F-ordet

feministisk fHva skjer når likestillingen gjør språket vårt kjønnsløst?

Denne våren har det svenske debattklimaet fått på pukkelen for å være altfor politisk korrekt – senest da Karl Ove Knausgård gikk ut og fortalte Klassekampen at det var en prøvelse å bo i landet, fordi den svenske intelligentsiaen bare tenker i svart-hvitt.

Selv har jeg alltid vært misunnelig på den svenske offentligheten, der temperaturen er høyere, skillelinjene skarpere og disputtene mer underholdende. Dette gjelder ikke minst i det feministiske miljøet, som er langt mer vitalt og komplekst enn her hjemme. Svenskene har for eksempel både et stort feministisk tegneseriemiljø og et eget feministisk parti, og i morgen arrangeres Feministisk Forum for åttende gang. Dette er en årlig feministfestival med et reneste debattmaraton på ABF-huset i Stockholm. Her skal man diskutere alt fra kapitalutvinning i helsevesenet og situasjonen for narkomane kvinner til såkalt «fitteaktivisme».

Sistnevnte program arrangeres av Vulvagruppen, en underavdeling av RFSU (Riksforbundet for seksuell opplysning), som fokuserer på å synliggjøre, frigjøre og omforhandle kvinners seksualitet. De arrangerer blant annet studiesirkelen «Fittan i fokus», og håndarbeidskvelden «fittpyssel», hvor deltakerne broderer, tegner, perler og modellerer små kunstverk-fitter.

Det hele er selvsagt til å rødme skikkelig av, noe som også er hensikten. For det er fremdeles ubehagelig for de fleste av oss å bruke fitteordet, og det er et problem, mener fitteaktivistene. Vi har aldri fått et godt og stuereint ord for det kvinnelige kjønnsorgan, og det gjør det vanskeligere for oss å snakke om vår egen seksualitet. Derfor har disse unge feministene tatt «fitte» tilbake fra doveggen og gjort ordet til sitt eget.

Den britiske forfatteren og komikeren Caitlin Moran gjør det samme – hun omfavner skjellsordet «cunt» fordi hun mener det gir henne makt og styrke. «Jeg liker hvor sjokkert folk blir når du sier ‘fitte’. Det er som om jeg har en atombombe i trusa, en tiger eller en pistol», skriver hun i sin bestselger «Kunsten å være kvinne».

Den mer kliniske «vaginaen» har hun ingenting til overs for, ettersom ordet utelukkende forbindes med deprimerende omstendigheter: «Kun en masochist vil ønske seg en vagina, for det skjer bare fryktelige ting med dem. Vaginaer revner. De blir undersøkt. Bevismateriale blir funnet i dem.»

Ord har alltid vært viktige i kvinnekampen, ikke minst i 1970-årene. Da ble det sagt at feminismen ga kvinner et offentlig språk for deres private desperasjon. Kvinnebevegelsen introduserte og populariserte ord og begrep som hjalp mange til å se sin egen situasjon som noe mer enn et privat anliggende, blant annet patriarkat, sexisme, kvinnekultur, kvinneundertrykkelse, kvinnefrigjøring, mannssjåvinisme, sexobjekt, søsterskap og ulønnet arbeid.

I dag er flere av disse begrepene på vei ut av språket igjen. Det offentlige ordskiftet blir mer likestillingsorientert – og kanskje dermed også kjønnsløst? Det mener forfatter og pedagog Jorun Gulbrandsen, som har et essay på trykk i siste utgave av tidsskriftet Rødt!. Hun skriver: «Sinte damer og jenter avvæpnes når ordene som beskriver virkeligheten deres tas vekk. Det er vanskeligere å se hverandre. Når svangerskapspermisjon heter foreldrepermisjon, når mishandling av kvinner blir vold i nære relasjoner, når kvinneutvalg blir likestillingsutvalg, når ordet kvinneundertrykking ikke brukes, når kvinnefrigjøring erstattes med likestilling, angriper dette den kollektive kvinnebevisstheten.»

Språket vårt er naturlig nok i konstant bevegelse, og ofte går endringene i positiv retning. For eksempel når det gjelder kjønnsnøytrale yrkesbetegnelser, eller å ta i bruk ord som skaper forståelse for at mødre og fedre har like viktige roller. Men samtidig er det klokt å være bevisst på utviklingen. Og iblant bør vi kanskje kjempe for å beholde noen ord som glir unna?

Gulbrandsen er opptatt av å kalle en spade for en spade. Alle vil peke på politiet når de hører om politivold, skriver hun, men når det gjelder menns vold mot kvinner, finnes knapt ordet mannsvold. I stedet har det i 60 år hett husbråk, deretter familievold, og nå altså det litt mer kjærlige «vold i nære relasjoner». De klarer ikke å si at noen er utøvere, noen er ofre. «Politivold? Kanskje vi burde si «vold i offentlige relasjoner?» spør Gulbrandsen,

Den kontroversielle, svenske feministen Maria Sveland er også opptatt av å beholde de mer presise begrepene. Da hun nylig lanserte sin «Hatet – en bok om antifeminisme» gikk hun ut mot det hun mente var tilslørende språkbruk: «Hvis vi ikke våger å nærme oss dette kvinnehatet, men fortsatt diskuterer det i termer som ‘netthat’, vil det aldri bli noen forandring. Å prate om kvinnehatet som netthat er å forenkle et svært komplekst og utbredt samfunnsproblem.»

Begrepet feminist er som kjent en historie for seg selv, som fitteordet oppleves det som et skjellsord for noen, men styrkende for andre. Offentlighetens bilde av feminisme endrer seg kontinuerlig, og man snakker om bølger og tilbakeslag. Ordet fylles med nytt innhold igjen og igjen, og det er en konstant kamp om eierskap til begrepet.

Mange gidder ikke å kjempe lenger. Flere kvinner jeg beundrer har tatt avstand fra feministbegrepet nettopp fordi de ikke orker å forklare seg. Blant dem forfatteren Linda Skugge, og senest den svenske komikeren Mia Skäringer, kjent fra TV-serien «Solsidan», da hun satt i Fredrik Skavlans stol.

Selv ønsker jeg ikke å framstå som noen medgangssupporter. Har jeg først funnet et godt ord, vil jeg strekke meg langt for å beholde det.

(Artikkelen sto på trykk i Dagsavisen 10.03.2013)

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: