I forbindelse med de mange voldtektene som har rammet Oslos jenter den siste tiden, skriver journalist og veterinær Anne Viken et blogginnlegg om sine opplevelser i Oslonatten. Jeg kjenner igjen mye av det hun forteller fra de årene jeg bodde i Trondheimsveien.

Da jeg skrev om dette i Dagbladet for åtte år siden, fikk jeg kjeft av et par venner som mente at det var «unødvendig» å nevne at problemet var utenlandske menn. Jeg var uenig. Jeg hadde et behov for å adressere aggresjonen mot dem som faktisk trakasserte meg.

Her er teksten jeg skrev i Dagbladet, mars, 2003:

De fleste menn er greie, men …

– SKARRU KJØPE? spør gutten i slutten av tenåra. Han viser meg noen brune hasjklumper han har i jakkelomma. Jeg skal møte to venninner på en pub i Grønlandsleiret og har tatt snarveien langs Akerselva.

– Nei takk, sier jeg, og går fort forbi de tre mørkhuda
guttene som står under brua og småflirer.
– Har du en sigg da? roper en av dem etter meg.
Jeg rister på hodet.
– Har du et ligg å gi bort da?
(Pause) – For du ser jo ut som ei hore!
HER BURDE JEG sikkert ha kommet med en skarp replikk og virkelig satt drittungene på plass. Men når du befinner deg alene under ei bru på Grünerløkka, er du pent nødt til å svelge både sinne og stolthet. Igjen. For denne kvelden er nemlig ikke første gang jeg har blitt kalt hore på gebrokkent norsk i mitt eget nabolag. Dessverre bor det en del mannfolk her som mener at en blond jente som går alene på gata per definisjon er en hore. I blant er tilnærmelsene forkledd som komplimenter; «Hvor skal du»? «Hva heter du»? «Fine pupper»!
Plystring, roping ut av bilvinduet, tuting og verst av alt; smatting i det vi passerer hverandre. På vei hjem fra jobb, på vei til butikken, på vei til byen.
ÉN AV FIRE norske kvinner føler seg utrygge i byen på kveldstid, viser en ny undersøkelse Norsk Gallup har utført.
Førsteamanuensis ved institutt for sosiologi på Universitetet i Tromsø, Anne Britt Flemmen, har skrevet en doktoravhandling om kjønnsmessig begrensning i det offentlige rom. Hun forklarer til nettstedet Missbehave.no at det kan være vanskelig for disse mennene å forstå våre reaksjoner. De føler at kvinner overreagerer på det de selv ser på som én enkeltstående kommentar eller henvendelse. Men det er selvsagt summen av disse som føles krenkende. En kompliment fra en fremmed mann på gata er ikke en kompliment, men en trussel.
PÅ PUBEN FORTALTE jeg venninnene mine at jeg hadde tenkt til å skrive noen linjer om episoden ved elva og den jevnlige trakasseringen jeg opplever. Men jeg ble ikke møtt med oppmuntring og støtte. Tvertimot.
– Pass deg så du ikke kan oppfattes som rasistisk, da!
– Pass deg så du ikke skjærer alle over en kam.
Advarslene var mange, og de klarte nesten å snakke meg fra det. Det siste du ønsker er at en eller annen Frp’er skal ta det du skriver til inntekt for sin innvandringsfiendtlige politikk. Men det er likevel et faktum at det kun er utlendinger dette dreier seg om.
Selvfølgelig skjærer jeg ikke alle over en kam. De aller fleste menn er greie.
Resten må skjerpe seg.
PS. Hvis noen i Oslo-politiet er interessert i å vite nøyaktig hvor disse tre gutta pleier å selge hasj, er det bare å ringe.

Apropos: Les denne sterke historien i VG.

Bekim Sejranovics bok «på vei til ingensteds» har fått en strålende anmeldelse i siste nummer av Ny Tid! Anmelderen skriver at boken er et slag i magen:
«Etter å ha lest boka, begynner tankene å kverne. Forstyrrende og fabelaktig. Akkurat slik en god og viktig bok skal være!»
Hun avslutter med et ønske om at hans andre roman – Ljepsi kraj (En vakrere slutt), snarest oversettes til norsk.

Bekim Sejranovic

Den norsk-kroatiske forfatteren Bekim Sejranovic – som jeg intervjuet på scenen under Oslo bokfestival i september – ligger nå på andreplass på Tronsmos bestselgerliste.

«På vei til ingensteds» heter den fengende boka, som har sterke selvbiografiske trekk. Den ble opprinnelig skrevet på kroatisk og har allerede fått strålende mottakelse i kroatisk presse. Den har også vunnet et pris som årets beste roman fra de tidligere joguslaviske land. Nå er den altså ute på norsk.

Bekim ble statsløs da krigen brøt ut på Balkan og han kom til Norge i 1993. Siden den gang har han blant annet underviss i kroatisk på Universitetet i Oslo, og oversatt Frode Grytten, Kjell Askildsen og Ingvar Ambjørnsen til kroatisk.

Et morsomt apropos er at undertegnede ble kjent med Bekim i 1997 – da vi begge jobbet som postmenn i Oslo sentrum. Jøss som tida går!

Jeg fant denne lille ”bruksanvisningen” på undersiden av min datters vippestol.

Det slo meg at dette klistremerket i grunnen burde fulgt med alle babyer hjem fra fødestua. For hvem trenger tjukke bøker om barneoppdragelse, når alt kan sies med to små tegninger?

Julie Brodtkorb (Ikke lenger Voldberg)

Høyres selverklærte feminist Julie Brodtkorb portretteres (igjen) i dagens VG. Her kan vi lese at hun har kommet seg opp og fram ved hjelp av ”hardt arbeid og et par hersketeknikker.” Disse hersketeknikkene har hun lært i bøkene til Berit Ås, og Brodtkorb lærer villig bort metodene til andre unge talenter som vil opp og fram i Høyre.

For alle som har lest bøkene til sosialpsykolog og politiker Berit Ås, og hørt henne snakke om sine funn, blir Brodtkorbs uttalelser latterlige.

Hersketeknikkene setter ord på en systematisk og kulturelt forankret undertrykkelse – de er ikke et sett smarte triks for deg som vil opp og fram.

Tar du i bruk teknikker som usynliggjøring, latterliggjøring eller å holde tilbake informasjon, for å bygge deg en karriere, da er du rett og slett bare usympatisk.