Hvil i fred, Arne Bendiksen

arnbendiksenLufta har gått ut av den blå ballongen..
I dag våknet vi til den triste nyheten om at Arne Bendiksen er død. Dette kom overraskende for mange av oss i Oslos musikkmiljø, ettersom Arne inntil nylig har deltatt på møter og kulturarrangementer.

I denne anledning legger jeg her ut deler av kapittelet «Bakmenn og melodifestivaler» fra boka «Piker, vin og sang» (2006), et kapittel som i stor grad er bygget på mine samtaler med Arne Bendiksen.

Bakmenn og melodifestivaler

På begynnelsen av 60-tallet skjedde det store ting på musikkscenen i England og USA. The Beatles, The Beach Boys og The Shadows dukket alle opp rundt 1960, og etter et par år fikk de selskap av The Kinks, The Animals og The Rolling Stones. Det tok litt tid før vår hjemlige plateproduksjon lot seg påvirke, for i den norske offentligheten var det Melodi Grand Prix, slagerartister og ikke minst Arne Bendiksen som rådet. Han hadde bakgrunn som jazzmusiker, men på grunn av sin store kommersielle teft skrev han lite jazz, men desto flere slagere. Han forteller at det kostet ham lite tid og krefter å hoste opp en hitlåt. Oppskriften besto av en enkel melodi og en lettfattelig tekst, og oftest var låta skreddersydd til artisten som skulle spille den inn. Grand Prix var stort sett den eneste promotion-muligheten du hadde på fjernsyn, og siden du bare fikk sjansen til å spille låta én gang, måtte den være enkel å få tak på. Gjorde du det skarpt i Grand Prix, var du garantert et godt platesalg.
Talentjegerens største funn var purunge Wenche Myhre fra Kjelsås i Oslo. Hun skulle bli landets mest populære kvinnelige artist på 60-tallet. Like før 13-årsdagen i 1960 vant hun en talentkonkurranse, og Bendiksen, som var kveldens konferansier, tilbød henne straks platekontrakt. Etter å ha gitt ut fem singelplater kom gjennombruddet med låta ”Katta vår” i 1962. Wenche dukket opp samtidig med at de norske fjernsynsendingene kom i gang, og dette var et medium som passet henne utmerket; hun var ung, kvikk og søt, noe som fungerte godt i tv-ruta. I rask rekkefølge fulgte flere fjernsynsshow, spillefilmer, gullplater og en vellykket internasjonal lansering.
I 1964 kom hun på tredjeplass i den norske Grand Prix-finalen med Bendiksen-låta ”La meg være ung”, som var skrevet spesielt for å passe Wenche og hennes personlighet. Teksten må sies å være et sjarmerende, om enn noe klønete forsøk på ungdomsopprør:

La meg være ung, la meg være i fred
La meg være ung, la meg følge med
La det være stopp, med din vrøvling om pop
Du som ikke forstår, du som samler på år
Du som tramper og trår, på en vei som er vår
Du er tung!

Dette var en svært tidsriktig poplåt, inspirert både av det nye Beatles-soundet og av Phil Spectors produksjoner, og til tross for at den ikke vant, ble plata den største salgssuksessen noen norsk Grand Prix-melodi hadde oppnådd til da. Med ett var Wenche Myhre blitt landets første ekte tenåringsidol. Fanklubben Wenches Venner fikk raskt tusenvis av medlemmer og et helproft medlemsblad. Hun hadde ingen oppsiktsvekkende stemmeprakt, det var hennes sjarmerende utseende og væremåte som skilte henne ut fra andre artister. Mens tidligere slagertekster handlet om brustne hjerter og svikefulle menn, var Wenches sanger bare glade, og hun ble sjelden fotografert uten et usedvanlig bredt smil om munnen. ”Man trenger glad musikk, romantisk musikk, det er medisin tror jeg,” har Wenche sagt.
Som første norske artist ble hun lansert i utlandet. Det var kommet Arne Bendiksen for øre at noen svenske og danske artister begynte å slå an i Tyskland. Tyskerne viste seg å være svært mottagelige for nordiske artister, og Arne bestemte seg for å prøve med sine egne stjerner. Wenche var førstemann. Det tok litt tid, men når gjennombruddet først kom, ble hun en stor stjerne.
— Tyskerne elsket Wenches natur, de syntes hun var en solstråle og en fantastisk morsom jente. Dessuten er hun musikalsk og har god diksjon, noe som gjorde at det var lett å jobbe med henne. Hun innordnet seg og var proff, og det liker tyskerne. De vil gjerne at du skal lystre.
I førti år har Wenche hatt stor suksess i tysktalende land, både som plateartist og med egne fjernsynsshow.

Bendiksens andre store stjerne var Kirsti Sparboe fra Tromsø. I 1964 hørte han henne framføre de siste åtte taktene av låta Moon River i et radiosendt presseshow i hjembyen. Den beskjedne 17-åringen hadde våget seg opp på scenen fordi det var nyttårsaften og alle, inkludert henne selv, hadde masker foran ansiktet.
— Jeg hørte denne røsten, som hadde en klang og en meddelelse i seg, og det var en stemme som ba om å bli likt. Jeg skjønte at hun kunne selge mye.
Arne ringte sporenstreks hjem til Sparboe-familien, og over telefon fikk han i stand en flere år lang kontrakt med Kirsti. Hun flyttet til Oslo og ble sendt rett i platestudio. Debuten Frankie Boy/Ballerina kom samme år, og det tok ikke lang tid før Kirsti ble omtalt som ”Nord-Norges første rikskjendis”. Bestselgeren ble låta ”Hjem langt mot nord” (1966), som handlet om hennes varme følelser for landsdelen i nord. Ved ett tilfelle tok norske rederier kontakt med NRK Utenlandssendingen og ba dem om å la være å spille denne melodien, som nesten var blitt en nasjonalsang for en del nordlendinger, for når Kirsti sang, fikk sjøfolkene hjemlengsel og mønstret av.
Hun debuterte i Grand Prix-sammenheng med låta ”Karusell” i 1965. Fire år senere endte hun på sisteplass i den internasjonale finalen, med den langt mer kjente ”Oj oj oj, så glad jeg skal bli”.

Oi oj oj, så glad jeg skal bli
når ikke lenger han har noen på si’
oj oj oj, da skal det bli fest
og jeg skal være den eneste gjest

Det skapte bølger i nasjonen da den humørløse danske litteraturprofessoren Erling Nielsen kritiserte sangteksten i en fjernsynsdebatt. ”Forbøllende, forflatende og fordummende,” var ordene som ble brukt. Da Bendiksen tok til motmæle, og sa at han slett ikke hadde forsøkt å skrive en litterær tekst, ble han av pianistinnen Amalie Christie beskyldt for å være en vampyr (!). Hun førte i flere år et personlig korstog mot popmusikken (”popmusikk” uttalt med tydelig o, ikke å), og kom med følgende tirade i programmet Åpen Post på NRK:

«All den glorete, falske romantikken, marsipan-kjærligheten, alt sirupsklinet og hele det ukebladnovellerepertoaret som ungdommen overhøljes med, takket være en pengesterk reklame, publicity, barometre både her og der, fanclubs og jeg vet ikke hva det heter. Det er som en polypp legger seg ut etter våre barn og presser dem slik at deres egen personlighet ikke får komme til orde. De blir simpelthen tyrannisert av denne popen.»

En opphetet diskusjon om kvalitetskrav til poptekster fulgte i mediene, og popmusikken måtte i disse åra tåle en rekke harde angrep fra det kulturelle etablissementet. Det ble hevdet at popen først og fremst var øyeblikkets begeistring, og at den ikke hadde noen varig verdi. Kirsti Sparboe selv hadde ikke mye til overs for kritikerne: ”Åndshøvdingene, de som førte an i korstoget mot oss artister, skjønte ikke, vil aldri skjønne, at ved å skjelle ut populærartistene skjeller de ut størsteparten av det norske folk. Befolkningen oppfatter populærmusikken som totalt harmløs.”
Arne Bendiksen hadde jobbet mye med Wenche Myhre i Tyskland, og nå var det Kirsti sin tur. Han hadde fått høre at østeuropeerne synes det var stas med vesteuropeiske artister, men ettersom de ikke kunne betale med vestlig valuta, var det nesten ingen som reiste dit.
— Men jeg ville at mine artister skulle få rutine på det å jobbe i utlandet, og bli bedre i språket, så jeg tok med meg Kirsti på turné i Øst-Tyskland. Dermed var hun trygg og proff da vi senere tok henne med til Vest-Tyskland.
Hamburg var byen som først sto for tur, og da flyet landet i den tyske byen, kunne Kirsti med skrekkblandet fryd se at rullebanen var full av ventende journalister og fotografer. En mann hadde til og med kledd seg ut i isbjørnkostyme, og han holdt et kjempeskilt mellom labbene hvor det sto ”Velkommen til Hamburg!”. Kirsti forteller om episoden i sin selvbiografi: ”Arne Bendiksen, som hadde forhåndsarrangert en del av oppstusset, ble nokså fortvilt da jeg begynte å gå nedover flytrappa. Alle hadde forventet en feiende blond og høy primadonna, og de så bare forbi meg, der jeg tuslet ned i mine nye sko med de grusomste gnagsår. Ingen tok et eneste bilde, og illrød i hodet forsøkte Arne Bendiksen å veive med armene mens han hvisket som en tåkelur: ’Det er henne! Det er henne! Sie ist es!’ Forferdelig!”
Selv om førsteinntrykket sviktet, solgte Kirsti 260 000 eksemplarer av plata En student fra Uppsala i Vest-Tyskland. Hun valgte likevel å konsentrere seg om teaterscenen her hjemme: ”Hadde jeg valgt å satse for fullt på lansering i Tyskland, kunne jeg blitt millionær. Men jeg angrer ikke. Jeg ville heller spille revy med Wesensteen. Kanskje var det fordi jeg ble lei av å være veldig norsk, veldig søt og sitte i en huske på tysk tv og synge firstemt med meg selv!”

Ved siden av den evige kjærligheten, var sommer og sol populære temaer i norske poplåter på 60-tallet, ikke minst i Melodi Grand Prix-sammenheng. Nora Brockstedt sang ”Sommer i Palma” i 1961, året etter stilte Inger Jacobsen med melodien ”Kom sol, kom regn”. I 1963 kom Anita Thallaug langt ned på lista med låta ”Solhverv”, mens 17 år gamle Åse Kleveland kapret en god tredjeplass med ”Intet er nytt under solen” i 1966. Sistnevnte var Norges sterkeste Grand Prix-resultat på 60-tallet. Selv om det var Arne Bendiksen som skrev låta, var ikke Åse med i hans artiststall. Hun hadde allerede platedebutert på et svensk selskap. Det var ikke bare den rosa buksedressen fra Dior, på folkemunne kalt ”pyjamasen”, som skilte Åse fra de andre Grand Prix-jentene: Hun spilte også gitar. Dessuten var låtas tekst hakket dypere enn de barnlige bidragene til Sparboe og Brockstedt. Men dypest av alt var Åses stemme. Om hennes innsats i finalen skrev Knut Borge: ”Unge Åse med slufse og gitar brummet en rytmisk hinkende og litt nifs jazzvals utover Europa og fikk haugevis med poeng tilbake — antagelig av frykt for represalier.”
Åse begynte sin imponerende karriere som barnestjerne på klassisk gitar. I tenåra ga hun ut singler med amerikanske folkcovers, samt LP-ene Åse (1965) og Åse Kleveland 2 (1967). Om den sistnevnte plata skrev Dagbladets anmelder: ”Hennes gitarspill er nå som før en nytelse. Når hun akkompagnerer seg selv, nøyer hun seg ikke med akkordslag, som så mange andre visesangere, nei, hun lar gitaren leve sitt eget liv.”
Åse reiste på turné i Japan, og spilte inn flere singler på japansk. Også England, Tyskland, Frankrike og Sverige fikk jevnlige besøk av den halvt svenske artisten. På 70-tallet var hun medlem av den populære kabaretvisegruppa Ballade! Siden den gang har Åse Kleveland blant annet jobbet som leder av Norsk Musikerforbund, vært kulturminister i Gro Harlem Brundtlands regjering og direktør i Svenska Filminstitutet. I dag er hun direktør for rikskonsertene.

En rekke kvinnelige vokalister debuterte som skuespillere på filmlerretet på 60-tallet, for eksempel Grynet Molvig, Wenche Myhre og Kirsti Sparboe. Arne Bendiksen jobbet mye med å få sine sangere med i filmer og på revyscener, fordi han ønsket å utvikle dem som allsidige underholdningsartister. Grunnen til at artistene hadde tid til å drive med både plater, revy, film og fjernsyn, var at de ikke skrev sin egen musikk. De kunne gå rett i studio med sanger som var skrevet til dem av profesjonelle låtskrivere. Eller håndverkere, som Bendiksen kaller dem:
— Selv om du har en fin stemme, betyr det ikke at du har peiling på det å skrive musikk. Før var det vanlig å hente inn folk som var spesialister innen for eksempel pop, vise eller jazz, og få låtene spesialskrevet. Da visste du at det ble bra. Men for et par tiår siden ble det plutselig en trend at alle skulle skrive låtene sine selv. Mange følte seg presset til å gjøre dette, for ellers ble du ikke regnet som en hel artist.
Selv var Bendiksen definitivt hva man kunne kalle en hel artist. Som en popfabrikk i egen person var han både sanger, talentspeider, komponist og produsent. Han har skrevet, arrangert, oversatt eller framført drøyt 800 sanger, og i over 20 år drev han det største norskeide plateselskapet, Arne Bendiksen A/S.  I en årrekke var han den viktigste enkeltpersonen i norsk platebransje. Hans forretningsvirksomhet var imidlertid ikke ukontroversiell, og det hendte at han kom på kant med sine artister. Kirsti Sparboe forteller i sin selvbiografi at rammene rundt hennes kontrakt kunne ha vært mer formelle:

«Jeg skrev under, 17 år gammel, uten noen form for rettledning fra utenforstående. (…) Far forlangte advokat. Jeg nektet, det var pinlig. Jeg tenkte ikke på å tjene masse penger, hvem gjør vel det — i den alder, og du har blitt oppdaget. Det er gøy å synge og lage plater. Dessuten, da jeg nevnte for Arne Bendiksen at jeg kanskje burde engasjert advokat, ble han sint. ’Stoler du ikke på selskapet?’ ’Stoler du ikke på meg?’»

Både Wenche Myhre og Kirsti Sparboe løsrev seg etter hvert fra sine avtaler med ham. Wenche forsvant til tyske selskaper, mens Kirsti gikk over til storselskapet Polydor. Bendiksen mener det er en naturlig utvikling at artister ønsker seg videre.
— Kirsti hadde jo vært hos meg helt siden hun begynte i ung alder, og jeg hadde ordnet med alt. Nå ønsket hun å stå mer på egne ben, og det var jo naturlig. Selv har jeg har en teori om at for hver Wenche og Kirsti som dukker opp, så er det minst ti andre rundt i Norge som er like bra. Og som jeg vil finne frem til hvis jeg leter. Det er ikke mangel på materiale som er problemet, men det er klart det er ergerlig å gi fra seg en artist du har brukt mye tid og krefter på å bygge opp.

Både kvinnelige og mannlige artister var hundre prosent avhengig av å bli oppdaget av en av bransjens store menn, for plateinnspilling var svært dyrt og noe som var få forunt. Det kan godt hende at Bendiksen har rett i at det fantes en mengde talentfulle jenter som satt på pikerommet og håpet på å bli oppdaget. Akkurat som i dag. Forskjellen er at det den gang var lite rom for å bygge seg opp som artist på egen hånd, og få alternative veier å gå. De fleste hadde lite kunnskap om hvordan musikkbransjen fungerte, og bakmennene hadde derfor atskillig større makt enn hva de har i dag.

Ett Svar

  1. Jeg må spørre, for jeg har virkelig fått ørene opp for det som skjedde musikalsk rrundt han, og jeg mener mye av denne musikken ikke har fått den oppmerksomheten den burde i ettertid.

    Tar jeg feil? Det håper jeg i så fall. Har du noen gode plater å anbefale i den anledning? Kan vi vente oss en oppsummering av hans karriere? Eller finnes det allerede? Tips settes stor pris på! 😉

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: