Mang slags kjærlighet

polyamory1Vi bør slutte å sammenligne skilsmisser med dødsfall og krig. Det vi trenger er flere fortellinger om livet utenfor kjernefamilien.

Med en seksåring som eldste barn i huset har vi fulgt med på tv-serien ”Jul i svingen” for første gang. Ungene har ventet i spenning på å finne ut hva som egentlig befinner seg innerst i Linus’ julekalender, bestående av tomme pappesker utenpå hverandre. Mens jeg har vært mer spent på om mora hans kommer til å gå fra sin umodne og egoistiske ektemann før jul.

I siste episode dumper hun ham vel? håpet jeg. Men neida. Agneta bet tenna sammen som vanlig.

En ”Et dukkehjem”-aktig avslutning ville neppe fungert som den varme førjulshyggen serien er ment å være. For jula er ikke bare en feiring av jesusbarnet i krybben, den er også en hyllest av kjernefamilien. Selv om vi har begynt å bruke positivt ladede begrep som regnbuefamilie, bonusbarn og singelliv, vet alle innerst inne at julelykken egentlig tilhører Vesla, Påsan, far og mor.

Skilsmisser finnes i alle fargenyanser, men retorikken rundt dem er fremdeles temmelig svart. 2013 var ikke noe unntak i så måte. Det begynte i februar, da Anne Holt gikk ut i herværende avis og etterlyste fokus på skilsmissen som et strukturelt samfunnsproblem. Lista over potensielle skadevirkninger av skilsmisser er ”vond og lang som menyen på en traurig veikro”, skrev Holt.

Mange fikk også med seg Morgenbladets store temasak ”Generasjon Brudd” i september, der voksne ”skilsmissebarn” fortalte om hvor sterkt foreldrenes brudd har preget deres liv. ”Politikere og mediefolk vrir seg unna denne tematikken,” skrev psykolog Sissel Gran i et påfølgende essay.

Så kom forfatter Gro Dahle med skilsmisseboka ”Krigen”, muligens den mørkeste barneboka i norsk litteraturhistorie. Her beskrives skilsmissen som en smertefull krig, den flytter inn i familiens hus med alt hva det innebærer av piggtråd, glasskår, spiker og soldater. Barna er flyktninger og spioner, og dattera utvikler både anoreksi og begynner med selvskading.

Kanskje vår ferske barne- og likestillingsminister Solveig Horne leste den, hun sa i alle fall følgende til Dagbladet i november: ”Samlivsbrudd er som en sorg, nesten verre enn et dødsfall.”

Kanskje ikke det mest oppløftende signalet å sende til barn og voksne som befinner seg i en slik situasjon?

Som samfunn bør vi selvsagt gjøre hva vi kan for å begrense mulige skader av samlivsbrudd. Men det siste året har jeg tenkt litt på den dystre auraen som omgir det å vokse opp i en såkalt ”splittet familie”, som min egen.

Fantaserer jeg om hvor godt livet kunne ha vært dersom jeg hadde vokst opp med to foreldre som elsket hverandre? Ville jeg ha vært et tryggere, gladere eller helere menneske i dag, dersom jeg ikke hadde opplevd to samlivsbrudd i barndommen? Hvis jeg aldri hadde opplevd voksne som kranglet, voksne med kjærlighetssorg. Foreldre som ble forelsket på nytt. Hvis jeg ikke hadde fått nye voksne mennesker tett inn på livet?

Nei. For hvem ville jeg da ha vært? En annen.

Anne Holt skriver videre i samme spalte: ”Livet er et sted man får juling, og barndommen er en tilværelse ingen kommer ut av uten både arr, skrammer og et og annet åpent sår.” Det er sant. Og det store målet kan vel ikke være å beskytte barna fra selve livet, eller å forsøke å skåne dem og oss selv for all smerte? Da kan vi fort ende opp som vitsen om ekteparet som overrasket alle med å ta ut skilsmisse etter at de begge hadde passert 90 år.

– Men hvorfor skal dere skilles i deres alder? spurte pleieren på sykehjemmet.

– Vi måtte vente til barna døde, lød svaret.

Denne uka er det mange som går til juleselskapene med en liten klump i magen, fordi de vet at de kommer til å få akkurat de spørsmålene de ønsker seg minst: ”Har du funnet deg en mann, da?” ”Skal dere ikke gifte dere snart?” ”Hva med barn, det er vel på tide?”

Det er fremdeles vanskelig for mange å akseptere at kjernefamilien ikke er den store drømmen for alle. Enkelte blir rent ut provosert av folk som lever utenfor normen. Dette kan jeg lese i den svenske antologien ”Ingens mamma”, som ble en snakkis i nabolandet da den kom ut for et par måneder siden. Her forteller tolv frivillig barnløse kvinner om reaksjonene de møter når de forteller om sitt livsvalg. Et par av dem skriver at de juger for sine omgivelser, og sier at de ikke kan bli gravide – for å slippe å forklare seg igjen og igjen. Det er nemlig slik at mens folk sjelden blir spurt om hvorfor de får barn, blir de som velger motsatt stadig avkrevd svar.

Én av kvinnene skriver om presset de barnefrie kan oppleve på arbeidsplassen: Kollegene forventer at du stiller opp på kveldsarbeid, at du tar de ubekvemme skiftene, og er den som får velge ferieuker sist. Du kan jo være fleksibel, siden du ikke har noen familie! Familie er som kjent synonymt med barn.

Da Dagens Næringsliv for et par år siden dro på et fredagstreff med gruppa «Best uten barn», som består av frivillig barnløse osloborgere, var det flere som ikke ønsket å stå fram med navn. De opplevde at omgivelsene reagerte så negativt på deres valg av livsstil at de ikke orket mer oppmerksomhet om temaet.

Professor Tove Fjell, som har gjort undersøkelser om frivillig barnløse, forteller til DN at det er blitt vanskeligere å velge et liv uten barn de siste årene. Fordi lykken i vår kultur så sterkt forbindes med det å få og ha barn, blir det tabubelagt å velge dem bort. I dag finnes det dessuten en rekke mulige hjelpemidler for infertilitet man forventes å oppsøke. ”Barn er ingen privatsak lenger. Nå er den eneste legitime begrunnelsen for ikke å ville ha barn, at man har en arvelig sykdom,” sier Fjell.

Også lesbiske par blir i dag møtt med spørsmål om barn, siden avisene stadig bringer lykkelige historier om kvinner som har vært i København og fått ordnet det praktiske. De homofile er blitt streitere, de vil også gifte seg, få rekkehus og barn. Det er selvsagt positivt at de får lov til det, men jeg har forståelse for at enkelte savner tida da homomiljøet var mer som et tilfluktsted, et sted man kunne være voksen på en annerledes måte. Et alternativ til A4-livet.

Den svenske skribenten Tomas Hemstad skrev interessant om dette i magasinet Ottar i fjor. Han etterlyser mer respekt for det voksne livet utenfor mor-far-barn-hegemoniet. For når folk blir foreldre, endrer de gjerne syn på sitt tidligere liv. Deres barnløse venner blir plutselig ikke sett på som ”helt voksne” lenger. Puben blir brått omtalt som et ”overfladisk kjøttmarked”. Rockeklubben en ”infantil fyllebule”. Småbarnsforeldre tror at de er i rivende utvikling, mentalt og sjelsmessig, mens deres barnløse venner står på stedet hvil.

Når et barn med to tilstedeværende foreldre blir født, er det som om en liten enhet sluttes. Å danne familie er på en måte som å slå opp en mur rundt seg selv og sine egne. Den lille familieenheten har nye behov, nye vaner, nye rutiner og regler. Single eller barnløse venner passer kanskje ikke like godt inn lenger, og mange får behov for å ta avstand fra sin tidligere livsstil.

Jeg husker at jeg selv jeg bar på noen slike forestillinger den første tiden etter at jeg fikk barn. Jeg var plutselig blitt et klokere og varmere menneske med nye perspektiver på livet, følte jeg. Mens mine venninner – nei – de var vel som før? Når jeg smått om senn kom ut av den hormonelle bobla forsto jeg at sannheten var langt mer nyansert. Kanskje var det egentlig jeg som hadde stått litt stille, innestengt i min egen drabantbystue som jeg hadde vært?

De som lever utenfor kjernefamilien kan oppleve å bli karikert, og i tv-serier og annen populærkultur framstilles de gjerne som umodne og ansvarsløse – alternativt ensomme og mislykkede. Det er på høy tid med nye fortellinger rundt barnløshet/barnefrihet, à la prosjektet til de to skribentene Inger Johanne Sæterbakk og Guri Idsø Viken, som sammen har skrevet både blogg og roman om den driftige figuren Magnhild. De etterlyser flere alternative happy endings i populærkulturen. Hvorfor må alle historier – til og med ”Sex og singelliv” – ende ”lykkelig” med ekteskap og barn? spør de.

Det er sjelden vi ser fortellinger som viser hvor kollektivt det single eller barnløse livet kan være, selv om vi fikk et nydelig innblikk i den varme skildringen av julefeiringene hos homofile Paul i Jonas Gardells roman- og tv-serie ”Tørk aldri tårer uten hansker”.

For når storparten av vennegjengen forsvinner inn i familiebobla, da må resten begynne å ta ansvar for hverandre. Som Tomas Hemstad skriver: ”Å være barnløs er å bli oppringt midt om natten av en venn som er deprimert og vil prate. Å være barnløs er å hjelpe en kompis med hepatitt C å vaske, fordi han ikke orker selv. Å være barnløs er å følge med sin elsker på hans mammas begravelse fordi han ikke har noen andre å gå med.”

I en virkelighet der babyliv og kjernefamilielykke selges som en sukkerrosa drøm i Narvesens hyller, er slike stemmer viktigere enn noen gang.

(artikkelen sto på trykk i Dagsavisen 27.des.2013)

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: