Ord som hater kvinner

Den kvinnelige anatomi – anno 2014

Bli kjent med dine nye kroppsdeler! 
Eller kanskje ikke.

– Har du muffinmage?

Hva det betyr? Jeg er usikker, men fenomenet blir heftig annonsert i aviser og på nett for tida, av et firma som selger testosteronpiller. Som altså skal hjelpe kvinner mot muffinmage.

Det er gjerne slik med nyord: De bare dukker opp, og det forventes at vi skal forstå dem. Iblant får du en svak mistanke om at det nye språket ikke vil deg vel. Som når markedsliberalister klarer å omdøpe ord som passasjerer, elever og pasienter til kunder, brukere eller enda verre; biomasse. Man kan føle seg fremmedgjort av mindre.

Det samme skjer når ubehagelige nyord kastes etter kroppene våre. Når kvinnelige kroppsdeler plutselig får dyrenavn. Som kalkunhals. Eller kameltå. Søker du etter «camel toe» på nettet, får du tusenvis av treff. Fenomenet dreier seg om at noen har klart å fotografere en kvinne slik at det er mulig å skimte kjønnsleppene hennes gjennom tøyet, og dette er visst veldig stygt og pinlig.

Flaggermus kan vi også få. Det var en legebekjent av meg som nylig fortalte meg om dette. Flere unge pasienter har kommet inn på kontoret hennes med bekymringer over sine kjønnsleppers utseende. Én hadde fått høre av kjæresten sin at hun hadde «flaggermus», men min venn – som har jobbet som gynekolog i flere tiår – kunne raskt konstatere at pasienten var helt normal. «Denne kjæresten din, hva slags erfaringsgrunnlag har han egentlig på området?» spurte hun pasienten. Og la til: «Dersom han har sett flere kvinnelige underliv enn meg, er han nok ikke noe å samle på.»

Før jul skrev den dyktige svenske økonomijournalisten Kathrine Kielos en spalte i Aftonbladet om kjendismedienes tendens til å redusere kvinnen til hennes enkelte kroppsdeler – kroppsdeler som alle har rett til å bedømme. «Dette er skolegårdsmobbing opphøyd til bildejournalistikk», hevdet hun.

For pressen har i flere år jaktet på kvinnelige kroppsdeler, ofte områder vi knapt visste eksisterte. «Sidepuppen» for eksempel, som har fått mye omtale det siste året. Mediene er nærmest besatt av fotografier som viser kjente kvinners bryster fra siden – sideboobs – når de har på seg løstsittende kjoler. For noen år siden var rynkeknærne i fokus, etter at Demi Moore ble avslørt med et par av disse. Grevinneheng er noe ekkelt man finner på undersiden av modne kvinners overarmer, mens tykke ankler – også kalt «cancles» – er et annet utbredt kvinneproblem ifølge tabloidpressen. Hillary Clinton lider visstnok av dette.

I fjor snakket man om «thigh gap» (et ettertraktet mellomrom mellom lårene), men dette er allerede gammelt nytt. I 2014 er det «bikini bridge» som gjelder. Jeg tror ikke jeg orker å forklare leserne hva dette går ut på, annet enn å si at det handler om utstikkende hoftebein og selvportrett i bikini.

Jeg husker da Anne Lindmo, den gangen Sandvik, skrev om sin altfor høye «komplekskompetanse» i antologien «Råtekst» (1999). Det var en tristmorsom tekst om frustrasjonen hun kjente over at hun og venninnene hadde brukt altfor mye tid og hjernekapasitet på å bekymre seg for ulike kroppsdeler. Hun lanserte nyordet «knefett», som jeg husker vi andre Råtekst-jentene lo mye av. Nå ler vi ikke lenger.

Vi har alle fått utvidet ordforrådet vårt på de femten åra som har gått. Ridebukselår, bollemus, kråketær, appelsinhud, hengelokk og sinnarynke. Alt sammen: Ord vi ikke trengte, ord vi ikke ønsket oss, men som likevel insisterer på å være en del av vårt felles vokabular.

Jeg vil påstå at kampen mot skjønnhetsindustrien er det slaget der 70-åras kvinnebevegelse tapte med størst margin. Stiller du i et 8. mars-tog med bannere om slike temaer i dag, peker folk og ler. I beste fall blir du sett på som naiv. Til og med en selvutnevnt maskulinist som Bjørgulv Braanen, redaktør i Klassekampen, har uttrykt bekymring for denne utviklingen: «Jeg trodde da jeg var ung på 70-tallet at frigjøringen for kvinnene ville komme når det gjaldt det kroppslige. Jeg tenkte at menn hadde en fordel fordi de ikke ble bedømt på utseendet. Du kunne se ut som en dass og bli professor liksom. Det er en veldig stor frihet å ikke bli dømt på utseendet. Jeg trodde at kvinner skulle komme dit også.» (Fett, 2/12)

I mine mørkeste stunder får bikinibruer, cancles og muffinmager meg til å undre: Kan det være sånn at kvinners frihet og handlingsrom er en konstant størrelse? At hver gang vi vinner terreng gjennom nye rettigheter og politiske bestemmelser, snevres rommet inn fra en annen kant?

Kanskje det berømte glasstaket i realiteten er en boks. Med speil på alle kanter.

(Artikkelen sto på trykk i Dagsavisen 21.02.2013)