Radkas siste plate

”Fairytales” er som kjent blitt kåret til Norges beste plate av Morgenbladet og norske musikere.

Les om ”Fairytales”-innpillingen her:

Radka og Audun Kleive på tur. Foto Björn Lindahl, faksimilie «Radka Toneff – Hennes korte liv og store stemme»

Fra boka «Radka Toneff – hennes korte liv og stor stemme»:

På konserter hadde Steve og Radka lenge spilt enkelte lavmælte standardlåter med bare vokal og piano. Dette viste seg å fungere godt, og de hadde fått svært gode tilbakemeldinger på NRK-opptaket av ”My Funny Valentine” fra 1979. Steve fikk ideen om at de burde spille inn et helt album i duoformat.

– Radka hadde egentlig lagt planer om å spille inn sin neste plate med et symfoniorkester, men jeg spurte henne om vi ikke heller kunne lage en duoplate. Og så bestemte vi oss for å prøve på det, forteller Steve.

Ettersom Zarepta var lagt ned, sto Radka imidlertid uten plateselskap. De begynte å snuse rundt etter noen som var villig til å gi ut så stillferdig og lite kommersielt materiale, og Steve tok med seg NRK-tapen til ulike svenske plateselskap. Men responsen uteble. Så kom ideen om å prøve det helt nystartede selskapet Odin, som ble drevet av Norsk Jazzforbund. Det var svært få uavhengige norske plateetiketter på denne tiden, så Odin hadde som formål å vise fram mangfoldet i norsk jazz og å gjøre denne musikken tilgjengelig for et større publikum. I november 1981 sendte Radka dem en søknad som så slik ut:

”Til Rolf Grundesen og Kunstnerisk Råd…..

Jeg vil gjerne spille inn en plate med Steve Dobrogosz. Materialet består hovedsakelig av ballader (standard) og selvskrevne ting. Det var det. Hilsen Radka.”

Odin slo til, og leder i Jazzforbundet, Rolf Grundesen, kom med ideen om at Grieghallen i Bergen kunne være et godt opptakssted. Her hadde man installert Norges første digitale studio, og selskapet så derfor sitt snitt til å gi ut landets første digitale plateinnspilling. De booket Grieghallen for tre dager, fra 15. til 17. februar 1982. Ved siden av den tre år gamle innspillingen av ”My Funny Valentine”, kom nå låter som Steves ”Mystery Man” og Radkas nydelige komposisjon ”Wasted”, begge med tekst av Fran Landesman.

”Wasted are the letters that I never sent

Wasted are the poems that I penned

Wasted are my creations and my crazy dreams

Till I’m in your arms again”

To av coverlåtene var Steves forslag: Jimmy Webbs ”The Moon is a Harsh Mistress” og Elton Johns “Come Down in Time”. Steve var en stor fan av Elton John, og, som Radka, hadde han et nært forhold til en del singer/songwriter-musikk. Låtene på albumet, som fikk tittelen ”Fairytales”, var sartere og mer tilbakeholden enn noe Radka tidligere hadde spilt inn.

– Kall det gjerne en egotripp, stilen på plata ligger ikke akkurat i tida, men jeg har alltid hatt lyst til å gjøre noe slikt, sa hun.

På grunn av det moderne utstyret var lyden gnistrende klar, og du kunne høre hver eneste konsonant og hvert åndedrag hun tok. Arild Andersen, som produserte plata, brukte uttrykket ”katedralstemning” om det som foregikk disse kveldene og nettene i Bergen, mens Steve snakker om kjemien:

– Det er vanskelig å forklare, men vi hadde en musikalsk forståelse av hverandre, en kjemi, en felles innstilling til musikken. På plata kan man høre et alvor i henne og i meg som er påtagelig, det var en følelse vi delte der og da, sier Steve.

Ettersom Bergens filharmoniske orkester brukte salen på dagen, måtte plata spilles inn på kveldstid. Ut på natta var de slitne og måtte legge inn pauser, men like etter kunne Radka og Steve komme tilbake med fornyet kraft og nye innfallsvinkler til stoffet.

Selve innspillingsstedet ble svært viktig for resultatet. Det vanlige er å gjøre opptak i et lyddødt rom, og så legge på kunstig romklang etterpå, men på Fairytales brukte de hallens egen akustikk, kombinert med romklang tatt opp i bygningens trappesjakt. Noen har trodd at det også var en trommeslager tilstede, men de metalliske klikkene som kan høres, er luftelukene i Grieghallen som beveger seg.

En annen grunn til at det ble så vellykket var at de fikk tillatelse til å bruke Grieghallens beste Steinway-flygel, et instrument som man ellers nødig lot andre enn dannede, klassiske pianister få berøre. Produksjonsteamet klarte dessuten å unngå den fellen det var lett å gå i, nemlig å la seg fascinere av alle de nye mulighetene det digitale mediet ga.

– Mange andre løp løpsk i ren fryd, de valgte i stedet å spille inn så ”rettlinjet” som mulig. Istedenfor å ”løfte” diskanten eller ”senke” bassen digitalt, eksperimenterte vi med å flytte mikrofonene rundt omkring til vi var tilfredse med lydbildet, har Tore Skille, en av platas lydmenn, uttalt.

Unikt var det også at innspillingene ikke ble mikset etter opptak. Det man hører på plata er nøyaktig hva som foregikk i Grieghallen disse kveldene. Det nydelige platecoveret ble tegnet av Radkas lillesøster Anne Kalina, den gang 16 år gammel. Anmelderne lovpriste utgivelsen. Det ble sagt at Radka i Steve Dobrogosz hadde funnet en ideell akkompagnatør, at hans lydhøre, ofte sparsomme akkompagnement fulgte henne som en skygge hele tiden, samtidig som det stadig dukket opp små harmoniske eller melodiske overraskelser. Jazznytts anmelder mente at Radka sang bedre enn noen gang: ”Rytmisk, melodisk og intonasjonsmessig er hun sikkerheten selv, og sangene fremføres med en soulfeeling som blir desto mer virkningsfull fordi den ofte bare antydes eller ligger på lur et eller annet sted i bakgrunnen.”

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: