En ekte famefucker?

Geir Rakvaag skriver i Dagsavisen om Anne B. Ragdes nyeste romankarakter, den 38 år gamle musikkjournalisten Ingunn, som innrømmer at hun er «en ekte famefucker». Ragde spiller her på en stereotyp og gammeldags nedvurdering av kvinnelige musikkjournalister. Videre viser Rakvaag til min bok «Piker, vin og sang» (2006) og den heftige debatten om kvinnelige musikkjournalister som oppsto på 1990-tallet. For interesserte legger jeg her ut hele bok-kapittelet:

Kvinner i rockejournalistikken

”Her hadde jeg sittet i mattetimene og pønsket ut hvilke kule referanser jeg skulle namedroppe overfor journalistene, hvilke skarpsindige verdensanalyser jeg skulle komme med, og det eneste vi fikk svare på var spørsmål om hva sånne søte jenter som oss, gjorde på et sånt sted som dette, det vil si: rockscenen.”
Liv-Marit Bergman i det svenske bandet Candysuck.

Selv om deler av tiårets musikk ble karakterisert som dårlig og overfladisk, var 80-tallet en gullalder for norsk rockejournalistikk, med både Puls, Nye Takter, Beat og Rock Furore på banen. Mye av det som skjedde i norsk musikkliv, ble ikke plukket opp av de store avisene, som var relativt kjendisorienterte som i dag. De ansvarlige for musikkstoffet i riksavisene var lite spesialiserte, og kanskje også lite interesserte — enkelte ble beskyldt for å drive med ren avskrift av plateselskapenes presseskriv. Som oftest ble rockestoffet degradert til barne- og ungdomsavdelingene i avisene og NRK. Den uavhengige musikkpressen ble derfor viktig, fordi den tok rock og beslektede musikkformer på alvor. Etter hvert ble en rekke skribenter rekruttert fra rockepressen til de store avisene.
En av de mest synlige kvinnelige pop- og rockejournalistene på 80-tallet var den tidligere nevnte Gerd Johansen. Hun hadde svart på en annonse som etterlyste skribenter til den nystartede musikkavisa Nye Takter i 1977. Det tok imidlertid ikke lang tid før prosjektet fikk økonomiske problemer, noe som førte til at bakmennene forsvant og medarbeiderne kom til plombert dør: ”Men da hadde jeg fått blod på tann. Jeg synes det var forferdelig moro å lage musikkavis og trodde vi kunne få den til å bli selvstendig.”  I april 1978 kom det første nummeret med Gerd Johansen i redaktørstolen. Samtidig lanserte Tore Olsen sin egen avis i form av Puls: ”Puls så ut som en skikkelig avis, Nye Takter som et menighetsblad! (…) De første utgavene ble til hjemme på kjøkkenbenken, settemaskinen sto på soverommet, oppvasken klatret oppover veggen, og to unger gikk for lut og kaldt vann mellom klipp og lim og søl,” sier Gerd Johansen.  Etter fem år overlot hun redaktørstolen til yngre krefter, men fortsatte som journalist og administrator i bladet. Senere har Johansen markert seg som en populær programleder i Nitimen og i P4.
Nazneen Khan-Østrem var en av relativt få kvinnelige musikkskribenter som markerte seg på 80-tallet. Hege Duckert, Ina Blom, Catharina Jacobsen og Martha Strand var noen andre. Nazneen bodde i småbyen Flekkefjord og kjente ingen andre som var interessert i pønk, da hun begynte å skrive i fanzinen Absolutt Musikk midt på 80-tallet.
— Det fantes jo ikke e-post og Internett da, så jeg skrev brev til folk jeg følte en musikalsk tilknytning til, og skaffet meg et nettverk på den måten.
Unge Nazneen skrev også et par leserinnlegg til de norske musikkavisene, hvor hun etterlyste mer stoff om den britiske indiescenen og flere kvinnelige skribenter. Resultatet ble at hun ble tilbudt spalteplass, og fra 1989 skrev hun fast for Puls .
I 1993 gikk musikkbladet Beat ut med en helsides annonse i eget blad der de etterlyste flere kvinnelige musikkjournalister: ”Vi tror at flere kvinnelige Beat-skribenter kan gi oss videre perspektiver — dessuten vil det selvsagt være en plussfaktor for arbeidsmiljøet.”  I tiden som fulgte, kom et lite ras av kvinnelige musikkskribenter på banen, blant andre Lene Wikander, Beate Nossum, Beate Charlotte Lunde, Hege Ulstein, Helle Høiness, Lone Ildgruben og Elin Lien. På radioen dukket Marit Karlsen, Gro Narvestad og Kristin Winsents opp. Det ble et rabalder da redaktør i Puls, Arild Rønsen, uttalte seg om musikkavisens kvinnevennlige profil i Arbeiderbladet i 1993: ”Vi satser hardt på å rekruttere skrivende jenter (…) Jentene greier å lage en mer seksuell og interessant vri, fordi de har lyst på intervjuobjektene.”
— Selvsagt gikk både jeg og flere andre kvinnelige journalister ut og sa at Rønsens uttalelser var idiotiske. Men det paradoksale var at Beate Charlotte Lunde nettopp var blitt sammen med Alex Rosén i Go-Go Gorilla, Martha Strand var blitt sammen med en i bandet Mazzy Star, og selv var jeg sammen med Helge Sten i Motorpsycho. Og vi hadde jo alle møtt disse i jobbsammenheng. Dette nevnte vi selvsagt ikke i avisoppslaget, men jeg husker at jeg smilte mye av det i ettertid, sier Nazneen Khan-Østrem.
Hun mener at hun selv, og mange andre musikkjournalister av begge kjønn, bruker seksualiteten sin for å få intervjuobjekter på gli.
— Jeg husker jeg intervjuet J. Mascis i Dinosaur Jr. på Cruise Café i 1991. Jeg var den eneste kvinnelige journalisten som traff ham den gangen, og jeg merket at vi hadde kjemi så fort jeg kom inn i rommet. Jeg spilte en litt tullete, søt og naiv jente. Han smeltet fullstendig, og snakket mye lengre med meg enn de andre journalistene. Jeg tror både kvinner og menn flørter i slike sammenhenger, for å åpne noen dører eller skape god stemning.
Mange av 90-tallets kvinnelige musikkjournalister falt fra etter få år. Nazneen tror årsaken er at kvinnene går lei og ønsker seg videre.
— I begynnelsen var jeg fanatisk opptatt av musikk, men etter å ha jobbet med det i mange år begynte jeg å få nok. Jeg var lei av å intervjue musikere som ikke hadde noen ting på hjertet. Det ble så intetsigende til slutt, og jeg fikk et stort behov for å fylle livet mitt med mer innhold.
Nazneen sa opp jobben i NRKs musikkavdeling og flytta til London for å studere internasjonal politikk.
— Jeg følte at det var på tide å bli voksen. Jeg fatter ikke hvordan enkelte av dagens musikkskribenter orker å fortsette, etter å ha gjort intervjuer med idiotartister i så mange år.
Hun tror mye kunne vært annerledes dersom det fantes andre kriterier for musikkjournalistikk i Norge, i dag er det knapt med rom for dybdejournalistikk og analyse.
— Jeg har utviklet en mer sosiologisk interesse for musikk, og liker å reflektere over musikkens innvirkning på samfunnsutviklingen, politikken og kulturlivet generelt. I Storbritannia er det større tradisjon for denne typen journalistikk.
NRKs første kvinnelige rockejournalist, Karin Westrheim, støtter Khans teori om at kvinnelige musikkjournalister ofte får behov for å komme seg videre.
— Jeg har møtt flere kvinnelige rockejournalister som har fortalt at de gikk lei av å skrive om halvviktige ting for umodne guttunger. De ønsket å utvide horisonten. Og det kjenner jeg meg igjen i. Jeg var drittlei av rock på slutten, og fikk alt langt opp i halsen. Da jeg plutselig fikk en gedigen baksmell på skatten, solgte jeg hele platesamlinga mi. Mange mannlige kolleger spurte meg hvordan jeg kunne finne på å gjøre noe sånt. Jeg burde jo tatt opp lån, mente de. Men platene tok opp halve stua, og nå greier jeg meg fint med iPoden.
Karin Westrheim kom inn i musikkjournalistikken i tenåra, da hun som datter av en NRK-mann fikk lov til å ha et ukentlig kvarters radioprogram på lokalsendinga i Nordland. På slutten av 70-tallet begynte hun å skrive for Puls, og deretter ble hun fast musikkmedarbeider i NRK Radio. Hun tror gutters medfødte ”nerdefaktor” har noe av skylden for at rockejournalistikken bestandig har vært så mannsdominert:
— Du må nesten være litt nerdete for å fungere som rockejournalist, og det er nok færre jenter som har det genet der. Jeg tror jenter og gutter bruker musikk forskjellig. Gutter bruker musikken for å presentere seg selv, og markere at dette er meg og det er de andre. Mens jenter forelsker seg i en låt eller en artist, og synes det er nok.
Nazneen Khan-Østrem er enig:
— Jeg var definitivt en veldig nerdete jente. Men jeg kan ikke så mange årstall, titler og produsentnavn som en del gutter. I sånne popquizer faller jeg helt igjennom. Men jeg kjenner de analytiske termene og kan snakke om de brede linjene i musikkens utvikling. Og det er vel strengt tatt mer interessant enn navnet på b-siden på en obskur skive?

I enkelte musikkredaksjoner har kvinneandelen vært så lav at det har dukket opp fiktive kvinner i spaltene for å rette opp inntrykket. Lenge anmeldte ”Anita Håland” plater i Natt&Dag. Dette viste seg senere å være et pseudonym for Turbonegers Thomas Seltzer. Mangelen på kvinnelige skribenter er en stor ulempe for den norske musikkpressen. Kvinner og menn tenker ikke helt likt, og i en musikkredaksjon vil blandingen bidra til gjensidig inspirasjon og utvidet perspektiv. Som de fleste spørsmål knyttet til kjønnsforskjeller er det sammensatte årsaker til mangelen på kvinnelige rockeskribenter, og den mest opplagte forklaringen er mangelen på forbilder. I Norge har vi hatt en liten håndfull kvinnelige rockejournalister hvert tiår, men de fleste har forsvunnet etter relativt kort tid. Westrheim har trolig rett i at dette også skyldes kvinner og menns ulike måte å forholde seg til musikk på. Mange gutter har en tendens til å se på musikken med et ”nerdeblikk”. De dyrker samler- og gutteromskulturen som fokuserer på faktakunnskap av typen albumtitler, årstall, produsenter, å kunne ramse opp navnet på ti band som har gjort låta før, og så videre. Jenter har gjerne fått sitt forhold til musikken på dansegulvet eller gjennom sterke møter med enkeltlåter. De bruker ikke musikkunnskap som et redskap for å posisjonere seg overfor hverandre, og de behersker heller ikke snakket rundt musikken som preger musikkavisene.
Selv om det er vanskelig å si noe generelt om forskjeller mellom kvinnelige og mannlige egenskaper, har mange jenter det til felles at de ønsker å bli likt av de fleste. Gutter har kanskje en litt mer avslappet holdning til dette. Som musikkjournalist må du tørre å gjøre deg upopulær, det er et svært synlig yrke, og du kan lett få deg fiender. Kanskje dette skremmer jenter fra å innta slaktebenken? På den annen side kan man påpeke at kvinnelige film-, teater- og litteraturkritikere aldri har hatt problemer med å hente fram storslegga.
— Det kan hende man påtok seg en hardere og mindre sympatisk stil enn det som egentlig var naturlig. Du fikk et litt oppblåst ego og pisset inn reviret ditt veldig tydelig. Det er ikke sikkert at den tida fikk fram det beste i deg, for å si det sånn, sier Karin Westrheim.
Forsker og musiker Anne Danielsen (fra Ung Pike Forsvunnet) mener at ”jentekulturen” er for en minoritet å regne i rockejournalistisk sammenheng:
— Etter mitt skjønn har musikkjournalistikken mye å tjene på at andre typer erfaringer med musikk også kom til uttrykk. Man burde i større grad rekruttere journalister med forskjellig bakgrunn og la denne forskjelligheten komme til uttrykk i spaltene.
Musikkjournalisten hevder at hans eller hennes smak og tolkning er den rette, og jenter har kanskje et mindre behov for å markere revir på denne måten. Mange vil si at kritikerkulturen handler vel så mye om å fortelle verden noe om hvem du er, som å fortelle om musikken du har hørt. Musikkjournalistmiljøet er konkurransepreget; jobbene er få og attraktive, og det er alltid noen som venter på at du skal drite deg ut, så de kan ta plassen din. Du kan ikke være redd for konkurranse, du må tåle spisse albuer — og gjerne bruke dem selv.
Dessverre er det ikke alltid kvinnelige musikkjournalister opplever at de blir behandlet på lik linje med sine mannlige kolleger. Historisk sett har det vært vanlig å la jenter skrive lanseringsintervjuene, mens gutta i større grad får anmelde og synse. Og mens kvinnelige sportsjournalister opplever å bli uglesett i fotballgarderoben, kan man iblant sitte med den samme følelsen når man entrer en mannsdominert backstage. Journalist Patrizia Mazzuccolo i NRK P3 opplevde å bli fullstendig utestengt da hun skulle intervjue et band for Metal Hammer i England: ”En promoarbeider som jobbet for et stort band fortalte redaktøren vår at jeg ikke fikk intervjue dem, fordi hun trodde jeg kombinerte journalistjobben med å ligge med bandmedlemmene. Jeg fant det ut senere, og ble selvsagt rasende. At noen kunne tro at jeg var så uprofesjonell!”
I likhet med jentefans har kvinnelige musikkjournalister opplevd å bli stigmatisert som groupies. Dette er en form for nedvurdering av den kvinnelige fansens entusiasme og av journalistens profesjonalitet, hvor deres motiv for å komme backstage blir stilt spørsmål ved og seksualisert, i forhold til mannen, som tydeligvis har en legitim grunn. Da klesdesigner Baron von Bulldog lanserte kolleksjonen Stars & Groupies i fjor, kom han med følgende uttalelse: ”Alle menn vil være rockestjerner. Eller i hvert fall se ut som en. Og alle damer vil egentlig legge seg på rygg for en rockestjerne. De vil være groupies.” ”Og dette mener du alvorlig?” spurte Dagbladet. ”Jo, det er jeg helt overbevist om. Jeg er ingen ekspert på kvinner, men ja, slik tror jeg det er.”
Selv om jeg ikke støtter Bulldogens snodige filosofi, er det ingen hemmelighet at rockestjerner har et fortrinn når det kommer til sjekking. Groupie-begrepet, som dukket opp på 60-tallet, ble raskt en viktig del av rockestjernemyten. Fenomenets funksjon var å tilfredsstille den ultimate mannlige fantasien om å bli omringet av skrikende kvinner som ser opp til dem. I den selvbiografiske boka I’m with the Band — Confessions of a Groupie, forklarer Pamela Des Barres hvorfor hun valgte å bli en groupie: ”Jeg ønsket å uttrykke meg kreativt, men visste ikke hvordan jeg skulle gjøre det. Det nærmeste ble derfor å være sammen med de kreative musikerne.” Kulturen er langt mindre utbredt i Norge enn i USA, ettersom vi ikke har like mange og store artister, men det er ingen tvil om at det forekommer. Når det gjelder mannlige groupies, er disse sjeldnere — kvinner ser ikke ut til å ha behov for å få egoet bekreftet på samme måte. Ifølge Ane Brun får de ikke alltid sjansen heller: ”Jeg blir ikke rent ned av vakre menn. De guttene som kommer bort, spør hvilke strengetyper jeg bruker og hvordan jeg har stemt gitaren. Å være groupie er nok fremdeles en jenterolle.”
Det at groupie-begrepet i så sterk grad er blitt knyttet til kvinnelige fans, kan ha sammenheng med de tydelige forskjellene det er på oppførselen til kvinnelige og mannlige fans. Som jeg kom inn på i bokas første kapittel, hadde kjønnene helt fra 50-tallet ulike forutsetninger når de gikk inn i rollen som ”rockefans”. Soverommet ble jentenes arena for å dyrke sine idoler, og slik er det til en viss grad ennå. Gutter bruker musikken til å knytte sosiale bånd mellom hverandre, og mange føler at dype kunnskaper om et bands historie leder til en større forståelse av musikken. Jenter er derimot mer interessert i en personlighet på scenen — de velger seg en favoritt i bandet og retter all oppmerksomheten mot ham.
— Jenter dyrker artisten på en annen måte. På 80-tallet var det The Cure som var størst for meg, og jeg hadde hele veggen dekket med bilder av Robert Smith — min store helt. Mens gutta jeg kjente, var mer opptatt av The Cures produksjon og musikalske utvikling, var jeg opptatt av Robert Smith, sier Nazneen Khan-Østrem.
I boka Beatlemania: Girls Just Want To Have Fun hevder forfatterne at beatlemaniaen på 60-tallet først og fremst var et uttrykk for et seksuelt opprør for jenter. De la beslag på den aktivt begjærende siden ved seksualiteten, en rolle som helst var forbeholdt menn på den tida. Flere av jentene gir dessuten uttrykk for at det var et element av identifikasjon i dyrkningen. De ønsket de samme sosiale privilegier som The Beatles, det vil si rikdom, frihet, popularitet.

I dag er det grunn til å være optimistisk med hensyn til kvinnelige musikkskribenter. Vi har sett en nokså stor tilvekst på svært kort tid. Da jeg begynte å skrive om musikk i Dagbladet i 2002, var jeg den eneste kvinnelige musikkjournalisten i redaksjonen. Det var ingen i VG eller Dagsavisen, og bare én i Aftenposten. I dag benytter alle disse avisene seg av kvinnelige anmeldere, og i Dagbladet er Sigrid Hvidsten blitt leder for musikkavdelingen — noe som kan sies å være en milepæl. Det er også verdt å merke seg at landets største musikkblad Mute drives og ble startet av Marianne Jemtegård.