Forkle som blindspor

aprons-001Jeg fikk et åpent brev fra Ellen Hageman, alias Forklefeministen, i Vårt Land 2. april, og svarte henne i samme avis 4. april. Her er mitt brev:

 

Kjære Ellen Hageman. Takk for brev i Vårt Land.

Og takk for hyggelige ord om min bok Født feminist (Vårt Land 2. april). Du skriver at boka ikke provoserte deg, men at den var underholdende. Dette var hensikten, jeg har nemlig funnet ut at det er lettere å nå fram til et bredt publikum – ikke minst yngre kvinner som er livredde for å ta i feministordet – dersom jeg klarer å underholde dem samtidig. Den svenske «Solsidan»-komikeren Mia Skäringer bruker samme strategi, og har uttalt: – Man åpner personer når man får dem til å le, så stapper man budskapet inn i åpningen. Omtrent som når man mater en baby.

Du har selvsagt helt rett i at dialog er veien å gå i likestillingsdebatten. Kvinner (og menn!) må snakke sammen, og dette er en rød tråd i boka mi. Jeg etterlyser at vi i større grad deler erfaringer, og setter disse sammen slik at strukturene trer fram.

Denne velkjente feministiske strategien sliter dessverre i motbakke, ettersom vi i vår generasjon er blitt så individualistisk orientert at vi ofte nekter å sette våre egne liv i en større sammenheng. Den enkeltes «personlige valg» blir en slags hellig ku som ikke skal kritiseres offentlig. Og fordi vi har så sterk tro på vår reelle valgfrihet, oppleves livsvalgene som en del av vår identitet, noe som igjen har gjort likestillingsdiskursen mer følelsesstyrt enn før. Hver gang det dukker opp en debatt om deltid, husmødre, barnehager eller vaskehjelper, sitter en masse mennesker tilbake og føler seg krenket og personlig såret.

Vi er enige om mye, Ellen Hageman, ikke minst når det kommer til kritikken av markedsliberalismen. Kapitalismens mål er kontinuerlig vekst – den har ikke noe tak. Men det har vi, og mange opplever i dag at de har begynt å stange hodet i dette taket. De spør seg om de virkelig trenger to fulle inntekter, to biler og et svindyrt rekkehus i byen. Var det virkelig dette de kjempet for, feministene i 70-åra?

Nei, selvfølgelig ikke. Våre mødres begrep om «kvinnefrigjøring» innebar langt mer ambisiøse visjoner enn kun et ønske om fulltidsjobb for alle.

Jeg er også enig med deg i at det er mange spennende tanker i Nina Björk siste bok Lyckliga i alla sina dagar: Et samfunn med mer plass til omsorg burde ikke være en kontroversiell drøm i seg selv. Men der du er opptatt av å heve statusen til omsorgsarbeidet som utføres i hjemmet, mener jeg at vekten bør ligge på å heve status – og lønn – for omsorgsarbeidet som foregår i helsevesenet og på norske pleiehjem. Der du er opptatt av å knytte huslige sysler og hjemmeomsorg til kvinner, drives jeg av drømmen om å gjøre dette arbeidet mindre kjønnet. Jeg ser rundt meg at menn tar stadig større del i barneomsorgen, og håper intenst at denne tendensen vil fortsette, på tross av regjeringens kutt i pappakvoten.

Det er ingen grunn til å ønske seg mer polarisering mellom husmødre og yrkesaktive kvinner. Etter å ha snakket med flere heltids hjemmeværende mødre (og det har jeg altså gjort) er mitt inntrykk at de ofte har historier som minner om din, det vil si flere barn enn de gjennomsnittlige to, og kanskje også barn med spesielle omsorgsbehov. I slike situasjoner er det fullt forståelig at mange velger å trappe ned i en periode. Klasseperspektivet er selvsagt også et viktig moment når vi diskuterer balansen mellom familie og arbeidsliv, ikke alle har fleksible og «spennende» jobber.

Men de færreste norske kvinner ønsker å være hjemmeværende, og dette kan heller ikke lanseres som en løsning på verken tidsklemma eller den økologiske krisa. Det kan derimot et forslag som seks-timersdagen. Vi vet at det i en rekke yrker er vanskelig å kombinere full dags jobb med ansvaret for små barn, og dette har ført til at svært mange kvinner føler seg «tvunget» til å jobbe deltid. Altså har de innført seks-timersdagen på egen bekostning. Kortere normalarbeidstid kan være et viktig virkemiddel i kampen for et mer likestilt samfunn, i og med at både far og mor kan stå i fulltid og samtidig bidra mer jevnt på hjemmebane.

Jeg opplever at enkelte i sin iver etter å oppgradere verdien av hjemmeomsorg, samtidig nedvurderer arbeidslivet til utelukkende å handle om noe materialistisk. I slike debatter blir yrkesliv nærmest konsekvent omtalt som «karriere», noe som klinger av selvrealisering og egotripp.

Men det finnes selvsagt langt flere grunner til at folk jobber. Behovet for å bruke seg selv. Ønsket om å bidra i samfunnet. Kolleger. Følelsen av å stå på egne bein. Når kvinner som er hjemme med barn omtales som «omsorgsvelgere», får jeg som yrkesaktiv mor indirekte beskjed om at jeg har valgt bort omsorg til fordel for materielle verdier. En kvinne som hver morgen møter opp på pleiehjemmet for å løfte, trøste, vaske og mate eldre mennesker, har ifølge den samme retorikken også valgt bort omsorg – hun gjør jo karriere.

«Det virker ikke som om det er noe som gjør vondt,» skriver du i omtalen av min bok. Kanskje likte du bedre fjorårets mange bøker der flere kvinner fortalte om det smertefulle i å rives mellom hjem og arbeid. Enkelte av dem omtalte seg som slaver og «mannsøkonomiens prostituerte».

Sannheten er at jeg ikke synes det gjør så vondt. Vår familiepolitikk er uten sidestykke i verdenssammenheng, og vi har et velferdstilbud generasjonene før oss bare kunne drømme om. Det er selvsagt rom for forbedringer, og dialog må vi fortsatt ha. Men helt like blir vi heldigvis aldri.

Vennlig hilsen Marta Breen

 

 

 

Ett Svar

  1. Du er ikke så dum du, Marta Breen. Skriv mer.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: