Radka på Club 7

Ikke alle vet at dama bak den sarte stemningsplata ”Fairytales”, begynte karrieren som tøff frontfigur i et rhythm’n’ blues-band. Gruppa het Sect og Radka var 16 år.

Radka, 16 år. Faksimile fra boka "Radka Toneff - hennes korte liv og stre stemme"

Les utdrag fra kapittelet om Radkas første band her:

p.MsoNormal, li.MsoNormal, div.MsoNormal { margin: 0cm 0cm 0.0001pt; font-size: 12pt; font-family: «Times New Roman»; }div.Section1 { page: Section1; }

(…)

Langt mer spennende enn å spille for jevnaldrende på fritidsklubber var det selvsagt å spille på legendariske Club 7 i Oslo. Grunnen til at de fikk spillejobber her, var at de kjente Club 7-sjefen Attila Horvath, som også bodde på Kolbotn. Klubben trakk til seg mange mennesker som ikke fant seg helt til rette i det etablerte Norge, ”fordi det var for stivt, fordi det var for kapitalistisk, fordi det var for strengt, for norsk, for kommersielt, for hvitt, for nyktert, for avvisende, for (små)borgelig, for selvtilfreds til å anerkjenne deres talent, for kjønnsløst, for dyrt øl, for firkanta, for jævlig”, som det uttrykkes i Tor Egil Førlands bok Club 7. Klubben var også tilholdssted for hovedstadens innovative jazzmiljø, og et viktig sted for utprøving av musikalske eksperimenter.

Du måtte krysse en 30 meter lang gangbru fra Frognerstranda for å komme til inngangsdøra på Kongen, restauranten som sto på påler ute i Oslofjorden. Den ærverdige gamle bygningen var Club 7s tredje hjem, og skulle ikke bli det siste. Stedet var et palass i forhold til de mørke kjellerlokalene klubben disponerte tidligere. I første etasje var det både scene og dansegulv og plass til flere hundre gjester. Bordene sto på avsatser i ulike høyder, og de var selvsagt pyntet med stearinlys i tomme rødvinsflasker, slik skikken alltid hadde vært på Club 7.

Det var ikke helt fullt denne vårkvelden i 1969, for kveldens unge band besto av ukjente musikere fra Kolbotn. De spilte rhythm’n’ blues- og soulslagere, og det å planke amerikanske hits ga ikke så mye respekt i dette miljøet, helst skulle du lage musikken din sjæl. Likevel klarte bandet å fange oppmerksomheten til noen av klubbsjuerne, og det skyldes den 16 år gamle vokalisten Radka Toneff.

”Billy Ray was a preacher’s son, and when his daddy would visit he’d come along.” Dusty Springfields store slager ble framført med en dyp og kraftfull stemme, og flere i salen stusset over at så mye trøkk kunne komme ut fra den spinkle kroppen på scenen. Kontrasten kunne knapt vært større til den norske versjonen av låta, ”Lutfattig læregutt”, som popjenta Gro Anita Schønn slapp på singel samme år.

Radka brukte vanligvis lite sminke, men på spillejobber kunne du skimte fire lag maskara under de tykke brilleglassene. Det korte mørket håret klippet hun som oftest foran speilet alene. Noen syntes hun lignet litt på Julie Driscoll, en av musikerne de covret. Janis Joplin og Blind Faith sto også på set-lista. Det hendte at Radka ble litt sur på gutta fordi hun mente de spilte for høyt, men ikke i kveld, denne kvelden var alle fornøyde. En av Club 7s stamgjester, Dag Åkeson Moe, var på plass i salen og han ble voldsomt fascinert av den unge vokalisten.

– Det var nesten et sjokk å høre henne, for det var så jævlig bra! minnes han.

Moe jobbet som teaterinstruktør, sanger og låtskriver, og når bandet tok pause, gikk han bort til Radka og presenterte seg. Hun takket for de pene ordene og slo seg ned med den ti år eldre mannen. Det gikk raskt opp for henne at han var en mann med gode kontakter, dessuten hadde han peiling på musikk. Etter konserten ba han henne hjem til seg på Nordstrand for å høre på skiver. Hun ble med. Halve natta satt de to og hørte på Billie Holiday, Roberta Flack og Nina Simone. Radka var allerede fan av sistnevnte, men hun hadde ikke hørt alle platene. Tidligere hadde det gått mest i blues og soul, nå ble hun heltent på de store jazzstjernene. Når hun reiste hjem på morgenkvisten var det med en tjukk platebunke under armen. Med ett sto det klart for henne: Hun skulle bli jazzsangerinne!

 

Etter en annen av bandets mange opptredener på Club 7, kom ungdommene i snakk med noen som kjente noen som hadde en fest. Dette var på den meksikanske ambassaden, og dit bar det. Der var det ”full pakke og stinn brakke”, ifølge trommis Morten Jacobsen.

– Alkoholen fløt, selv om flere av oss ikke var gamle nok. Folk var ikke så nøye på sånt i dette miljøet, forteller han.

En av festdeltagerne var Club 7-skikkelsen Maurice, en stilfull og teatralsk homse som var et kjent navn i miljøet. Han flørtet med de unge gutta så de rødmet. Flørtet gjorde også Morten og Radka, og i bandets folkevognbuss på vei hjem den natten ble de et par. Dette var Radkas første seriøse kjærlighetsforhold.

 

Året var 1969, over hele verden demonstrerte unge mot Vietnamkrigen, John Lennon og Yoko Ono hadde nettopp hatt sin bed-in på et hotell i Montreal, og på sensommeren ble Woodstock-festivalen arrangert. De motkulturelle strømningene nådde 16-åringene på Kolbotn, og som så mange andre ungdommer havnet Radka i skvis mellom foreldrenes krav og den opprørske tidsånden. Hun hadde nettopp lært seg å spille protestviser på gitar, og var inspirert av hippiestilen. Hun heklet og sydde sine egne klær, og var alltid tidlig ute med det siste. Venninnene følte selv at de skilte seg litt ut i lokalmiljøet.

– Vi var kanskje litt mer kreative og fulgte ikke den vanligste ruta, sier Esther.

I dag beskriver jentene miljøet de vanket i for ”litt røft”. Gjengen hadde begynt å interessere seg for alkohol, sigaretter og hasj, som var vanlig på en del fester. Men her skilte Radka seg ut, hun var lite interessert i å drikke og ville i hvert fall ikke prøve hasj.

– Hun var den skikkeligste av oss. Jeg husker at hun var veldig klar og bestemt på det området, sier Esther.

Antageligvis var Radka redd for hvordan faren ville reagere. Hvis hun luktet alkohol når hun kom hjem, vanket det en ørefik. Toni var ikke spesielt religiøs, men han var absolutt ingen tilhenger av fest, røyk og alkohol. Flere av Radkas venninner hadde også fedre av den gamle skolen. De slet med å oppdra sine døtre i et stadig mer frigjort samfunn. Men Toni var den strengeste av dem alle. Begrep som skam og disiplin stod sentralt i den bulgarske oppdragelsen, og der var det klare regler for omgang mellom kjønnene. Toni mislikte dessuten norske raddiser og andre som kunne tenkes å ha kommunistsympatier, ettersom han hadde flyktet fra kommunistregimet i Bulgaria. Og det var akkurat slike miljøer han mente at eldstedatteren nå hadde begynt å sverme for. Da han fikk vite at hun hadde begynt å synge i et band, spisset konflikten mellom far og datter seg ytterligere til.

– Du kan vel ikke synge, med din hese jævlige stemme! ropte Toni til datteren.

Han var fortvilet og mente at hun kastet bort talentet sitt på den fryktelige piggtrådmusikken. I ti år hadde han sørget for å gi henne den beste pianoundervisningen som var å oppdrive, og hun hadde kommet et godt stykke på veien mot målet. Og nå ønsket hun i stedet å synge popmusikk på lugubre klubber med langhåra gutter, røyk og alkohol. Det var helt uaktuelt!

– Husk at du er en Toneff! freste han.

Toni Eneff Toneff var født i 1914, og på mange måter var han en typisk bulgarsk mann av sin tid. Han så på seg selv som ”Pater familias”, hans ord var lov og det var aldri rom for forhandling. Han hadde dessuten en gammeldags oppfatning av hva det vil si å lykkes i verden. Hans barn opplevde det samme presset om ”å bli noe stort”, som mange med innvandrerforeldre utsettes for i dag. Toni bestemte tidlig at Radka skulle bli konsertpianist og at Jana skulle gå på universitetet. Da Jana i stedet søkte seg inn på snekkerlinja etter videregående, ble det igjen bråk i familien. Petter slapp lettere unna presset, både fordi han var gutt, og fordi storesøstrene hadde banet vei for ham.

Som Sis hadde trosset sine foreldre 20 år tidligere, valgte Radka nå å stå opp mot sin far. Det var ikke likt henne, men denne gangen var hun sikker på at det var rett. Hun var møkklei av fuger og preludier, det eneste hun ville var å synge i band. I et portrettintervju fortalte hun:

– Jeg gikk og spilte hele tiden, hadde til og med komponert litt da jeg var yngre, og far min var helt fra seg over vidunderbarnet. Det var: ”Radka spill nå!” Jeg var så lei av å bli vist fram. Jeg ble ertet på skolen fordi jeg hadde spilt i radio, kan du tenke deg det? Så frika jeg ut, rett og slett, for å straffe foreldrene mine.

Da Radka fortalte sine bandkamerater at hun ikke fikk lov til å synge, ble de opprørt og bestemte seg for å snakke Toni til rette. Det ble et møte de sent glemmer.

– Faren hennes hisset seg opp noe helt utrolig! Han ble rødere og rødere i trynet, og vi ble mer eller mindre pælma ut. Han var jo bulgarer, og hadde et blod som var litt heitere enn hva vi var vant med, forteller bassist Arve Sakariassen.

Moren forsøkte å dempe gemyttene. Hun så at sangen forandret datteren i positiv retning, og at hun var i ferd med å blomstre. For første gang følte Radka seg sett. Tidligere hadde Sis akseptert at fars ord var lov når det gjaldt barneoppdragelsen, kanskje mest for å beholde husfreden, men nå gikk hun imot ham for første gang. Når Radka var ute sent om kvelden, låste Toni døra så hun ble nødt til å ringe på når hun kom hjem, og da ble det alltid huskestue. Derfor hendte det ofte at mor listet seg ned trappa og låste opp døra i smug, så Radka skulle slippe unna. Andre ganger løy hun for Toni og sa at Radka var hos en venninne når hun egentlig var på spillejobb eller øvelse. Da Toni oppdaget at Sis gikk bak ryggen hans, ble det krise i hjemmet, han taklet ikke at familien opponerte.

– Jeg synes at han ikke forsto hennes dilemma, og jeg mente at bandet var viktig for selvtilliten hennes. Hun kom ut av skallet sitt, har Sis sagt.

En gang Radka kom sent hjem etter en spillejobb, ble Toni så forbannet at han begynte å denge løs på henne. Hun brakk en liten bit av den ene fortanna, et synlig minne hun bar resten av livet. Sis har senere fortalt at episoden ble avgjørende for deres ekteskap. Hennes kjærlighet til Toni hadde vært sterk og derfor hadde hun akseptert mye, kanskje altfor mye. Men nå hadde han gått over grensen, og hun mistet respekten for ham. ”En liten bit av meg døde da han slo henne”, sa hun til en familievenn.

 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: