Ut med rasistene, inn med feministene

dagens6

 

For ti år siden var Gudrun Schyman en skandalisert politiker. Nå blir hun mottatt som en popstjerne av unge feminister.


Jeg har vært med på noe stort. Forrige helg tilbrakte jeg i kompani med over 15.000 feminister i Malmö, på den største kvinnekonferansen i nordisk historie. Det tar nok fortsatt et par uker før jeg lander skikkelig.

I dagene før avreise fikk jeg servert noen fleipete kommentarer fra et par mannlige bekjente, som så for seg dette treffet med gru: Et folkehav av flagrende gevanter i taktfast marsj. Et aggressivt Grete Waitz-løp med plakater og krav. Av en eller annen grunn påkaller store kvinneforsamlinger gjerne slik vitsing. Enkelte kvinner jeg møter virker også litt engstelige for å la seg smitte av kvinnefellesskapets klamme eim. De synes liksom det er noe pinlig over det å befinne seg i et rom fylt av andre kvinner. Selv må jeg innrømme at jeg var langt mer redd for antifeministiske terrorister. En bombe i Malmö Arena sist lørdag ville ha utradert store deler av den nordiske kvinnebevegelsen.

For de var her alle sammen: 200 ulike kvinneorganisasjoner fra Sanitetskvinnene til det syriske kvinnenettverket. Her var Ottar og de kvinnelige teologene. Her var Islands tidligere president Vigdís Finnbogadóttir og feministforfatter Gerd Brantenberg. Og så den svenske politikeren Gudrun Schyman, selvfølgelig, den største stjernen av alle. Det gikk et sus gjennom hallen når hun kom inn, og folk flokket seg rundt henne hvor enn hun gikk.

Dersom du ikke er fast leser av Dagsavisen, Klassekampen eller Ny Tid, kan det hende du ikke fikk med deg begivenheten forrige helg i det hele tatt. For mens de store svenske avisene skrev side opp og ned om Nordisk Forum, viste ikke norske medier overvettes stor interesse. Heller ikke den norske regjeringen kan ha forstått viktigheten av konferansen. Der den svenske regjeringen satte av ti millioner kroner i støtte, nøyde likestillingsminister Solveig Horne & co seg med 250.000 kroner. Resultatet var at Norge virket unaturlig lavt representert – våre bunnskrapte kvinneorganisasjoner hadde rett og slett ikke råd til å markere seg sterkere.

Hvem vet, kanskje media og myndigheter synes arrangementet var noe smalt? Det var i hvertfall det Gudrun Schyman fikk høre da hun som riksdagsrepresentant for ti år siden gikk ut i brevs form og sa til velgerne at hun ønsket å bruke sin plass i forsamlingen til å jobbe med kvinners rettigheter. Hun ble angrepet av folk som mente at hun nå ville bli en ”énsakspolitiker” med et begrenset perspektiv. En talsmann for Moderaterna uttalte: ”Som parlamentariker har man ett större ansvar, tycker jag, att ägna sig åt annet än bara en mycket smal fräga.”

Hva da, smalt? Spørsmål som gjelder halve jordas befolkning er vel for pokker ikke ”et perspektiv”, mente Schyman.

Siden den gang har det blitt flere brev til velgerne, hundre i tallet faktisk. De ble nylig utgitt i boka ”100 brev som inte ?!? förandrade världen”, som jeg fikk signert av Schyman selv, på hennes stand for partiet Feministisk Initiativ (FI). Boka følger partiet fra den spede start i 2005, gjennom mye hets og motstand, til de inntok Europaparlamentet for bare noen uker siden. Schymans egen karriere har også hatt motbakker nok, med alt fra skatterot og alkoholisme, til beskyldninger om kommunistsympatier og mannehat. Men det preller liksom av henne, og hun reiser seg igjen og igjen.

En annen populær dame på konferansen var den britiske sosiologiprofessoren Gail Dines, som også besøkte Oslo og Stavanger denne uka. Hun har forsket på pornokultur i 25 år, og det var nedslående å høre hennes beskrivelse av medievirkeligheten dagens barn og unge vokser opp i. På den ene side: En stadig råere pornobransje, der filmene ofte minner mer om overgrep enn om likeverdig sex. Porno tar i dag opp 36 prosent av hele internett, og norske barn ligger på europatoppen i porno-nettsurfing.

Parallelt med dette: Det som tidligere ble betraktet som mykporno har sneket seg inn i populærkulturen gjennom musikkvideoer, moteserier og kleskampanjer. Her blir unge kvinner opplært til at deres viktigste rolle er å være sexy i absolutt alle sammenhenger. ”Kom og ta meg!”-posering er blitt det visuelle idealet. Unge gutter blir på sin side oppfordret til å være sterke, tøffe og ta for seg. Dines kaller det hele et vanvittig sosialt eksperiment med den oppvoksende generasjons seksualitet og identitet.

Det var inspirerende å høre erfarne damer som Dines, Schyman og den norske kvinnesaksveteranen Toril Skard, men det som likevel gjorde sterkest inntrykk på meg var å møte så mange representanter for den nye unge feminismen.

Noen av dem sto på stand for kvinneorganisasjoner som nå vokser for første gang på mange år: Kvinnefronten har doblet sine medlemstall siden i fjor og de fleste nye medlemmene er i tjueåra. Andre var skribenter i feministiske bloggkollektiv, studenter eller videregående elever. Jeg tror neppe så mange unge jenter hadde brukt egne penger på å komme seg på en feministkonferanse i Skåne for bare fem år siden. Noe er utvilsomt på gang.

Den nye generasjonen feminister har vokst opp i en flerkulturell virkelighet, og gjennom internett har de dessuten sett og opplevd de tette båndene mellom rasisme og kvinnehat. Mange har tatt til seg FIs slagord ”Ut med rasistene, inn med feministene.” For Schyman og hennes medsammensvorne har bedre enn de fleste klart å tegne opp sammenhengen mellom ulike former for diskriminering.

Det handler om at noen framholder seg selv som normen, mens resten er ”noe annet”: ”Den bærende ideen i den patriarkalske maktordningen er å separere. Den bærende ideen i rasismen er å separere. Grunntanken i konstruksjonen av et ’vi’ og et ’de ’ er denne separasjonen. Kvinnehat, homofobi, rasisme, fascisme og nasjonalisme går hånd i hånd”, skriver Schyman i boka.

Dette er ikke et kvinneperspektiv, det er kanskje det viktigste samfunnsspørsmålet i vår tid.

 

(artikkelen sto på trykk i Dagsavisen 20.06.)

 

 

Ett Svar

  1. I en tid hvor feminisme er blitt et skjellsord, er det oppmuntrende å lese om de unge kvinnene som begynner å røre på seg. Som «halvgammel» feminist (samme generasjon som damene i Larvik) har jeg lurt en god stund på når de yngre skulle begynne å gjennomskue myten om at vi er så likestilte og frigjorte her i landet, at det ikke var mer å kjempe for.

    Dessverre alt for få som har lest Susan Faludis Backlash og Naomi Kleins Sjokkdoktrinen, eller antakelig din bok. Takk for at du står på.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: