”Det forpulte kjønnet!”

The year of reading womenHvor lenge skal kvinner måtte finne seg i å være ”den andre”?

Nylig fulgte jeg en Facebook-debatt med stor interesse. En bekjent av meg la ut en link til et leserinnlegg i Morgenbladet med tittelen ”Overfokusering på Hanne Ørstavik.” Innskriveren – en mannlig lege – hadde lenge irritert seg over graden av oppmerksomhet rundt Ørstaviks romaner, som han tvilte på hadde ”noen særlig overføringsverdi for folk flest.”

Min Facebook-venn leste avisinnlegget med kjønnsbriller, og mente det var et klassisk eksempel på en utbredt fordom mot kvinnelige forfattere: Er hovedpersonen mannlig, betraktes romanen som universell, mens dersom boka handler om en kvinne blir den lest som subjektiv og smal. Andre i diskusjonstråden mente at leserinnlegget ikke hadde noe med kjønn å gjøre, og at det bare handlet om personlige preferanser.

Lignende debatter dukker opp i offentligheten med jevne mellomrom, og for få uker siden begynte folk i sosiale medier igjen å dele teksten som må sies å være en antifeministisk klassiker i norsk litteraturdebatt, nemlig forfatter Ole Idar Kvelvanes Dagbladet-kronikk ”Kjønnlitteratur” fra 2006. Han undret seg blant annet over hvorfor så mange kvinner får lov til å gi ut bøker, når menn beviselig er bedre forfattere. Og ”beviset”, det lyder slik: ”Eg kan på ståande fot rekne opp eit dusin svært gode mannlege norske forfattarar, nålevande og daude, men eg kan ikkje komme på ein einaste kvinneleg forfattar som eg faktisk har lest.”

Kronikken er siden 2006 blitt hyppig delt og kommentert til fascinasjon og gremmelse for nye lesere. Og så kan man innvende: Er det egentlig noe poeng å gi slike utspill så mye oppmerksomhet? For dette er vel snakk om sære meninger fra sære menn?

Mitt inntrykk er at kvinner i kulturfeltet dessverre opplever å få lignende holdninger servert som små drypp gjennom hele karrieren. Forfatter Caterina Cattaneo skrev nylig et innlegg i Dagbladet om en ubehagelig opplevelse i årets bokhøst. Hennes bok ”Jeg sluttet å telle dager” – en tungt researchbasert historisk roman fra norsk sykehushistorie – ble mot forfatterens vilje lansert av forlaget som en ”dameroman”. Med den konsekvens at oppmerksomheten ble fjernet fra det forfatteren hadde skapt, til hvilket kjønn hun har.

Cattaneo skrev: ”Den mannlige forfatteren eksisterer ikke. Bare forfatteren. Når Roy Jacobsen eller Jon Michelet skriver historiske romaner, skriver de vesentlig litteratur. Gjør kvinner det samme, skriver vi damelitteratur.”

Et annet interessant spørsmål som ble diskutert i Facebook-tråden om Ørstavik-kritikerens leserinnlegg var påstanden om den ”overdrevne oppmerksomheten” rundt forfatteren. Ifølge legen burde nemlig Morgenbladets redaksjon ha forstått at et tre sider langt portrettintervju, samt anmeldelse, førte til at ”proporsjonene ble gale.” Dermed begynte jeg å lure: Er det slik at Hanne Ørstavik får uforholdsmessig mye omtale i norske medier? Et søk i avisdatabasen Retriever viser at hun er omtalt 138 ganger hittil i 2014. Det er ganske mye, men så har hun også vært bokaktuell to år på rad. Da jeg søkte på et knippe av hennes mannlige etablerte kolleger utmerket hun seg imidlertid ikke spesielt. Øverst tronet selvsagt Jo Nesbø med 1108 artikkeltreff hittil i år, med Karl Ove Knausgård på andreplass med 596 treff. I mitt utvalg fulgte deretter: Dag Solstad (491), Jon Michelet (459), Kjartan Fløgstad (358), Tom Egeland (313), Lars Saabye Christensen (318), Ingvar Ambjørnsen (310), Frode Grytten (301), Jørn Lier Horst (298), Tore Renberg (291), Roy Jacobsen (230), Erlend Loe (249), Levi Henriksen (172), Carl Frode Tiller (168), Tomas Espedal (155), Ragnar Hovland (145), Geir Gulliksen (133) og Kjell Askildsen (130).

Poenget med denne lange oppramsingen er ikke å hevde at kjente mannlige forfattere er for mye i avisa, men snarere å lufte en teori om hvorvidt vi raskere opplever at det blir ”litt mye” når det handler om kvinner? Ørstavik havner altså mellom Geir Gulliksen og Ragnar Hovland på lista, og jeg tviler på at noen føler at de drukner i Gulliksen- og Hovland-stoff.

Professor i kjønnsforskning Harriet Bjerrum Nielsen var inne på mekanismen da hun i 2007 sa følgende til Dagbladet: ”40 prosent kvinner i politikken er ’kvinneregjering’, mens 40 prosent menn blant studenter i høyere utdanning betyr at kvinnene har tatt helt over.” Jeg kjenner også igjen fenomenet fra musikkjournalistikken, der kvinnelige artister i større grad enn mannlige blir satt opp mot hverandre, begrunnet i en forestilling om at det ”ikke er plass til like mange kvinner.” Da den erfarne bransjekvinnen Julie Forchhammer nylig snakket til Klassekampen om den lave kvinneandelen på radio, kunne hun fortelle: ”På norsk radio var det lenge en uuttalt policy at du ikke fikk spille to kvinnelige artister på rad. Da mistet man liksom lyttere.”

Det må være et fortvilende øyeblikk når det går opp for den kvinnelige kunstneren at hun trolig aldri vil slippe unna den kjønnede tolkningen av sin kunst. At hennes litteratur aldri vil bli lest som allmenn. Uutholdelig og uforståelig. En rekke kvinner har snakket engasjert om dette, fra Herbjørg Wassmo og Vigdis Hjorth til Siri Hustvedt og Toril Moi. I boka ”Har vi henne nå?” av sosiolog Unn Conradi Andersen kommenterer Ørstavik selv hvordan det oppleves å bli plassert i fellesbåsen ”kvinnelig forfatter:” ”Hvorfor skal det være en merkelapp mine bøker bærer, mens menn kan få lov til å gå rundt og holde på med det de holder på med, uten å måtte forholde seg til at de er menn? Jeg har også lyst til å holde på med det jeg holder på med, uten at kjønnet skal være inngangen til det jeg gjør. (…) ja, men faen, jeg har skrevet en eksistensiell roman, snakk om det, snakk om forholdet mellom språk og virkelighet, ikke snakk om det forpulte kjønnet, jeg er drittlei av det.”

Amen.

(artikkelen sto på trykk i Dagsavisen, 10.10)

2 svar

  1. Du e fantastisk. Detta oppsummere alt!

  2. […] ett år siden skrev jeg en spalte i Dagsavisen med tittelen «Det forpulte kjønnet!» Artikkelen handlet om den frustrasjonen mange kvinnelige forfattere føler når de opplever […]

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: