Månedlige arkiver: desember, 2009

Intimitetsangst

DVD: “Come Early Morning”
Dette lavmælte dramaet er regidebuten til skuespilleren Joey Lauren Adams (hun med den irriterende babystemmen i ”Chasing Amy”. ) Vi møter Lucy (Ashley Judd), en noen-og-tredve år gammel kvinne fra en småby i Arkansas, som jobber i byggebransjen på dagtid, og tilbringer kveldene på bar. Her drikker hun for mye og plukker opp fremmede menn. Etter sine one-nights-stands får hun panikk og stikker av i gryningen. Hun sliter både med selvforakt og angst for intimitet. Så møter hun en hyggelig fyr som ikke lar henne stikke av så lett.
Temavalget er ikke veldig originalt, men Lucys indre konflikter er desto mer gjenkjennbare for de fleste som har levd singellivet. Filmen får også pluss for sitt slentrende countrysoundtrack med artister som Merle Haggard og Willie Nelson. “Come Early Morning” er et godt hverdagsdrama som drives av en sterk Ashley Judd i hovedrollen.

Roter bort historien

DVD: Emilio Estevez: “Bobby”
Denne stjernespekkede filmen handler ikke om livet til senator Robert F. Kennedy, slik man kan forledes til å tro. Filmen tar i stedet for seg et døgn i livet til gjester og ansatte som oppholdt seg på det hotellet «Bobby» befant seg på den dagen han ble skutt. Det er en turbulent epoke og forventningene til den unge senatoren er store. Dessverre velger regissør Estevez å la det politiske aspektet være et utydelig bakteppe, mens han heller fokuserer på mindre viktige detaljer. 1968-klisjeene florerer, og filmens absolutte lavpunkt er Ashton Kutchers overdrevne hippiefigur. Mot slutten blir det usedvanlig svulstig. Da hjelper det ikke at man har skrapt sammen det som kan krype og gå av stjerneskuespillere.
Et rent filmportrett av Robert Kennedy ville nok vært langt mer givende.

Slapt av Elle!

Motebladet Elle erklærer seg nå pelsfrie i forbindelse med et coverintervju med Gunhild Melhus.
Forsåvidt en hyggelig nyhet. Men jeg synes det er snodig at Dyrevernalliansen nå planlegger å gi bladet et diplom for en avgjørelse de burde ha tatt for lenge siden. (En rekke andre kvinneblader har vært pelsfrie i flere år allerede.) Dessuten betyr ikke dette at Elle blir helt pelsfritt, bladet kommer nemlig fremdeles til å trykke både pelsbilder fra catwalken og pelsannonser.
Man kan jo ikke risikere å tape noen kroner!

Mia Berner er død

Jeg har bare møtt Mia Berner et par ganger. Den ene gangen snakket vi engasjert – og noe rødvinsbedugget – i et par timer. Da jeg gikk derfra var jeg ikke lenger redd for å bli gammel.
Hvil i fred, Mia.

Årets beste norske låter!

Foto: Sigmund Krøvel-Velle/Hallingdølen

Nå i desember skal alle kåre «årets ditt» og «årets datt». Og jeg kan jo ikke være dårligere.
Her mine norske favorittlåter i 2009.

1. Navigators ”Wall of Stone”
2. Stein Torleif Bjella: ”Psykisk kan du væra sjøl” (bildet)
3. Ingrid Olava: ”Warrior Song”
4. Aasmund Nordstoga: ”Det er meg det samme hvor jeg havner når jeg dør.”
5. Sivert Høyem: ”Moon Landing”
6. Sissel og Odd: ”Upp gledjest alle, gledjest no”
7. Jaa9 & OnklP: ”Glir forbi”
8. Karin Park: ”Ashes”
9. John Olav Nilsen & Gjengen: ”Diamanter og kirsebær”
10. Donkeyboy: ”Ambitions”

Om initiativ og kjærlighet

Bonden Calle Breen er IKKE i slekt med undertegnede

«Hvem tok initiativet til ikke å innlede et kjærlighetsforhold?»

Se og Hørs dekning av «Jakten på kjærligheten» når nye journalistiske høyder.

Reseptgenerasjonen

DVD: «The Chumscrubber» (Scanbox)
Denne stjernespekkede filmen føles som en hybrid av «Donnie Darko» og «The Stepford Wifes». Vi møter tenåringen Dean (spilt av Jamie Bell fra ”Billy Elliot”) som finner sin beste venn Troy hengt på rommet. Han velger å ikke fortelle om dette til noen av foreldrene, fordi han tror de ikke ønsker å vite noe om det. De voksne og ungdommene lever nemlig i hver sin verden: Der de voksne er opptatt av å holde den perfekte fasade, er det piller og dop som står i hodet på de unge. Usannsynlighetene florerer, og de fleste karakterene er temmelig karikerte, men uten at det vipper over i parodien. En mørk, men ikke depressiv, film om medisinert ungdom.

Svenskenes Michael Moore

Jeg har nylig lest ut Lena Sundströms strålende «Saker jag inte förstår och personar jag inte gillar.» Bokas radikale og oppsøkende journalistikk har gitt henne merkelappen «Sveriges svar på Michael Moore.»
Sundström går i strupen på sosialdemokratene som hun mener har gjort knefall for markedsliberalistene i en rekke viktige saker. Og dette gjør hun på en usedvanlig morsom og rabulerende måte.
Nå er hun ute med sin nye bok «Världens lykcligaste folk». I forarbeidet med boka flyttet hun til Danmark for å finne ut hvorfor de glade drammedrikkerne i dag er vel så kjent for sin fremmedfiendtlige politiske linje.
Lena Sundström var i flere år programleder for TV4s «Kalla fakta.» På privaten er hun gift med Bo Sundström – vokalist i Bo Kaspers Orkester.
Sjekk hjemmesiden hennes.

Seks timers spenning

DVD: ”Traffic”
Denne miniserien som finnes på dvd er en slags hybrid av Steven Soderberghs narkofilm med samme navn, HBOs kvalitetskrim ”The Wire”, globalthrillerne ”Babel” og ”Syriana” og tv-serien ”24”, som har samme regissør. Trafikken det vises til er smuglingen av narkotika, våpen og mennesker over Atlanterhavet, og i serien møter vi tre Seattle-baserte menn som alle opplever ulike deler av denne industrien på kroppen. Kvalitetsserien følger heroinens vei fra åkeren i Afghanistan og helt inn i forstadsungdommens blodårer. Bruken av parallelle historier som veves inn i hverandre, samt raske sceneskift over landegrenser, er en svært populær fortellerform for tiden, og når det gjøres komplekst og godt som her, er resultatet nervepirrende.