Husmordebatt på Kvarteret

Før jul skrev jeg et essay i tidsskriftet Prosa, som handla om husmorblogger og cupcakes. Her stilte jeg blant annet spørsmål ved om hvorvidt det økende fokuset på huslige sysler og verdikonservative kvinnehobbyer, representerer et tilbakeslag mot feminismen.

Dette førte til en heftig nettdebatt, og i morgen er jeg invitert til å debattere temaet videre på Studentersamfundet i Bergen. Kulturhistoriker Hilde Danielsen deltar også. På Kvarteret, 29. februar kl 18:00.

Husmordebatt blir det også tirsdag 6.mars på studentpuben ved Samfunnsvitenskapelig fakultet i Oslo. Da skal jeg samtale med sosiolog Hannah Helseth og bloggeren Mammadamen.

Her er forresten husmoressayet mitt fra Prosa:

(teksten fortsetter)

Den nye husmorskolen

En cupcake består av mel, smør og sukker. Men symboliserer de pastellfargede godbitene også feminismens død?

Endelig ligger den foran meg. Eller ligger, jeg vil heller si at den strutter der nede på asjetten. En lyserosa, nærmest forførerisk liten kake pyntet med sukkerblomster og små perler. Hvor jeg enn har snudd meg de siste åra, så har de vært der, disse perfekte små skaperverkene. Som altså heter cupcakes også på norsk. Du ser dem på tv, i bøker og aviser. De serveres på motevisninger og kjendisfester. Overalt kan du kjøpe former, kakesprøyter og annet cupcakeutstyr. Likevel har ikke en eneste av dem funnet veien til min munn. Ennå.

Dersom du ikke tilhører kategorien ”kvinne i alderen 20-40”, kan det hende at du ikke helt forstår hva jeg snakker om. ”Noen jålete muffins? Er dette virkelig noe å skrive om i Prosa?” tenker du kanskje. Jeg vil derfor raskt oppsummere husmorbølgen som har hjemsøkt min generasjon kvinner de siste par åra – en internasjonal bevegelse der cupcaken er det fremste symbolet.

Dette har skjedd:
På midten av 2000-tallet dukket de første husmorbloggerne opp på internett: som regel jenter i tjueåra, engasjert i tradisjonelle kvinnesysler som strikking, baking, matlaging og innredning. Flere dyrket den Hollywood-aktige estetikken vi forbinder med 1950-tallets amerikanske husmødre. Tenk Betty Draper i tv-serien Mad Men. På bloggene deres kunne vi lese at de inviterte venninner til kaffeslabberas og syklubb, at de innredet hjemmene sine med loppisfunn og likte å pynte seg i yppige femtitallskjoler. I Sverige ble fenomenet raskt fanget opp av media, og mest oppmerksomhet fikk 23 år gamle Clara Lidström, som startet bloggen UnderbaraClara i 2006.

”Å lengte tilbake til mormors tid er en måte å frigjøre seg fra hele Sex og singelliv-mentaliteten på. Jeg blir rolig av å bake og har det best når jeg lever langsomt og bevisst,” sa Clara.

Hun fikk støtte av journalist og forfatter Josefin Ekman, som også var tidlig ute med husmorblogging. ”Husmorsysler er den nye yogaen,” hevdet Ekman, noe hun begrunnet med at det i dagens prestasjonskrevende samfunn kan være like avkoblende å se et håndarbeid eller en surdeig vokste sakte fram, som det er å gå på en yogatime.
Disse jentene karakteriserte seg som feminister og var nøye med å understreke at det hele ble gjort med et glimt i øyet. De lekte seg med det stereotype bildet av tidligere tiders hjemmefruer.

I dag har husmortrenden for lengst sprengt seg ut av disse nisjebloggene. Dyrkingen av fortidens verdier er nå en legitim del av mainstreamkulturen, og manifesterer seg på en rekke måter, ikke minst i bokbransjen, ukebladene og bloggosfæren. Den ironiske distansen ser ut til å ha forsvunnet et sted på veien. De fleste av dagens norske husmorbloggere deler bakeoppskrifter og viser fram sine vakre hjem uten å blunke. Det virker som om de i liten grad reflekterer over den åpenbare kontroversen i dette valget. Også når trenden presenteres i øvrige medier, mangler ofte spørsmålet om hvorvidt husmordyrkingen representerer et tilbakeslag for likestillingen.

La meg ta et ferskt eksempel: I sommer fikk en 26 år gammel husmorblogger på Tromøya besøk av Fædrelandsvennen. Avisa beskriver hjemmet hennes slik: ”Cupcakes med rosa glasur, hvitt tyll over hvite sjeselonger og fat med champagne og stettglass på kjøkkenbenken. Det er hverdagen for denne tobarnsfamilien på Tromøya.”

Den unge bloggeren forteller at hun er hjemmeværende på tredje året, og elsker det. Hun stryker alle barneklær, ”til og med de William bruker i barnehagen”, og sørger for at middagen alltid står på bordet når mannen kommer hjem fra jobb. ”Et gjennomført familieliv” er den ironiløse tittelen på artikkelen.

Hoppe av karrierekjøret
Hva har skjedd med kvinnene i min egen generasjon? Da vi vokste opp på 1980-tallet, var det intet vi ønsket mer enn å bli ”karrierekvinne”. Med smalt skjørt og innsvingt dressjakke. Vi elsket den ambisiøse Tess – spilt av Melanie Griffith – i filmen Working Girl fra 1989. Dette var en moderne Askepott-historie om sekretæren som tok over ansvaret i meklerfirmaet på Manhattan da hennes kyniske sjef ble sykmeldt. For ikke å snakke om den superintelligente advokaten Grace Van Owen (Susan Dey) i tv-serien Lov og rett i L.A. Alle ville være som henne! Og på 1990-tallet fikk vi Ally McBeal, superadvokaten som nærmest bodde på kontoret.

Damebladene fulgte opp dette idealet. Det er bare noen få år siden de skrev artikler om hvor viktig det var for kvinner i yrkeslivet å bygge seg nettverk. De ga oss tips om hvordan cv-en vår burde settes opp, og om hvordan vi best forhandlet lønn med sjefen.
I dag møtes vi med et annet budskap. Hjemmets tidsalder er tilbake, også i bladene. Stadig får vi servert lykkelige historier om kvinner som har hoppet av ”karrierekarusellen” og nå nyter det harmoniske hjemmelivet med familien.

I det nye magasinet Alt for damene kunne vi i sommer lese artikkelen ”Feminint vendepunkt”. Her ble vi presentert for tre kvinner som alle hadde forlatt ”den mannsdominerte forretningskulturen”. En av dem var den tidligere it-gründeren Bente Sollid fra Molde. Hun figurerte mye i avisenes næringslivspalter for noen år siden, og jeg husker henne godt som en inspirasjon for unge jenter med ambisjoner. Sollid ble kjent som Norges yngste avisredaktør, og startet firmaet Digital Hverdag i internetts barndom. Pressen døpte henne ”dotcom-dronningen”. Bente Sollid hadde knapt passert 30 da hun solgte selskapet og ble mangemillionær.

Nå har hun droppet karrierekjøret, kan bladet fortelle: ”I familien har Bente endelig funnet fullkommen lykke. Tidligere besto livet hennes av jobb.” På neste side blir vi presentert for den tidligere forsikringsmekleren Ellen Vahr, som forteller om sitt store dilemma: ”Mens mine kollegaer, som oftest mannlige, diskuterte finans og analyse, var jeg mye mer opptatt av myke temaer. Favorittprogrammet mitt på tv var Oprah, men det turte jeg ikke si høyt.”

Så kom det ”feminine vendepunktet” for Vahr: ”En dag gikk hun inn på nærmeste kjøpesenter, iført sin svarte karrierekvinnedrakt. Ut kom den nye Ellen med en nyinnkjøpt kåpe med rosa og røde roser på. Da fant hun endelig det hun ønsket mest av alt: Ro. Heretter skulle hun følge hjertet sitt, leve sant og ikke lenger være en prestasjonsprinsesse.”

Om våre mødre blir det gjerne hevdet at ”de brant BH-en”. Nå ser det ut til at døtrene drømmer om å brenne ”karrierekvinnedrakten”. Den har blitt for trang. De vil sparke av seg de ubehagelige pumpsene og heller krype inn i en rosa tunika i fløyelsstoff og kose seg med et blad.

Fra Skup til feelgood
Det var nettopp dette klesskiftet Norges største kvinneblad, KK, foretok for tre år siden. De kvittet seg med den innsvingte karrieredrakten – bokstavelig talt. Bladets tidligere redaktør, Bente Engesland, stilte nemlig alltid på lederplass i snertne, stramme jakker, høye hæler og perfekt sminke. Ikke et hårstrå lå feil. Engesland kom til ukebladet i 2005 fra stillingen som politisk redaktør i NRK, og hun hadde ambisjoner om å lage et samfunnsaktuelt og skarpt kvinneblad. Hun tok dermed opp tråden etter sin forgjenger Kjersti Løken Stavrum, som blant annet satset på dokumentariske reportasjer med internasjonal tematikk. Under Løken Stavrums ledelse ble KK det første norske mediet som fikk ideen til å intervjue Shah Mohammad Rais, bokhandleren i Kabul, og den Skup-nominerte artikkelen satte i gang hele debatten rundt Åsne Seierstads metode. ”For oss er det en uttalt målsetning å lage saker som kan kvalifisere for Skup-prisen,” sa Løken Stavrum i den forbindelse.

Men så viste det seg at KKs opplag stupte. Norske kvinner var visst ikke interessert i å lese om trafficking og livet under burkaen. Konsernledelsen i Aller Media samlet derfor troppene for å planlegge en ”justering av konseptet.” De kikket i retning av rivalen Kamille, en nykomling på bladmarkedet som hadde tatt betydelige markedsandeler siden oppstarten i 2005. I motsetning til KK holdt Kamille seg langt unna alvor og samfunnsproblemer: ”Kamille er et reinspikka feelgood-blad for damer. Bladet skal gi avslapning og nytelse, og vi skal gi energi. Ikke ta,” uttalte redaktør Gjyri Helen Werp den gangen.

Aller Media presenterte sine ideer om et lettere blad for Bente Engesland, som mislikte den nye strategien, og sluttet i protest. Få dager etter var ny sjefredaktør på plass, og det naturlige valget var nettopp Kamilles Gjyri Helen Werp.

Undertegnede, som i noen år leverte film- og plateanmeldelser til KK, deltok på en champagnefest for frilansere. Der ble den nye redaktøren og profilen presentert, og budskapet jeg satt igjen med, var: Heretter er det feelgood som gjelder. Ingen flere ti-sidere fra Pakistan! Ingen Skup-ambisjoner. Nå skal vi møte kvinnene på hjemmebane, i deres egen sfære. Bladet skulle dessuten bli penere, og intervjuobjektene måtte derfor styles i større grad enn tidligere.

Også lederartiklene endret seg. Werp ville møte leserne som deres venninne, ikke som en velkledd karrierekvinne. På bylinebildene som trykkes i lederen, sitter hun gjerne sammenkrøpet i godstolen, ikledd en flagrende tunika og med en stor kopp te i hendene. Hun skriver om de nære ting, som trening, shopping og helgeturer med venninner. På denne måten treffer hun tidsånden bedre enn sin forgjenger. For hvem liker egentlig en ambisiøs karrierekvinne? Det er jo litt 80-talls …

Og KK lyktes med å snu skuta. Salgspila begynte å peke oppover igjen. I fjor økte opplaget med hele ti prosent. Dermed stilnet kritikken fra journalistene som først hadde reagert negativt på endringene. Det er vanskelig å argumentere mot suksess.

Kaster bort tiden på å bake cupcakes
Det har likevel kommet noen sure reaksjoner på den nye husmorlykken. Den svenske forfatteren Maria Sveland, som fikk mye oppmerksomhet for sin feministiske roman Bitterfittan i 2007, kommenterte fenomenet slik: ”Budskapet er tydelig: Se ikke mer enn to meter utenfor din egen bolig!” Hun er opprørt over at dagens småbarnsmødre ikke har klart å plukke opp hansken etter 70-tallsfeministene, men i stedet velger å omfavne kjernefamiliens tradisjonelle kjønnsrollemønster. I dag må hun ”løpe rundt i en masse kirkebryllup der hennes feministiske venner gifter seg i bløtkakekjoler!”.
Flere næringslivstopper har også advart mot tendensen. Den danske hodejegeren Inge Berneke hevdet i Dagens Næringsliv at det er et økende problem for samfunn og næringsliv at velutdannede kvinner hopper av karrieren etter fem til ti år fordi de synes det kunne være ”sjovt at prøve noget andet”. ”Hvis du åpner et dansk dameblad, renner det ut historier om kvinner som skal bli frilansere, starte for seg selv og følge hjertet sitt,” sa hun. Vibeke Madsen i Handels- og servicenæringens hovedorganisasjon stemmer i. Hun synes det er ille at så mange flinke jenter med topputdannelse og ”mastergrad på mastergrad” velger å hoppe av karrieren for å være hjemme. ”Så kaster de bort tiden på å bake cupcakes,” sier hun til Aftenposten.

Nå er det endelig min tur. Jeg løfter den lekre rosa cupcaken opp til munnen og dytter den inn. Det tjukke laget med smørkrem smaker et øyeblikk himmelsk. Men etter et par sekunder føles den syntetiske jordbærsmaken ganske overveldende. Og idet jeg svelger den første biten, kjenner jeg en voldsom sødme. Jeg forstår umiddelbart at jeg kommer til å bli kvalm hvis jeg prøver å fullføre.

Det er noe veldig unorsk over disse kakene. Våre ganer liker tradisjonelt ikke mat som smaker veldig søtt, tungt eller kunstig. Det er mye som aldri har slått an: popcorn med vaniljesmak, peanøttsmørbrød med syltetøy eller den engelske ”christmas pudding”. Når cupcakes likevel har blitt et så stort fenomen, handler det om at essensen i trenden er at de skal bakes, ikke at de skal spises. For det er jo fremdeles lavkarbo-bøkene som topper salgslistene.

”Do good feminists bake cupcakes?” spurte den britiske avisa The Guardian i 2008. Avisa hadde intervjuet flere representanter for de unge husmordyrkerne, som forsøkte å forklare bakgrunnen for sine valg. En av dem fortalte at det å prøve dop eller å drikke på byen ikke ville blitt sett på som opprørsk fra hennes side, ettersom dette var noe foreldrene hennes hadde gjort. Å dyrke huslige sysler vakte derimot større oppsikt. En annen sa at hun misliker ideen om at det er ting hun ikke kan gjøre fordi det er ”anti-feministisk”: ”Vi har blitt sosialt oppdratt til å være flaue over vår femininitet, men nå ønsker vi å omfavne den,” sier hun.

Mange synes nok at dette høres fornuftig ut: ”La nå jentene få bake, dersom det er det de vil!” Men innbakt i slike budskap ligger også en understrekning av at husarbeid og matlaging nettopp er et kvinneområde – og en del av vår femininitet. En antagelse våre mødre kjempet for å bli kvitt. Har likestillingen virkelig kommet så langt at kvinner i dag kan bruke husarbeid som rekreasjon? Hvis vi ser på tallene som viser hvordan arbeid i hjemmet fordeles mellom yrkesaktive par, har vi ikke det.

Jeg lurer på om alle disse unge kvinnene fremdeles vil elske å bake og sy, hvis det med tid og stunder blir forventet av dem?

Frys eplebiter og rabarbrastilker!
Etter å ha dominert blader og blogger i et par år har husmortrenden nå for fullt tatt steget inn i bokbransjen. Bøker om håndarbeid har fått et kraftig oppsving de siste åra. I fjor klarte designerduoen Arne & Carlos å selge nær 50 000 bøker om strikkede julekuler (!). Cupcakebøkene selger også godt. Aschehougs The Hummingbird Bakery har et foreløpig opplag på ti tusen, mens Ingrid Hancock Bjerknes’ Cupcakes – lag dem selv! (Cappelen Damm) har passert 20 000. KKs faste mat- og håndarbeidsskribent Paul Løwe er også aktuell med cupcakebok.

Interiørdesigner Maria Hovtun, som står bak husmorbloggen Marialifestyle.com, er ute med coffee table-boken Maria kokkelerer, inviterer og organiserer (Aschehoug 2011). Som så mange andre kvinner vi møter på glanset papir, har firebarnsmoren trappet ned karrieren for å skape et harmonisk hjem for familien. Og harmonien lyser virkelig ut av hver side i boken, enten det handler om rosa babyshowers eller bursdagsfest for labradoren Melissa.

Maria baker ikke cupcakes, men holder seg til deres noe uflidde fetter, muffinsen. Hun er opptatt av norske mattradisjoner, og i god husmorånd prediker hun matauk. Denne økologiske tilnærmingen til matlaging, selvberging og innhøsting er et sympatisk trekk ved mange husmorblogger. Trenden er jo også blitt knyttet til den lavkonjunkturfasen vi gikk inn i for tre år siden.

Jeg hørte den nederlandske trendguruen Li Edelkoort snakke om akkurat dette et par måneder før finanskrisa slo inn høsten 2008. Anledningen var åpningen av en utstilling i Sandnes, bestående av kunsthåndverk og tradisjonelle håndarbeidsteknikker. Edelkoort spådde at den økonomiske oppturen snart var slutt, og at vi nå kom til å søke tilbake til røttene våre. Bonden og selvbergeren kom til å bli våre nye forbilder, og matauk ville bli en folkesport igjen. Jeg ristet på hodet og ba om påfyll av champagnen. Men så er jeg altså heller ikke trendguru.

Maria Hovtun tok opp temaet i et intervju med Aftenposten nylig: ”Å få ned forbruket er den aller viktigste utfordringen vi står overfor. Vi har så smått tatt fatt på den veien. Tenk gjenbruk og bli flinkere til å utnytte all mat. Bruk naturressursene rundt deg: Frys eplebiter og rabarbrastilker om høsten. Plukk bær og sopp, saft og sylt,” sier hun.

Et viktig og positivt budskap. Men etter hvert som jeg blar gjennom de eksklusive fotografiene tatt i hennes 500 kvadratmeter store herskapsvilla på Vinderen i Oslo, slår det meg at det nok skal mer til enn å fryse eplebiter og rabarbrastilker før denne familien nærmer seg et lavere forbruk.

Våre bestemødres hjem hadde gjerne en finstue, som bare ble vist fram når det kom gjester. I skapet hang søndagsklærne. På samme måte velger min generasjons kvinner hva vi ønsker å vise omverdenen, og hva som skal holdes skjult. Det sier seg selv at du ikke poster et bilde på bloggen av et grisete kjøkken eller en full ektemann. Såkalt ”scrapbooking” – en utbredt kvinnehobby i dag – dreier seg om å lime inn bilder og andre minner i forseggjorte bøker. Heller ikke her får livets trivialiteter stor plass. Det handler om de vakre øyeblikkene. Våre Facebook-profiler føyer seg ofte inn i samme mønster.

Det er vel så interessant å se på hva vi utelater. For eksempel vet vi at det er svært utbredt i middelklassemiljøer å ha østeuropeisk vaskehjelp, men dette er lite synlig i norske kvinners framstilling av sin egen hverdag. Vi ser aldri at hun som viser fram sitt vakre hus i Bonytt, peker på terrassen og sier: ”Denne fikk vi en gjeng polske håndverkere til å bygge for oss svart!”
Superhusmor Maria Hovtun har ifølge Aftenposten en au pair boende i huset, men hun nevnes ikke i praktboken.

Nei, vi velger vår fasade med omhu, nå som før.
Det er et paradoks at husmorbølgen på den ene siden knyttes til miljøvennlighet og fremstilles som et slags opprør mot forbrukersamfunnet, når vi samtidig ser at trenden er blitt big business. Det samme kan sies om cupcaken som symbol: Den assosieres både med den familieorientere husmorkulturen, men også med en ”shopping og champagne”-mentalitet vi kjenner fra tv-serien Sex og Singelliv.
Som bevegelse har altså de nye husmødrene et stykke igjen når det gjelder å tydeliggjøre sitt budskap. Det kan jo være at husmorbloggene og kvinnebladene ligner litt på cupcakene de skriver så mye om: Søte og pene å se på, men nokså tomme på innhold?

50 svar

  1. Forbruker kulturen har balletak på kvinnfolka, og menna må dilte etter, eller risikere å gå musløs.

  2. Jeg har bare mulighet for å være tilstede via blogg, men regner med at det blir en oppfølging av temaet og diskusjonene her?

  3. Bra blogg!

    Det er Magne fra VG her. I dag har jeg valgt innlegget ditt som dagens anbefaling på Lesernes VG, du finner det nederst på forsiden til VG Nett! Vil du ha flere tips om gode blogger kan du følge Lesernes VG på http://www.facebook.com/lesernesvg og http://twitter.com/lesernesvg

  4. Natalie (husmor) | Svar

    Wow, kjempe bra innlegg!! 🙂 Jeg ELSKER det!

  5. Å ja, jeg lurer ofte på hva folk skal med digre walk ins og store hus…. Men, det er deres liv, deres lommebok og deres samvittighet..

  6. Enhver reaksjon har en motreaksjon. Finanskrisa har bidratt. Samtidig blir arbeidslivet mer og mer tøft. Som arbeidssøker i lengre perioder vet jeg hva jeg snakker om, og tror meg det og gå hjemme er overvurdert. Samtidig er den jernharde karrierekvinnnen noe bedre forbilde, tror ikke det. Legg sammen jobbpresset med småbarnsfamilie. Vet du hva, jeg kan godt forstå de foreldrene som ønsker mer tid til barna sine jeg. Og all ære til de som går sine egne veier, for vi jenter har altså det valget i våre dager. Det er der forbildene ligger. Som sagt karrierejaget blier verre og verre, og da trenger mange adspredelser. Jeg ønsker å tjene mine egne penger, men ikke snakk om at jeg har tenkt å bli en del av karusellen. All ære til de som oker, men det er mer i livet enn det.

  7. Helt enig med innlegget! Vil si at enkelte kvinner må våkne opp litt og være uavhengig av mannen. Hva om forholdet ikke går som planlagt, og du må starte en karriere når du er 40 år? Det er tungt det. Det er viktig å holde på rettighetene sine og støtte opp de kvinnene som er i mannsdominerte yrker. Alle kan da lære å bake, men ikke alle har mot nok til å ta en jobb som det er fåtall av kvinner i. :):)

    1. Juleverksted for voksne | Svar

      De fleste er jo det. Det er jo like mange høyskoleutdannede kvinner enn menn nå til dags. De er jo ikke dumme fordi om de velger livets lyse side hvis de kan.

  8. Jammen, godt folk flest har evnen til å tenke selv – og ta egen valg!
    Ja, takk til et mangfoldig samfunn – hvor nettopp mangfoldet kommer frem, i alle regnbuens farger!

  9. Begynner å bli dritlei av å høre hva andre mener jeg mener – jeg har min egen mening og velger livet jeg selv ønsker! Har absolutt ingen interesse av å hige etter en karriære med 12 timers arbeidsdager – jeg vil være mamma for mine barn – de er mitt hjerte nærmest og ingen skal fortelle meg hva jeg burde eller ikke burde gjøre. Så slutt å snakke på «mine vegne» når du ikke vet hva jeg mener selv.

    1. Snakket hun på dine vegne? Slik oppfattet ikke jeg det.

      Uansett er det soleklart at alle, både menn og kvinner må finne sin egen vei når det gjelder jobb og familie.
      Det er ikke å komme unna at om den ene velger å være hjemme med barna og være hovedansvarlig for hus og hjem, vil det være svært vanskelig økonimisk om det skulle bli brudd.
      Nå kan man naturligvis sikre seg ved at den som har jobb utenfor hjemmet betaler inn til privat pensjonskasse for den hjemmeværende, eller rett og slett overføre fast eiendom på personen.
      Hver sin lyst, men jeg har et mange venner og bekjente hvor den hjemmeværende er blitt skilt og ender med leiet leilighet og vanskelig økonomi. De årene som hjemmeværende, gjorde at det slett ikke var enkelt å komme ut i arbeid hvor utdannelsen kunne brukes.
      Mange endte i kommunen med langt mindre lønn enn forventet.

      1. Hvis det å ende i kommunen med lavere lønn er den verste skjebnen, må jeg bare si: Hallo!!

  10. Dersom vi skal ha ekte valgfrihet, så kan/må ikke andre fjerne alternativene.

  11. Juleverksted for voksne | Svar

    Mamma agerer bestemor.
    De tar seg av barna sine og gir dem en hyggelig barndom,thats all…..?Kanskje…..
    Det er trygghet i en liten cupcakebakestund med barna. Utenfor døra lurer STORE ULVEN.(verdens brutalitet og gru)
    Koselig med mamman sin hjemme hvis hun er av den kakebakende sorten. Hun har tatt over rollen bestemødrene hadde før i tiden. Hvor er de blitt av?
    Nei, hun og bestefar er på reiseføtter og selvrealiseringskurs og har da ikke tid til å bake med barnebarna? Ikke syns de noe om å bli spurt om å være barnevakt heller. Endelig fri.
    Og da er kanskje ting slik de skal være.Det er vel pensjonspoengsberettiget nå for de årene mamma agerer bestemor.?
    Men kanskje det bare er en massepsykose…hehe. .Man kan bli kvalm av for mye
    kakespising.
    Barna blir store og da er det få som angrer på at de tok seg tid med barna sine. Det er ihvertfall åndelig kapital for barna. De som syns det ikke er verdt noe bør tenke litt etter.
    Kanskje?

  12. Det er ikke alle jenter som er opptatt av baking og cupcakes…

    1. Juleverksted for voksne | Svar

      Heldigvis ikke:-) Både smør-og melmangel hadde det vel blitt her til lands da..la folk bake uten å komme trekkende med feminismemas.
      De fleste konditorer er menn b.t.w.
      Mat skal man ha…..

      1. Og mat skal man få… uten å måtte legge bilde av det på facebook og twitter!! Joda, dere er så flinke atte… 😉

  13. Juleverksted for voksne | Svar

    Kakebakemødrene har som regel en bra utdannelse som de kan gå tilbake til etter en stund.
    Men det er mange som ikke har råd til å være hjemme.Ost koster 100,- kroner kiloen.Need I say more..? 3 barn+ ost+ bil+ bensin+ husleie+ avdrag.
    Så dette er nok et luksusfenomen,kakebakinga hjemme…….

    1. Det tror jeg du har helt rett i! Dette dreier seg om å vise penger på en annen måte enn å vifte med Hermes solbriller og fancy vesker (selvom mange av cupcakes damene har dette også). De sier indirekte at se på oss så vellykkede jeg og min mann er……vi har råd til at bare en av oss jobber og kan allikevel (til tross for bare en inntekt) finansiere dette fantsastiske huset, disse fantastiske barna og denne fantastiske livsstilen.

  14. Juleverksted for voksne | Svar

    Håper den knyttede neven på den gamle husmoren på reklamen over ikke er rettet mot et barn. En uspiselig tegning igrunn. Vold hører ikke hjemme i heimen.

  15. Kjempe bra artikkel!

  16. Utrolig bra skrevet! Du treffer nok noen, men ikke alle 🙂 Ikke alt er svart/ hvitt.
    Kan da nevne at jeg er en av «husmorbloggerne som baker» og har det siste året sikkert bakt over 10.000 cupcakes.

    Jeg lever av å selge kaker og cupcakes, blogger om dette og holder kurser. Jeg er så heldig at jeg kan leve av dette. Vi bor sentralt i en by på Vestlandet, men har likevel høner i hagen, samt at vi har et drivhus som skal bygges og epletrær. Vi har alltid likt 50- og 60-talls stilen (dvs. det er en livsstil for oss) og har hatt denne lenge før den ble «mainstream». Høns i hagen har vært min manns drøm de siste 10 årene. Han hadde høns som barn og har alltid ville hatt dette igjen. Min far vokste opp på «landet» og hadde også høns, så jeg var ikke fremmed for tanken 🙂

    At jeg nå er «husmor» og ikke jobber som spes.lærer lenger (før det jobbet jeg faktisk som agent for flere amerikanske klesmerker) betyr ikke at jeg er en resignert karrierekvinne, faktisk så gjør jeg en langt bedre karriere nå enn jeg noensinne har gjort tidligere. Og det helt for meg selv 🙂 Jeg gjør ikke karriere i et større firma hvor jeg klatrer på stigen, nå måles kun min suksess i meg selv. Jeg er nok enig i at veldig mange drømmer om en eksklusiv tilværelse som husmor… men realiteten er at svært få har råd til den luksusen.

    Vår datter er i barnehagen fra 9 -15 hver dag, altså noen timer mindre enn om jeg hadde jobbet som lærer. Og har jeg en dag uten møter eller kaker tar jeg henne gjerne med på noe gøy. F.eks. på besøk til venninner med barn. Men nå hun er syk deler både faren og jeg på å være hjemme. Når jeg er ute på reiser og holder kurs er det «pappa» som må være hjemme. Også pappa er selvstendig og styrer dagene sine selv, men det er ingen som kaller ham for karriere resignert husfar av den grunn 🙂 Tvert om vil jeg si at det siste året har vi tatt mer kontroll over jobb og vår egen hver dag og vi lever ut drømmer, ikke bare fordi vi kan, men fordi vi tror og har pågangsmot. Det handler ikke om feminisme, men om individualisme. Vi nyter livet langt mer nå enn vi gjorde for et år siden 🙂

    Og ang husmødre; Jeg beundrer mange husmødre! Disse sterke kvinnene som holdt familien samlet gjennom både oppgang og nedgang 🙂 Min farmor var husmor og hadde 4 barn, min farfar var sjømann og var ofte borte i et år om gangen. Jeg kjenner knapt nok noen som var så selvstendig som min farmor. Den dag i dag har hun god fysisk helse, er 89 år gammel og bor i sitt eget hus.

    Men som jeg skrev i begynnelsen; jeg likte artikkelen din 🙂 Trender eller ei 🙂

  17. Som vanlig er det ingen mellomting mellom rosa muffins (ja, det er det det er, muffins med et tjukt lag sukkerkrem på toppen) som eneste interesse og å ofre liv og helse for en «karriere».. Hva med de som bare har en vanlig jobb?

    Selv kunne jeg aldri tenkt meg å bruke så lang tid på å lage noe som tar så kort tid å spise, men hva andre bruker fritiden sin på er ikke opp til meg. Spiser gjerne en hvis noen andre lager for meg 😉

    Noe annet er at jeg aldri i verden ville så mye som vurdere å legge min økonomiske framtid (råderett over penger/pensjon) i hendene på noe annet menneske, uansett kjønn.

  18. Jeg kan ikke fordra cupcakes og er absolutt interessert i å komme meg opp og frem i min bransje. Likevel giftet jeg meg, i den nette alder av 23, i det du sikkert vil kalle «bløtkakekjole». Hvorfor det? Fordi jeg ville det. Og om disse damene vil bake cupcakes og stryke dopapiret sitt så må de få lov til det, akkurat som karrierekvinnen får lov til å kjøpe cupcakes istedet for å lage dem selv pga. mangel på tid eller liten interesse for den slags.

    1. Jeg har også merket at ekteskap blir omtalt som noe negativt og hemmende for likestilling. Det å gifte seg og det å være hjemmeværende har ingen sammenheng. Jeg vil gjerne gifte meg etterhvert, men er ingen husmoremne. Jeg bare mener at det å erklære sin kjærlighet offentlig og love troskap og ære er viktig for mitt forhold.

  19. Jeg opplevde hvor mye uavhengighet betydde da jeg plutselig ble alene med barna. Var nylig utdannet med mastergrad, og hadde jobbet i tillegg gjennom hele skolegangen. Da huset, bilen og mesteparten av innbo kjøpte eksmannen før vi flyttet sammen, tok han alt med seg ut igjen. Og der satt man med små barn, på helt nytt sted uten venner, familie eller oppsparte midler. En uke etter man begynte i ny jobb og enda var i prøvetiden. Men! Jeg hadde jobb å gå til, og har kun søkt om forbrukslån en gang for å kjøpe innbo til huset. Aldri søkt sosialen, mottatt noe annet enn dobbel barnetrygd og klarte fint å vente på bidrag til NAV-saken var ferdig. Jeg var ikke avhengig av hjelp fra andre og kunne forsørge og følge opp barna mine selv. Jeg slapp å forklare barna at de enten kan være med på fotball, eller reise på norgesferie om sommeren fordi vi ikke hadde råd til begge deler. Jeg hadde førerkort til bil, og kunne en god del med bil og hus slik at jeg ikke trente å gå rundt og tigge om hjelp hele tiden.

    Nå har jeg ny mann som jeg og barna forguder, men jeg kommer aldri til å gjøre meg avhengig av ham. Vi tjener omtrent likt, har felles økonomi og per dags dato enda ikke hatt krangel om penger og betaling av utgifter. Han vet at hvis han plutselig går tom for penger fordi han har ekstra store utgifter den ene måneden, så stepper jeg inn, og det samme omvendt. Synes synd på kvinner som lever på mannens «nåde» siden han er den eneste som tjener penger i familien. Forstår dem som tar 1 år ulønnet permisjon og ikke sender ungene i barnehagen før de er 2 år. Men det er en kjensgjerning at menn går oftere fra konene sine enn det var for 40 år siden da husmorvelde regjerte, og da sitter man på bar bakke og får gjelt oppover ørene, hvis man ikke har sikret seg. ‘

    Du som skriver over at kvinnene som er hjemme i mange år og «baker cupcakes» har utdanning å falle tilbake til og ikke får problemer med å komme på arbeidsmarkedet senere hvis de ønsker, tar litt feil. De fleste arbeidsgivere i dag er opptatt av at man har kontinuitet i sin karriere og ikke har for store «hull» i form av flere års fravær fra arbeidsmarkedet. Veldig få vil ansette ei 35 år gammel flerbarnsmor uten arbeidserfaring eller henne som har vært borte fra arbeidslivet i en rekke år. Jeg har opplevd denne holdningen selv, der folk som studerte sammen med meg og fikk litt bedre karakterer slet mye mer enn meg med å få jobb fort siden de ikke har jobbet en dag i sitt liv før de var ferdig med studiene sine.

  20. Kan jo lure på om det kan ha vært andre grunner enn kvinneundertrykkelse som førte til at kjønnsrollemønsteret var slik det var siden tidenes morgen, helt til kvinnene en dag skulle frigjøres – eller kanskje rives ut av «rollen» sin, mer eller mindre frivillig? Kanskje grunnen til at flere og flere ser ut til å gå tilbake til det såkalt tradisjonelle delvis kan være at vi som kvinner har dette litt iboende i oss, at det kanskje mer treffer hvem vi virkelig er – ikke hvem vi «skulle ønske vi var». 40 år med kvinnefrigjøring kan ikke endre de tusener av år hvor kvinnens rolle har vært den tradisjonelle. Det overrasker meg ikke det minste at flere og flere føler seg mer hjemme i den tradisjonelle kvinnerollen, og da finner at de blir mer lykkelige. Kanskje er var det trenden med å gjøre alle til karrierekvinner som var feil, heller enn trenden vi ser nå.

    Men det ene følger gjerne det andre, som med alle andre trender, og trenger ikke nødvendigvis handle om kvinnefrigjøring eller ei. Trender svinger fra en ytterkant til den andre – om noen år skal man vel tilbake til kontoret igjen. Det er ikke noe å være bekymret for, det er antagelig ganske naturlig. Det er ingen tvil om at kvinner i dag kan nyte godt av en kombinasjon, slik som IM over beskriver. Jeg synes det er viktigst at man får lov å gjøre akkurat det man vil for å ha det best mulig! Synes det mangler litt på respekt for at folk får gjøre egne valg uten at det skal pålegges dårlig samvittighet fra bedrevitere. Men da hadde det vel ikke blitt noen diskusjon heller.

  21. Thank you. Kjempebra innlegg!!!
    Bor selv på en liten plass, og beskrivelsen passer spot-on. Er ikke du interessert i baking, strikking, stryke mannens t-skjorter eller pynte barna sine rom, er du en nobody og tilhører ikke den elitære cupcake-ligaen.
    Bra med valgfrihet. De som ønsker å bake, stryke og strikke kan bare fortsette med det. De kan få velge akkurat som de vil. Men det samme må gjelde for meg. Jeg velger å jobbe fulltid, akkurat som mannen, med ungen min i barnehagen. Jeg har tatt dette valget ikke ut ifra at jeg trenger mer penger til avbetaling av lån eller kjøp av nye pynteputer, gardiner eller miksmaster. Jeg har tatt dette valget fordi det er det jeg er – en kvinne med andre interesser enn kakebaking.

  22. Svært god og gjennomtenk artikkel. Uttrykker mye av det jeg mener selv, i tillegg til å være godt håndtverk!

  23. TUSEN TAKK! Dette er noe som har irritert meg i lang tid. Håper det neste du kan takle er mammabloggerne med hvite hjem og fantastiske liv. Det er ikke virkelig!!

  24. Hvofor er det galt å bake Cupcakes?
    Hvem sier et cupcakes må være syntestisk? Hva svarten er forskjellen på en husmor og en karrierekvinne? Hvilken rett har noen til å mene at noen er bedre en andre, hva er frigjørenede i å være på arbeid og ha barna i barnehage som koster halvve lønna? Hvem er frigjøring, respekt og likhet for? Har ikke alle mennesker rett til lik lønn for likt arbeid, ferie som er lik for alle, sosiale rettigheter som er lik for alle uansett kjønn og farve?
    Ta fingern ut av reva, og stikk den i jorda unasett hvor skrinn den er der du står og skjønn dette:

    Å være husmor er et hard arbeid, som er verdiskapning for familien og samfunnet. Ingen bør mene at husmødre er bedre en, eller verre en. Mange har prøvd både og, og taper. Først og fremst vett og forstand, dernest helse. Nei respekt skal være til alle: for alle.

    Ikke diss Cupcakes eller andre kaker for kakens skyld, og slutt å gjøre andre viktigere eller uviktige. Alle skal ha rom til å oppdra sin familie, velge sitt yrke, leve sitt liv etter respekt for seg selv og andre. Ikke for å ha stesja hjem, som skal blogges om. Ikke bland menneskelig forfengelighet og ønske om popularitet, med kvinnefrigjøring. Ikke bland moter og mediers innfall, med menneskers ønske om å leve gode liv. Ikke fortsett å tro at vi kan forbruke og kaste slik vi har gjort. Vi må ta ansvar for vårt forbruk, for vår egen eksistens del, ellers dør jorda.

    Slutt å gjøre noen små, for at du skal sitte igjen med en falsk oppfattelse av din egen viktighet. Kvinnefrigjøring, hva er det i dag? Frigjøring til å hore rundt, og drite i å ta ansvar, drikke vin og la barna gå for lut og kaldt vann? 12000 barn er i barnervents omsorg i Norge, unnskyld meg. Det er faktisk endel damer der ute, som burde bake mye Cupcakes, for å få livet sitt på rett kjøl. De burde bake, for å dele og faktisk gjøre noen for andre- ikke bare seg sjæl. Du burde hjelpe dem!

    1. Marit baker kaker:) | Svar

      Utrolig bra skrevet! Kunne ikke vært mer enig!!! Skulle bare ønske at folk kunne godta at vi er forskjellige – med forskjellige ønsker og drømmer for livene våre. Samme hva man gjør, så burde det viktigste være at man gjør noe man liker…

  25. Tenk å være så priviligert å slippe å arbeide da! Å bare kose seg hjemme med familien og gjøre ting man liker å gjøre, i stedet for å stresse opp tidlig på morgenen for så å stresse videre gjennom dagen med arbeid. Mange barn har nærmeste forhold til barnehageansatte fordi foreldrene er så opptatt med jobb, og når de kommer hjem på ettermiddagen er de så slitne at de ikke orker å gjøre noe sammen med barna sine, og barna stues foran tv’en. Veldig mange hjem er også preget av ferdigmat. Jeg er ikke i mot å jobbe, men det karrierejaget som beskrives virker mer som en plikt enn et ønske i mine øyne. Gjør det for resten av kvinnene liksom. Dessuten burde ikke baking og husmorsyssler sees på som svakheter, da jeg mener at man skal ta vare på tradisjoner. Mange av mine venninner kan hverken lage vaffelrøre eller koke fårikal. Cupcakes er selvfølgelig en trend som kommer utenom mine meninger i dette tilfellet. Jeg synes heller ikke det er noe galt med cupcakes, det er rett og slett bare vanlige muffins med noe annet enn bare melis til pynt. Smelter i munnen sier nå jeg. Kjør på og gjør det du ønsker å gjøre, og ikke føl deg tvunget til en karriere du ikke ønsker!

    1. «Gjøre ting man liker å gjøre» – ja nettopp. Derfor har jeg kombinert jobb og familie. Fordi jeg ville gått på veggen av å ‘bare’ være hjemme. Og jeg KAN slakte, sylte, safte, lage fårikål og alt det der. Og gjør det – når jeg har lyst. DET for meg er frihet. Å kunne velge!

      1. det er godt at folk er forskjellige da 🙂 det er selvfølgelig en frihet å kunne velge, og da er det naturlig at valgene er forskjellige.

  26. Flott innlegg, men jeg syns det er viktig å poengtere at vi har disse valgmulighetene og hva som funker for naboen fungerer ikke nødvendigvis for en selv. Og det er vel ikke slik at man enten MÅ velge å være husmor eller karrierekvinne? Det finnes vel fremdeles en mellomting, hvor de aller fleste av oss befinner seg.

  27. Hvis du tror at alle barna som er under omsorg av barnevernet har utearbeidende mødre, så tar du skammelig feil. Det at det før i tiden ikke var så mange barn under barnevernet, vitner ikke om at man ble bedre behandlet eller tatt vare på før, men at barnevernet er mer utbygd og velfungerende i dag enn for 30 år siden. Mange som er 40-50 år i dag har vokst opp med vold (som var alminnelig oppdragelsesmetode før), foreldre som drakk, og husmødre før i tiden hadde ikke TID til å følge opp barna. Siden det ikke fantes ferdigprodukter, vaskemaskiner, oppvaskmaskiner og andre duppeditter som gjør husmoroppgavene 4-5 ganger raskere å utføre i dag enn før.

    Jeg anser meg selv som fri kvinne. Som velger hvem jeg skal bo sammen med slik at jeg ikke må gifte meg med den første og beste jeg har hatt sex med (siden man helst bør ha en partner i løpet av livet, uansett hvor dårlig han er i senga, ellers «horer» man), hvilken yrke jeg skal ha og hvilke hobbyer jeg skal drive med. Jeg tar ansvar for jobb, barn, hus, regninger, forholdet til samboer, foreldrene, bilen osv. Jeg drikker ikke alkohol, verken vin eller øl. Likevel er jeg «frigjort» på den måten at jeg ikke er prisgitt en mann for at jeg eksisterer, og kunne dra fra min utro og psykopatisk eksmann fordi jeg hadde råd til det. Ungene mine gjør det bra på skolen og i forhold til fritidsaktiviteter, er samfunnsengasjerte og opplyste. Selv om de har gått i barnehage og går nå på SFO.

  28. Er så lei av at alt som har med barn/ fam å gjøre blir fremstilt som noe negativt, for det er faktisk det viktigste arbeidet som finnes. I Norge finnes ikke valgfrihet, alle skal inn på samme sporet, føde barn og ut i full jobb så snart som mulig, og barna, ja de blir fremstillt som noe negativt, som hindrer kvinner å gjøre karrierre. Heldigvis så ser man en gryende endring, der unge mødre ønsker å ta vare på egne barn, og hvorfor skal de ikke få lov til det, om de har økonomisk mulighet til det. Jeg kjenner en ung kvinne, som fortalte at de beste minnene hun hadde fra barndommen, var da hun var syk, for da var mor hjemme fra en hektisk jobb, og de koste seg med baking osv. i neste nu hører man skriket fra feministene , at dette kan menn også gjøre, for vi kjemper for likestilling. Jeg hører dere ikke!! Og disse kvinnene som stadig kjemper for et eller annet, hva er det egentlig dere holder på med, for samtidig som menn faktisk gjør mer husarbeid en kvinner, steller barn og lager mat osv osv, samtidig skal de samme mennene også stelle bilen , skifte dekk, male huset ,slå plenen, og ta seg av det som kalles tungt arbeid, ikke mye likestilling av slikt.

    1. Så du ønsker kvinnene tilbake til kjøkkenbenken? I en liten leilighet er det svært lite «tungt arbeid» som skal gjøres i forhold til husarbeidet som gjøres HVER dag. Det meste med bil og hus i dag er så avansert at det uansett må overlates til fagfolk, hvis ingen i huset er bilmekaniker eller snekker/elektriker/rørlegger. I de forholdene jeg kjenner er både menn og kvinner «kvalifiser» til å skifte dekk, male huset, klippe plen,. vaske badet og skifte på unger.

      Det er greit at unge mødre vil være hjemme hvis de har økonomi til det, men hva skjer når de blir alene? 50% av ekteskap går i oppløsning, og prosenten er mye høyere for samboere og kjærester. Og hvem skal betale for at mødre uten utdanning og jobberfaring skal forsørge barna sine alene i tilfelle brudd? Staten?

  29. dere er søte når dere krangler…
    tror dette best kan avgjøres ved putekrig eller prikkedøden kun iført truse.
    hvem er best cupcakes damene eller karrierekvinnene????

    gleder meg til dere skal ta over verden.
    Slutt på sult, cupcakes til folket.

    Litt krig og fred og religion og utdannelse og cupcakes og mote og barn og sånn, og alt selvsagt broadcastet på blogg eller facebook. Jeg savner den gamle lekseboken jeg, bedre når dere skrablet ned fjaset deres der;)

    xox

  30. Går ikke likestilling ut på at man har samme mulighet til å gjøre det man ønsker, og derfor har et valg om man ønsker karriere eller være hjemmeværende og ikke blir krevd å være hjemme?

  31. Det er to ting jeg gjerne vil si til dette, og «putte oppi tankegryta».

    Det første er: som nevnt var det mange kvinner som gjerne ville trå inn i arbeidslivet (omtrent per definisjon, ellers hadde vi ikke hatt kvinnebevegelsen). Og det er godt mulig de hadde idealene du nevnte.

    Imidlertid må dette nødvendigvis ha bygget på en manglende bred forståelse av akkurat hva det vil si å trå inn i arbeidslivet. Om de ville trå inn i det må de nødvendigvis a) ha hatt en positiv oppfatning av arbeidslivet, og b) manglet direkte erfaring med arbeidslivet. Kanskje førstnevnte ikke var så merkelig når dette ofte var husfruer med menn i høye stillinger og alt de «så» var hvordan hverdagen var for ham og på TV.

    I virkeligheten er arbeidslivet tøft. (Aller først: kan det bare bli mindre tøft sier du? Vel, Norge har allerede et av verdens minst tøffe arbeidsliv, så det er ikke så lett som det). Igjen: Arbeidslivet er tøft. Det er høye krav, det er ansvar, det er kontinuerlig press og stress i svært mange jobber.

    Jeg mistenker faktisk at feministers inntrykk er at når «gamle dagers menn» kom hjem fra en lang arbeidsdag så var dette omtrent som en kontinuerlig fest: først ‘fikk de lov til å jobbe’, og gjøre masse spennende og morsomme ting der, og så kommer de hjem og blir pleiet resten av dagen.

    I virkeligheten var mennene som kom hjem fra jobb rimelig utslitt. Jeg ser det mer som ulike måter å arbeide på, at mannen jobbet beinhardt i timene på jobb, og kvinnen jobbet mer moderat i løpet av hele dagen. Uansett: de aller fleste jobber i arbeidslivet er ikke glamorøse. Veien til arbeidslivet, med relevante studier og alt slikt, er i seg selv beinhard. Et relevant innlegg er det som har flest stemmer her: http://www.dagbladet.no/2012/02/26/nyheter/helse/eu/utenriks/hellas/20403904/

    I den grad det finnes en slags ‘kollektiv bevissthet’ som ville inn i arbeidslivet, hvordan vil den endres av å oppdage at arbeidslivet faktisk ikke alltid er ekstremt koslig? Kanskje mange rett og slett finner ut at gresset var grønnere for dem innenfor alternativene? Eventuelt at man vil vie så lite oppmerksomhet til arbeidsliv og karrierejag som mulig slik at man fortsatt kan ha en jobb uten å nødvendigvis «klatre på stigen», og bruke tiden andre steder?

    Den andre tingen er: la oss si at det er enkelte forskjeller på kvinner og menn. At kvinner i gjennomsnitt (men med stor variasjon!) trives et lite stykke mer med å jobbe med mennesker og fokusere på sine barn, mens menn i gjennomsnitt (men med stor variasjon!) trives med å jobbe med mekanisk arbeid. Om dette er tilfellet, kan det være det uten at stereotype oppfatning dukker opp? Det tror jeg ikke. Stereotype oppfatninger er en del av livet for alle, og det at noen går ut for å bryte med stereotypien er like mye en påminnelse om at stereotypien er der.

    Det er klart at ideologiske bevegelser går i bølger, og når en bevegelse er «på topp» trekker de det gjerne litt lengre enn hva det ellers er grunnlag for. Selv tror jeg det heller er den mest ekstreme feminismen, som mente enhver stereotypisk oppfatning var et overgrep og at ideelt skulle man ikke kunne se forskjell på kvinners og menns liv, som var en slik bølge, og at cupcake-trenden er mer en trend tilbake til det stabile.

  32. Bra innlegg i en viktig debatt. Ditt beste poeng er der du skriver at karrieredressen er blitt for trang. Å bake, eller lengte etter husmortiden, er en måte å bryte ut av den på, men det finnes andre, som også er tatt i bruk. Felles for mange av dem, er at de kritiseres for å være antifeministiske, som kortere arbeidsdager og flatere lederstruktur.

    Å bli angrepet for å være antifeministisk er vondt. Du vil verken ditt eget, eller dine medsøstres, beste. Det er også vanskelig å argumentere mot. De som prøver ligner fort en treåring som tramper med bena og stikker ut underleppa.

    Jeg er ingen treåring, men blir litt trassig likevel. Det går nemlig an å jobbe for likeverd, frigjøring og makt, samtidig som man dyrker verdier som familie, kjærlighet og baking. Det går rett og slett an å ha to tanker i hodet på samme tid.

    For meg ligger essensen i feminismen her, i behovet for å fri seg fra slike som må definere hva en kvinne skal, bør og må.

  33. […] et blogginnlegg på VG leste jeg om hvordan trenden nå har blitt at flere og flere kvinner heller vil være hjemme […]

  34. Forstår dette med å ha foreldre som er til stede, uansett kjønn spør du meg. Har gode minner om både mor og far når jeg var liten og syk. Da var en av dem hjemme fra jobb om jeg var syk i et par dager. Men begge var og er hardtarbeidende. Jeg kunne ikke vært mer stolt av foreldrene mine, og det går an (for de fleste) å balansere jobb og husarbeid. For meg tenker jeg, hvorfor ikke dele på hus-, hage- og mekkearbeid? Samarbeid ser jeg som beste løsning. Det er jo en fordel for begge parter. Skulle forholdet skjære seg, ja så kan begge være selvstendige. Husarbeid nå til dags er jo ikke det mest tidkrevende spør du meg.. Har jo oppvaskmaskin(tar maks 15 min å ta ut/fylle på), vaskemaskin, tørketrommel og støvsuger osv.. Nei arbeide «husmødre» idag gjør, kan ikke sammenlignes med arbeidet husmødre gjorde mange år tilbake! Men som sagt tror jeg det er viktig at begge foreldrene er til stede i barnas oppvekst.

    En ting som ikke er så mye diskutert her er: hva med hvor viktig det er for samfunnet og Norge at statsborgerne er i arbeid. For hvilken nytte er det for landet om folk blir hjemmeværende, foruten det faktum at de kan være mer tilstede hos barna (selv om flere sender barna i barnehagen når de er hjemmeværende..)? Nei uten hardtarbeidende personer, om de jobber på matvarebutikken eller en «prestisjefylt» stilling, ville ikke Norge vært som det er idag. Det er disse de frivillige «husmødrene» har å takke for å kunne ha valget om å bli hjemme. Hva med dem som ikke har et valg og som trenger støtte fra staten for å klare seg i hverdagen? Hvem er det som hjelper og støtter dem? De får ihvertfall ingenting fra hjemmeværende «husmødre».

    Jeg tror at noen folk nå til dags svever litt på en rosa sky. Alt i hjemmet skal være perfekt, et glansbilde for andre å misunne. Men jeg tror de fleste med beina plantet godt på jorda, ser hvor overfladisk det kan se ut.

    Jeg synes at det å være hjemme med barna når det trengs er en bra holdning og nødvendig. Men vil du føle deg som en som bidrar til samfunnet i større grad så er det å jobbe viktig, og det bygger vanligvis selvtillit (underforstått at du velger rett utdannelse/jobb). Du føler en tilhørighet. Det er gjort flere studier på dette.
    Men som en avslutning vil jeg også si at det å ha friheten til å velge å være hjemmeværende er en luksusvare, og bør settes pris på av dem det gjelder. Tviler ikke på at tanken er god hos de hjemmeværende, men skulle ønske folk prøvde ut nye jobbmuligheter eller utdannelser før de hoppet på bølgen med rosa cupcakes.. Det er så uendelig mange muligheter der ute som flere burde utforske! Ta tak i dine beste egenskaper og utvikle dem videre, eller finn nye spennende muligheter.

  35. Hehe! Fint skrevet. Jeg vil bare legge igjen mitt syn på cupcakes her…
    http://inspirato.blogg.no/1296400330_gud_s_trendy_dere_er_.html

  36. Selvfølgelig må man få velge selv, men ikke begynn å sutre den dagen du er 50, mannen din er lei og finner seg en på 25…. Vanskelig å få seg en ok jobb da… Fint å ta hensyn til barna, men voksne folk bør også kunne ta vare på seg selv. Dessverre er penger en del av det å ta vare på seg selv… Kan ikke leve av nystrøkne hvite klær og cupcakes som matcher gardinene.

  37. […] til Martha Breens blogg innlegg her. Ingen kommentarer Skriv […]

  38. […] Jeg leser med interesse Marta Breens blogg. Hennes refleksjoner rundt feminisme og det nye norske kvinneidealet er verdt å få med seg – for eksempel denne: Husmordebatt på kvarteret. […]

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: