Åpent brev til mine forfatterkolleger

Stitched PanoramaLørdag kveld for to uker siden skålte jeg i champagne.
Jeg befant meg på en journalistkonferanse i Tønsberg, da jeg plutselig fikk tekstmelding fra en forfatterkollega som deltok på årsmøtet i Norsk Forfattersentrum: Forslaget om å slippe inn sakprosaforfattere i foreningen hadde gått gjennom. Endelig! Det var et stort øyeblikk for meg som frilansforfatter.

Bare noen dager senere kom kontrabeskjeden: Motstanderne av forslaget om å inkludere sakprosa ba om at saken blir tatt opp til uravstemning. I den forbindelse har jeg lyst til å skrive noen ord om dette spørsmålet sett fra en sakprosaforfatters side.

Denne uka har jeg fått fire forespørsler om å holde foredrag, delta i paneldebatt og sceneintervjuer – uka før fikk jeg tre slike henvendelser. Det er selvsagt lite som er hyggeligere for en forfatter enn å bli spurt om å lese høyt eller å snakke om prosjektet sitt for et publikum.

Det som derimot er mindre hyggelig er at svært mange av dem som ønsker å booke meg til ulike arrangementer ikke tilbyr honorar. Jeg er fulltids frilansforfatter med fire bøker bak meg, og dersom jeg skulle ha stilt opp på bare halvparten av alt det folk ønsker at jeg skal gjøre gratis, ville jeg ha gått konkurs i løpet av få uker.

I de fleste tilfellene blir ikke honorarspørsmålet nevnt overhodet i den første kontakten fra arrangøren, det er som regel jeg som selv må bringe temaet på banen. Standardsvaret mitt lyder omtrent som følger: ”Dette høres ut som et spennende opplegg, og jeg er ledig på den aktuelle datoen. Men som frilanser er jeg avhengig av at oppdraget er honorert?”

Hvorpå jeg ofte får respons som dette: ”Nei, dessverre, her forutsetter vi at alle stiller opp på idealistisk basis”. Eller et litt mer overrasket: ”Ja vel, du vil ha betaling? Da må jeg forhøre meg med noen andre her. Hvor mye må du ha, forresten – vi har et svært lite budsjett.”

Det ender ofte med at jeg sitter igjen med en sår følelse. Jeg vet godt at de samme menneskene aldri ville ha kontaktet en advokat og bedt henne om å dele litt av sin innsikt gratis. Ingen ville ha spurt en rørlegger om å jobbe gratis. Men som sakprosaforfatter forventes det at du når som helst kan sette deg ned og foreberede et foredrag, for deretter å reise til en annen by å framføre dette – uten en krone i betaling.

Hvorfor? Jeg vet ikke – kanskje antar folk at jeg drives av pur formidlingsglede? Eller kanskje de tror at jeg har fast stilling et eller annet sted og mottar full lønn herfra? Men i så fall ville jeg vel ha måtte stilt på jobb, i stedet for å reise til Bergen midt i uka for å holde foredrag?

Det er utvilsomt vanskelig å leve som frilans skribent og forfatter, også når det gjelder det rent praktiske. Mye tid går med på å sende ut – og purre på – småbeløpsfakturaer til en rekke mer og mindre profesjonelle arrangører, samt forhandling om dekning av reise og overnatting. For noen uker siden fikk jeg beskjed om at dersom jeg overnattet på sofaen til arrangøren i stedet for å bo på hotell, kunne jeg få den innsparte tusenlappen som honorar.

Og det er ikke bare blant landets mange arrangører at betalingsviljen er lav, jeg opplever til stadighet at aviser og nettsteder ber meg om å levere gratis tekster og kronikker. Flere medier har innført et prinspipp om at de ikke betaler for kronikker dersom forfatteren er aktuell med en bok – selv om teksten er bestilt av mediehuset selv. De økonomiske satsene for kritikk- og kommentarstoff er generelt svært lave, og ifølge en fersk frilansrapport har honorarene stått bom stille i tjue år.

Norsk Forfattersentrum er en strålende organisasjon som gjør det mulig for fulltids forfattere å takke ja til å møte sitt publikum, uten at det straffer seg for dem økonomisk.

Da foreningen ble etablert i 1968 var det en grunntanke at ”forfattere på jobb skulle få mer enn en flaske rødvin og en blomsterkvast for arbeidet” (Fra Norsk Forfattersentrums hjemmeside). Dessverre er vinflaskebetalingen fremdeles ganske utbredt, selv om jeg ved nylige anledninger i stedet har fått utdelt et mer hendig gavekort fra Vinmonopolet.

Vi er i grunnen ganske like, dere og jeg. Vi opptrer på de samme litteraturfestivalene, og bøkene våre står ved siden av hverandre i bokhandelen. Å bli kalt kunstner er ikke viktig for meg, jeg vil bare få betalt for oppdragene jeg gjør som forfatter. Jeg ønsker å bli sett på som deres forfatterkollega, og jeg vil ha muligheten til å treffe mine lesere. Å bli sendt ut på en skoleturné, ja, det hadde vært så flott at jeg knapt tør tenke på det.

Det er ikke så mange i det faglitterære miljøet som har sin primære yrkesidentitet som forfatter og forsøker å gjøre dette til sitt levebrød. Ifølge beregninger gjort av Norsk Faglitterær forfatter- og oversetterforening (NFF) dreier det seg om maks 200, kanskje så få som 100 personer. Det er heller ikke sikkert at alle disse kommer til å søke medlemskap i Norsk Forfattersentrum. Men det vil jeg. Så fort jeg blir ønsket velkommen.

Hilsen Marta Breen,

forfatter og nyvalgt leder i NFF.

12 svar

  1. Et viktig innlegg dette, om et spørsmål som dessverre har vært aktuelt altfor lenge. Det var blant annet en gjenganger den gang jeg var medlem av og fagpolitisk aktiv i NFF. I den forbindelse hadde jeg en samtale med en person som var sentral i Norsk Forfattersentrum tidlig på 00-tallet, og som kunne fortelle meg at dette først og fremst handlet om frykt for NFFs størrelse. Man så nærmest for seg at horder av faglitterære ville oversvømme et system som tross alt ikke forvalter overvettes mange millioner.

    Jeg forsøkte å forklare at hennes «Gelbe Gefahr»-frykt ikke hadde noe reellt grunnlag, at langt de fleste NFF-medlemmer var akademikere uten interesse for å besøke norske småskoler, men det sank ikke inn. Og jeg frykter at det heller ikke gjør det denne gangen.

    Løsningen for meg som frilanser ble forøvrig å søke lykken andre steder. Jeg får nå mine foredrag formidlet av et foredragsbyrå, og får honorarer som er mange ganger høyere enn dem Forfattersenteret tilbyr. Men jeg innser at det å melde seg ut av alle foreninger og klare seg selv ikke passer for alle, og krysser fingrene for at senterets medlemmer denne gangen tar til vettet.

  2. Stå på, selvfølgelig skal du ha betalt for jobben du gjør. Selv er jeg healer og vi er jo også en gruppe som stadig har fått høre at vi ikke skal ta betalt, «det er jo en gave vi har fått» . Ja, å kunne male ,skrive , danse ,utrykke seg kreativt ,spille ett instument, det er noen som er begavet med talenter der , skal de jobbe gratis ?.I dagens samfunn har vi alle regninger å betale , da må vi få lønn.

  3. Hører alle i de frie yrker klage på det samme. Folk vil ikke betale dem. Så det er nok en trend i tiden og man er nødt til å være steinhard.

  4. «Motstanderne av forslaget om å inkludere sakprosa ba om at saken blir tatt opp til uravstemning.»

    Dette var nytt for meg – og definitivt dårlig nytt.

    Jeg er helt enig i at Norsk forfattersentrum gjør en kjempejobb for både forfattere, skoler og elever. Personlig har jeg fått mye uvurderlig hjelp av forfattersentrum i forbindelse med turneer i Sør-Trøndelag og Ryfylke, og organisasjonen er god å ha med på laget når jeg skal ut på nye turneer i Trøndelag og Lofoten til høsten.

    Det er nemlig heldigvis sånn at Norsk forfattersentrum allerede formidler sakprosa og stiller opp for turnerende sakprosaforfattere. Som nasjonal aktør for litteraturformidling i Den kulturelle skolesekken er organisasjonen behjelpelig med alt fra kontraktsgjennomganger til fakturering – i hvert fall for oss som har fått plass i sekken.

    I lys av dette er den innbitte motstanden mot å gi sakprosaforfattere medlemskap i organisasjonen nokså merkelig. Som både Marta og @astronewth er inne på, er det ikke fryktelig mange profesjonelle norske sakprosaforfattere som har både evne, vilje, tid og lyst til å drive utstrakt turnevirksomhet i skoler og bibliotek. Dette er naturligvis rein gjetting, men jeg vil tru at en betydelig andel av oss er inne i systemet til Norsk forfattersentrum allerede.

    Sett fra utsida er det vanskelig å få øye på rasjonelle grunner til å nekte sakprosaforfattere medlemskap. For enkelte har dette tydeligvis blitt en prinsippsak. Imidlertid er det både viktig å hyggelig å huske på at flertallet faktisk vil ha oss med!

  5. Grete Randsborg Jenseg | Svar

    Hvorfor er du så redd for en uravstemning? Slik jeg oppfattet årsmøtet var det stort flertall for å slippe fagbokforfattere inn, men det virker fornuftig å la alle få si sin mening i en uravstemning, da blir også vedtaket bedre fundert.

    1. Hei Grete
      Jeg er bare redd for at det etterlengtede vedtaket på årsmøtet skal reverseres. Men krysser selvsagt fingrene for at uravstemningen vil gå i favør av å åpne opp for sakprosaforfattere, ingenting hadde vært bedre.
      hilsen Marta

  6. […] kveld for to uker siden skålte jeg i champagne,» skriver Marta Breen på sin blogg i et åpent brev til sine skjønnlitterære forfatterkollegaer i Norsk Forfattersentrum (NFS). Da […]

  7. Dette virker merkelig ja!

    Selv jobber jeg stripteasedanser og performanceartist ved julebord, bursdagsselskaper og utdrikningslag etc og har ennå til gode å motta en eneste jobbforespørsel der det forventes at jeg skal stille opp gratis.

  8. En fin beskrivelse av freelancerens dilemma og utfordringer. Like interessant som innlegget er kommentarfeltet da artikkelen sto på trykk i Dagbladet. Det var rett og slett skremmende.

  9. En av hovedgrunnene til at svært mange jobber innen mediafeltet er i trøbbel, er at det er så mange som er villige til å skrive gratis, stille opp gratis osv, så lenge oppdraget er «litt gøy», har «en drag av glamour», «at man blir sett». Å skrive, er en hobby for veldig, veldig mange. Det er tilfredsstillende. Man tilfredsstiller utrykksbehov. Leses man, skaper det kontaktmuligheter, kanskje muligheter for betalt arbeid. Redaktører og mediehus merker seg det vel av velskrevne, svært gjennomarbeidete og informative blogger der ute, om spesialemner og om mer generelle emner. Klart mange av disse vil publiseres gratis! Og i kule, populære felt som sport og musikk, er det jo fritt fram. Massevis av unge folk som er villige, i en periode, å jobbe gratis. Mange sitter og oversetter og tekster filmer gratis, for moro skyld! Så ja, fete ting som å stå på scenen og holde foredrag, underholde, være i nærheten av action, ting folk sier inni seg «Det der ser moro ut, det hadde jeg gjort gratis», er ting folk ber frilansere stille opp gratis for. Jeg er redd det kommer til å bli verre. Å utføre disse jobbene er jo ofte ikke all verdens heksekunst. Og særlig når forskjellen i resultatet fra om jobben utføres av amatør eller fagperson er tross alt til å leve med, på kort sikt, fra oppdragsgiver, vil det bli sånn. Jeg jobber som fotballkommentator også. Tenk deg hvor mange 21-åringer som ville gjort den jobben gratis i noen måneder! Fremtiden er ikke lovende.

  10. Når det gjelder argumentet om at «man blir sett» så må jeg bare fortelle at tannlegen min nekter å jobbe gratis UANSETT hvor mye jeg sier at jeg skal henvise alle som kommenterer mitt fine smil til han! mvh illustratør

  11. […] skrevet på bloggen om sakprosaforfatternes kamp for å få slippe inn i Norsk Forfattersentrum («Åpent brev til mine forfatterkolleger»). Nylig ble det klart at foreningens medlemmer ønsker oss velkommen, og det er jeg usedvanlig glad […]

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: