Ny bok i september!

14141594_1250369368307819_8839236866638577031_n.jpg

Bestill her

It Follows 2

Akkurat når du trodde du kunne slappe av, kjenner du den snikende stylisten puste deg i nakken.
På en kino nær deg nå!

It follows 2. Stylisten som sniker seg etter deg. På kino nå. .png

Brattstöm, Breen og kulturmannen

Om en ukes tid skal jeg samtale med Ebba Witt Brattström under Ibsen og Hamsundagene i Grimstad. Tema er: kvinner og menn – og kanskje især kulturkvinner og kulturmenn. Dette gleder jeg meg til!

Uten navn.png

Uten navn2.png

 

 

Kvinnehater, jeg? Nei, jeg elsker jo kvinner!

Til tross for kvinnehatets utbredelse, vil du sjelden oppleve at noen innrømmer at de hater kvinner. Tvert i mot, de fleste vil insistere på det motsatte.

unnamed.png

Det var ikke noe uvanlig med akkurat denne kommentaren som dukket opp på bloggen min for tre år siden. Jeg får ofte meldinger som ligner – og stort sett er alle signert «anonym». Det at jeg likevel la merke til kommentaren, tror jeg hadde noe med selvfølgeligheten i tonen å gjøre. At det bare ble slått fast at feminisme er bygget på mannshat. Enkelt og greit. Det vet jo alle, liksom!

Jeg hadde nettopp lest den svenske feministen Maria Svelands bok «Hatet – en bok om antifeminisme» (2013) og opplevde at hatretorikken rykket nærmere fra mange kanter. Sveland fikk sitt gjennombrudd som forfatter med romanen «Bitterfitte» for snart ti år siden. I kjølvannet av boksuksessen opplevde hun en bølge av trusler og seksualisert hat rettet mot sin person, og i perioder måtte hun leve under politibeskyttelse. Disse opplevelsene tar hun for seg i boka om kvinnehat.

I forbindelse med lanseringen gikk hun ut mot det hun mener er tilslørende språkbruk: «Hvis vi ikke våger å nærme oss dette kvinnehatet, men fortsatt diskuterer det i termer som ’netthat’, vil det aldri bli noen forandring. Å prate om kvinnehatet som netthat er å forenkle et svært komplekst og utbredt samfunnsproblem.»

Budskapet hennes minner sterkt om den kritikken som nylig ble rettet mot norske skolebøkers mangelfulle behandling av fenomenet jødehat. De fleste lærebøkene formidler nemlig ikke kjernen i den antisemittiske verdensforståelsen. Nazistene så den «jødiske ånd» som en kraft som var i ferd med å ødelegge det tyske folk, og dersom man ikke kjenner til dette tankegodset blir jødeutryddelsen umulig å forstå, hevdet Holocaust-formidler Harald Syse i Dagsavisen i mai 2016:

– I lærebøkene framstilles utryddelsen av jødene som en slags form for rasisme. Det er ikke helt dekkende. Nazistene regnet riktig nok flere folkegrupper, for eksempel samene, som underlegne. Men de fryktet ikke samene slik de fryktet jødene. Andre folk gjaldt det bare å holde for seg selv. Men jødene måtte utryddes, fordi de ifølge nazistene var bærere av denne jødiske ånden, kraften som infiltrerer og ødelegger alle andre samfunn, sa han.

På samme måte som Holocaust ikke bør reduseres til kun rasisme – eller til et av Hitlers personlige innfall – er det viktig å se antifeminismen som den selvstendige ideologien og trusselen den utgjør.

Det tok noen uker etter terroren på Utøya i 2011 før kvinnehatet som gjennomsyrer Anders Behring Breiviks manifest, ble viet en grundig analyse i offentligheten. De fleste som leste manifestet – eller kompendiet som kanskje er en mer presis betegnelse – fokuserte på hans konspirasjonsteorier om at muslimer er i ferd med å ta over Europa.

Dagbladets Marie Simonsen satte imidlertid kvinnehatet på dagsorden med artikkelen «De fortapte menn», som sto på trykk en måneds tid etter terroren. Hun skriver her om sin egen overraskelse over at Breiviks ideologiske forbilde Fjordman viste seg å være en mann i midten av 30-åra. Hans likestillingshat og raseri mot feminister lød nemlig som en gammel manns mugne skrall fra fortida. Et savn etter den tida da kvinner var hjemme, fødte barn og stelte hus, og ikke blandet seg inn i politikk og alt annet som de ikke har greie på. Men så var han altså født i 1975, selve kvinneåret.

Den norske terroristen og hans meningsfeller bærer med seg en grandios idé om at den hvite mann er truet og frastjålet sine rettmessige privilegier. De mener at feminismen er en destruktiv og samfunnsoppløsende kraft. At kvinnefrigjøringen har «feminisert» – og dermed ødelagt – det vestlige samfunnet: «Kvinnehatet er ikke en bihistorie i dramaet. Uten å se den paradoksale og tette forbindelsen mellom kvinnehat og muslimhat, vil vi aldri forstå de kreftene og ideene som endte i en katastrofe 22. juli», skrev Marie Simonsen i 2011.

Så tilbake til spørsmålet på bloggen min: «Hvorfor hater feminister menn?» Dersom vi er opptatt av presis ordbruk og av det å kalle en spade for en spade – bør vi ikke også være åpne for å adressere mannshatet der ute?

De fleste kvinner som jobber seriøst med likestillingsspørsmål, eller kaller seg feminister, blir med jevne mellomrom avkrevd svar på hvorvidt de hater menn. Det må anses som et retorisk spørsmål, ettersom ingen forventer at du skal bekrefte det med et rungende «Ja! Ja, jeg hater faktisk menn. Sterkt og inderlig.»

Den svenske sosiologen Carin Holmberg ga i 1996 ut boka: «Det kallas manshat. En bok om feminism». Her kommer hun inn på den grunnleggende forskjellen mellom begrepene mannshat og kvinnehat. Og det hele handler selvsagt om proposjoner:

«Det samfunnsmessige kvinnehatet er et mer dyptgående problem enn det eventuelle mannshatet. Kvinnehatet gjennomsyrer hele samfunnet og gjenskapes og bæres oppe av så vel kvinner som menn. Med andre ord er kvinnehat ikke forbeholdt en gruppe obskure menn. Det er en bærende del i vår kultur. Det mannshat som tilskrives en håndfull feminister skader verken samfunnet eller dets borgere.»

Det å stadig holde liv i myten om det utbredte mannshatet, er et effektivt grep for å holde kvinner på plass. Når en kvinne gis etiketten mannshater er det fordi man prøver å undergrave hennes politiske krav. En likestillingsarbeider eller feminist som mistenkes for dette, vil naturligvis miste troverdighet. Mange kvier seg for delta åpent i diskusjoner om likestilling, i frykt for dette stempelet. Noen føler behov for å unnskylde seg før de kommer med sine meninger: «Jeg er ingen mannshater altså, men…»

Dessuten bidrar de jevnlige påstandene om mannshat til at dette fenomenet framstår som reelt samfunnsproblem på linje med kvinnehatet. Det blir som å framstille rasisme mot hvite som et like stort problem som rasisme mot svarte. Størrelsesforholdet forsvinner.

Kvinnehatet – altså ideen om at kvinners meninger er mindre verdt, at deres arbeidskraft er mindre verdt, at hun ikke har rett til å bestemme over sitt eget liv og sin egen kropp, at hun fortjener mindre frihet enn menn og bør adlyde menn – dettekvinnehatet, har lange historiske røtter og er fremdeles svært utbredt. Dette kvinnehatet ligger som en kjerne i mange filosofiske, politiske og religiøse retninger, og sørger for at millioner av kvinner utsettes for vold, voldtekt, trakassering, tvangsgifte og partnerdrap hver eneste dag. Mannshatet er til sammenligning knuslete og ytterst kuriøst.

Til tross for kvinnehatets utbredelse vil du selvsagt sjelden oppleve at noen innrømmer å være bærere av dette. Snarere tvert i mot, de fleste vil insistere på det motsatte. Jeg trenger bare lukke øynene for å høre disse monologene i mitt indre:

«Jeg elsker kvinner! Varmen de utstråler. Deres moderlighet. Kvinner er vakre! Jeg elsker de runde formene deres. Jeg synes alle slags kvinner er pene, jeg. På hver sin måte. Jeg elsker kvinner! Så lenge de oppfører seg som kvinner. Og ser ut som kvinner. Og ikke tror at de er menn. For det er viktig å sette pris på de små forskjellene. Mann og kvinne utfyller hverandre. Som yin og yang. Så vær så snill og slutt å mase om likestilling hele tida. For vi blir ALDRI like! Kvinner og menn er helt forskjellige – kan det være så jævlig vanskelig å forstå?? Din FORBANNA FEMINISTNAZI! VEDDER PÅ AT DU IKKE BARBERER DEG PÅ LEGGA EN GANG! KAN DU IKKE BARE SKJÆRE OVER HÅNDLEDDA SÅ VILLE VERDEN BLITT ET BEDRE STED UTROLIG AT DU HAR UNGER FOR DET BETYR JO AT NOEN HAR KLART Å LIGGE MED DEG OG DU ER JO SÅ FORJÆVLIG EKKEL AT JEG BLIR KVALM BARE VED TANKEN!

Kvinnehater, jeg? Nei, jeg elsker jo kvinner.»

RIP-Patriarchy.jpg

(artikkelen sto først på trykk i Agenda Magasin)

 

 

Amors piller

d2.pngJeg må si jeg synes coveret på dagens D2 var aldeles nydelig. Hovedsaken handler om lystpiller for kvinner, noe jeg selv har skrevet om tidligere.

 

Jenny Jordahl kommenterer temaet på sitt strålende vis i vår bok «Den store Rumpefeiden:»

er.png

 

 

 

Menn på scenen, kvinner på plakaten

13095964_610047019158008_977217164958861907_n.jpg

Nylig fikk vi en debatt om den labre kvinneandelen på scenene for elektronisk musikk på Musikkfest Oslo. Musikkredaktør i NATT&DAG, Karima Andrea Furuseth, reagerete på at 91 prosent av artistene var menn og listet opp forslag til kvinnelige DJs festivalen kunne ha booket.

Denne debatten må ha gått hus forbi folka bak Poolsidefestivalen som nå inviterer til poolparty i Frognerbadet. Med «badeballer, daybeds og lounger», bare menn på scenen og bare bikinikvinner på plakaten.
Trodde elektroniksk musikk skulle være noe moderne, jeg?

 

I morgen i Ski

ikveld.png

På scenen

13339594_788127291322913_7905898675034109201_n.jpg

bra damer.jpg

Hvis rumpa di er stor…

kan du bruke´n som spisebord

kan du dekke på kopper og fat

og servere den fineste mat…

Det er visst ikke bare Øystein Sunde som vet hvordan du kan gjøre «din bakdel til din fordel.»

Uten navn.png

Hormonskrift

 

old-man-with-computer.jpgDet har blåst friskt rundt språkbruken til et par mannlige musikkjournalister de siste ukene. Først dreide det seg om Arild Rønsens insistering på sin rett til å kalle folk ”svartinger”, og nå senest Anders Grønnebergs omtale av en kvinnelig Grand Prix-deltager fra Aserbajdsjan:

”Mine vellystige hormoner løper løpsk, men ser man forbi en veldreid lekkerbisken, er dette nok en uhyre solid MGP-låt fra langtvekkistanlandet.”

Heller ikke Grønneberg så ut til å ta kritikken til etterretning – det var som vanlig bare sure feminister som hadde misforstått humoren.

I dag iler Rønsen ut i Klassekampen til Grønnebergs forsvar. De to journalistene er skjønt enige om at feministene (er det Tom Egeland man sikter til?) er ute å kjøre i debatter som dette.

Grand Prix handler ikke om musikk og låtskrivere, hevder Rønsen, som mener dette ble tydelig bevist i 2014 da ”en veldreid mann utkledd som kvinne med skjegg” vant finalen.

For det kan jo umulig handle om musikk, når låta blir framført av en transperson. Eller?

Selv om det fremdeles er enkelte som tror at de skriver i Puls årgang 1984 – så er norsk musikkjournalistikk blitt langt bedre når det gjelder generell folkeskikk de siste tretti åra. I min bok ”Piker, vin og sang” (2006) skriver jeg mye om denne utviklingen.

www.rockipedia.jpgEt eksempel er omtalen av bandet The Tuesday Girls som hadde et par hitlåter på midten av 1990-tallet. I to anmeldelser i Bergens Tidende presterte journalisten å ta i bruk disse betegnelsene: ”Skreppeteamet”, ”tirsdagsskrepper”, ”fem skrepper”, ”førsteblondine” og ”fem snacksy ungjenter”.

Se for deg avisa bruke de samme ordene om Razika…

På nittitallet gikk denne typen journalistikk imidlertid under radaren og ingen – verken feminister, musikkjournalister eller krimforfattere – kom jentegruppa til unnsetning. Men i dag sier folk i fra, og det er svært viktig.

Kanskje fører dette til at rommet blir litt mindre for bransjedinosaurene – men det blir langt større for artistene.

HpLvrmBK_314_PikervinogsangNett-2.jpgNoen eksempler på norsk musikkjournalistikk gjennom årenes løp:

«The Tuesdays» mangler kort og godt karisma og nerve, og appellerer nok helst til smårips og hormon-tortuerte tenåringsgutter som synes at 170 spenn for fem skrepper er kjempebillig.” Bergens Tidende om Tuesday Girls i 1998.

”Begge er forresten dydig ikledd trange bukser, men med utfordrende overdeler. Ingen av dem har spesielt store pupper, men er ubeskrivelig sexy.” Beat om Dollie de Luxe i 1985.

 ”Sahara Hotnights skårer høyt på to områder: De har et kurant bandnavn, og de er over gjennomsnittlig pene jenter. Hva med å heller starte en klubb, eller noe? Så kan andre stå for musikken. Face it, det blir likevel cash og pulings på gitarvenninnene, og fred fra noviserocken på oss andre.” Dagsavisen om Sahara Hotnights i 2004.

 ”Hun framsto som en sur og gretten feminist fra 70-tallet.” Dagbladet om Susanne Sundfør etter Spellemannprisen i 2008.

 

Følg meg

Få nye innlegg levert til din innboks.

Bli med 400 andre følgere