8. mars kl 18? Ja, det høres ut som et bra tidspunkt for foreldremøte i barnehagen. Da skjer det nok ingenting annet viktig. Vi sier det sånn!

Jobber det ingen feminister i barnehagen vår?

Boka vår «F-ordet»er nominert til Kulturdepartementets Fagbokpris for barne- og ungdomslitteratur, 2015!
Juryen omtaler boka i svært hyggelige ordelag:

De to andre nominerte bøkene i kategorien er Gunhild J. Ecklunds «Hva er økonomi» og (min ektemann) Øyvind Holen og Tore Strand Olsens «Tegneserienes historie.»

Prisen deles ut av kulturministeren fredag 4. mars på Nasjonalbiblioteket.

Gi debatten et fengende navn – og den er sikret en plass i historien.

Fikk du med deg Strikkekrigen? Det var det den ble hetende, disputten som oppsto etter at Morgenbladets Espen Søbye ved juletider forsøkte å analysere den blomstrende strikkeinteressen blant norske kvinner. Det var ikke småtteri han klarte å lese inn i bølgen av strikkebøker på markedet, her var henvisninger til både katolisisme, sadomasochisme og Freud. Søbye så ut til å støtte det svenske politikerparet Alva og Gunnar Myrdals konklusjon om at strikking og hekling er ”virkelyst på avveie”.

Kritikeren ble beskyldt for å mangle kunnskap om både kvinner og håndarbeid, og debatten som fulgte ble altså så temperamentsfull at den ble døpt ”Strikkekrigen”.

Når en – tilsynelatende bagatellmessig – mediedebatt får et slikt egennavn, kan den være sikret en plass i historien. For enkelte av våre navngitte feider har vist seg å ha usedvanlig lang levetid. Senest i forrige uke ble den 150 år gamle «grøtstriden» igjen trukket fram på en matside i Aftenposten. Bakgrunnen for striden var en kokebok skrevet av Peter Christen Asbjørnsen i 1864. Her kritiserte eventyrsamleren norske husmødre for å koke grøt på feil måte. Det var nemlig vanlig å tilsette en del av melet i vassgrøten etter at den var ferdigkokt, for på den måten å drøye maten. Men ettersom tarmen ikke kan fordøye rå stivelse, var dette rent sløseri, tordnet Asbjørnsen. Hans hovedmotstander var sosiologen og folkevennen Eilert Sundt, som mente bondekonene visste best. Det ble en årelang mediedisputt mellom disse to, flere leger, samfunnsforskere og andre synsere som sjelden sto ved grytene selv.

Et par tiår senere fikk vi den like berømte ”Hanskestriden” (som ikke må forveksles med den langt ferskere Handke-debatten). Igjen ble det hele utløst av en bokutgivelse: Bjørnstjerne Bjørnsons ”En Hanske” (1883), og nok en gang var ordskiftet dominert av skriveføre og selvhevdende menn. I sitt skuespill kritiserte Bjørnson menns dobbeltmoral, som gikk ut på at kvinnen skulle være urørt før ekteskapet, mens mannen gjerne kunne gå på horehus. Dikterhøvdingen ønsket samme moral og standard for menn og kvinner. Oppfordringen om seksuelt avhold skapte naturligvis bestyrtelse og Hanskestriden raste mellom Bjørnson, Arne Garborg, svenske August Strindberg og danske Georg Brandes. Noen få kvinner forsøkte også å melde seg på, ettersom de mente temaet berørte dem. Men det ble ikke sett nådig på: Her hadde kvinnene ingenting å bestille, mente kamphanene, som for øvrig ble uvenner for livet som følge av disputten.

Min absolutte favoritt blant de historiske kulturstridene er utvilsomt Rumpefeiden,

som på mange måter går inn i kjernen av området jeg har jobbet mest med i det siste: De ofte trange rammene rundt kvinners plass i offentligheten.

Men først en liten klargjøring: Rumpefeiden har overhodet ingenting med 1830-åras Stumpefeiden å gjøre. Stumpefeiden raste mellom dikterne Henrik Wergeland og Johan Sebastian Welhaven, etter at førstnevnte skrev syv ”stumper” – eller korte vers – i en håndskrevet studentavis. Disse ble tolket som et personangrep av Welhaven, som dermed fulgte opp med flere stumper, utformet som rene nidvers mot Wergeland. Og slik fortsatte stumpefeiden fram og tilbake til allmennhetens store forlystelse, før den gled over i den såkalte Dæmringfeiden.

Men altså, tilbake til 1970-åras rumpefeide, som brakte løs i kjølvannet av premieren på Vibeke Løkkebergs debutfilm ”Åpenbaringen” (1977). Filmen handler om en frustrert husmor som opplever en livskrise etter at barna har forlatt redet. Budskapet var blant annet å vise hvilke begrensede muligheter en 50 år gammel kvinne hadde for å komme seg ut i arbeidslivet etter å ha vært hjemmeværende i mer enn 20 år. Filmen tok også opp hvordan den kulturelt skapte kvinnerollen er avhengig av mannens blikk og seksuelle interesse, noe som videre kan føre til et tap av mening i tilværelsen for middelaldrende kvinner.

Men dessverre ble ikke filmen opptakten til en større diskusjon om modne kvinners samfunnsrolle, flere filmkritikere var mer opptatt av hovedrolleinnehaveren Marie Takvams kropp. Filmens nakenscener ble omtalt som pinlige og spekulative, og Norges mest kjente filmkritiker på den tiden – Dagbladets Arne Hestenes – ble provosert fordi regissøren hadde utsatt ham for en aldrende og usexy kvinnekropp. Dette ga Hestenes uttrykk for i en helsides kommentar med tittelen ”Nei til Marie Takvams rumpe:”

”Filmen blir ikke mer radikal selv om vi ustanselig får demonstrert Marie Takvams amatørrumpe (…) En kvalmende og uapetittelig lettvekter av en film. Til tross for de stadige eksponerte takvamske kilo”.

I boka ”Har vi henne nå” (2009) skriver sosiolog Unn Conradi Andersen at poeten Takvam innstendig ba kritikerne om å skille mellom filmens tematisering av kvinnekroppen og henne som person, men debatten bidro likevel til å diskreditere Takvam i norske medier: Den 55 år gamle forfatteren ble heretter framstilt en gammel og litt tragisk skikkelse.

Sammenligner man mediefeider gjennom tidende, er det spesielt én mekanisme som går igjen: Noen kommer alltid inn fra sidelinjen og avfeier debatten som fjollete. Når det gjaldt grøtstriden for eksempel, ble denne omtalt i svært sarkastiske vendinger i Nordisk Tidsskrift»: «Lykkelig det land, hvor slike spørsmål er hovedemne for borgernes strid».

Og selvsagt er det lett å gjøre narr av kulturdebatter som høres ut som en sketsj skrevet av Knut Nærum. Men de som ler har ofte ikke forstått at debatten inngår i et større bilde. Grøtstriden var i bunn og grunn en konflikt mellom den tradisjonelt nedarvede kunnskapen og det naturvitenskaplige kunnskapssyn. Vaskehjelpdebatten handler selvsagt om klasse. Og når vi diskuterer knulledokker, modne rumper eller trygdekontorporno, snakker vi simpelthen om kvinners rom i samfunnet. Mediefeidene hjelper oss å få øye på de brennbare spørsmålene i vår egen tid.