Ord som hater kvinner

Den kvinnelige anatomi – anno 2014

Bli kjent med dine nye kroppsdeler! 
Eller kanskje ikke.

– Har du muffinmage?

Hva det betyr? Jeg er usikker, men fenomenet blir heftig annonsert i aviser og på nett for tida, av et firma som selger testosteronpiller. Som altså skal hjelpe kvinner mot muffinmage.

muffinmage more womanDet er gjerne slik med nyord: De bare dukker opp, og det forventes at vi skal forstå dem. Iblant får du en svak mistanke om at det nye språket ikke vil deg vel. Som når markedsliberalister klarer å omdøpe ord som passasjerer, elever og pasienter til kunder, brukere eller enda verre; biomasse. Man kan føle seg fremmedgjort av mindre.

Det samme skjer når ubehagelige nyord kastes etter kroppene våre. Når kvinnelige kroppsdeler plutselig får dyrenavn. Som kalkunhals. Eller kameltå. Søker du etter «camel toe» på nettet, får du tusenvis av treff. Fenomenet dreier seg om at noen har klart å fotografere en kvinne slik at det er mulig å skimte kjønnsleppene hennes gjennom tøyet, og dette er visst veldig stygt og pinlig.

Flaggermus kan vi også få. Det var en legebekjent av meg som nylig fortalte meg om dette. Flere unge pasienter har kommet inn på kontoret hennes med bekymringer over sine kjønnsleppers utseende. Én hadde fått høre av kjæresten sin at hun hadde «flaggermus», men min venn – som har jobbet som gynekolog i flere tiår – kunne raskt konstatere at pasienten var helt normal. «Denne kjæresten din, hva slags erfaringsgrunnlag har han egentlig på området?» spurte hun pasienten. Og la til: «Dersom han har sett flere kvinnelige underliv enn meg, er han nok ikke noe å samle på.»

Før jul skrev den dyktige svenske økonomijournalisten Kathrine Kielos en spalte i Aftonbladet om kjendismedienes tendens til å redusere kvinnen til hennes enkelte kroppsdeler – kroppsdeler som alle har rett til å bedømme. «Dette er skolegårdsmobbing opphøyd til bildejournalistikk», hevdet hun.

For pressen har i flere år jaktet på kvinnelige kroppsdeler, ofte områder vi knapt visste eksisterte. «Sidepuppen» for eksempel, som har fått mye omtale det siste året. Mediene er nærmest besatt av fotografier som viser kjente kvinners bryster fra siden – sideboobs – når de har på seg løstsittende kjoler. For noen år siden var rynkeknærne i fokus, etter at Demi Moore ble avslørt med et par av disse. Grevinneheng er noe ekkelt man finner på undersiden av modne kvinners overarmer, mens tykke ankler – også kalt «cancles» – er et annet utbredt kvinneproblem ifølge tabloidpressen. Hillary Clinton lider visstnok av dette.

I fjor snakket man om «thigh gap» (et ettertraktet mellomrom mellom lårene), men dette er allerede gammelt nytt. I 2014 er det «bikini bridge» som gjelder. Jeg tror ikke jeg orker å forklare leserne hva dette går ut på, annet enn å si at det handler om utstikkende hoftebein og selvportrett i bikini.

Jeg husker da Anne Lindmo, den gangen Sandvik, skrev om sin altfor høye «komplekskompetanse» i antologien «Råtekst» (1999). Det var en tristmorsom tekst om frustrasjonen hun kjente over at hun og venninnene hadde brukt altfor mye tid og hjernekapasitet på å bekymre seg for ulike kroppsdeler. Hun lanserte nyordet «knefett», som jeg husker vi andre Råtekst-jentene lo mye av. Nå ler vi ikke lenger.

Vi har alle fått utvidet ordforrådet vårt på de femten åra som har gått. Ridebukselår, bollemus, kråketær, appelsinhud, hengelokk og sinnarynke. Alt sammen: Ord vi ikke trengte, ord vi ikke ønsket oss, men som likevel insisterer på å være en del av vårt felles vokabular.

Jeg vil påstå at kampen mot skjønnhetsindustrien er det slaget der 70-åras kvinnebevegelse tapte med størst margin. Stiller du i et 8. mars-tog med bannere om slike temaer i dag, peker folk og ler. I beste fall blir du sett på som naiv. Til og med en selvutnevnt maskulinist som Bjørgulv Braanen, redaktør i Klassekampen, har uttrykt bekymring for denne utviklingen: «Jeg trodde da jeg var ung på 70-tallet at frigjøringen for kvinnene ville komme når det gjaldt det kroppslige. Jeg tenkte at menn hadde en fordel fordi de ikke ble bedømt på utseendet. Du kunne se ut som en dass og bli professor liksom. Det er en veldig stor frihet å ikke bli dømt på utseendet. Jeg trodde at kvinner skulle komme dit også.» (Fett, 2/12)

I mine mørkeste stunder får bikinibruer, cancles og muffinmager meg til å undre: Kan det være sånn at kvinners frihet og handlingsrom er en konstant størrelse? At hver gang vi vinner terreng gjennom nye rettigheter og politiske bestemmelser, snevres rommet inn fra en annen kant?

Kanskje det berømte glasstaket i realiteten er en boks. Med speil på alle kanter.

(Artikkelen sto på trykk i Dagsavisen 21.02.2013)

12 svar

  1. Hei Marta. Flott å se deg i debatten. Jeg har skrevet boka » Hva er kropp» , som tar opp vår tids største misforståelse; at kroppen forstås som objekt over ytterside. Har akkurat gitt studentene mine ved NIH tema » kropp» på er metodekurs. Veldig viktig for dem å få anledning til å arbeide kritisk med problemstikken de lever med, men ikke får faglig hjelp til å problematisere, sjekk vår blogg rettfrakroppen.no

    Hilsen Gunn Engelsrud

  2. Hei. Jeg så debatten på NRK i kveld. Veldig bra var den. Jeg jobbet noen år i en klesbutikk for voksne damer 40 + de eldste var ca 80 år. Må si jeg ble veldig forundret over å høre nærmest alle klage over grevinneheng og når jeg kom med kortermede topper ville de ikke gå med det. Det var unntak om noen ville ha det. Må si jeg ble litt skuffet over at voksne damer som man skulle tro hadde litt selvtillit var så til de grader selvkritiske . Ble lei meg på deres vegne. Og skjørt måtte gå under knærne for knærne var blitt så stygge 😦 Hvilken påvirkning har disse kvinnene hatt på sine døtre f eks ? Mange av de var også veldig nedsettende ovenfor sine menn, de kunne si høyt at nei den genseren så du veldig tykk ut i osv. Jeg har aldri hørt menn si slikt til sine koner i butikken . Hva kommer dette av undrer jeg på .?

  3. Marta, takk for artikkelen og det var sååå bra å se og høre deg i debatten i går. Fint at du ser og forklarer sammenhenger mellom kvinner, media og business, ellers blir debatten håpløs individualisernede. Jeg har forsker på idrett, makt og kjønn i sportsjournalistikken i flere år. I Norge ser den for øyeblikket ut til å være mettet med naken hud- det er liksom ikke så spennende lenger. Det massive trykket mot kvinners rettigheter og utvidet livsrom får ulike uttrykk i mange land. Hos oss skal vi bl a stables ned med kroppshat. Lenge var ordet `skamben` nesten det eneste negativt ladede ordet om kroppene våre. Det kaller jeg for `koseben`. Vi kan gjøre som Pierre Bourdieu foreslo; lage våre subversive – egne positive- ord. Kvinner har mye kreativitet. Da er det bare å `brette opp ermene og sloss litt`. Gerd von der Lippe

    1. Hei Gerd!
      Takk for hyggelig og oppmuntrende melding!
      Det er oppløftende dager for tida, for nesten alle jenter og kvinner jeg snakker med skal gå i 8. mars-toget i år, mange for første gang. Det virker som om folk våkner opp når rettigheter står under press.
      Ønsker deg en fin uke i feminismens tegn!
      hilsen Marta

      1. Hei igjen
        Hyggelig. Bø Kvinneforum arrangerer feiring i Bø med Gry Larsen, som trekkplaster. Hun viste sin `naturlige fødselsmage` etter å ha født to barn. Dette som en protest mot kunstig fjerning av alle tegn på mager til kvinner som føder. Vi vil samtidig markere motstand mot legers reservasjonsrett.
        Jeg tror det blir en fin 8 mars.
        Hilsen Gerd.

  4. Etter å ha lest om disse ordene går jeg på badet, kler av meg, kikker anerkjennende i speilet og angrer bittert på at jeg valgte å bli heterofil. (Og så dusjer jeg.)

  5. Reblogged this on Bentita Palabra and commented:
    Kroppsspråk er makt

  6. […] Denne kroppen min som jeg har levd med i snart 40 år. Den har gjort en god jobb, båret meg langt, gitt meg to barn, mye nytelse og en viss grad av smerte. Noen reservedeler og moderasjoner har måttet til, men den er fortsatt fint fungerende. Hva skulle jeg ha å utsette på den? All denne smerten og motstanden jeg føler på  – er den summen av all perfeksjon jeg ser rundt meg? På reklameplakater, på forsiden av glossy magasiner, i annonseringen på FB som både minner meg på hvor voksensingel jeg er og at alle ekte og innbilte skavanker kan og bør fikses på. Hvorfor rakker jeg slik ned på kroppen min? Hvorfor faller det meg inn å sette ukledelige navn på deler av den, slik som Marta Breen for ikke lenge siden refererte til i sin kommentar i Dagsavisen? […]

  7. […] å snu rundt på kjønnsstereotypen når de skulle ta bilder av motorsykkelen Ducati Panigale 1199. Marta Breens fantastiske blogginnlegg om hvordan ord også påvirker vårt kroppsbilde. Caroline Heldman snakker om seksuell […]

  8. […] gamle blogginnlegg «Ord som hater kvinner» føles dessverre sørgelig […]

  9. […] All denne smerten og motstanden jeg føler på  – er den summen av all perfeksjon jeg ser rundt meg? På reklameplakater, på forsiden av glossy magasiner, i annonseringen på FB som både minner meg på hvor voksensingel jeg er og at alle ekte og innbilte skavanker kan og bør fikses på. Hvorfor rakker jeg slik ned på kroppen min? Hvorfor faller det meg inn å sette ukledelige navn på deler av den, slik som Marta Breen for ikke lenge siden refererte til i sin kommentar i Dagsavisen? […]

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: