Ånden i flaska

blogg fyllaGlem aroma, årgang og bouquet. De fleste av oss drikker for å bli fulle.

”Jeg tror jeg har vært beruset tre ganger i livet, jeg har ingen sans for overdreven alkoholbruk. Doktoren sier det er sunt å drikke ett glass vin om dagen, så det gjør jeg. Av og til halvannet, men ikke noe mer.”
Det var en kvinnelig kulturtopp (66) som nylig uttalte dette i Dagbladet. Og det låter så kjent. For hvor mange ganger har vi ikke hørt lignende linjer? ”Det hender jo at jeg tar meg et glass vin til maten”. Eller: ”I blant skeier jeg ut med ett lite glass på kveldstid.”

ETT glass! Kom igjen, folkens! Dersom du bare skal drikke ett glass, kan det vel nesten være det samme? Om du hadde invitert meg hjem på middag og kun servert ett glass, ville jeg neppe kommet tilbake. Hvor er flaska? Sparer du den til en bedre anledning, kanskje?

Det var egentlig Vigdis Hjorth som skulle ha skrevet denne teksten. Om det å gå på fylla. Og hvorfor så mange av oss drikker alkohol. Vigdis hadde lyst, men fikk dessverre ikke tid. Dermed gikk forespørselen videre til meg.

”Jeg regner med at du både har observert og erfart en del på området”, skrev teaterts informasjonsarbeider i e-posten til meg. Jeg ble umiddelbart lettere paranoid: Hva har du hørt? Hvem har du snakket med? Går det rykter?

Ingen ønsker å være kjent som ”hun som drikker.” Til tross for at de fleste av oss driver med dette både jevnt og trutt. Derfor juger vi. Later som vi drikker fordi vinen komplimenterer maten på perfekt vis. Og på samme måte som vi kvinner ofte underdriver hvor mange sexpartnere vi har hatt i livet, slår vi gjerne av litt når vi skal fortelle hvor mye vi har drukket. ”Ett glass” betyr gjerne tre. ”Vi delte en flaske vin” betyr ”vi delte en treliters kartong”, og så videre.

Den eneste som ikke juger er Vigdis. Da Dagbladet for et drøyt tiår siden spurte om hennes alkoholvaner, fortalte hun at hun drakk flere ganger i uka:

”Vigdis: Et lite glass er ikke min greie.

Dagbladet: Alt fra to til ti glass?

Vigdis: Ja, eller 24. Ha-ha.”
Første gang jeg møtte Vigdis Hjorth var i Tønsberg i 2007, på et seminar for låtskrivere. Jeg var hyret inn for å snakke om kvinnelige artister, mens Vigdis skulle holde et foredrag om alkoholens rolle i kreative prosesser. Hennes innslag var passende nok dagens siste post før aperitifen, og jeg husker jeg ble slått av hvor ærlig hun snakket om beruselsens mange gleder. Hun dro oss gjennom festens ulike faser – fra den sitrende følelsen av forventning noen timer før du skal ut, over til den perfekte harmoni etter de to første glassene, videre til den mindre kontrollerte overstadigheten. ”Mot slutten kommer den fasen der jeg plutselig bestemmer meg for å holde en tale eller danse litt på bordet,” fortalte Vigdis.
Etter foredraget var vi begge invitert på en festmiddag sammen med låtskriverne, og utover kvelden fikk vi med egne øyne se Vigdis spille ut de mange fasene i levende live. Da jeg gikk og la meg på hotellrommet, tror jeg hun var på vei opp på bordet.

Forfattere drikker muligens mer enn normalt, så jeg skiller meg ikke nevneverdig ut blant mine kolleger. Kanskje handler det om at kreative mennesker har et større behov for rus? Antagelig dreier det seg bare om en kombinasjon av friere arbeidstid og lavere viljestyrke. Ifølge psykiater Finn Skårderud er det imidlertid helt naturlig å kjenne den daglige dragningen mot vinflaska, for han mener at vi alle er født med minus 0,5 i promille(!). Du trenger et par glass før du har drukket deg opp til null i sosial promille, først da kommer roen, overblikket og harmonien. Da faller ting på plass, hevder han.

Og her ligger selvsagt svaret på hvorfor vi drikker: Vi søker oss mot dette balansepunktet. For det er ingen som ønsker å ligge og kave i en sølepytt som min navnesøster Marta i Ivan Vyrypaevs teaterstykke «Fulle folk». Ingen vil sjangle, snøvle eller spy – slik oppførsel er bare hendelige uhell. Alt vi ønsker er å bli en litt bedre utgave av oss selv.

For min egen del er jeg overhode ikke i tvil om at Brisen-Marta er triveligere enn Edru-Marta. Når jeg er brisen er jeg mer engasjert i mennesket som sitter foran meg, jeg er varmere, smartere, ærligere og kåtere. Brisen-Marta har en langt større vilje til å ville endre på saker og ting, hun vil ta grep. At de mange planene ofte renner ut i sanden kan man ikke skylde på Brisen-Marta for. Nei, det er Bakrus-Marta som svikter. Hun har en lei tendens til å feige ut.

At overdreven alkoholbruk har mange negative sider, ser jeg ingen vits i å bruke spalteplass på her – såpass opplyste er det publikum som spaserer inn døra på Det Norske Teatret. Og vet man det ikke fra før, kan du banne på at budskapet når fram i ukene som kommer, for snart får vi de årlige advarslene mot julebordsfylla. Det er nærmest blitt en egen journalistisk sjanger: Artikler illustrert med bilder av mannfolk som danser med slipset rundt hodet. Eller en full dame med hull i strømpebuksa som sitter alene på asfalten i nattemørket, ute av stand til å komme seg hjem. Alle disse avisskriveriene gjør at folk sitter med et inntrykk av at alle andres julebord er en orgie i utroskap, slåssing og fyll, mens de fleste selvfølgelig har kolleger som drikker et glass pils før de blir trøtte og går hjem til bikkja. Nå har noen begynt å rope etter alkoholfrie julebord – slik at alle skal føle seg inkludert. Men da må det være lov å spørre: Inkludering for hvem? Jeg ville slett ikke ha følt meg inkludert hvis jeg måtte spise en hel juletallerken uten en eneste pils. Nei, da foretrekker jeg min egen sofa.

Hvordan ville livet mitt ha vært uten alkohol – det vil jeg aldri få vite. Jeg ville sikkert ha vært litt sprekere. Men jeg ville hatt langt færre morsomme historier å fortelle i godt lag. Jeg ville ikke ha knekt den ene fortanna i bakken ned mot Blå. Jeg ville aldri ha kastet en damesykkel inn gjennom vinduet i min egen ettroms, som jeg hadde mistet nøkkelen til, fordi jeg var fast bestemt på å ha nachspiel med en fyr jeg ikke lenger husker navnet på. Jeg ville aldri ha klint meg gjennom den varme sommernatta hele veien fra Frogner til Trondheimsveien. Jeg ville ikke ha turt å spille Tanita Tikaram-låter på en halvsur gitar i et forsøk på å sjekke opp min nåværende mann (viste seg altså å fungere). Det ville nok ha blitt mindre latter, færre tårer og færre eksistensielle kriser. Muligens ville jeg fremdeles ha vært jomfru.

Så for å parafrasere en finsk barndomsheltinne: Jag vil takka vinet, som gett meg så mycket! Det har gett mig skrattet, det har gett mig smärtan. Så att jag kan skilja lyckan ifrån sorgen, dom två ting som skapar alla mina sånger.

(Artikkel skrevet til Det Norske Teatrets programblad, i forbindelse med forestillingen ”Fulle folk”, som har premiere 8. oktober. Nynorsk versjon her: Ånden i flaska)

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: