De små ubehagelighetene

2009-02-microaggression_tcm7-74510Hersketeknikkene har gått under jorda og viser seg fram i form av ørsmå, hverdagslige ydmykelser.

 Som tolvåring deltok jeg i et såkalt ”bøllekurs” på en politisk sommerleir. Hensikten med disse kursene var å lære unge jenter å ta ordet like ofte som gutta, og samtidig gi oss et redskap til å avsløre og parere hersketeknikker. Fram til hersketeknikkbegrepet ble allemannseie på 1970-tallet, var denne formen for diskriminering vanskelig å få øye på. Nå ble den trukket fram i lyset.

Hva gjorde sexismen da? Den gikk undercover. Ble mer kodet. Diffus. Den har blitt til ”mikroaggresjon”, ifølge Randi Gressgård, forsker ved Universitetet i Bergen. I artikkelen ”Mikroaggresjon i akademia”, i siste nummer av Nytt norsk tidsskrift, beskriver hun de små, hverdagslige ydmykelsene som faller utenfor lovgivning og de mer bevisste hersketeknikkene. Avsenderen har kanskje ingen intensjon om å krenke, men det er noe med ordlegging, blikk eller tonefall som gjør at det likevel oppfattes slik.

Det går opp for meg, mens jeg leser Gressgårds gode artikkel, at hun beskriver noe jeg har jobbet med gjennom det meste av min karriere som journalist: De små ubehagelighetene. Ordene og frasene som på en diskret måte setter deg på plass, uten at det kommer klart og tydelig fram hva som egentlig foregår.

Da jeg skrev boka ”Piker, vin og sang” (2006) om kvinner i norsk musikkhistorie fikk jeg høre utallige eksempler. Artister som stadig ble påminnet om at i denne verdenen er det menn som er normalen. I musikkjournalistikken har det vært mye snakk om ”jentebølger”, ”kvinnekupp” og enda verre: ”Jentekrig”. Sistnevnte uttrykk ble blant annet brukt da Marit Larsen og Elvira Nikolaisen slapp plate samme dag. I begrepsbruken ligger det en forestilling om at kvinner er det evige unntaket, og samtidig får man en følelse av at det raskt blir ”for mange” kvinner. Deres rom er trangere. Ta plateanmelderen på musikknettstedet Hissig.no, som i fjor skrev: ”La oss være ærlige, jenter som spiller kickass rockemusikk er noe av det kuleste som er. Men med så mange dyktige jenteband der ute, synes jeg det er flaut at Dark Times har klart å få så mye oppmerksomhet.” Hvem ville ha skrevet i en plateslakt av bandet Skambankt, at de tok plassen fra andre gutteband?

Jenny Hval kommenterte tematikken i Bergens Tidende for noen år tilbake: ”Det virker som om det hele tiden er for mange jenter som gir ut plater, og at alle egentlig er den samme jenta med forskjellig sveis. Har kvinner mindre personlighet?”

Mikroaggresjon. Det kan være når anmeldere trekker inn artistens graviditet som en viktig faktor i anmeldelsen av plata. Når en journalist overfokuserer på en kvinnes utseende, snarere enn hennes faglige tyngde. Eller når jeg blir kontaktet av nettaviser for å uttale meg i feministiske spørsmål – og pliktskyldig svarer dem på epost – for deretter å se at mine uttalelser avrundes slik: … raser Marta Breen.”

Her kunne man selvsagt ha valgt en rekke andre vendinger som ”…sier Marta Breen”. Eller: ”…skriver hun i en epost.” Hva med ”mener”, ”hevder”, ”påstår” eller ”synes”? Men neida, de velger gjerne ”raser”. Eller ”frådende forfatter” som jeg faktisk også er blitt kalt.

Se der, nå fikk vi plassert feministen i rett bås!

Ofte er det selve gjentagelsen som skaper det største ubehaget. Det er ikke diskriminering å be en kvinne om å skrive møtereferat. Men det kan oppleves slik, dersom du er en av få kvinner på kontoret og får tildelt denne oppgaven hver eneste gang. Det er ikke diskriminering når politiet stopper en mann av utenlandsk opprinnelse på gata for rutinekontroll. Men hvis det er fjerde gang han blir stoppet den uka, vil han antagelig oppleve det slik. Det handler om at den rådende kulturen, majoriteten, markerer visse grupper som annerledes.

Og det skumleste med disse mekanismene er at dersom du velger å si fra, vil det trolig slå tilbake på deg selv. Han som roper opp om rasisme når han blir stoppet av politiet vil avskrives som en paranoid tulling. Hun som nekter å skrive referat fordi det er mennenes tur, blir sett på som en overfølsom rødstrømpe. Du vil stort sett bli møtt med benektelse. De som selv sjelden rammes, ser gjerne problematisering av mikroaggresjon som politisk korrekthet.

Den britiske feministen Caitlin Moran beskriver den subtile formen for sexisme presist i boka ”Kunsten å være kvinne”: ”Å slåss mot den er som å forsøke å bekjempe en rå, muggen lukt i entreen uten annet redskap enn en brødkniv.”

Jeg besto bøllekurset, nå gjelder det bare å slipe brødkniven.

 

(Artikkelen sto på trykk i Dagsavisen 23.05.)

Ett Svar

  1. […] Nå er det mikroaggresjon det snakkes om, og «check your privilige» som ropes. Som med hersketeknikker er det svært gode grunner til å diskutere og bevisstgjøre oss på begge deler. Man har rett til å påpeke systematisk urettferdig behandling, også der hvor avsender slett ikke ønsker eller er klar over virkningene av handlingene. […]

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: