Om tidligere bøker

Om boka «Radka Toneff» (Kagge, 2008)

Skrevet om boka «Radka Toneff – Hennes korte liv og store stemme»:

”En glitrende bok om en av norsk jazz` største stjerner som dessverre forlot oss så alt for tidlig.”
Kyrre Rosenvinge, Jazz fra skoletorget

”Marta Breen er en viktig stemme når hun skriver om kvinnelige kunstnere i samfunnet. Hun gjør det med ansvarsfølelse. Hun jobber mot myter og kjente forestillinger om den kvinnelige kunstneren. Og hun klarer å skrive fram et sterkt menneske, med varme og personlighet.”
Jenny Hval, Klassekampen

”Forfatter og journalist Marta Breen tar heldigvis ingen snarveier, og unngår en videre mytebygging rundt Toneffs liv. (…) Det har blitt et sammensatt portrett over en på samme tid skjør og sterk person. Breen har opparbeidet seg solide kunnskaper om samtidas musikkmiljø.”
Unn Conradi Andersen, Dagbladet

«Boka er ikke bare et portrett av en stor kunstner, men også et miniportrett av en tidsepoke i særlig Oslos musikkliv. (…) Breen har også fått Jan Garbarek i tale. Det er det ikke så mange som klarer.»
Jan-Erik Østlie, Aktuell

«Dette er en spennende bok om en stor artist. (…) For de av oss som hørte Radka Toneff på konsert, får opplevelsen ekstra dimensjon ved å lese boka.»
Bjørn Stendebakken, Avisa Valdres

«Boka fanger Radka slik hun virkelig var, og gir i allefall en del av forklaringen på hvorfor hun ikke orket å leve lenger, samtidig som den avmystifiserer hendelsen.»
Björn Lindahl, Svenska Dagbladet

«Språket flyter svært lett og man rives lett med. Hennes bruk av direkte tale gir også teksten et svært autentisk preg. (…) Jeg får hele tiden lyst til å lese videre, nysgjerrigheten min pirres, ikke av tørst etter saftige detaljer eller avsløringer, men fordi stoffet er spennende.»
Norsk Viseforum

Norsk jazz’ store ikon

Radka Toneffs ”Fairytales” har solgt 100 000 eksemplarer og er landets mestselgende jazzplate. Fremdeles har ingen klart å fylle tomrommet etter henne.

av: Marta Breen

Den norske jazzsangerinnen Radka Toneff rakk ikke å spille inn mer enn tre plater før hun døde i 1982, bare 30 år gammel. Likevel kan hennes innflytelse på dagens generasjon jazzsangere knapt overvurderes. Svært mange kvinnelige vokalister i Norge har gått gjennom en Radka-fase i slutten av tenårene eller tidlig i karrieren. Jazzvokalist og universitetslektor ved Norges musikkhøgskole, Guro Gravem Johansen, gikk på jazzlinja i Trondheim på midten av 1990-tallet, og hun forteller at det var Radka-feber blant sangelevene den gangen. Hun mener Radka Toneffs holdninger til jazzsang har hatt stor innflytelse på utdanningen.
– Det var spesielt hennes utsagn ”jeg gjør alt galt, og vil ha det slik” som ble stående. Mange tok til seg budskapet om at du ikke behøver å synge teknisk perfekt, så lenge uttrykket er sterkt. På mange måter ble Radkas stil og holdninger integrert i undervisningen, sier Gravem Johansen.

Interessen for Radka Toneffs musikk fikk et oppsving da det prestisjetunge amerikanske platemerket Verve høsten 1990 ga ut hennes to første album på cd. Tre år etter ble ”Live in Hamburg” sluppet, en plate som besto av opptak fra Radka Toneffs konsert på klubben Onkel Pö i Hamburg, våren 1981. For denne utgivelsen ble hun tildelt Spellemannprisen post mortem.
Hva var det så med Radka Toneffs sangstil som gjorde henne til en skoledanner i Norge? Jazzsanger Live Maria Roggen forteller at Toneff har hatt enorm innflytelse på hvordan hun selv forholder seg til tekst og stemmebruk.
– Hun hadde en stil, nærmest et imperativ, som gikk ut på at hvis du må synge, la stemmen din være ærlig, ikke juks, vær deg selv, vær tilstede og gi av deg selv. Hennes sterke, og noen ganger såre og uperfekte måte å synge på, virket veldig følsom og menneskelig for meg. Ordene hennes traff meg, og jeg ønsket å treffe andre på den samme måten, sier Roggen.
Også Silje Nergaard avslører at hun har et sterkt forhold til den avdøde musikeren.
– Radka var en de første jazzsangerinnene jeg hørte mye på, og jeg ble dratt rett inn i hennes verden. Hun sang med en skjørhet i stemmen, samtidig som den var full av styrke. Man fikk lyst til å holde rundt henne, sier Nergaard.

Radka Toneffs plater har steget i anseelse i løpet av de årene som har gått, ikke minst har ”Fairytales” (Odin Records, 1982) solgt svært godt i inn- og utland. Den ligger nå i underkant av 100 000 solgte eksemplarer, noe som betyr at dette er Norges mestselgende jazzplate noensinne. Da musikknettstedet Ballade laget sin jazzkanon over tidenes 20 beste norske jazzalbum, var Toneff eneste artist med hele tre plater på lista. ”Fairytales” kom på tredjeplass, mens de to andre studioalbumene havnet på henholdsvis 8. og 13. plass. I begrunnelsen for den sterke tredjeplassen heter det: ”Et tidløst testament fra en sanger og artist som forlot oss altfor tidlig, men som fortsatt preger ’alle’ som synger.”

Toneffs repertoar besto både av selvkomponert materiale og låter skrevet av musikerne i bandet hennes, da spesielt Jon Eberson og Arild Andersen. I tillegg spilte hun enkelte standardmelodier, samt låter hentet fra amerikanske singer/songwriters som Patti Austin, Joni Mitchell, Phoebe Snow, James Taylor, Paul Simon, Carole King og Chaka Khan. Selv om hun hadde stor sans for sin samtids popartister, var forbildene tradisjonelle når det kom til det sangtekniske: Sarah Vaughan, Ella Fitzgerald og Billie Holiday. I begynnelsen av karrieren satt hun i timevis ved platespilleren og sang i kor med dem. Men hun adopterte ikke deres repertoar, fordi hun mente at standardlåtenes tekster sjelden holdt mål. Og nettopp på tekstsiden gjorde Radka Toneff et nybrottsarbeid for norsk jazz. Jazzen har alltid vært instrumentalistenes domene, og ordene har ikke blitt regnet som like viktige. Radka følte at hun ikke klarte å synge godt uten å ha et sterkt forhold til teksten – da låt det unaturlig, mente hun. Hun skrev flere av tekstene sine selv, men like ofte brukte hun tekster av amerikanske samtidspoeter som Robert Creeley og Nikki Giovanni. Begge disse oppdaget hun med hjelp fra sin venn Jan Erik Vold.

Ved siden av at hun brakte tekstfokuset sterkere inn i norsk jazz, blir Radkas voldsomme arbeidsmoral og seriøsitet, trukket fram som hennes store styrke.
– Hun var veldig tydelig på at hun ønsket å være en musiker på linje med andre musikere. Jeg tror hun på denne måten forandret rollen til norske sangere for alltid, og ledet vei for rollemodeller som Sidsel Endresen og Elin Rosseland, og mange etter dem, sier Live Maria Roggen.
Toneff hadde en nesten ekstrem måte å jobbe på, alt hun gjorde var 100 prosent, enten det gjaldt husarbeid eller komposisjon. Hennes evne til å fokusere var stor, og på scenen kunne hun i blant virke så konsentrert at det grenset til kjølighet. Men varmen i stemmen veide opp dette inntrykket.
Den danske stjernetrommeslageren Alex Riel, som spilte med Radka de siste årene av hennes karriere, har aldri møtt en jazzvokalist med en bedre følelse for timing enn henne. Han forteller at det finnes en vits blant jazztrommiser som går slik: ”How do you know it’s a female singer that’s at your door? She can’t find the key, (‘toneart’ på engelsk) and she doesn’t know how to get in.”
Med det menes at svært mange sangerinner ser ut som et spørsmålstegn etter at en av musikerne har gjort en solo fordi de sliter med å komme inn i låta igjen.
– Jeg husker jeg testet henne en gang gjennom å spille en riktig mystisk trommesolo. Hun sto med ryggen til, så vi hadde ikke blikkontakt, og jeg gjorde ingen tegn på at jeg skulle avslutte, likevel begynte hun å synge på sekundet. Etterpå snudde hun seg og geipet, hun skjønte at jeg hadde testet henne. Hun var utrolig! sier Riel.

Skrevet om Marta Breens ”Piker, vin og sang” (Spartacus, 2006): 
”Marta Breen har skrevet en viktig kulturhistorisk bok, som ikke kunne blitt så bra uten hennes engasjement, kunnskap og dedikasjon til prosjektet.”
Hanna Helseth, Klassekampen

”Breen saumfarer de aller fleste sjangrer i populærmusikken som har gjort seg bemerket i Norge de siste 50 årene, og hun gjør det med god oversikt, musikalsk forståelse og lite fordommer eller behov for å framheve egen smak. Dessuten forteller hun både godt og morsomt.”
Audun Molde, Prosa

”Boken er rett og slett pensum for enhver som med respekt for seg selv mener å vite noe om norsk rocks historie.”
Tore Stemland, musikkbookszines

”Grundig og tankevekkende korrektiv til den «offisielle» historien om norsk pop og rock. (…) Breen har valgt en nøktern og beskrivende vinkel. På glimrende vis belyser og drøfter hun hvordan gutter og jenter bruker musikk forskjellig, hvorfor jenter begynner senere og slutter tidligere med musikk og hvordan det kan ha sine fordeler å være jente i musikkbransjen. ”
Elisabeth Bie, Stavanger Aftenblad

”Overraskelsene står i kø når man leser ”Piker, vin og sang”. Så mye man ikke vet!”
Marius Lien, Natt og Dag

”Dette er en flott bok som alle som er interessert i norsk musikk bare må anskaffe seg.”
Terje Nilsen, Backstage

”Marta Breen beveger seg uanstrengt rundt i alt stoffet, trekker en historisk tråd gjennom hele fortellingen, samtidig som hun kjapt og poengtert beskriver utviklingen av de ulike musikksjangrene og trendene, hele tiden med den generelle samfunnsutviklingen som bakteppe.”
Siri Lindstad, Ny Tid

”Forfatteren skriver like selvfølgelig om køntri, hiphop og punk som metal, visesang og trance. Samtidig tar Breen opp politikk, musikkjournalistikk, platebransjen, kvinnekamp samt viktige personer, miljø, hendelser og steder. (…) Breens personlige betraktninger, morsomme sitater og drivende fortellerstil gir oss lyst til å lese videre.”
Kristine Vedal Størkersen, Under Dusken

”Boka er velfundert og drar veksler på et stort antall kilder, noe som gjør den troverdig og interessant. Og for et omfang!”
Ann-Sofi S. Emilsen, Spot.no

”Hun har levert et veldokumentert og solid stykke arbeid for å dokumentere hva kvinnene har bidratt med her hjemme.”
Anders Grønneberg, Dagbladet

”Dette har blitt en skikkelig fengende bok. Håpet er at den når ut til flere enn den obligatoriske målgruppa av smarte jenter og sympatiske gutter med stripete skjerf, og blir pensum for alle som påberoper seg en viss kjennskap til norsk rock. Dette var stas!”
Marthe Westjordet, Plan B

”Boka er strukturert og balansert, og seiler innom både pønk, elektronika, metal og hip hop. Med respekt for artistene, men uten å romantisere tingenes tilstand. Som et godt stykke popkulturell historie bør Piker, vin og sang appellere til langt flere enn landets musikknørder og uttalte feminister.”
Silje Bekeng, Universitas

”Jentemusikantene i norsk historie har kommet til sin rett mellom stive permer, fortjent og fornuftig. La oss bare håpe at en slik historiebok ikke blir nødvendig igjen.”
Anne Gunn Halvorsen, Spirit

”(…)Marta Breen har skrevet en nødvendig bok, en slags alternativ rockhistorie. Det har vært mye skrik og skrål om jentenes dårlige kår i musikkbransjen opp gjennom, men ting tyder på at våpnene nå kan legges ned.”
Audun Vinger, Dagens Næringsliv

”Endelig foreligger boken om kvinner i norsk pop og rock. (…) Et viktig stykke litteratur som synliggjør en hittil nesten ukjent del av norsk pop- og rockhistorie.”
Lise Gulbrandsen, Eva

Om boka «Rosa streker, røde tall» (Manifest (2011)