregel nummer én var den første som ble brutt: ”Legg ikke ut på langtur uten trening.” Jeg brøt også den uskrevne regelen om at man ikke bør kjøpe nye fjellstøvler dagen før avmarsj. Selgeren klarte å overbevise meg om at det ikke var på støvlene man skulle spare penger. Resultatet ble rådyrt fottøy – og regntøy til 29 kroner på Nille. Dessverre striregnet det hele den første dagen, og regndressen rakna før jeg nådde Maridalsvannet.

Noen mennesker har god retningssans. Det er medfødt. Jeg har derimot aldri klart å lære meg forskjellen på høyre og venstre, langt mindre nord og sør. Så til tross for kart i hånda, kompass rundt halsen, blåmerkede stier og rutebeskrivelse fra turistforeningen fant jeg ikke den jævla Tømtehytta. Jeg tror jeg gikk feil ved Fagervann. Etter å ha trasket ei halv mil i bratt terreng var jeg tilbake ved vannets nordspiss. På dette tidspunktet hadde regnvannet trengt inn til undertøyet, og beina skalv av utmattelse. Fjellvettet mitt slo inn og overbeviste meg om å slå opp teltet for natta. Sankthansaften 2003 tilbrakte jeg derfor iskald og alene i et klissvått telt i Nordmarka. Ensomheten jeg hadde trodd skulle fylle meg med ro, gjorde det motsatte: Jeg lå våken hele natta og grublet. På livet. På hva jeg egentlig drev med. Jeg hadde lyst til å notere ned noen av tankene – det kunne jo være noe klokskap å hente til senere bruk – men også skriveblokka mi var gjennomvåt. Og morgenen etter skulle nedturen bli enda større.

I sollyset viste det seg raskt at Tømtehytta ikke var så vanskelig å finne likevel, den lå bare en liten halvtime fra teltplassen min. Vel framme kasta jeg fra meg sekk og telt og fikk hengt opp alt det våte. Putta avispapir i støvlene. Føttene mine så ut som om de tilhørte et lik som hadde ligget lenge i vann. Jeg fikk slengt innpå noe potetmos fra Toro før jeg krøp opp i sofaen for å bla litt i hytteboka. Og det var da jeg så det: Hytta hadde vært i bruk så sent som kvelden før.

Mens jeg lå og hutret i et telt et par kilometer unna, satt to av byens kjekkeste featurejournalister i denne sofakroken og drakk whisky!

Ikke engang manusforfatterne av en romantisk komedie med Meg Ryan i hovedrollen kunne ha pønsket ut et bedre opplegg for en singel kvinne fra byen: Jeg kunne ha ramlet inn i kveldinga, med litt bustete hår og kledelige roser i kinna. Og gutta – som allerede hadde begynt å kjede seg i hverandres selskap – ville sprette opp fra sofaen for å hjelpe meg av med den tunge sekken. Så hadde de disket opp med en medbrakt viltgryte – dette var tross alt de samme folka som noen år senere etablerte villmarksprosjektet Harvest – og en klunk brunt brennevin, selvsagt. Så kunne vi hygget oss foran peisen gjennom natten. Og kanskje kunne dette magiske møtet markert slutten på min tid som asfaltdronning. Men slik gikk det altså ikke, de to journalistene hadde forlatt hytta for to timer siden, og jeg satt alene med likføttene mine. Som vanlig på feil sted til feil tid.» [iii]

 

 

 

[i] Bokvennen Litterære Magasin, nr. 5 2018

[ii] Vi läser, nr. 2 2015

[iii] For de spesielt interesserte: Jeg kom meg aldri til Rondane. Etter seks døgn på vandring var føttene ødelagt av gnagsår og jeg tok bussen hjem fra Nannestad.

Visste du at…

Veldig hyggelig at «Om muser og menn» har fått være med i NFFOs store lesekampanje for sakprosa.

mus.png

En veldig hyggelig anbefaling

v.png

Feminisme før og nå

Uten navn.pngI det nyeste nummeret av tidsskriftet Prosa blir jeg intervjuet sammen med forfatter og psykiater Cecilie Arentz-Hansen.

Les saken her.

Jeg føler at vi får sagt mye i dette intervjuet, om kvinner og menns ulike historie, og hvordan kjønn ofte gjennomsyrer mottagelsen av et kunstnerisk verk. Artikkelen er skrevet av Prosas redaktør Merete Røsvik.

På lørdag møtes Cecilie og jeg igjen til samtale på Bjerkebæk under litteraturfestivalen på Lillehammer.

Uten navn.png

Klok anmeldelse i «Dagen»

Tarjei Gilje i den kristne avisa Dagen, skriver godt om boka mi: Uten navn.pngss.png

Massiv interesse i Italia og Danmark

Boka «Kvinner i kamp» er nylig kommet ut i Danmark og Italia – og i begge land har den blitt møtt med enorm interesse fra blader og aviser. Blant mediene som har spandert plass på boka er italienske Cosmoplitan, La Repubblica, iO Donna og il Fatto Quotidiano, samt danske Politiken, Eurowoman, Weekendavisen, Informationen, Nordjyske og Flensborg avis.
Bra oppladning til europaturneen som begynner i Stockholm i neste uke!

«En feministisk pageturner»

om-muser-og-menn.jpgBoka ”Om muser og menn” har vært i butikken en drøy uke og jeg setter stor pris på responsen som er kommet både fra anmeldere og lesere. Her er noen eksempler:

”Med en imponerende klarhet tilgjengeliggjør Breen en rekke aktuelle begreper og debatter, og det lette språket og overfloden av absurde eksempler gjør dette til en feministisk pageturner.” Elin Kittelsen, Klassekampen

«Denne boken gjør deg sint, men på den gode måten – dessuten blir du klokere!» Helene Uri, forfatter

 «Om muser og menn viser med all tydelighet at det klassiske likestillingsspørsmålet langt fra er passé. Vi trenger tusen bøker som denne, vi trenger flere og forskjellige utgaver av Marta Breen.» Carina Elisabeth Beddari, Morgenbladet

«Hvis bøker endrer verden, er ‘Om muser og menn’ et nyttig og etterlengtet bidrag. Jeg tror dessuten den bidrar til å heve bevisstheten både hos menn og kvinner om hvor viktige denne kampen er.» Jan-Erik Østlie, Fri Fagbevegelse 

«Dette er spennende, frustrerende og opplysende lesning om kvinnekampen.» Tara

Jeg snakker om ny bok i Morgenbladet

morgenbladet.pngI dag snakker jeg med Morgenbladet om den kommende boka mi «Om muser og menn» (for abbonenter.)

Slippfest blir på Ingensteds, torsdag 7. februar.

Hiphop, feminisme og tegneserier

Uten navn.pngØyvind Holen og jeg er gjester i «Svingens barnebokverden» denne uka:

«Øyvind Holen snakker om hip hop og tegneserier. Marta Breen snakker om feminisme og tegneserier. Sammen snakker ekteparet om å drive hverandre fram og at norske redaktører ikke alltid gjør jobben sin. De forteller om tegneseriesamlingen i kjelleren, jazzen i stua og samlere som kommer på døra.»

Ny bok!

FB_Om muser og menn_lansering.jpg